Er det produsentens eller filmens penger?

Er det produsentens eller filmens penger?

Bør offentlig støtte anses som en del av produsentens finansiering av et filmprosjekt? Mange produsenter ønsker naturlig nok det, men for investorene blir det problematisk, mener Terje Gaustad bed Handelshøyskolen BI.

 Foto: Tv-serien «Oljefondet» med regi av Harald Zwart

den filmpolitiske konferansen i Haugesund 22. august var det filminvestor Geir Eikeland som reiste det prinsipielt interessante spørsmålet. Han har sett seg lei på produsenter som inkluderer offentlig støtte i sitt eget bidrag når eierskap og andeler av et eventuelt overskudd skal forhandles og fordeles. Når produsentene gjør det tar de etter Eikelands mening en så stor del av kaka at prosjektet blir uinteressant for ham som privat investor.

Produsentene på sin side kan argumentere for at en slik praksis er nødvendig hvis de noen gang skal ha mulighet til å bygge opp sin egen arbeidskapital fra overskudd på suksessfulle filmer, som de så kan investere i nye prosjekter. Produsentenes mangel på kapital og svake finansielle stilling ble grundig belyst i «Åpen framtid»-rapporten fra Jostein Ryssevik og hans team for et par år siden. Ifølge rapporten bidro produsentenes egenkapital kun til å dekke 7,7 prosent av produksjonsbudsjettene for spillefilm, og dette bidraget bestod i stor grad av kreditter på arbeid og utstyr.

Jeg skal belyse spørsmålet ved at se på fire forskjellige modeller for et enkelt eksempel. Jeg antar vi har et filmprosjekt hvor finansieringen er:

50 prosent støtte fra NFI og andre offentlige kilder,

25 prosent fra forhåndssalg (inkludert distributørs MG),

20 prosent fra private investorer, og

5 prosent fra produsenten.

For enkelhets skyld forutsetter jeg at alle investeringene har lik prioritet og risiko, at MGens risiko er liten nok til at den behandles som et forhåndssalg og ikke en investering, og at all offentlig støtte er uten tilbakebetalingskrav. Royalty-utbetalinger ansees som kostnader, og ikke som utbetalinger fra overskudd. Andelene i et eventuelt overskudd fordeles etter eierandel. Jeg ser også kun på produksjonsbudsjettet, og ikke på investeringene i markedsføring/distribusjon.

Modell 1: Investorenes andel av kaka er lik deres andel av budsjettet

Dette er ekstrem-eksempelet på modellen Eikeland ikke liker. Hvis han alene var investor ville han her fått en eierandel i prosjektet på 20 prosent, altså samme andel som han investerer. Det kan isolert sett virke rettferdig, men ikke når produsenten blir sittende igjen med de resterende 80 prosentene. Det er klart urimelig at produsenten alene skal få tildelt en andel basert på forhåndssalg som per definisjon reduserer inntektsstrømmen som skal fordeles fra markedene i etterkant.

Modell 2: Forhåndssalg holdes utenfor når andelene fordeles

Ved å holde forhåndssalgets bidrag til produksjonsbudsjettet utenfor når andelene fordeles øker den private investorens andel av den resterende finansieringen til 27 prosent. Produsentens andel reduseres tilsvarende til 73 prosent. Her er den offentlige støtten fortsatt inkludert og beregnet som produsentens penger.

Modell 3: Både forhåndssalg og offentlig støtte holdes utenfor

Her fordeles eierskapet utelukkende ut fra fordelingen av prosjektets egenkapital. Den tilsvarer samlet 25 prosent av produksjonsbudsjettet. Produsenten og private investorer bidrar med henholdsvis 20 og 80 prosent av denne egenkapitalen, og det blir da også fordelingen av eierskapet. Her blir ikke den offentlige støtten ansett som produsentens penger, men som filmens penger. Modellen kan virke urettferdig for produsenten som kun får uttelling i eierskap for sin del av finansiering og ikke for det arbeidet som er lagt ned for å skape prosjektet.

Modell 4: Basert på egenkapital og kompensasjon for utviklet pakke

Her anerkjennes de verdiene produsenten har skapt i form av den pakken som er utviklet for produksjon med manus, regissør, skuespillere og lignende ved at denne i seg selv gir produsenten en eierandel i filmen. Denne produsentandelen av eierskapet kan ligge på alt fra 5 til 50 prosent, avhengig av omstendighetene. Den resterende andelen på 50 til 95 prosent fordeles blant investorene i forhold til deres andel av egenkapitalen, som i modell 3. Produsenten får altså en del av denne andelen som kompensasjon for sin investering i tillegg til produsentandelen. I eksemplet jeg har brukt her ville produsenten ende opp med en samlet eierandel på 24 til 60 prosent, avhengig av størrelsen på produsentandelen, mens investorene ville få fra 40 til 76 prosent.

