Hisham Zamans dobbeltforestilling

Hisham Zamans dobbeltforestilling

– Jeg gjør dette av nødvendighet, så publikum i Norge kan se filmene mine slik de er ment å vises, sier Hisham Zaman om at han nå skal lansere sine to nye filmer på cinematekene i landets store byer.

Foto: Lukasz Zamaro

– Når man har laget en kortfilm, blir den kanskje vist på Kortfilmfestivalen i Grimstad, og så har man en premiere for stab, skuespillere og venner. Deretter forsvinner filmen til festivaler i utlandet, uten at den blir tilgjengelig for et nasjonalt publikum, sier Hisham Zaman.

Filmskaperen, som tidligere blant annet har laget spillefilmene Før snøen faller og Brev til kongen, er premiereklar med to nye filmer, henholdsvis en kortfilm på 11 minutter og en 43 minutter lang novellefilm.

Han innså imidlertid at filmer av slike kortere formater ikke har noen naturlig plass i dagens kinosystem, og henvendte seg derfor til landets cinemateker for heller å få distribuert filmene gjennom dem. Det førte til at kortfilmen The Boy in the Picture og novellefilmen Hedda i høst skal settes opp på cinematekene i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø, Stavanger og Lillehammer. I Trondheim vil Cinemateket dessuten vise alle Zamans tidligere filmer.

– Det begynte med at Jan Langlo, lederen av Cinemateket i Oslo, så de to filmene og ble begeistret. Han ville sette dem opp, og så skjedde det samme med alle de andre cinemateklederne. Jeg er veldig glad for at de har inngått dette samarbeidet, slik at jeg kan få vist disse filmene for et filminteressert publikum her hjemme i Norge. Det er slik de er ment å vises, på et stort lerret i kinomørket, sier Zaman til Rushprint.

De to nye filmene, som begge omhandler de voksnes verden sett fra fra et barns perspektiv, vil bli vist som én forestilling på til sammen 54 minutter.

– Novellefilmer er vanskelig å få vist, både på kino og på festivaler. Men jeg ville jo at de som følger meg som filmskaper skulle få mulighet til å se de nye filmene mine. Og jeg så at det kunne fungere å sette opp de to sammen, sier han.

Hisham Zaman på settet til novellefilmen "Hedda". Foto: Lukasz Zamaro
Hisham Zaman på settet til novellefilmen «Hedda». Foto: Lukasz Zamaro

Zaman mener at samarbeidet er en vinn-vinn-situasjon for ham selv og cinematekene.

– Jeg får vist filmene mine for cinematekpublikummet, som er en ny plattform for meg, samtidig som jeg kan få folk til salene deres som ikke ellers ville gått på cinematekene, sier regissøren, som forteller at han selv ser minst like mye film på Cinemateket i Oslo som på byens ordinære kinoer.

– Cinematekene viser i stor grad eldre klassikere, men de er også åpne for nye og spennende prosjekter. Og så styres de ikke like mye av det kommersielle som de ordinære kinoene. Her ser man fortsatt filmens kulturelle verdi, film som kunst, og de er flinke til å skape arrangementer rundt visningene. Så for meg er dette ypperlig, sier Zaman, som selv skal være tilstede for å møte publikum på premierevisningene i de ulike byene.

Han mener at mange filmer blir snytt for en kinopremiere, og dermed muligheten til å nå ut til et hjemlig publikum, fordi de på et vis blir ofre for sitt eget format.

– Produsenter har ikke kapasitet til å fronte novellefilmer skikkelig, og Filminstituttet støtter ikke lansering av kort- og novellefilm på kino – kun på festivaler i utlandet. Det jobbes intenst og veldig godt for norsk kortfilm internasjonalt, men ikke nasjonalt. Når DVD-formatet i tillegg har forsvunnet fra markedet, mister det norske publikummet muligheten til å se mange filmer, sier han.

– I litteraturen er det ingen som sier at en bok må være 100 eller 300 sider, men for film har noen besluttet at de helst skal være 90 eller 100 minutter lange for å vises på kino. Men for eksempel er en av Luis Buñuels mest anerkjente filmer, Simon of the Desert, 43 minutter lang. Og det kommer mange spennende, nye stemmer med filmer innen novellefilmformatet, som Camilla Figenschou, sier han, med referanse til sistnevnte filmskapers rundt en time lange hybridfilm Pil og Bue.

