Vikingane vil erobre i engelsk versjon

Vikingane vil erobre i engelsk versjon

Den svært vellykkede komiseriens parallellproduserte engelskspråklige variant virker vel så god, om ikke hakket hvassere, mener Jon Inge Faldalen om de to versjonene av premiereklare «Vikingane».

Under en diktkveld med levende lys i Norheim, år 790, proklamerer høvdingspire Arvid (Nils Jørgen Kaalstad) egenskrevet poesi: «En, to, tre, buksa ned/Fire, fem, pikken frem/Seks, syv, åtte, inn i kottet». «Nei, jeg lurer på om jeg bare stopper deg der, jeg», avbryter høvdinghustru Hildur (Mariann Saastad Ottesen). Men Arvid avslutter stolt: «Ni, ti. Så puler vi!»

Ja, Vikinganes bredbeinte, skrevende humor gir underlivet en prominent plass ved bordet. Serien bokser eksempelvis Hildur «rett i fitta», lar henne si «sug en fis ut av ræva mi» uten å fortrekke en mine og løfte på stakken for å tisse nedover hodet til to nedgravde karer.

I kveld har komiserien premiere på tv. NRK har allerede strømmet den i en uke, og Rushprint (som har omtalt serien tidligere) kan nå presentere den engelskspråklige traileren, samt en første kikk på tre råklipp fra den engelske utgaven.

Hadde plyndringen som primærnæring under vikingtoktene vært mer suksessrik, ville ikke en engelskspråklig variant vært nødvendig i dag. Men for å nå et internasjonalt publikum, og med et uttalt ønske om å selge serien til Netflix eller HBO, er den spilt inn parallelt med replikker på norsk og engelsk.

orm-hildur-og-arvid-versjon-2

Engelsk trailer

Serieskaperne Jon Iver Helgaker og Jonas Torgersen kaller serien «episk og dust». Skuespillerne leverer en slags norskengelsk, som verken er for bra, eller for dårlig. Og både trailer og råklipp Rushprint har sett tyder på at den engelske versjonen er vel så funny. Den uferdige engelskspråklige traileren har tre scener med dialog, med Rufus, Liv og Orm.

Først ypper Rufus (Trond Fausa Aurvåg) til kappestrid: «Eh, just one thing. I had a cape with me on the ship. Or, or it’s more like a cloak, actually, just without the buttons all the way down.» «Nope. Come here.» «No?» Rufus’ detaljfiksering, svært opptatt av klesdrakten, blir grundig satt på plass da kappetyv Ragnar (Mikkel Bratt Silset) stopper kjeften hans ved å gni en bæsjefinger omkring i munnhulen. Senere i serien regner det urin både inn i munnen og over hodet til Rufus.

Deretter ser vi Liv (Kristine Riis) «oppmuntre» mannen Olvar (Nikis Theophilakis) før holmgang mot Arvid: «If you don’t show up for the holmgang, you’ll be deemed a niding, an outcast. And it will be a shame on me, indirectly.» Riis levererer replikken kjapt med norsk setningsmelodi og beholder ordene «holmgang» og «niding». Replikken er en direkte oversettelse av den norske: «Hvis ikke du stiller opp på den holmgangen, så blir du niding, utstøtt. Så kaster du skam på meg indirekte.» Liv-karakteren bidrar også til underlivshumoren da hun senere beskriver blikket på Jarl Varg (Jon Øigarden) slik: «Jeg har ståklit, jeg.»

Til sist ser vi Orm (Kåre Conradi) møtes av «Boo» fra undersåttene: «No, no, who dares to boo their own chieftain? I’m really disappointed now. I’m really, really disappointed. You know, you shouldn’t boo your own chieftain, that’s just child’s knowledge. Y’know, try firing an arrow with really cold fingers yourself before you start booing.»

Orms engelsk, med rene oversettelser som «child’s knowledge» for «barnelærdom», er i uttalen og melodien et sted i det gylne triangelet Thor Heyerdahl, Thorbjørn Jagland og Petter Solberg. Orm er lederen som aldri treffer blink, men surver, klager og unnskylder seg med flis og hold. Og det er gjort noen små forandringer fra den norske versjonen, som lyder slik: «Buu.» «Hvem er det som buer på høvdingen sin her nå? Nei, nå ble jeg skikkelig skuffet, asså. Man buer bare ikke på høvdingen sin, det er barnelærdom. Er det noen som i det hele tatt har skutt pil med skikkelig frosne fingre før, sånn helt sånn neglsprett nesten, liksom? Ja, ikke sant, nei, det var det jeg tenkte meg.»

