NFIs dans med de etablerte produsentene

NFIs dans med de etablerte produsentene

Sindre Guldvog og NFI driver balansekunst, men framfor alt danser de med de etablerte produsentene. Det betyr at alle vi andre må henvende oss andre steder, skriver Jan Vardøen i sin kommentar til NFI-direktørens innlegg.

Dagen etter mitt første innlegg om NFI ble publisert her på Rushprint, ble jeg oppringt av Sindre Guldvog, sjefen for NFI. I en raus og fin gest inviterte han meg til en samtale. For en uke siden hadde vi en lang, frisk og saklig samtale der vi ble enig om å fortsette dialogen.

Han kom også med et tilsvar på Rushprint.no denne uken (NFIs balansekunst), og med utgangspunkt i denne dialogen har jeg kommet frem til følgende:

Guldvog mener at NFIs rolle kan sammenlignes med et toppidrettssenter der man tar vare på og heier frem de største talentene og fokuserer på filmer som de anser har gode muligheter til å trekke et større publikum på kino. Som en følge av dette (og etter ønske fra Kulturdepartementet) er det bevisst politikk å ”styrke den etablerte delen av bransjen”. Det vil si at de større produsentene blir prioritert foran mindre eller uetablerte aktører.

Man har lenge sett at de største produsentene har fått de fleste midlene og det er naturlig med tanke på deres erfaring, behov og talent. Men jeg synes det er viktig å få på bordet at dette ikke er en løsrevet tendens eller en tilfeldighet, men en bevisst og uttalt favorisering. Det betyr i klartekst at mindre filmskapere, uansett hvor geniale deres prosjekter er, må pent stå bakerst i køen.

Man kan også spørre om kinobesøk er den beste målestokken å måle filmer etter, særlig i en tid hvor det florerer av andre plattformer.

Jeg vil anta at det derfor blir mer naturlig for de som ønsker å lage mindre arthousefilmer, lavbudsjett- og/eller kunstfilmer å henvende seg til fondene i regionene. Med tanke på at de regionale fondene har begrensede midler og at 85% av filmbransjen jobber og bor i Oslo, innebærer det en vesentlig mindre satsing på utvikling av talenter og filmer med kunstneriske ambisjoner.

En annen kjensgjerning er at NFI ikke er forpliktet til å hjelpe filmer de ikke har vært med på å støtte.
Jeg trodde lenge at NFI var til for hele filmbransjen og skal være et serviceorgan for norske filmskapere. De står riktignok fritt til å hjelpe en film om den skulle den gå godt på egenhånd, og det har også hendt at de har gjort det. Men jeg synes at denne måten å distansere seg fra filmer som ikke har fått et godkjent stempel, er en gjerrig og nedslående holdning (og her tenker jeg ikke på mine filmer).

Det er forståelig at NFI ikke kan kritisere sin oppdragsgiver, Kulturdepartementet (KUD). Men det må da være rom for dialog, råd og anbefalinger overfor en oppdragsgiver? NFI sitter på kunnskap og erfaring som Kulturdepartement ikke har, og å påberope seg en maktløshet i så måte tyder på for lite selvstendighet og vilje til kreativ tenkning.

NFI mener at de støtter filmer med kunstneriske ambisjoner i større grad en markedsfilmer. I perioden 2013-2015 gav NFI tilskudd til henholdsvis 11 filmer i markedsordningen og 44 filmer i konsulentordningen.

Statistisk sett er dette riktig. Jeg mener ikke å være altfor kverulerende her, men tror ikke det er kontroversielt å hevde at brorparten av disse konsulentfilmene er ganske konvensjonelle. Det er heller ingen hemmelighet at Nye Veier-ordningen, som er ment å fremme kunstnerisk utfordrende filmer, også tiltrekker seg mange prosjekter som befinner seg i mainstreamen. I den danske søsterordningen New Danish Screen er det et krav at filmskaperne skal gå nye veier, det er det ikke i den norske ordningen.

Så hva er konsekvensen av alt dette?

Når man satser så hardt på kommersielle filmer, uansett hvor gode de er, lider festivaldeltakelsen. Festivalene er arenaen hvor filmnasjonen Norge og norske regissører blir lagt merke til. Men med dagens strategi blir vi langt mindre synlig ute i verden.

Uten en større satsing på utvikling av unge talenter vil den norske bransjen stagnere. For å trekke den sportslige metaforen til bristepunktet: alle topplag ser viktigheten av treningsprogrammer for de unge lovende, uten dem stopper det opp etter hvert.

NFI driver balansekunst, ja. De står klemt mellom Kulturdepartementet, de etablerte produsentene og røkla. Det er en utakknemlig oppgave, så klart, fordi det vil aldri finnes en fordeling som alle er fornøyde med. Men det ser ikke ut som om NFI har tenkt å endre kursen i nevneverdig grad fremover, med mindre hele bransjen deltar i debatten og insisterer på det. Er vi fornøyd med tingenes tilstand?

NFI har valgt en langsiktig strategi som handler om å prioriterer de etablerte produsentene og de største filmene. I grove trekk betyr det at NFI er en blindvei for de aller fleste. Å vente i kø i håp om støtte som aldri kommer spiser opp tiden. Da er det viktig at vi bruker kreftene på å finne andre måter å produsere film på, andre plattformer og distribusjonskanaler.

Nå skal jeg slutte å gnåle på en stund. Det har vært viktig for meg å få denne debatten i gang. Den har på noen måter vært befriende. Så får vi møtes under Spillefilmkonventet i november og sparre mer om filmpolitikkens praktiske realiteter.

Jan Vardøen, filmskaper (blant annet).

