Den alvorlige leken fortsetter

Den alvorlige leken fortsetter

Gjennom intense nærbilder i stumfilmformat og mindre sosial kontekst gjenskaper Pernilla August en nordisk romanklassiker for en ny tid. – Da jeg leste boken opplevde jeg at jeg hadde møtt disse menneskene i det virkelige liv, forteller hun om «Den alvarsamma leken» som har kinopremiere denne uken.

Foto: Regissøren omkranset av Sverrir Gudnason og Karin Körlof i hovedrollene

Det hadde aldri falt Pernilla August inn å lage film av Hjalmar Söderbergs roman Den allvarsamma leken som denne uken har norsk kinopremiere. For det første har den med hell blitt adaptert flere ganger før, blant annet av Anja Breien i 1977. For det andre har hun ingen spesiell forkjærlighet for periodedramaer, aller minst for å adaptere en roman som har klassikerstatus og er låst til en bestemt epoke. Heller ikke henvendelsen fra produsenten Patrik Andersson var i utgangspunktet uimotståelig – han lurte på om hun ville lage filmen fordi regissøren som var tiltenkt oppdraget, Lone Scherfig, var opptatt med andre filmprosjekter.

Men August satte seg ned og leste romanen på nytt, for første gang siden tenårene, og ble enda en gang oppslukt av kjærlighetsdramaet mellom avismannen Arvid og den frigjorte kunstnerdatteren Lydia. Den alvarsamma leken kom ut i 1912, men forfatteren Söderberg hadde berørt samme tematikken i skuespillet Gertrud i 1906 (som senere ble filmatisert av Carl Theodor Dreyer i 1964). Det var basert på hans eget stormfulle utenomekteskapelige forhold, og er i ettertid oppfattet som en angrep på datidens kvelende, borgerlige moral. Men det var ikke det som fenget Augusts interesse. Hun opplevde historien som overraskende nåtidig.

– Da jeg leste boken opplevde jeg at jeg hadde møtt disse menneskene i det virkelige liv. De var ikke for meg noen perifere skikkelser med en psykologi fra starten av 1900-tallet. Jeg opplevde at jeg selv hadde vært alle disse personene, det er så mye jeg kan identifisere meg med. Jeg har i perioder vært Lydia, jeg har vært Dagmar, ler hun. I dag kan du selvsagt skille deg og gifte deg med den du vil. Men på et emosjonelt plan så er det fortsatt det samme. Vi oppfører oss på samme måten, vi er ikke forskjellige fra den gangen. Det er derfor vi kan forholde oss til disse romanskikkelsene i dag. Og om jeg føler det slik, så vil publikum forhåpentligvis også føle det slik. Det er i hvert fall mitt håp.

den-alvarsamme-2
– Jeg liker godt å ha regi, men det har samtidig gjort meg enda mer sulten på nye roller.

Styrken i det håndholdte

Utfordringen var å gjøre historien relevant igjen, ved å skrelle vekk en god del av den sosiale konteksten til fordel for det indre dramaet.

– Jeg har jobbet på periodefilmer før, fra Bergmans Fanny og Alexander til Dom over Død mann, og for så vidt Svinalengorna, som jeg hadde regi på. Vi snakket mye om hvordan jeg kunne åpne opp denne filmen. Jeg hadde lange samtaler med Anna Asp (les vårt intervju med Asp her), som også hadde produksjonsdesign på Fanny og Alexander og Svinalengorna. Vi kjenner hverandre godt, og vurderte ulike måter vi kunne bryte dette opp på. Jeg har jobbet med fotografen Erik Molberg Hansen siden Svinalengorna og tv-serien Arven, og han er ganske enestående i sin bruk av håndholdt kamera. Så vi bestemte oss for å prøve det.

Særlig erfaringene fra Arven ble relevant. I likhet med Den alvarsamme leken skildrer også den kunstnermiljøer, og det var gjennom måten de valgte å skildre kunstmaleriene på i serien som ga August ideer.

– Da vi lagde Arven om en kvinnelig kunstner, så snakket vi mye om hvordan vi kunne fortelle hennes historie på en annerledes måte. Det er alltid vanskelig å fortelle en historie om en kunstmaler, for eksempel, blant annet fordi den kunstneriske prosessen er ganske kjedelig. Du ser maleriene og vet at de er laget av noen andre enn skuespillerne. Vi bestemte oss for å ta noen uvanlige grep: Det innebar at vi aldri så maleriene på noen tradisjonell innrammet måte, de var enten snudd opp-ned eller befant seg i ytterkantene. Vi ville gjøre det motsatte av hva som er vanlig, ved å droppe de obligatoriske eksposisjonene og gå rett inn i intimsfæren og dramaet. La oss følge rollefigurene, la oss starte på innsiden før vi beveger oss ut. Vi opplevde at det var en vellykket strategi. Det handler om å gi skuespillerne større frihet (intervjuet fortsetter under bildet).