En tekstplakat avslutter så traileren: «Coming soon, Vikingane».

(NB! Denne traileren er et «work in progress» og således ikke ferdig:)

Tre råklipp – Rufus

I tre klipp fra den uferdige engelske versjonen av serien – med Rufus, Liv og Orm – blir alle likhetene og de små forskjellene fra den norske versjonen tydelig. Hele kappescenen med Rufus og Ragnar på engelsk er i råklippen som følger:

«Eh, look, eh, just one thing. I had a cape with me on the ship. Or, or it’s more like a cloak, actually, just without the buttons all the way down. But, anyway, I gave it to one of your colleagues who promised to return it when we reached our destination, so, I don’t know, maybe you can ask around for me?» «Nope. Come here.» «No? Ah, there he is, there he is. Hey! I’m here. Hi. He’s the one. I’m here. Eh, I’m the one who lent you my cape. That’s my cape.» «Eh, this is mine.» «It’s yours?» «Yeah» «Well, isn’t that quite a coincidence if you and I happen to use the same tailor in Rome, and have the same family crest? I doubt that quite strongly.” «Well, that is the case.» «Come on, not even you can believe that. It’s getting dirty. You’re wearing it all wrong. You’re wearing it like an amateur.» «Ah, you don’t, you don’t like dirt?» «No, who does?»

Ragnar stikker fingeren bak og truer Rufus: «Open your mouth» «Excuse me?» «Open your mouth. Don’t bite. Now, yeah, who’s cape is it?» «Yours» «It’s my cape.» «Fast learner.» «Yeah» «It’s a great cape, by the way.» «It’s a great cape. It’s mine.» «You’re not gonna get away with it!» roper Rufus mens han brekker seg og spytter.

Fausa Aurvåg er den norske komediens konge som pinlig punchingbag, en slags bablende Buster Keaton med tilsvarende steinansikt og gummikropp. Språklig er det her et møte mellom nølende babling og kontant befaling, nær en nøktern sagastil. Og det handler lite om hva som blir sagt, men hvordan.

Fausa Aurvågs timing og tone i de engelske ordene understreker ytterligere ydmykelsen, som allerede er til stede i monn i den nesten helt like norske versjonen:

«Du, en liten ting før jeg glemmer det.» «Ja.» «På skipet så hadde jeg på meg en cape, bare uten knapper helt ned, mer som en sånn kappe, egentlig. Uansett, jeg lånte den bort til en av kollegaene dine, som lovte å returnere den når vi nådde destinasjonen vår. Så, jeg veit ikke jeg, kanskje du kunne tatt en runde og forhørt deg litt?» «Trukke det. Kom a.» «Trukke det?» «Hei, der er’n der, der er’n. Hei. Da løste det seg da. Her er jeg. Det er meg du lånte capen av.» «Åh, den her er min.» «Er det din?» «Ja.» «Ja, det er litt av en tilfeldig omstendighet da hvis du og jeg bruker samme skredder i Roma og har nøyaktig samme familiecrest. Det, det tviler jeg ganske sterkt på, altså.» «Nei, men sånn er det.» «Kom igjen, det, det kan du ikke tro på selv engang. Du, du bærer den jo helt amatørmessig, du skitner’n til. Det er ikke sånn man bærer en cape.» «Så du liker ikke skitt?» «Nei, hvem gjør det?» «Ta også gap opp.» «Jeg har ikke tenkt å gape opp.» «Ta også gap opp.» «Nei.» «Opp. Opp. Opp, opp. Sånn. Ikke bit. Sånn. Hvem sin cape er det?» «Det er din.» «Hehehe, det er min cape.» «Det der kommer ikke du… Jeg tar det med til ledelsen så…»

Krangelen dreier seg om en kappe, og gjennomgående i serien er det flere henvisninger til de utsøkte kostymene (designet av Lise Sandberg og Gro Gillesen). Eksempelvis i episode fire diskuteres mote, hjelmen som et basisplagg og «plagg som forteller en historie». Kostymene er i særlig grad med på å fortelle historien om Vikingane. I det hele tatt er det visuelle uttrykket troverdige omgivelser for en tidvis usannsynlig handling.

rufuspavikingskip

Liv og Olvar

Samtalen mellom selvsikre Liv og hennes usikre mann Olvar før holmgangen er slik i engelsk drakt:

«Olvar? Olvar? Olvar, are you sitting here hiding?» «I’m not hiding, I’m just sitting here thinking, trying to c-come up with something smart.» «Well, you can just forget about hiding. If you don’t show up for the holmgang, you’ll be deemed a niding, an outcast. And it will be a shame on me, indirectly.» «It’s just that Arvid is so big, you know, and he has been trained a warrior ever since he was a baby. He-he has probably killed a thousand men. I never touched a s-sword before today. Blah, blah, blah, don’t be so insanely defensive. You can beat him. It’s all in the mind. It’s 99 per cent attitude.» «Is it?» «Sure.» «If you raise your game five per cent, and he lowers his five per cent, most of the job is done.» «Are the m-margins that s-small?» «Sure. And if you also look at the possibility of thinking a little bit outside the box, anything could happen, right, you see? Ok, good luck. See you there.» «Yeah, but Liv, we, we go together.» «No, I’m going with some friends.» «W-what, what friends?» «What, what, who? Some old friends. What do you care? Ok, shall I leave the door open, or do you prefer it closed? Open, closed?» «Yeah, close it.» «Closed?» «Yeah.» «Good luck.»

Dette er så langt fra sagastilen man kan komme. Det korthugde, nøkterne språket er erstattet av dagens stotrende svadagenerator med selvhjelpsformuleringer om å tenke utenfor boksen.

Den norske versjonen er så å si helt lik:

«Olvar? Olvar? Olvar? Olvar, sitter du her og gjemmer deg, eller?» «Jeg gjemmer meg ikke. Jeg s-sitter og tenker.» «Asså, du kan bare glemme å drive gjemme deg. Hvis ikke du stiller opp på den holmgangen, så blir du niding, utstøtt. Så kaster du skam på meg indirekte.» «Det er bare det at Arvid er jo så svær. Ikke sant, han er jo blitt trent opp til å være en kriger siden han var baby. Asså, han har sikkert drept t-tusen mann.» «Åh, bla, bla, bla.» «Jeg har ikke tatt i et sverd før i dag.» «Vær så snill a, ikke vær så sinnssykt på defensiven, a. Du kan jo slå ham, du. Det handler jo 99 % om innstilling.» «Gjør det det?» «Ja ja. Hvis du hever deg 5 %, og han senker seg ned 5 %, så er mye gjort.» «Ja, er marginene s-så små?» «Ja ja, de er det. Og hvis du i tillegg ser på muligheten nå for å tenke litt utafor boksen, så kan jo alt skje. Lykke til, a! Vi ses der borte.» «Ja, men Liv, vi tar følge bort.» «Eh, jeg har avtalt å ta følge med noen venninner, jeg.» «Hæ? H-h-hvilke venninner da?» «Hvilke det, samma det, vel. Gamle venninner. Skal jeg ha, skal jeg lukke døra eller skal du ha den åpen, eller?» «Ja, lukk døra, du.» «Skal jeg lukke? Sikker?» «Ja!»

vikingene-sjokkert-versjon-2

Orm og kartet

I en annen scene kommer Jarl Vargs utsendte Torstein Hund (Bjørn Hallgeir Myrene) for å hente avdøde høvding Olavs (Henrik Mestad) kart fra Orm, som hilser:

«Welcome. A bit late? The funeral was yesterday.» «We’re not here for the funeral. Rumor has it he went on a ride to the west?» «Yes, yes, yes, yes, and quite a successful raid I have to say.» «Chieftain Olav swore he would draw up a map to show how to get there.» «No, that’s the first I’ve heard of it. I think my brother would have shared that information with me, if that…slave, there is supposed to be a map among Olav’s possessions, somewhere, a map showing the route to the west or something like that?» «Yeah, right, that, we sent that out with the funeral raft. We thought we’d include some of his most priced possessions, and he really was a fan of that map.» «Seriously?» «Serious as cancer.» «Jarl Varg won’t like this.» «No, but it is what it is. The map is gone, and that’s just very, very unfortunate.» «Yeah, it’s very unfortunate.» «But that map, was that very valuable?» «Yeah, the map was extremely valuable.» «Hey, you can row, right?» «Yeah, I can row like a viking.» «I’m sending you on a secret mission.» «Wow.» «You have to row out and find Olav’s funeral raft and don’t you dare to come back before you have found that map.» «No, of course.»