NFIs dans med de etablerte produsentene

NFIs dans med de etablerte produsentene

Sindre Guldvog og NFI driver balansekunst, men framfor alt danser de med de etablerte produsentene. Det betyr at alle vi andre må henvende oss andre steder, skriver Jan Vardøen i sin kommentar til NFI-direktørens innlegg.

Dagen etter mitt første innlegg om NFI ble publisert her på Rushprint, ble jeg oppringt av Sindre Guldvog, sjefen for NFI. I en raus og fin gest inviterte han meg til en samtale. For en uke siden hadde vi en lang, frisk og saklig samtale der vi ble enig om å fortsette dialogen.

Han kom også med et tilsvar på Rushprint.no denne uken (NFIs balansekunst), og med utgangspunkt i denne dialogen har jeg kommet frem til følgende:

Guldvog mener at NFIs rolle kan sammenlignes med et toppidrettssenter der man tar vare på og heier frem de største talentene og fokuserer på filmer som de anser har gode muligheter til å trekke et større publikum på kino. Som en følge av dette (og etter ønske fra Kulturdepartementet) er det bevisst politikk å ”styrke den etablerte delen av bransjen”. Det vil si at de større produsentene blir prioritert foran mindre eller uetablerte aktører.

Man har lenge sett at de største produsentene har fått de fleste midlene og det er naturlig med tanke på deres erfaring, behov og talent. Men jeg synes det er viktig å få på bordet at dette ikke er en løsrevet tendens eller en tilfeldighet, men en bevisst og uttalt favorisering. Det betyr i klartekst at mindre filmskapere, uansett hvor geniale deres prosjekter er, må pent stå bakerst i køen.

Man kan også spørre om kinobesøk er den beste målestokken å måle filmer etter, særlig i en tid hvor det florerer av andre plattformer.

Jeg vil anta at det derfor blir mer naturlig for de som ønsker å lage mindre arthousefilmer, lavbudsjett- og/eller kunstfilmer å henvende seg til fondene i regionene. Med tanke på at de regionale fondene har begrensede midler og at 85% av filmbransjen jobber og bor i Oslo, innebærer det en vesentlig mindre satsing på utvikling av talenter og filmer med kunstneriske ambisjoner.

En annen kjensgjerning er at NFI ikke er forpliktet til å hjelpe filmer de ikke har vært med på å støtte.
Jeg trodde lenge at NFI var til for hele filmbransjen og skal være et serviceorgan for norske filmskapere. De står riktignok fritt til å hjelpe en film om den skulle den gå godt på egenhånd, og det har også hendt at de har gjort det. Men jeg synes at denne måten å distansere seg fra filmer som ikke har fått et godkjent stempel, er en gjerrig og nedslående holdning (og her tenker jeg ikke på mine filmer).

Det er forståelig at NFI ikke kan kritisere sin oppdragsgiver, Kulturdepartementet (KUD). Men det må da være rom for dialog, råd og anbefalinger overfor en oppdragsgiver? NFI sitter på kunnskap og erfaring som Kulturdepartement ikke har, og å påberope seg en maktløshet i så måte tyder på for lite selvstendighet og vilje til kreativ tenkning.

NFI mener at de støtter filmer med kunstneriske ambisjoner i større grad en markedsfilmer. I perioden 2013-2015 gav NFI tilskudd til henholdsvis 11 filmer i markedsordningen og 44 filmer i konsulentordningen.

Statistisk sett er dette riktig. Jeg mener ikke å være altfor kverulerende her, men tror ikke det er kontroversielt å hevde at brorparten av disse konsulentfilmene er ganske konvensjonelle. Det er heller ingen hemmelighet at Nye Veier-ordningen, som er ment å fremme kunstnerisk utfordrende filmer, også tiltrekker seg mange prosjekter som befinner seg i mainstreamen. I den danske søsterordningen New Danish Screen er det et krav at filmskaperne skal gå nye veier, det er det ikke i den norske ordningen.

Så hva er konsekvensen av alt dette?

Når man satser så hardt på kommersielle filmer, uansett hvor gode de er, lider festivaldeltakelsen. Festivalene er arenaen hvor filmnasjonen Norge og norske regissører blir lagt merke til. Men med dagens strategi blir vi langt mindre synlig ute i verden.

Uten en større satsing på utvikling av unge talenter vil den norske bransjen stagnere. For å trekke den sportslige metaforen til bristepunktet: alle topplag ser viktigheten av treningsprogrammer for de unge lovende, uten dem stopper det opp etter hvert.

NFI driver balansekunst, ja. De står klemt mellom Kulturdepartementet, de etablerte produsentene og røkla. Det er en utakknemlig oppgave, så klart, fordi det vil aldri finnes en fordeling som alle er fornøyde med. Men det ser ikke ut som om NFI har tenkt å endre kursen i nevneverdig grad fremover, med mindre hele bransjen deltar i debatten og insisterer på det. Er vi fornøyd med tingenes tilstand?

NFI har valgt en langsiktig strategi som handler om å prioriterer de etablerte produsentene og de største filmene. I grove trekk betyr det at NFI er en blindvei for de aller fleste. Å vente i kø i håp om støtte som aldri kommer spiser opp tiden. Da er det viktig at vi bruker kreftene på å finne andre måter å produsere film på, andre plattformer og distribusjonskanaler.

Nå skal jeg slutte å gnåle på en stund. Det har vært viktig for meg å få denne debatten i gang. Den har på noen måter vært befriende. Så får vi møtes under Spillefilmkonventet i november og sparre mer om filmpolitikkens praktiske realiteter.

Jan Vardøen, filmskaper (blant annet).

MENY