Vilje, råhet og risk

Vilje, råhet og risk

– Om dette fører til at jeg kan lage mer film, så er det veldig bra, sier regissør Izer Aliu, som deltar med debutfilmen Hunting Flies i Discovery-seksjonen i Toronto i september. Her forteller han om filmens vanskelige vei til verdenspremieren.

Hunting Flies deltar i oppdagelsesseksjonen Discovery, der internasjonale talenter løftes frem.

– Jeg fikk vite det da jeg var på ferie i Makedonia, der jeg spilte inn Hunting Flies. Jeg var der blant annet for å gjøre opp gjeld etter filminnspillingen. Jeg ble veldig glad da jeg fikk høre det. Det har gått tre år med ingenting siden innspillingen sommeren 2013, og man lager jo ikke film for å holde den for seg selv. Man vil jo at så mange som mulig vil se den. Så dette ble en «redeeming» greie. Og nå vises den et sted som kan trigge nye visningsmuligheter. Det er jeg veldig glad for. Jeg var i Makedonia med kone, barn og lillebror, og særlig lillebror ble kjempeglad og ropte: «Whohoo!» Jeg er en litt roligere type. Men om dette fører til at jeg kan lage mer film, så er det veldig bra. Om det blir penger til melk og nudler, er det også bra, ler Aliu.

Hunting Flies torg
Hunting Flies (foto: Storyline)

Hunting Flies’ vei til verdenspremiere på det store lerretet har vært lang og vanskelig. Filmen er produsert av Khalid Maimouni.

– Det tok meg et halvt år etter filmskolen før jeg fikk gjort en kortfilm med Motlys. Og de hadde mange andre prosjekter etter det. Jeg kjente en rastløshet og kontaktet Khalid Maimouni, som jobber på Storyline. Jeg skulle ned til Makedonia og behøvde bare noen få ting. Storyline hadde akkurat begynt å snakke om å produsere selv, så det falt naturlig at Khalid ble produsent på prosjektet. Jeg hadde ikke kunnet gjort det uten ham. Men først ble ikke Hunting Flies akseptert som norsk film. Den passerte ikke kulturtesten, med norsk språk og så videre. Alt dette er jo ganske subjektivt, men vi møtte en vegg. Så forsøkte vi å få støtte i Makedonia. Jeg hadde laget filmen ut fra et 11 siders synopsis/treatment, og resten skrev jeg dagen før innspilling. Men i Makedonia var de veldig byråkratiske og ville ha et manus. «Vi har jo filmen», sa jeg. «Det finnes ikke noe manus.» «Bare skriv manuset», sa de da. Så jeg kunne fått penger derfra, men jeg kunne ikke stått for det. Realiteten slår inn i etterkant at film er ikke gratis selv når det er gratis.

Hunting Flies klasserom 2
Hunting Flies (foto: Storyline)

Aliu er veldig glad for at Hunting Flies nå skal vises på en stor festival.

– Den var viktig for meg å lage. Jeg hater å være en som blir sagt til hva jeg kan og ikke kan gjøre. «Du må vente», sa flere. irriterer meg. Før Filmskolen stakk jeg jo bare ut og gjorde ting, og pillet på det i etterkant. Og jeg ville bevise at det funker fortsatt. Om du vil fortelle noe med film, tror det fins tre viktige ting: vilje, råhet og risk. Det må være noe du vil gjøre. Råhet var en filosofi fra begynnelsen. Og planen var aldri å sitte så lenge i postproduksjon. Det skulle bare være en øvelse. Jeg er veldig glad for hvordan vi har gjort den. Og jeg er glad for at den kommer til en større festival. Da viser jeg at «det går an», og når jeg reiser rundt for eksempel med Den kulturelle skolesekken, og sier at man kan gjøre det sånn, så er det sant.

Hunting Flies har en utforskende mise-en-scène og en langsom klipperytme.

