Et problematisk lederskap på Filmskolen

Et problematisk lederskap på Filmskolen

Etter vår oppfatning har dagens dekan en eneveldig lederstil som i flere tilfeller har gått utover studentene, skriver 25 tidligere regi- og produsentstudenter i dette innlegget. Det er måten skolen ledes på som må endres, mener de.

Foto: Silje Rindal

Finn Gjerdrum retter i sitt innleggrushprint.no sterk kritikk mot Den norske filmskolen og hvordan den ledes. Som svar til det har rektor ved Høgskolen i Lillehammer Kathrine Skretting, undervisningsleder Fredrik Graver, skolens lærere og produsentklassen i kull 10 støttet opp om dekanen.

Vi er overrasket over det positive bildet som blir tegnet av et lederskap som mange av oss i tidligere regi- og produsentklasser opplevde som problematisk.

Vi anerkjenner løftet dagens dekan, Thomas Stenderup, har gjort for Den norske Filmskolen i sin periode. Vi er takknemlige for at Filmskolen eksisterer og at det ble opprettet et masterprogram. Skolen bruker gode, anerkjente og dyktige fagfolk fra bransjen i de fleste lærerstillingene og blant gjestelærerne. Men etter vår oppfatning har dagens dekan en eneveldig lederstil som i flere tilfeller har gått utover studentene. Filmskolen trenger nå at man søker bredt og grundig for å finne den best egnede kandidaten til denne viktige stillingen.

Det er derfor ikke godt nok når rektoren på HiL Kathrine Skretting, som er ansvarlig for gjennomføringen av prosessen med den nye ansettelsen, uttaler følgende:

Jeg regner med at vi kommer til å utlyse stillingene ytterligere, men vi kjører ikke her en full pakke, slik vi ville gjort om vi ikke hadde en dekan sittende som kan ta et nytt åremål.

På Filmskolen gjennomfører studentene en rekke øvelsesfilmer kalt «penneprøver», og én eksamensfilm. Det er gjennom disse filmene vi opplever størst læringsutbytte og blir rustet for fremtiden i en utfordrende bransje. Under den treårige utdanningen på Filmskolen er eksamensfilmen den eneste filmen vi får lov til å vise offentligheten. Denne filmen, av mange man lager på Filmskolen, blir derfor ekstra viktig for studentene. Og det var blant annet her man opplevde den problematiske lederstilen til dekanen.

Vi opplevde også at linjelærerne ofte manglet handlingsrom overfor sine studenter, og at avgjørelser i stor grad måtte gå gjennom dekanen. Følgene blir da at dekanen får en uforholdsmessig stor makt over studentenes prosjektgjennomføring og deres utdanning som helhet. Dekanen hadde en rigid tilnærming til store og små problemer. De som var uenige eller stilte spørsmål ved dekanens beslutninger kunne oppleve sanksjoner og forskjellsbehandling. Dette skaper en fryktkultur som få er tjent med. For studentene som opplevde dette, gav det en følelse av avmakt som hindret kreativ utfoldelse. Vi mener skolen i høy grad behøver større åpenhet og et bedre samarbeidsklima mellom studenter og ledelse. Og dette er en av de viktigste grunnene til at måten skolen ledes på må endres.

Undervisningsleder Graver, de faglig ansatte og Stenderup viser til diverse spørreundersøkelser når de blant annet sier følgende:

«De fleste av våre studenter har vært tilfredse med utdanningen og læringsmiljøet på Filmskolen» og «93% av de som har gått ut fra filmskolen er i relevant filmfaglig eller filmkunstnerisk arbeid».

Etter vårt syn er ikke denne undersøkelsen kvalitativ god nok. Undersøkelsen kom på mail til hver av oss personlig og mailen skulle svares direkte til filmskolens ledelse, og var dermed ikke anonym. Utgangspunktet for spørreundersøkelsen var ønsket om at Filmskolen skulle søke om å få status som ”Senter for fremragende utdanning”.

«Skulle vi få denne status følger ganske mange penger med fra Kunnskapsdepartementet, som kan brukes til å videreutvikle skolen i de kommende 5-10 år,» het det.

Dette er noe de aller fleste tidligere filmskolestudenter naturligvis er svært positive til.