Den mest tullete anakronistiske referansen her er «serious as cancer» – hentet fra åttitallshiphop eller kanskje Snaps hit «Rhytmn is a Dancer» (1992) – kåret til den dårligste tekstlinjen noen sinne. Akkurat denne replikken fra trellen Kark er hakket morsommere på norsk, i oversettelsen «seriøst som cancer». Mens «I can row like a viking» funker omtrent som «jeg ror som en viking».

Hele den norske scenen går slik:

«Vel møtt. Litt sent, men. Begravelsen var i går.» «Vi er ikke her for begravelsen. Ryktet forteller at dere har vært på tur vestover.» «Ja, det stemmer på en prikk. Og ganske vellykket tokt også, om jeg får si det sånn.» «Høvding Olav, han sverget på at han skulle tegne opp et kart, som skulle vise veien dit.» «Ja, nei, det har ikke jeg hørt noe om før, nei, jeg tror broren min ville delt den informasjonen med meg, hvis jeg…trell, trell! Det skulle finnes et kart blant Olavs eiendeler her et eller annet sted, et kart som viser veien til vest eller noe sånn…» «Ja, riktig. Det sendte vi ut med begravelsesflåten. Ja, vi tenkte vi skulle sende med alle de kjæreste eiendelene hans og han var jo veldig fan av det kartet.» «Seriøst?» «Seriøst som cancer.» «Dette her kommer ikke jarlen til å like.» «Nei, nei, men sånn er nå det. Kartet er borte, og det er ikke annet enn bare veldig veldig beklagelig.» «Ja, det er veldig beklagelig.» «Det kartet, var det veldig verdifullt det?» «Ja, det var et veldig verdifullt kart. Ekstremt verdifullt.» «Kark? Kark? Du kan ro, ikke sant?» «Ja, jeg ror som en viking.» «Godt, for du skal nemlig ut på et hemmelig oppdrag. Du skal ro ut og finne Olavs gravflåte og ikke få lov til å komme tilbake igjen før du har funnet det kartet.» «Nei, nei.»

vikingane-gruppe-b-versjon-2

Samfunnet vi lever i

Vikingane tåler språkendringen godt. Fysisk humor er ikke avhengig av verbalspråk, og serien er befriende breddfull av slapstick og tegnefilmgladvold, hvor punchen nettopp kan være en punch. Passiv snikksnakk kontret av skarpe hugg lar seg lett oversette, og beholder det morsomme i det makabre og morbide. Og på engelsk blir parodien på «It’s not porn, it’s»-HBOs sex- og voldsestetikk enda tydeligere.

I denne anakronistiske vikingserien om tronekamp mellom småkonger, ligger mye av humoren i møtene mellom maskuliniteter, tusen år før den norske modellen. Vikingene bedrev en barbarisk, førkristen sjøgren med kramgoa flåter. Og da skipet kommer seilende inn i første episode, oppdager vi raskt at det er dagens åpne kontorlandskap som er på vei hjem fra tokt. I episode seks oppsummeres en teateroppsetning med Rufus og Orm slik av Torstein Hund: «Jeg tenker mest av alt at jeg lærte mye om meg selv, jeg, og samfunnet vi lever i, og…». Og midt blant hyllende heltehistorier om norske historiske bedrifter i filmer og tv-serier, er det ventilerende med ren harselas.

790 vs. 2016 er kanskje tydeligst i åpningen, da Rufus protesterer mot arbeidsforholdene:

«Ikke for å klage, men jeg synes informasjonsflyten på båten er ganske tilfeldig. Og det er ganske unødvendig når vi sitter så tett på hverandre i en så liten båt. Jeg visste ikke før i går at vi skulle til Noreg i det hele tatt.» «Så du synes du har fått for lite informasjon?» spør høvding Olav. «Absolutt, det er noe feil, det er noe svikt i systemet deres her.» «Nei, men da kommer det litt informasjon til deg.» «Flott, på tide. Jeg sitter…»

Olav kliner til ham i ansiktet.

«Au. Au. Au. Au. Dere så det? Alle så det?» «Var det der litt mye, eller?» spør Olav Arvid. «Næsj, du er høvding. Skal man ikke være litt sånn når man sjef a, litt sånn gæren?» sier Arvid. «Det er ikke helt meg, det derre «fryktbasert ledelse»-opplegget, nei, det lugger litt.»

Etter åpningsepisodens sketsjaktige scener får handlingen både pil og bue, men det er karaktertegningen og øyeblikkshumoren som er seriens styrker. De står seg, på norsk og engelsk, også når det lugger litt. For det er ikke så farlig om ikke alle piler lander der de skal.