– Jeg ville ikke gjøre det med håndholdt kamera, typisk lavbudjsett. Hvorfor ikke gjøre det så elegant som mulig? Det tok tid å skape stemning på settet. Jeg gikk rundt og kjente etter hvor kameraet skulle være. Jeg hadde ikke storyboard. En kommentar jeg fikk på en film på skolen var at «de står for stille i bakgrunnen». Så noen statister her er helt unaturlige og står helt stille i enkelte deler av filmen, samtidig som noe ekte ting skjer i forgrunnen. Når noen sier sånt, så blir det en sport å motbevise. Jeg synes det går fint i hop, og jeg ville øve på mise-en-scène.

IMG_3380 - versjon 2
Izer Aliu under befaring i Sulitjelma for et av hans neste filmprosjekter, Slavemerke.

Aliu er særlig inspirert av neorealismen, blant annet i bruken av barneskuespillere.

– Jeg er veldig glad i neorealisme og DeSica. Men ting er ikke sentimentale tvers igjennom, og humor kommer fram. Mennesker i trange rom ser også lyset. De har også noe å le av. Jeg burde laget en bakomfilm, som kanskje ville vært like interessant. Det var et problem at barna aldri møtte opp i tide. To av dem så jeg da jeg lette etter kids til To guard a mountain, så de visste jeg at jeg ville ha med. Men jeg skulle caste til sammen 10 kids. Det kom 11 på casting. Så da var det bare å si: «Du kan dra hjem, takk så mycket.» Barna i filmen funker veldig bra.

Etter Hunting Flies får kinopremiere på nyåret, kommer 12 Bragder, kortfilmen Crazy Love og etter hvert langfilmen Slavemerket og kanskje sciencefictionfilmen Deep Down.

Les også Jon Inge Faldalens anmeldelse av Hunting Flies: Har Izer Aliu laget årets beste norske film?

Les mer om Alius øvrige prosjekter som han presenterer under Den norske filmfestivalen i Haugesund.

Les vårt intervju med Aliu om hans prisbelønte kortfilm To Guard a Mountain.

Legg igjen en kommentar

Vilje, råhet og risk

Vilje, råhet og risk

– Om dette fører til at jeg kan lage mer film, så er det veldig bra, sier regissør Izer Aliu, som deltar med debutfilmen Hunting Flies i Discovery-seksjonen i Toronto i september. Her forteller han om filmens vanskelige vei til verdenspremieren.

Hunting Flies deltar i oppdagelsesseksjonen Discovery, der internasjonale talenter løftes frem.

– Jeg fikk vite det da jeg var på ferie i Makedonia, der jeg spilte inn Hunting Flies. Jeg var der blant annet for å gjøre opp gjeld etter filminnspillingen. Jeg ble veldig glad da jeg fikk høre det. Det har gått tre år med ingenting siden innspillingen sommeren 2013, og man lager jo ikke film for å holde den for seg selv. Man vil jo at så mange som mulig vil se den. Så dette ble en «redeeming» greie. Og nå vises den et sted som kan trigge nye visningsmuligheter. Det er jeg veldig glad for. Jeg var i Makedonia med kone, barn og lillebror, og særlig lillebror ble kjempeglad og ropte: «Whohoo!» Jeg er en litt roligere type. Men om dette fører til at jeg kan lage mer film, så er det veldig bra. Om det blir penger til melk og nudler, er det også bra, ler Aliu.

Hunting Flies torg
Hunting Flies (foto: Storyline)

Hunting Flies’ vei til verdenspremiere på det store lerretet har vært lang og vanskelig. Filmen er produsert av Khalid Maimouni.