– Man har jo vist kortfilmer på Ringen Kino i Oslo, men da har det vært gratis. Jeg forstår ikke hvorfor – det burde være mulig å selge billetter til disse filmene, de er jo ikke noe mindre verdt enn spillefilmer. En kortfilm kan av og til fortelle mer enn en langfilm! Jeg har veldig tro på kort- og novellefilmformatet, og mener slike filmer i større grad burde gjøres tilgjengelige på kino – og ikke bare forbli festivalfilmer i utlandet, slik de er nå. Hvis støttesystemet åpner for at man kan sette sammen kortere filmer for kinolansering, vil det bidra til å muliggjøre dette i framtiden. Jeg vet at NFI er interessert i å gjøre noe med dette, men vet ikke når det vil skje, sier han.

Fra novellefilmen "Hedda". Foto: Snowfall Cinema
Fra novellefilmen «Hedda». Foto: Snowfall Cinema

Hisham Zaman markerte seg i 2005 med kortfilmen Bawke, som både vant Gullstolen i Grimstad og Amanda for beste kortfilm, samt flere internasjonale priser. Den ble også kåret til tiårets kortfilm i kåringen her i Rushprint.

To år senere kom novellefilmen Vinterland, som var en av de første prosjektene støttet av Norsk filminstitutts ordning ”Nye veier til korte filmer”. Den fikk i sin tid ordinær kinodistribusjon, og ble sett av rundt 18 000 besøkende.

– Kinomarkedet har endret seg voldsomt siden den gang, med digitaliseringen og streamingtjenestene. Det har blitt hardere konkurranse og mindre rom for kunstnerisk ambisiøse filmer på kino. Vinterland var en annerledes film enn de to nye, og fikk også drahjelp av suksessen med Bawke, sier han.

Deretter lagde Zaman de to nevnte spillefilmene Før snøen faller og Brev til kongen, som hadde premiere i henholdsvis 2013 og 2014, og som begge vant Dragon Award for beste nordiske film på filmfestivalen i Gøteborg. Med Hedda har han på ny laget en novellefilm støttet av Nye veier-ordningen.

– Hva var det som fikk deg til å gå tilbake til kortere filmer? De fleste regissører som først har laget langfilm, vil vel gjerne holde på kontinuiteten i det formatet?

– Jeg vil også ha kontinuitet innen langfilm, og jeg har et spillefilmprosjekt i utvikling. Men som regissør har man først og fremst et behov for å fortelle historier. Jeg har vært tro mot historiene, og lengdene de har krevet, svarer han.

– Dessuten tar det tid å få finansiert spillefilm. Med en selvfinansiert kortfilm og en novellefilm støttet gjennom Nye Veier-ordningen har jeg både hatt mulighet til å holde meg aktiv og til å utvikle meg som filmskaper. Disse to filmene ligner ikke på de jeg har gjort tidligere, sier han.

Der Zaman som oftest har brukt ukjente og fortrinnsvis ikke-profesjonelle skuespillere i sine tidligere filmer, som har omhandlet karakterer med bakgrunn fra andre land enn Norge, er hans nye novellefilm et drama om en norsk familie, med veletablerte navn som Jørgen Langhelle og Vegar Hoel på rollelista.

– Behovet for å utforske har vært viktig for meg, istedenfor å fortsette med det trygge og skildre miljøer jeg kjente fra før. Jeg har benyttet denne anledningen til å lage en film på norsk, med profesjonelle skuespillere, forankret i det norske på en annen måte enn jeg har gjort tidligere, sier Zaman.

– Men jeg har også hatt en annen tilnærming til det visuelle, og til filmenes rytme. Jeg har arbeidet med en for meg nesten helt ny stab, inkludert fotografen Lukasz Zamaro, på begge disse filmene. Og så har jeg produsert dem selv, som naturligvis har påvirket min måte å lage film på.

Fra kortfilmen "The Boy in the Picture". Foto: Snowfall Cinema
Fra kortfilmen «The Boy in the Picture». Foto: Snowfall Cinema

– Hvorfor har du gått over til å produsere selv?