Problemet med modell 1 og 2, hvor den offentlige støtten beregnes som produsentens penger, er at støtten bare delvis kompenserer investorene for ulempen ved å investere i film for et lite marked som det norske. Det økonomiske argumentet for å ha offentlig støtte er en anerkjennelse av at hjemmemarkedet er for lite til å bære kostnadene med filmproduksjon, men at det med offentlige tilskudd i bunn likevel blir mulig for private å produsere film. Men under disse to modellene hjelper støtten investorene kun i forhold til tilbakebetalingen av investeringen. Eierandel og overskudd fordeles for dem som om det ikke skulle ligge noen støtte i bunn.

Mye taler derfor for at den offentlige støtten bør anses som filmens penger, ikke produsentens. Men som modell 3 illustrerer blir det da for snevert kun å fordele pro rata ut fra eierskap. Det ville fort redusere produsentens incentiv til kun å få filmer i produksjon for så å leve av produsent-honorarer i stedet for overskudd, slik Ryssevik advarte mot i sin rapport.

I utgangspunktet er det imidlertid produsenten som eier hele prosjektet. Og den verdiskapningen produsenten har bidratt med gjennom sitt utviklingsarbeid, som er grunnlaget og en forutsetning for en vellykket film, bør anerkjennes i form av en egen eierandel i den ferdige filmen. Produsenten bør altså ikke selge ut hele prosjektet igjennom produksjonsfinansieringen, men beholde en produsentandel, slik det er illustrert i modell 4 her. Da vil det heller ikke være nødvendig for produsenten å argumentere at støttepengene er produsentens penger.

Førsteamanuensis Terje Gaustad er fagansvarlig for Ledelse av film-, TV- og sceneproduksjon og Filmbransjen: strategisk og økonomisk analyse ved Handelshøyskolen BI

Er det produsentens eller filmens penger?

Er det produsentens eller filmens penger?

Bør offentlig støtte anses som en del av produsentens finansiering av et filmprosjekt? Mange produsenter ønsker naturlig nok det, men for investorene blir det problematisk, mener Terje Gaustad bed Handelshøyskolen BI.

 Foto: Tv-serien «Oljefondet» med regi av Harald Zwart

den filmpolitiske konferansen i Haugesund 22. august var det filminvestor Geir Eikeland som reiste det prinsipielt interessante spørsmålet. Han har sett seg lei på produsenter som inkluderer offentlig støtte i sitt eget bidrag når eierskap og andeler av et eventuelt overskudd skal forhandles og fordeles. Når produsentene gjør det tar de etter Eikelands mening en så stor del av kaka at prosjektet blir uinteressant for ham som privat investor.

Produsentene på sin side kan argumentere for at en slik praksis er nødvendig hvis de noen gang skal ha mulighet til å bygge opp sin egen arbeidskapital fra overskudd på suksessfulle filmer, som de så kan investere i nye prosjekter. Produsentenes mangel på kapital og svake finansielle stilling ble grundig belyst i «Åpen framtid»-rapporten fra Jostein Ryssevik og hans team for et par år siden. Ifølge rapporten bidro produsentenes egenkapital kun til å dekke 7,7 prosent av produksjonsbudsjettene for spillefilm, og dette bidraget bestod i stor grad av kreditter på arbeid og utstyr.

Jeg skal belyse spørsmålet ved at se på fire forskjellige modeller for et enkelt eksempel. Jeg antar vi har et filmprosjekt hvor finansieringen er:

50 prosent støtte fra NFI og andre offentlige kilder,

25 prosent fra forhåndssalg (inkludert distributørs MG),

20 prosent fra private investorer, og

5 prosent fra produsenten.

For enkelhets skyld forutsetter jeg at alle investeringene har lik prioritet og risiko, at MGens risiko er liten nok til at den behandles som et forhåndssalg og ikke en investering, og at all offentlig støtte er uten tilbakebetalingskrav. Royalty-utbetalinger ansees som kostnader, og ikke som utbetalinger fra overskudd. Andelene i et eventuelt overskudd fordeles etter eierandel. Jeg ser også kun på produksjonsbudsjettet, og ikke på investeringene i markedsføring/distribusjon.