– Det tok meg et halvt år etter filmskolen før jeg fikk gjort en kortfilm med Motlys. Og de hadde mange andre prosjekter etter det. Jeg kjente en rastløshet og kontaktet Khalid Maimouni, som jobber på Storyline. Jeg skulle ned til Makedonia og behøvde bare noen få ting. Storyline hadde akkurat begynt å snakke om å produsere selv, så det falt naturlig at Khalid ble produsent på prosjektet. Jeg hadde ikke kunnet gjort det uten ham. Men først ble ikke Hunting Flies akseptert som norsk film. Den passerte ikke kulturtesten, med norsk språk og så videre. Alt dette er jo ganske subjektivt, men vi møtte en vegg. Så forsøkte vi å få støtte i Makedonia. Jeg hadde laget filmen ut fra et 11 siders synopsis/treatment, og resten skrev jeg dagen før innspilling. Men i Makedonia var de veldig byråkratiske og ville ha et manus. «Vi har jo filmen», sa jeg. «Det finnes ikke noe manus.» «Bare skriv manuset», sa de da. Så jeg kunne fått penger derfra, men jeg kunne ikke stått for det. Realiteten slår inn i etterkant at film er ikke gratis selv når det er gratis.

Hunting Flies klasserom 2
Hunting Flies (foto: Storyline)

Aliu er veldig glad for at Hunting Flies nå skal vises på en stor festival.

– Den var viktig for meg å lage. Jeg hater å være en som blir sagt til hva jeg kan og ikke kan gjøre. «Du må vente», sa flere. irriterer meg. Før Filmskolen stakk jeg jo bare ut og gjorde ting, og pillet på det i etterkant. Og jeg ville bevise at det funker fortsatt. Om du vil fortelle noe med film, tror det fins tre viktige ting: vilje, råhet og risk. Det må være noe du vil gjøre. Råhet var en filosofi fra begynnelsen. Og planen var aldri å sitte så lenge i postproduksjon. Det skulle bare være en øvelse. Jeg er veldig glad for hvordan vi har gjort den. Og jeg er glad for at den kommer til en større festival. Da viser jeg at «det går an», og når jeg reiser rundt for eksempel med Den kulturelle skolesekken, og sier at man kan gjøre det sånn, så er det sant.

Hunting Flies har en utforskende mise-en-scène og en langsom klipperytme.

– Jeg ville ikke gjøre det med håndholdt kamera, typisk lavbudjsett. Hvorfor ikke gjøre det så elegant som mulig? Det tok tid å skape stemning på settet. Jeg gikk rundt og kjente etter hvor kameraet skulle være. Jeg hadde ikke storyboard. En kommentar jeg fikk på en film på skolen var at «de står for stille i bakgrunnen». Så noen statister her er helt unaturlige og står helt stille i enkelte deler av filmen, samtidig som noe ekte ting skjer i forgrunnen. Når noen sier sånt, så blir det en sport å motbevise. Jeg synes det går fint i hop, og jeg ville øve på mise-en-scène.

IMG_3380 - versjon 2
Izer Aliu under befaring i Sulitjelma for et av hans neste filmprosjekter, Slavemerke.

Aliu er særlig inspirert av neorealismen, blant annet i bruken av barneskuespillere.

– Jeg er veldig glad i neorealisme og DeSica. Men ting er ikke sentimentale tvers igjennom, og humor kommer fram. Mennesker i trange rom ser også lyset. De har også noe å le av. Jeg burde laget en bakomfilm, som kanskje ville vært like interessant. Det var et problem at barna aldri møtte opp i tide. To av dem så jeg da jeg lette etter kids til To guard a mountain, så de visste jeg at jeg ville ha med. Men jeg skulle caste til sammen 10 kids. Det kom 11 på casting. Så da var det bare å si: «Du kan dra hjem, takk så mycket.» Barna i filmen funker veldig bra.

Etter Hunting Flies får kinopremiere på nyåret, kommer 12 Bragder, kortfilmen Crazy Love og etter hvert langfilmen Slavemerket og kanskje sciencefictionfilmen Deep Down.

Les også Jon Inge Faldalens anmeldelse av Hunting Flies: Har Izer Aliu laget årets beste norske film?

Les mer om Alius øvrige prosjekter som han presenterer under Den norske filmfestivalen i Haugesund.

Les vårt intervju med Aliu om hans prisbelønte kortfilm To Guard a Mountain.

Legg igjen en kommentar

MENY