– For meg er det viktig å føle at jeg eier mine egne filmer, fordi de er høyst personlige og en del av meg. Det finnes dialog mellom mine foreldre og meg i noen av filmene, og scener og situasjoner hvor jeg skildrer ting jeg har opplevd. Det hender at jeg involverer mennesker som jeg ser potensial i og får kjemi med. Disse har talent, men ikke nødvendigvis filmutdanning eller mye erfaring med film. Den type tilnærming er ikke alltid forenlig med produsentens ønske og måte å jobbe på, sier Zaman.

– Jeg tror den rette produsenten for meg finnes der ute, men nå har jeg produsert disse to filmene selv, gjennom mitt selskap Snowfall Cinema, og så får vi ta det derfra.

– Så det er ikke sikkert at du kommer til å produsere din neste film selv?

– Det er i hvert fall sikkert at jeg kommer til å være mer involvert i produksjonen enn tidligere. Slik jeg ser det, er det viktig for en regissør å kunne mye om produksjon og økonomi.

– Noen produksjonsselskaper, som Mer Film A/S, har begynt å distribuere selv. Er dette noe du også har vurdert?

– Nei, det har jeg ikke tenkt til. Jeg ønsker å arbeide med kinodistributører, så lenge de ser potensialet i filmen og berøres av historien.

Avslutningsvis mener filmskaperen at vi bør se til land som Frankrike, hvor folk gjerne betaler for å se kortfilmer.

– Om Michael Haneke eller Cristian Mungiu kom med en kortfilm nå, ville jeg gladelig betalt for å se dem. Og på festivaler i Sundance, Tribeca og i Tromsø står folk i kø for å se norske kortfilmer. Hvorfor ikke prøve å skape samme holdning på ordinære kinoer? Vi må i hvert fall begynne et sted!

Hedda og The Boy in the Picture har premiere på Cinemateket i Oslo 21. oktober (med festpremiere 20. oktober), 24. oktober i Tromsø, 26. oktober i Bergen og 3. november i Trondheim (med førpremiere på Kortfilmkonventet 12. oktober). Datoer for Stavanger og Lillehammer offentliggjøres senere.

Legg igjen en kommentar

Hisham Zamans dobbeltforestilling

Hisham Zamans dobbeltforestilling

– Jeg gjør dette av nødvendighet, så publikum i Norge kan se filmene mine slik de er ment å vises, sier Hisham Zaman om at han nå skal lansere sine to nye filmer på cinematekene i landets store byer.

Foto: Lukasz Zamaro

– Når man har laget en kortfilm, blir den kanskje vist på Kortfilmfestivalen i Grimstad, og så har man en premiere for stab, skuespillere og venner. Deretter forsvinner filmen til festivaler i utlandet, uten at den blir tilgjengelig for et nasjonalt publikum, sier Hisham Zaman.

Filmskaperen, som tidligere blant annet har laget spillefilmene Før snøen faller og Brev til kongen, er premiereklar med to nye filmer, henholdsvis en kortfilm på 11 minutter og en 43 minutter lang novellefilm.

Han innså imidlertid at filmer av slike kortere formater ikke har noen naturlig plass i dagens kinosystem, og henvendte seg derfor til landets cinemateker for heller å få distribuert filmene gjennom dem. Det førte til at kortfilmen The Boy in the Picture og novellefilmen Hedda i høst skal settes opp på cinematekene i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø, Stavanger og Lillehammer. I Trondheim vil Cinemateket dessuten vise alle Zamans tidligere filmer.

– Det begynte med at Jan Langlo, lederen av Cinemateket i Oslo, så de to filmene og ble begeistret. Han ville sette dem opp, og så skjedde det samme med alle de andre cinemateklederne. Jeg er veldig glad for at de har inngått dette samarbeidet, slik at jeg kan få vist disse filmene for et filminteressert publikum her hjemme i Norge. Det er slik de er ment å vises, på et stort lerret i kinomørket, sier Zaman til Rushprint.

De to nye filmene, som begge omhandler de voksnes verden sett fra fra et barns perspektiv, vil bli vist som én forestilling på til sammen 54 minutter.

– Novellefilmer er vanskelig å få vist, både på kino og på festivaler. Men jeg ville jo at de som følger meg som filmskaper skulle få mulighet til å se de nye filmene mine. Og jeg så at det kunne fungere å sette opp de to sammen, sier han.