Les også vårt intervju med den norske lyddesigneren på filmen.

den-alvarsamme-3
Karin Körlof og Sverrir Gudnason i hovedrollene.

En ny skuespillergenerasjon

Resultatet er ikke akkurat en dogmeaktig stil, men noe i nærheten, og August mener den kan sammenliknes med Per Flys filmer.

– Han gjør alltid det: han starter på innsiden, før han beveger seg ut, og det er alltid skuespillerne som leder an. Så kanskje er det derfor vi opplever dramaet som såpass friskt: vi slipper å gå innom alle eksposisjonsscenene. Det ble veldig karakterdrevet, og jeg tenkte hele tiden at det var skuespillerne som skulle lede an kamera, ikke omvendt.

De to unge skuespillerne i hovedrollene, Sverrir Gudnason og Karin Körlof, er relativt ferske i svensk film, og helt ukjente utenfor Sverige. Det bidrar nok også til at filmen oppleves som en ny tilnærming, for en ny generasjon.

– Vi prøvde en rekke skuespillere, før vi endte opp med disse to i de sentrale rollene, og jeg er veldig glad for at det ble dem. Det er en underlig prosess å finne de rette, med kameratester og alt sammen. For når du er ferdig med å filme så er det umulig å forestille seg noen andre i rollene. Når jeg bragte de sammen til å prøvespille, så oppsto det en umiddelbar kjemi, sier hun og klapper i hendene for å illustrere et smell.

August spøker med at hennes tidligere mentorer, Ingmar Bergman og Bille August, neppe ville tatt i et håndholdt kamera. Hun understreker hvor viktig det er for henne at skuespillerne har stor frihet.

– Jeg stoler veldig på skuespillerne, de er så intelligente. De kan være redde og sky, og tror noen ganger at de ikke greier noe som helst. Men det er før de går inn i rollen og gir slipp på seg selv. De har det i seg, det handler bare om å slippe hemningene og se hva situasjonen kan bringe med seg. Jeg føler det på tilsvarende måte med min fotograf, Erik. Når han føler seg fri, så kan han utrette mirakler. Han lytter på en måte til skuespillerne underveis, det er som en dans. Men i det øyeblikket du beordrer ham til å sette kamera på et bestemt sted, så faller han ut av det.

Om å frigjøre skuespillerne

Når jeg spør August om når hun selv føler seg mest fri som skuespiller, svarer hun først spøkefullt, om at det først skjedde da hun tok regien selv. Men ved nærmere ettertanke gir hun følgende historie:

– Med Bergman var alt veldig kontrollert og nøye instruert, særlig på teatret. Man skulle gå noen skritt dit, og så snu og stå helt stille. Som regissør gjør jeg det helt motsatte når jeg instruerer. La oss se hva som skjer, pleier jeg å si. Det spesielle med Bergman var at han visste helt nøyaktig hva som skulle skje, han hadde øvd inn alle bevegelsene selv hjemme. Du var fanget i hans ”fengsel”, men på en god måte – fordi du følte deg så fri innenfor disse begrensningene han satte. Derfor opplevde jeg det alltid som veldig befriende å jobbe med ham, selv om han var så streng.

Og ingen kunne ”befri” en skuespiller fra nervøsitet som Bergman.

– Det er opplevelser fra innspillingen av Fanny og Alexander som jeg lærte mye av. I manuset sto det noe sånt som at jeg skulle danse på bordet i en blå kjole. Og jeg fikk helt jernteppe og panikk for hvordan jeg skulle få til det. Da vi skulle starte opptak, tok Ingmar meg i hånda og bare begynte å godsnakke med meg. Det var noe magisk og lett over det hele, og vi gjennomførte scenen uten å tenke over at vi gjorde den. Jeg husker så godt hvor nervøs jeg var da innspillingen startet, jeg var vel bare 20 år gammel. Men han valgte å skyte putekrigscenene først, der jeg skulle løpe rundt med barna, mens dunfjærene virvlet rundt oss. Det var så smart og riktig å starte med det, for det løste opp all nervøsitet.

Regirollen har gitt mersmak, men ikke på den måten man skulle tro.