Legg igjen en kommentar

Vikingane vil erobre i engelsk versjon

Vikingane vil erobre i engelsk versjon

Den svært vellykkede komiseriens parallellproduserte engelskspråklige variant virker vel så god, om ikke hakket hvassere, mener Jon Inge Faldalen om de to versjonene av premiereklare «Vikingane».

Under en diktkveld med levende lys i Norheim, år 790, proklamerer høvdingspire Arvid (Nils Jørgen Kaalstad) egenskrevet poesi: «En, to, tre, buksa ned/Fire, fem, pikken frem/Seks, syv, åtte, inn i kottet». «Nei, jeg lurer på om jeg bare stopper deg der, jeg», avbryter høvdinghustru Hildur (Mariann Saastad Ottesen). Men Arvid avslutter stolt: «Ni, ti. Så puler vi!»

Ja, Vikinganes bredbeinte, skrevende humor gir underlivet en prominent plass ved bordet. Serien bokser eksempelvis Hildur «rett i fitta», lar henne si «sug en fis ut av ræva mi» uten å fortrekke en mine og løfte på stakken for å tisse nedover hodet til to nedgravde karer.

I kveld har komiserien premiere på tv. NRK har allerede strømmet den i en uke, og Rushprint (som har omtalt serien tidligere) kan nå presentere den engelskspråklige traileren, samt en første kikk på tre råklipp fra den engelske utgaven.

Hadde plyndringen som primærnæring under vikingtoktene vært mer suksessrik, ville ikke en engelskspråklig variant vært nødvendig i dag. Men for å nå et internasjonalt publikum, og med et uttalt ønske om å selge serien til Netflix eller HBO, er den spilt inn parallelt med replikker på norsk og engelsk.

orm-hildur-og-arvid-versjon-2

Engelsk trailer

Serieskaperne Jon Iver Helgaker og Jonas Torgersen kaller serien «episk og dust». Skuespillerne leverer en slags norskengelsk, som verken er for bra, eller for dårlig. Og både trailer og råklipp Rushprint har sett tyder på at den engelske versjonen er vel så funny. Den uferdige engelskspråklige traileren har tre scener med dialog, med Rufus, Liv og Orm.

Først ypper Rufus (Trond Fausa Aurvåg) til kappestrid: «Eh, just one thing. I had a cape with me on the ship. Or, or it’s more like a cloak, actually, just without the buttons all the way down.» «Nope. Come here.» «No?» Rufus’ detaljfiksering, svært opptatt av klesdrakten, blir grundig satt på plass da kappetyv Ragnar (Mikkel Bratt Silset) stopper kjeften hans ved å gni en bæsjefinger omkring i munnhulen. Senere i serien regner det urin både inn i munnen og over hodet til Rufus.

Deretter ser vi Liv (Kristine Riis) «oppmuntre» mannen Olvar (Nikis Theophilakis) før holmgang mot Arvid: «If you don’t show up for the holmgang, you’ll be deemed a niding, an outcast. And it will be a shame on me, indirectly.» Riis levererer replikken kjapt med norsk setningsmelodi og beholder ordene «holmgang» og «niding». Replikken er en direkte oversettelse av den norske: «Hvis ikke du stiller opp på den holmgangen, så blir du niding, utstøtt. Så kaster du skam på meg indirekte.» Liv-karakteren bidrar også til underlivshumoren da hun senere beskriver blikket på Jarl Varg (Jon Øigarden) slik: «Jeg har ståklit, jeg.»

Til sist ser vi Orm (Kåre Conradi) møtes av «Boo» fra undersåttene: «No, no, who dares to boo their own chieftain? I’m really disappointed now. I’m really, really disappointed. You know, you shouldn’t boo your own chieftain, that’s just child’s knowledge. Y’know, try firing an arrow with really cold fingers yourself before you start booing.»

Orms engelsk, med rene oversettelser som «child’s knowledge» for «barnelærdom», er i uttalen og melodien et sted i det gylne triangelet Thor Heyerdahl, Thorbjørn Jagland og Petter Solberg. Orm er lederen som aldri treffer blink, men surver, klager og unnskylder seg med flis og hold. Og det er gjort noen små forandringer fra den norske versjonen, som lyder slik: «Buu.» «Hvem er det som buer på høvdingen sin her nå? Nei, nå ble jeg skikkelig skuffet, asså. Man buer bare ikke på høvdingen sin, det er barnelærdom. Er det noen som i det hele tatt har skutt pil med skikkelig frosne fingre før, sånn helt sånn neglsprett nesten, liksom? Ja, ikke sant, nei, det var det jeg tenkte meg.»