Hisham Zaman på settet til novellefilmen "Hedda". Foto: Lukasz Zamaro
Hisham Zaman på settet til novellefilmen «Hedda». Foto: Lukasz Zamaro

Zaman mener at samarbeidet er en vinn-vinn-situasjon for ham selv og cinematekene.

– Jeg får vist filmene mine for cinematekpublikummet, som er en ny plattform for meg, samtidig som jeg kan få folk til salene deres som ikke ellers ville gått på cinematekene, sier regissøren, som forteller at han selv ser minst like mye film på Cinemateket i Oslo som på byens ordinære kinoer.

– Cinematekene viser i stor grad eldre klassikere, men de er også åpne for nye og spennende prosjekter. Og så styres de ikke like mye av det kommersielle som de ordinære kinoene. Her ser man fortsatt filmens kulturelle verdi, film som kunst, og de er flinke til å skape arrangementer rundt visningene. Så for meg er dette ypperlig, sier Zaman, som selv skal være tilstede for å møte publikum på premierevisningene i de ulike byene.

Han mener at mange filmer blir snytt for en kinopremiere, og dermed muligheten til å nå ut til et hjemlig publikum, fordi de på et vis blir ofre for sitt eget format.

– Produsenter har ikke kapasitet til å fronte novellefilmer skikkelig, og Filminstituttet støtter ikke lansering av kort- og novellefilm på kino – kun på festivaler i utlandet. Det jobbes intenst og veldig godt for norsk kortfilm internasjonalt, men ikke nasjonalt. Når DVD-formatet i tillegg har forsvunnet fra markedet, mister det norske publikummet muligheten til å se mange filmer, sier han.

– I litteraturen er det ingen som sier at en bok må være 100 eller 300 sider, men for film har noen besluttet at de helst skal være 90 eller 100 minutter lange for å vises på kino. Men for eksempel er en av Luis Buñuels mest anerkjente filmer, Simon of the Desert, 43 minutter lang. Og det kommer mange spennende, nye stemmer med filmer innen novellefilmformatet, som Camilla Figenschou, sier han, med referanse til sistnevnte filmskapers rundt en time lange hybridfilm Pil og Bue.

– Man har jo vist kortfilmer på Ringen Kino i Oslo, men da har det vært gratis. Jeg forstår ikke hvorfor – det burde være mulig å selge billetter til disse filmene, de er jo ikke noe mindre verdt enn spillefilmer. En kortfilm kan av og til fortelle mer enn en langfilm! Jeg har veldig tro på kort- og novellefilmformatet, og mener slike filmer i større grad burde gjøres tilgjengelige på kino – og ikke bare forbli festivalfilmer i utlandet, slik de er nå. Hvis støttesystemet åpner for at man kan sette sammen kortere filmer for kinolansering, vil det bidra til å muliggjøre dette i framtiden. Jeg vet at NFI er interessert i å gjøre noe med dette, men vet ikke når det vil skje, sier han.

Fra novellefilmen "Hedda". Foto: Snowfall Cinema
Fra novellefilmen «Hedda». Foto: Snowfall Cinema

Hisham Zaman markerte seg i 2005 med kortfilmen Bawke, som både vant Gullstolen i Grimstad og Amanda for beste kortfilm, samt flere internasjonale priser. Den ble også kåret til tiårets kortfilm i kåringen her i Rushprint.

To år senere kom novellefilmen Vinterland, som var en av de første prosjektene støttet av Norsk filminstitutts ordning ”Nye veier til korte filmer”. Den fikk i sin tid ordinær kinodistribusjon, og ble sett av rundt 18 000 besøkende.

– Kinomarkedet har endret seg voldsomt siden den gang, med digitaliseringen og streamingtjenestene. Det har blitt hardere konkurranse og mindre rom for kunstnerisk ambisiøse filmer på kino. Vinterland var en annerledes film enn de to nye, og fikk også drahjelp av suksessen med Bawke, sier han.

Deretter lagde Zaman de to nevnte spillefilmene Før snøen faller og Brev til kongen, som hadde premiere i henholdsvis 2013 og 2014, og som begge vant Dragon Award for beste nordiske film på filmfestivalen i Gøteborg. Med Hedda har han på ny laget en novellefilm støttet av Nye veier-ordningen.