– Jeg liker godt å ha regi, men det har samtidig gjort meg enda mer sulten på nye roller. Kanskje ikke noen spesielle roller, men det er mange skuespillere og regissører jeg kunne tenke meg å jobbe med, som deler min visjon om hva det innebærer å fortelle historier. Jeg elsker å spille. Sammenliknet med å regissere er det ganske ukomplisert.

den-alvarsamme-1
– Jeg husker godt første gangen jeg så Anja Breiens film da jeg var i 20-årene, den gjorde inntrykk.

Et stumfilmformat for ansikter

Det andre markante formmessige trekket ved filmen, ved siden av håndholdt kamera, er ”stumfilm”-formatet 4:3. Det bidrar til at vi kommer tettere på kjærlighetsdramaet, og enda mer av konteksten skyves lenger ut på siden.

– Det var en beslutning vi tok ganske tett på opptaksstart, to uker før, om jeg husker riktig. Erik og jeg kikket på en lang rekke ulike filmer. Jeg har alltid vært en stor fan av Andrea Arnolds filmer, og har latt meg inspirere av hennes utnyttelse av formatet. På et tidspunkt, etter å ha sett mange filmer, kom vi fram til at vi likte dette smalere formatet, og den effekten det hadde i forhold til portrettene. Særlig hva det gjør med ansiktene. Min far var stillsfotograf så kanskje det også har noe med det å gjøre. Men også det faktum at Erik er fryktelig god til å filme denne typen portretter, til å forsterke intensiteten i ansiktene.

August kan fortelle at hun har sett Anja Breiens filmversjon flere ganger, og at hun liker den veldig godt. Mens Breien hadde et litt større fokus på den kvinnelige rollen, og kanskje på den måten var mer preget av sin tid, holder August seg til hovedlinjene i romanen.

– Jeg så Breiens film om igjen for to år siden, før vi startet på vår versjon. Jeg husker godt første gangen jeg så den da jeg var i 20-årene, den gjorde inntrykk. Da jeg så den andre gangen, var jeg i en prosess der jeg fokuserte veldig på at jeg ville ha min egen tilnærming. Så hvordan jeg forholder meg til tidligere versjoner er vanskelig å si. Det er hundrevis av små avgjørelser som til sammen utgjør helheten i en film, og det er ikke alltid så lett å se, særlig bare dager etter at vi låst lydmiksen.

Den alvarsamma leken har norsk kinopremiere på fredag.

Les også vårt intervju med den norske lyddesigneren på filmen.

Legg igjen en kommentar

Den alvorlige leken fortsetter

Den alvorlige leken fortsetter

Gjennom intense nærbilder i stumfilmformat og mindre sosial kontekst gjenskaper Pernilla August en nordisk romanklassiker for en ny tid. – Da jeg leste boken opplevde jeg at jeg hadde møtt disse menneskene i det virkelige liv, forteller hun om «Den alvarsamma leken» som har kinopremiere denne uken.

Foto: Regissøren omkranset av Sverrir Gudnason og Karin Körlof i hovedrollene

Det hadde aldri falt Pernilla August inn å lage film av Hjalmar Söderbergs roman Den allvarsamma leken som denne uken har norsk kinopremiere. For det første har den med hell blitt adaptert flere ganger før, blant annet av Anja Breien i 1977. For det andre har hun ingen spesiell forkjærlighet for periodedramaer, aller minst for å adaptere en roman som har klassikerstatus og er låst til en bestemt epoke. Heller ikke henvendelsen fra produsenten Patrik Andersson var i utgangspunktet uimotståelig – han lurte på om hun ville lage filmen fordi regissøren som var tiltenkt oppdraget, Lone Scherfig, var opptatt med andre filmprosjekter.

Men August satte seg ned og leste romanen på nytt, for første gang siden tenårene, og ble enda en gang oppslukt av kjærlighetsdramaet mellom avismannen Arvid og den frigjorte kunstnerdatteren Lydia. Den alvarsamma leken kom ut i 1912, men forfatteren Söderberg hadde berørt samme tematikken i skuespillet Gertrud i 1906 (som senere ble filmatisert av Carl Theodor Dreyer i 1964). Det var basert på hans eget stormfulle utenomekteskapelige forhold, og er i ettertid oppfattet som en angrep på datidens kvelende, borgerlige moral. Men det var ikke det som fenget Augusts interesse. Hun opplevde historien som overraskende nåtidig.