En tekstplakat avslutter så traileren: «Coming soon, Vikingane».

(NB! Denne traileren er et «work in progress» og således ikke ferdig:)

Tre råklipp – Rufus

I tre klipp fra den uferdige engelske versjonen av serien – med Rufus, Liv og Orm – blir alle likhetene og de små forskjellene fra den norske versjonen tydelig. Hele kappescenen med Rufus og Ragnar på engelsk er i råklippen som følger:

«Eh, look, eh, just one thing. I had a cape with me on the ship. Or, or it’s more like a cloak, actually, just without the buttons all the way down. But, anyway, I gave it to one of your colleagues who promised to return it when we reached our destination, so, I don’t know, maybe you can ask around for me?» «Nope. Come here.» «No? Ah, there he is, there he is. Hey! I’m here. Hi. He’s the one. I’m here. Eh, I’m the one who lent you my cape. That’s my cape.» «Eh, this is mine.» «It’s yours?» «Yeah» «Well, isn’t that quite a coincidence if you and I happen to use the same tailor in Rome, and have the same family crest? I doubt that quite strongly.” «Well, that is the case.» «Come on, not even you can believe that. It’s getting dirty. You’re wearing it all wrong. You’re wearing it like an amateur.» «Ah, you don’t, you don’t like dirt?» «No, who does?»

Ragnar stikker fingeren bak og truer Rufus: «Open your mouth» «Excuse me?» «Open your mouth. Don’t bite. Now, yeah, who’s cape is it?» «Yours» «It’s my cape.» «Fast learner.» «Yeah» «It’s a great cape, by the way.» «It’s a great cape. It’s mine.» «You’re not gonna get away with it!» roper Rufus mens han brekker seg og spytter.

Fausa Aurvåg er den norske komediens konge som pinlig punchingbag, en slags bablende Buster Keaton med tilsvarende steinansikt og gummikropp. Språklig er det her et møte mellom nølende babling og kontant befaling, nær en nøktern sagastil. Og det handler lite om hva som blir sagt, men hvordan.

Fausa Aurvågs timing og tone i de engelske ordene understreker ytterligere ydmykelsen, som allerede er til stede i monn i den nesten helt like norske versjonen:

«Du, en liten ting før jeg glemmer det.» «Ja.» «På skipet så hadde jeg på meg en cape, bare uten knapper helt ned, mer som en sånn kappe, egentlig. Uansett, jeg lånte den bort til en av kollegaene dine, som lovte å returnere den når vi nådde destinasjonen vår. Så, jeg veit ikke jeg, kanskje du kunne tatt en runde og forhørt deg litt?» «Trukke det. Kom a.» «Trukke det?» «Hei, der er’n der, der er’n. Hei. Da løste det seg da. Her er jeg. Det er meg du lånte capen av.» «Åh, den her er min.» «Er det din?» «Ja.» «Ja, det er litt av en tilfeldig omstendighet da hvis du og jeg bruker samme skredder i Roma og har nøyaktig samme familiecrest. Det, det tviler jeg ganske sterkt på, altså.» «Nei, men sånn er det.» «Kom igjen, det, det kan du ikke tro på selv engang. Du, du bærer den jo helt amatørmessig, du skitner’n til. Det er ikke sånn man bærer en cape.» «Så du liker ikke skitt?» «Nei, hvem gjør det?» «Ta også gap opp.» «Jeg har ikke tenkt å gape opp.» «Ta også gap opp.» «Nei.» «Opp. Opp. Opp, opp. Sånn. Ikke bit. Sånn. Hvem sin cape er det?» «Det er din.» «Hehehe, det er min cape.» «Det der kommer ikke du… Jeg tar det med til ledelsen så…»

Krangelen dreier seg om en kappe, og gjennomgående i serien er det flere henvisninger til de utsøkte kostymene (designet av Lise Sandberg og Gro Gillesen). Eksempelvis i episode fire diskuteres mote, hjelmen som et basisplagg og «plagg som forteller en historie». Kostymene er i særlig grad med på å fortelle historien om Vikingane. I det hele tatt er det visuelle uttrykket troverdige omgivelser for en tidvis usannsynlig handling.

rufuspavikingskip

Liv og Olvar

Samtalen mellom selvsikre Liv og hennes usikre mann Olvar før holmgangen er slik i engelsk drakt:

«Olvar? Olvar? Olvar, are you sitting here hiding?» «I’m not hiding, I’m just sitting here thinking, trying to c-come up with something smart.» «Well, you can just forget about hiding. If you don’t show up for the holmgang, you’ll be deemed a niding, an outcast. And it will be a shame on me, indirectly.» «It’s just that Arvid is so big, you know, and he has been trained a warrior ever since he was a baby. He-he has probably killed a thousand men. I never touched a s-sword before today. Blah, blah, blah, don’t be so insanely defensive. You can beat him. It’s all in the mind. It’s 99 per cent attitude.» «Is it?» «Sure.» «If you raise your game five per cent, and he lowers his five per cent, most of the job is done.» «Are the m-margins that s-small?» «Sure. And if you also look at the possibility of thinking a little bit outside the box, anything could happen, right, you see? Ok, good luck. See you there.» «Yeah, but Liv, we, we go together.» «No, I’m going with some friends.» «W-what, what friends?» «What, what, who? Some old friends. What do you care? Ok, shall I leave the door open, or do you prefer it closed? Open, closed?» «Yeah, close it.» «Closed?» «Yeah.» «Good luck.»

Dette er så langt fra sagastilen man kan komme. Det korthugde, nøkterne språket er erstattet av dagens stotrende svadagenerator med selvhjelpsformuleringer om å tenke utenfor boksen.

Den norske versjonen er så å si helt lik:

«Olvar? Olvar? Olvar? Olvar, sitter du her og gjemmer deg, eller?» «Jeg gjemmer meg ikke. Jeg s-sitter og tenker.» «Asså, du kan bare glemme å drive gjemme deg. Hvis ikke du stiller opp på den holmgangen, så blir du niding, utstøtt. Så kaster du skam på meg indirekte.» «Det er bare det at Arvid er jo så svær. Ikke sant, han er jo blitt trent opp til å være en kriger siden han var baby. Asså, han har sikkert drept t-tusen mann.» «Åh, bla, bla, bla.» «Jeg har ikke tatt i et sverd før i dag.» «Vær så snill a, ikke vær så sinnssykt på defensiven, a. Du kan jo slå ham, du. Det handler jo 99 % om innstilling.» «Gjør det det?» «Ja ja. Hvis du hever deg 5 %, og han senker seg ned 5 %, så er mye gjort.» «Ja, er marginene s-så små?» «Ja ja, de er det. Og hvis du i tillegg ser på muligheten nå for å tenke litt utafor boksen, så kan jo alt skje. Lykke til, a! Vi ses der borte.» «Ja, men Liv, vi tar følge bort.» «Eh, jeg har avtalt å ta følge med noen venninner, jeg.» «Hæ? H-h-hvilke venninner da?» «Hvilke det, samma det, vel. Gamle venninner. Skal jeg ha, skal jeg lukke døra eller skal du ha den åpen, eller?» «Ja, lukk døra, du.» «Skal jeg lukke? Sikker?» «Ja!»

vikingene-sjokkert-versjon-2

Orm og kartet

I en annen scene kommer Jarl Vargs utsendte Torstein Hund (Bjørn Hallgeir Myrene) for å hente avdøde høvding Olavs (Henrik Mestad) kart fra Orm, som hilser:

«Welcome. A bit late? The funeral was yesterday.» «We’re not here for the funeral. Rumor has it he went on a ride to the west?» «Yes, yes, yes, yes, and quite a successful raid I have to say.» «Chieftain Olav swore he would draw up a map to show how to get there.» «No, that’s the first I’ve heard of it. I think my brother would have shared that information with me, if that…slave, there is supposed to be a map among Olav’s possessions, somewhere, a map showing the route to the west or something like that?» «Yeah, right, that, we sent that out with the funeral raft. We thought we’d include some of his most priced possessions, and he really was a fan of that map.» «Seriously?» «Serious as cancer.» «Jarl Varg won’t like this.» «No, but it is what it is. The map is gone, and that’s just very, very unfortunate.» «Yeah, it’s very unfortunate.» «But that map, was that very valuable?» «Yeah, the map was extremely valuable.» «Hey, you can row, right?» «Yeah, I can row like a viking.» «I’m sending you on a secret mission.» «Wow.» «You have to row out and find Olav’s funeral raft and don’t you dare to come back before you have found that map.» «No, of course.»