Modell 1: Investorenes andel av kaka er lik deres andel av budsjettet

Dette er ekstrem-eksempelet på modellen Eikeland ikke liker. Hvis han alene var investor ville han her fått en eierandel i prosjektet på 20 prosent, altså samme andel som han investerer. Det kan isolert sett virke rettferdig, men ikke når produsenten blir sittende igjen med de resterende 80 prosentene. Det er klart urimelig at produsenten alene skal få tildelt en andel basert på forhåndssalg som per definisjon reduserer inntektsstrømmen som skal fordeles fra markedene i etterkant.

Modell 2: Forhåndssalg holdes utenfor når andelene fordeles

Ved å holde forhåndssalgets bidrag til produksjonsbudsjettet utenfor når andelene fordeles øker den private investorens andel av den resterende finansieringen til 27 prosent. Produsentens andel reduseres tilsvarende til 73 prosent. Her er den offentlige støtten fortsatt inkludert og beregnet som produsentens penger.

Modell 3: Både forhåndssalg og offentlig støtte holdes utenfor

Her fordeles eierskapet utelukkende ut fra fordelingen av prosjektets egenkapital. Den tilsvarer samlet 25 prosent av produksjonsbudsjettet. Produsenten og private investorer bidrar med henholdsvis 20 og 80 prosent av denne egenkapitalen, og det blir da også fordelingen av eierskapet. Her blir ikke den offentlige støtten ansett som produsentens penger, men som filmens penger. Modellen kan virke urettferdig for produsenten som kun får uttelling i eierskap for sin del av finansiering og ikke for det arbeidet som er lagt ned for å skape prosjektet.

Modell 4: Basert på egenkapital og kompensasjon for utviklet pakke

Her anerkjennes de verdiene produsenten har skapt i form av den pakken som er utviklet for produksjon med manus, regissør, skuespillere og lignende ved at denne i seg selv gir produsenten en eierandel i filmen. Denne produsentandelen av eierskapet kan ligge på alt fra 5 til 50 prosent, avhengig av omstendighetene. Den resterende andelen på 50 til 95 prosent fordeles blant investorene i forhold til deres andel av egenkapitalen, som i modell 3. Produsenten får altså en del av denne andelen som kompensasjon for sin investering i tillegg til produsentandelen. I eksemplet jeg har brukt her ville produsenten ende opp med en samlet eierandel på 24 til 60 prosent, avhengig av størrelsen på produsentandelen, mens investorene ville få fra 40 til 76 prosent.

Problemet med modell 1 og 2, hvor den offentlige støtten beregnes som produsentens penger, er at støtten bare delvis kompenserer investorene for ulempen ved å investere i film for et lite marked som det norske. Det økonomiske argumentet for å ha offentlig støtte er en anerkjennelse av at hjemmemarkedet er for lite til å bære kostnadene med filmproduksjon, men at det med offentlige tilskudd i bunn likevel blir mulig for private å produsere film. Men under disse to modellene hjelper støtten investorene kun i forhold til tilbakebetalingen av investeringen. Eierandel og overskudd fordeles for dem som om det ikke skulle ligge noen støtte i bunn.

Mye taler derfor for at den offentlige støtten bør anses som filmens penger, ikke produsentens. Men som modell 3 illustrerer blir det da for snevert kun å fordele pro rata ut fra eierskap. Det ville fort redusere produsentens incentiv til kun å få filmer i produksjon for så å leve av produsent-honorarer i stedet for overskudd, slik Ryssevik advarte mot i sin rapport.

I utgangspunktet er det imidlertid produsenten som eier hele prosjektet. Og den verdiskapningen produsenten har bidratt med gjennom sitt utviklingsarbeid, som er grunnlaget og en forutsetning for en vellykket film, bør anerkjennes i form av en egen eierandel i den ferdige filmen. Produsenten bør altså ikke selge ut hele prosjektet igjennom produksjonsfinansieringen, men beholde en produsentandel, slik det er illustrert i modell 4 her. Da vil det heller ikke være nødvendig for produsenten å argumentere at støttepengene er produsentens penger.

Førsteamanuensis Terje Gaustad er fagansvarlig for Ledelse av film-, TV- og sceneproduksjon og Filmbransjen: strategisk og økonomisk analyse ved Handelshøyskolen BI

MENY