– Hva var det som fikk deg til å gå tilbake til kortere filmer? De fleste regissører som først har laget langfilm, vil vel gjerne holde på kontinuiteten i det formatet?

– Jeg vil også ha kontinuitet innen langfilm, og jeg har et spillefilmprosjekt i utvikling. Men som regissør har man først og fremst et behov for å fortelle historier. Jeg har vært tro mot historiene, og lengdene de har krevet, svarer han.

– Dessuten tar det tid å få finansiert spillefilm. Med en selvfinansiert kortfilm og en novellefilm støttet gjennom Nye Veier-ordningen har jeg både hatt mulighet til å holde meg aktiv og til å utvikle meg som filmskaper. Disse to filmene ligner ikke på de jeg har gjort tidligere, sier han.

Der Zaman som oftest har brukt ukjente og fortrinnsvis ikke-profesjonelle skuespillere i sine tidligere filmer, som har omhandlet karakterer med bakgrunn fra andre land enn Norge, er hans nye novellefilm et drama om en norsk familie, med veletablerte navn som Jørgen Langhelle og Vegar Hoel på rollelista.

– Behovet for å utforske har vært viktig for meg, istedenfor å fortsette med det trygge og skildre miljøer jeg kjente fra før. Jeg har benyttet denne anledningen til å lage en film på norsk, med profesjonelle skuespillere, forankret i det norske på en annen måte enn jeg har gjort tidligere, sier Zaman.

– Men jeg har også hatt en annen tilnærming til det visuelle, og til filmenes rytme. Jeg har arbeidet med en for meg nesten helt ny stab, inkludert fotografen Lukasz Zamaro, på begge disse filmene. Og så har jeg produsert dem selv, som naturligvis har påvirket min måte å lage film på.

Fra kortfilmen "The Boy in the Picture". Foto: Snowfall Cinema
Fra kortfilmen «The Boy in the Picture». Foto: Snowfall Cinema

– Hvorfor har du gått over til å produsere selv?

– For meg er det viktig å føle at jeg eier mine egne filmer, fordi de er høyst personlige og en del av meg. Det finnes dialog mellom mine foreldre og meg i noen av filmene, og scener og situasjoner hvor jeg skildrer ting jeg har opplevd. Det hender at jeg involverer mennesker som jeg ser potensial i og får kjemi med. Disse har talent, men ikke nødvendigvis filmutdanning eller mye erfaring med film. Den type tilnærming er ikke alltid forenlig med produsentens ønske og måte å jobbe på, sier Zaman.

– Jeg tror den rette produsenten for meg finnes der ute, men nå har jeg produsert disse to filmene selv, gjennom mitt selskap Snowfall Cinema, og så får vi ta det derfra.

– Så det er ikke sikkert at du kommer til å produsere din neste film selv?

– Det er i hvert fall sikkert at jeg kommer til å være mer involvert i produksjonen enn tidligere. Slik jeg ser det, er det viktig for en regissør å kunne mye om produksjon og økonomi.

– Noen produksjonsselskaper, som Mer Film A/S, har begynt å distribuere selv. Er dette noe du også har vurdert?

– Nei, det har jeg ikke tenkt til. Jeg ønsker å arbeide med kinodistributører, så lenge de ser potensialet i filmen og berøres av historien.

Avslutningsvis mener filmskaperen at vi bør se til land som Frankrike, hvor folk gjerne betaler for å se kortfilmer.

– Om Michael Haneke eller Cristian Mungiu kom med en kortfilm nå, ville jeg gladelig betalt for å se dem. Og på festivaler i Sundance, Tribeca og i Tromsø står folk i kø for å se norske kortfilmer. Hvorfor ikke prøve å skape samme holdning på ordinære kinoer? Vi må i hvert fall begynne et sted!

Hedda og The Boy in the Picture har premiere på Cinemateket i Oslo 21. oktober (med festpremiere 20. oktober), 24. oktober i Tromsø, 26. oktober i Bergen og 3. november i Trondheim (med førpremiere på Kortfilmkonventet 12. oktober). Datoer for Stavanger og Lillehammer offentliggjøres senere.

Legg igjen en kommentar

MENY