Den mest tullete anakronistiske referansen her er «serious as cancer» – hentet fra åttitallshiphop eller kanskje Snaps hit «Rhytmn is a Dancer» (1992) – kåret til den dårligste tekstlinjen noen sinne. Akkurat denne replikken fra trellen Kark er hakket morsommere på norsk, i oversettelsen «seriøst som cancer». Mens «I can row like a viking» funker omtrent som «jeg ror som en viking».

Hele den norske scenen går slik:

«Vel møtt. Litt sent, men. Begravelsen var i går.» «Vi er ikke her for begravelsen. Ryktet forteller at dere har vært på tur vestover.» «Ja, det stemmer på en prikk. Og ganske vellykket tokt også, om jeg får si det sånn.» «Høvding Olav, han sverget på at han skulle tegne opp et kart, som skulle vise veien dit.» «Ja, nei, det har ikke jeg hørt noe om før, nei, jeg tror broren min ville delt den informasjonen med meg, hvis jeg…trell, trell! Det skulle finnes et kart blant Olavs eiendeler her et eller annet sted, et kart som viser veien til vest eller noe sånn…» «Ja, riktig. Det sendte vi ut med begravelsesflåten. Ja, vi tenkte vi skulle sende med alle de kjæreste eiendelene hans og han var jo veldig fan av det kartet.» «Seriøst?» «Seriøst som cancer.» «Dette her kommer ikke jarlen til å like.» «Nei, nei, men sånn er nå det. Kartet er borte, og det er ikke annet enn bare veldig veldig beklagelig.» «Ja, det er veldig beklagelig.» «Det kartet, var det veldig verdifullt det?» «Ja, det var et veldig verdifullt kart. Ekstremt verdifullt.» «Kark? Kark? Du kan ro, ikke sant?» «Ja, jeg ror som en viking.» «Godt, for du skal nemlig ut på et hemmelig oppdrag. Du skal ro ut og finne Olavs gravflåte og ikke få lov til å komme tilbake igjen før du har funnet det kartet.» «Nei, nei.»

vikingane-gruppe-b-versjon-2

Samfunnet vi lever i

Vikingane tåler språkendringen godt. Fysisk humor er ikke avhengig av verbalspråk, og serien er befriende breddfull av slapstick og tegnefilmgladvold, hvor punchen nettopp kan være en punch. Passiv snikksnakk kontret av skarpe hugg lar seg lett oversette, og beholder det morsomme i det makabre og morbide. Og på engelsk blir parodien på «It’s not porn, it’s»-HBOs sex- og voldsestetikk enda tydeligere.

I denne anakronistiske vikingserien om tronekamp mellom småkonger, ligger mye av humoren i møtene mellom maskuliniteter, tusen år før den norske modellen. Vikingene bedrev en barbarisk, førkristen sjøgren med kramgoa flåter. Og da skipet kommer seilende inn i første episode, oppdager vi raskt at det er dagens åpne kontorlandskap som er på vei hjem fra tokt. I episode seks oppsummeres en teateroppsetning med Rufus og Orm slik av Torstein Hund: «Jeg tenker mest av alt at jeg lærte mye om meg selv, jeg, og samfunnet vi lever i, og…». Og midt blant hyllende heltehistorier om norske historiske bedrifter i filmer og tv-serier, er det ventilerende med ren harselas.

790 vs. 2016 er kanskje tydeligst i åpningen, da Rufus protesterer mot arbeidsforholdene:

«Ikke for å klage, men jeg synes informasjonsflyten på båten er ganske tilfeldig. Og det er ganske unødvendig når vi sitter så tett på hverandre i en så liten båt. Jeg visste ikke før i går at vi skulle til Noreg i det hele tatt.» «Så du synes du har fått for lite informasjon?» spør høvding Olav. «Absolutt, det er noe feil, det er noe svikt i systemet deres her.» «Nei, men da kommer det litt informasjon til deg.» «Flott, på tide. Jeg sitter…»

Olav kliner til ham i ansiktet.

«Au. Au. Au. Au. Dere så det? Alle så det?» «Var det der litt mye, eller?» spør Olav Arvid. «Næsj, du er høvding. Skal man ikke være litt sånn når man sjef a, litt sånn gæren?» sier Arvid. «Det er ikke helt meg, det derre «fryktbasert ledelse»-opplegget, nei, det lugger litt.»

Etter åpningsepisodens sketsjaktige scener får handlingen både pil og bue, men det er karaktertegningen og øyeblikkshumoren som er seriens styrker. De står seg, på norsk og engelsk, også når det lugger litt. For det er ikke så farlig om ikke alle piler lander der de skal.

Legg igjen en kommentar

MENY