– Da jeg leste boken opplevde jeg at jeg hadde møtt disse menneskene i det virkelige liv. De var ikke for meg noen perifere skikkelser med en psykologi fra starten av 1900-tallet. Jeg opplevde at jeg selv hadde vært alle disse personene, det er så mye jeg kan identifisere meg med. Jeg har i perioder vært Lydia, jeg har vært Dagmar, ler hun. I dag kan du selvsagt skille deg og gifte deg med den du vil. Men på et emosjonelt plan så er det fortsatt det samme. Vi oppfører oss på samme måten, vi er ikke forskjellige fra den gangen. Det er derfor vi kan forholde oss til disse romanskikkelsene i dag. Og om jeg føler det slik, så vil publikum forhåpentligvis også føle det slik. Det er i hvert fall mitt håp.

den-alvarsamme-2
– Jeg liker godt å ha regi, men det har samtidig gjort meg enda mer sulten på nye roller.

Styrken i det håndholdte

Utfordringen var å gjøre historien relevant igjen, ved å skrelle vekk en god del av den sosiale konteksten til fordel for det indre dramaet.

– Jeg har jobbet på periodefilmer før, fra Bergmans Fanny og Alexander til Dom over Død mann, og for så vidt Svinalengorna, som jeg hadde regi på. Vi snakket mye om hvordan jeg kunne åpne opp denne filmen. Jeg hadde lange samtaler med Anna Asp (les vårt intervju med Asp her), som også hadde produksjonsdesign på Fanny og Alexander og Svinalengorna. Vi kjenner hverandre godt, og vurderte ulike måter vi kunne bryte dette opp på. Jeg har jobbet med fotografen Erik Molberg Hansen siden Svinalengorna og tv-serien Arven, og han er ganske enestående i sin bruk av håndholdt kamera. Så vi bestemte oss for å prøve det.

Særlig erfaringene fra Arven ble relevant. I likhet med Den alvarsamme leken skildrer også den kunstnermiljøer, og det var gjennom måten de valgte å skildre kunstmaleriene på i serien som ga August ideer.

– Da vi lagde Arven om en kvinnelig kunstner, så snakket vi mye om hvordan vi kunne fortelle hennes historie på en annerledes måte. Det er alltid vanskelig å fortelle en historie om en kunstmaler, for eksempel, blant annet fordi den kunstneriske prosessen er ganske kjedelig. Du ser maleriene og vet at de er laget av noen andre enn skuespillerne. Vi bestemte oss for å ta noen uvanlige grep: Det innebar at vi aldri så maleriene på noen tradisjonell innrammet måte, de var enten snudd opp-ned eller befant seg i ytterkantene. Vi ville gjøre det motsatte av hva som er vanlig, ved å droppe de obligatoriske eksposisjonene og gå rett inn i intimsfæren og dramaet. La oss følge rollefigurene, la oss starte på innsiden før vi beveger oss ut. Vi opplevde at det var en vellykket strategi. Det handler om å gi skuespillerne større frihet (intervjuet fortsetter under bildet).

Les også vårt intervju med den norske lyddesigneren på filmen.

den-alvarsamme-3
Karin Körlof og Sverrir Gudnason i hovedrollene.

En ny skuespillergenerasjon

Resultatet er ikke akkurat en dogmeaktig stil, men noe i nærheten, og August mener den kan sammenliknes med Per Flys filmer.

– Han gjør alltid det: han starter på innsiden, før han beveger seg ut, og det er alltid skuespillerne som leder an. Så kanskje er det derfor vi opplever dramaet som såpass friskt: vi slipper å gå innom alle eksposisjonsscenene. Det ble veldig karakterdrevet, og jeg tenkte hele tiden at det var skuespillerne som skulle lede an kamera, ikke omvendt.

De to unge skuespillerne i hovedrollene, Sverrir Gudnason og Karin Körlof, er relativt ferske i svensk film, og helt ukjente utenfor Sverige. Det bidrar nok også til at filmen oppleves som en ny tilnærming, for en ny generasjon.

– Vi prøvde en rekke skuespillere, før vi endte opp med disse to i de sentrale rollene, og jeg er veldig glad for at det ble dem. Det er en underlig prosess å finne de rette, med kameratester og alt sammen. For når du er ferdig med å filme så er det umulig å forestille seg noen andre i rollene. Når jeg bragte de sammen til å prøvespille, så oppsto det en umiddelbar kjemi, sier hun og klapper i hendene for å illustrere et smell.

August spøker med at hennes tidligere mentorer, Ingmar Bergman og Bille August, neppe ville tatt i et håndholdt kamera. Hun understreker hvor viktig det er for henne at skuespillerne har stor frihet.

– Jeg stoler veldig på skuespillerne, de er så intelligente. De kan være redde og sky, og tror noen ganger at de ikke greier noe som helst. Men det er før de går inn i rollen og gir slipp på seg selv. De har det i seg, det handler bare om å slippe hemningene og se hva situasjonen kan bringe med seg. Jeg føler det på tilsvarende måte med min fotograf, Erik. Når han føler seg fri, så kan han utrette mirakler. Han lytter på en måte til skuespillerne underveis, det er som en dans. Men i det øyeblikket du beordrer ham til å sette kamera på et bestemt sted, så faller han ut av det.

Om å frigjøre skuespillerne

Når jeg spør August om når hun selv føler seg mest fri som skuespiller, svarer hun først spøkefullt, om at det først skjedde da hun tok regien selv. Men ved nærmere ettertanke gir hun følgende historie:

– Med Bergman var alt veldig kontrollert og nøye instruert, særlig på teatret. Man skulle gå noen skritt dit, og så snu og stå helt stille. Som regissør gjør jeg det helt motsatte når jeg instruerer. La oss se hva som skjer, pleier jeg å si. Det spesielle med Bergman var at han visste helt nøyaktig hva som skulle skje, han hadde øvd inn alle bevegelsene selv hjemme. Du var fanget i hans ”fengsel”, men på en god måte – fordi du følte deg så fri innenfor disse begrensningene han satte. Derfor opplevde jeg det alltid som veldig befriende å jobbe med ham, selv om han var så streng.

Og ingen kunne ”befri” en skuespiller fra nervøsitet som Bergman.

– Det er opplevelser fra innspillingen av Fanny og Alexander som jeg lærte mye av. I manuset sto det noe sånt som at jeg skulle danse på bordet i en blå kjole. Og jeg fikk helt jernteppe og panikk for hvordan jeg skulle få til det. Da vi skulle starte opptak, tok Ingmar meg i hånda og bare begynte å godsnakke med meg. Det var noe magisk og lett over det hele, og vi gjennomførte scenen uten å tenke over at vi gjorde den. Jeg husker så godt hvor nervøs jeg var da innspillingen startet, jeg var vel bare 20 år gammel. Men han valgte å skyte putekrigscenene først, der jeg skulle løpe rundt med barna, mens dunfjærene virvlet rundt oss. Det var så smart og riktig å starte med det, for det løste opp all nervøsitet.

Regirollen har gitt mersmak, men ikke på den måten man skulle tro.

– Jeg liker godt å ha regi, men det har samtidig gjort meg enda mer sulten på nye roller. Kanskje ikke noen spesielle roller, men det er mange skuespillere og regissører jeg kunne tenke meg å jobbe med, som deler min visjon om hva det innebærer å fortelle historier. Jeg elsker å spille. Sammenliknet med å regissere er det ganske ukomplisert.

den-alvarsamme-1
– Jeg husker godt første gangen jeg så Anja Breiens film da jeg var i 20-årene, den gjorde inntrykk.

Et stumfilmformat for ansikter

Det andre markante formmessige trekket ved filmen, ved siden av håndholdt kamera, er ”stumfilm”-formatet 4:3. Det bidrar til at vi kommer tettere på kjærlighetsdramaet, og enda mer av konteksten skyves lenger ut på siden.

– Det var en beslutning vi tok ganske tett på opptaksstart, to uker før, om jeg husker riktig. Erik og jeg kikket på en lang rekke ulike filmer. Jeg har alltid vært en stor fan av Andrea Arnolds filmer, og har latt meg inspirere av hennes utnyttelse av formatet. På et tidspunkt, etter å ha sett mange filmer, kom vi fram til at vi likte dette smalere formatet, og den effekten det hadde i forhold til portrettene. Særlig hva det gjør med ansiktene. Min far var stillsfotograf så kanskje det også har noe med det å gjøre. Men også det faktum at Erik er fryktelig god til å filme denne typen portretter, til å forsterke intensiteten i ansiktene.

August kan fortelle at hun har sett Anja Breiens filmversjon flere ganger, og at hun liker den veldig godt. Mens Breien hadde et litt større fokus på den kvinnelige rollen, og kanskje på den måten var mer preget av sin tid, holder August seg til hovedlinjene i romanen.

– Jeg så Breiens film om igjen for to år siden, før vi startet på vår versjon. Jeg husker godt første gangen jeg så den da jeg var i 20-årene, den gjorde inntrykk. Da jeg så den andre gangen, var jeg i en prosess der jeg fokuserte veldig på at jeg ville ha min egen tilnærming. Så hvordan jeg forholder meg til tidligere versjoner er vanskelig å si. Det er hundrevis av små avgjørelser som til sammen utgjør helheten i en film, og det er ikke alltid så lett å se, særlig bare dager etter at vi låst lydmiksen.

Den alvarsamma leken har norsk kinopremiere på fredag.

Les også vårt intervju med den norske lyddesigneren på filmen.

Legg igjen en kommentar

MENY