Spørreundersøkelsen inneholdt kun to spørsmål:

  1. Har du fast tilknytning til film- og TV-bransjen eller beslektede fagområder i dag? (sett kryss):      Ja                                 Nei
  2. Hvordan vil du i dag vurdere din filmutdanning fra DNF på skala fra 1 til 6 (hvor 6 er best):
  •        Relevans :
  •        Kvalitet :

At undersøkelser som denne nå blir brukt som et eksempel på at det ikke finnes kritikkverdige forhold på Filmskolen og at de uteksaminerte studentene er så fornøyde, er mildt sagt misvisende. Det er uryddig å bruke resultatene fra en så uformell og subjektiv undersøkelse som dette for å snakke om studentenes overordnede opplevelse av utdanningen og å bruke den i helt andre sammenhenger, slik vi opplever at det gjøres nå.

Vi vil også påpeke at Filmskolen fremdeles har en lav kvinneandel, selv etter at Bransjerådet for film fremmet bekymringsmeldinger om dette i 2013. Bransjerådet var bekymret over at det, ved den ansettelsesrunden, igjen ble ansatt bare menn. Det var jo i strid med likestillingsloven og HiLs mål for likeverd og likestillingsarbeid. Etter vårt syn har ikke dekanen tatt dette på alvor.

En god skole består først og fremst av studenter og lærere i samarbeid og i god dialog, hvor studentene får utfordre seg i trygge rammer. Filmskolen lener seg ikke ene og alene på dekanstillingen, og mange av de beste filmene fra Filmskolen og studentenes gode prestasjoner er et resultat av nettopp dét: studentene. Vi må ikke frykte endringer så mye at vi tillater en situasjon som ikke er til det beste for studentenes utvikling. Skal vi heve norsk film behøver vi en filmskole som løfter studentene og gir dem selvtillit og mot til å stå opp for sine egne historier i en stadig mer utfordrende bransje. Vi behøver en dekan som er løsningsorientert og nytenkende for å utdanne de beste filmarbeiderne og ivareta studentene sine. Det finnes store ressurser i Film-Norge og Skandinavia. Dersom dagens dekan skulle være det beste alternativet av feks. 20 andre sterke søkere, så blir det han. Men fokuset nå bør være at det behøves et grundig arbeid for få frem de aller beste kandidatene til denne viktige stillingen. Man skal rekruttere den beste dekanen og ha mange gode alternativer å velge i mellom.

Innlegget er undertegnet av følgende produsent- og registudenter fra samtlige tidligere kull under Thomas Stenderups ledelse:

Izer Aliu, Gudrun Austli, Nina M. Barbosa Blad, Clas Ottervik Berge, Anne Bergseng, Erika Calmeyer, André Chocron, Liv Karin Dahlstrøm, Timothy Ellis, Isak Eymundsson, Aurora Langaas Gossé, Anton Hanson, Elisabeth Kvithyll, Ragna Nordhus Midtgard, Moa Liljedahl, Elisa Fernanda Pirir, Erik Ramsrud, Ingrid Skagestad, Eva Anker-Rasch Storm, Fredrik Støbakk, Eirik Svensson, August Falch Sørheim, Tove Undheim, Sebastian Torngren Wartin og Ravn Wikhaug

Et problematisk lederskap på Filmskolen

Et problematisk lederskap på Filmskolen

Etter vår oppfatning har dagens dekan en eneveldig lederstil som i flere tilfeller har gått utover studentene, skriver 25 tidligere regi- og produsentstudenter i dette innlegget. Det er måten skolen ledes på som må endres, mener de.

Foto: Silje Rindal

Finn Gjerdrum retter i sitt innleggrushprint.no sterk kritikk mot Den norske filmskolen og hvordan den ledes. Som svar til det har rektor ved Høgskolen i Lillehammer Kathrine Skretting, undervisningsleder Fredrik Graver, skolens lærere og produsentklassen i kull 10 støttet opp om dekanen.

Vi er overrasket over det positive bildet som blir tegnet av et lederskap som mange av oss i tidligere regi- og produsentklasser opplevde som problematisk.

Vi anerkjenner løftet dagens dekan, Thomas Stenderup, har gjort for Den norske Filmskolen i sin periode. Vi er takknemlige for at Filmskolen eksisterer og at det ble opprettet et masterprogram. Skolen bruker gode, anerkjente og dyktige fagfolk fra bransjen i de fleste lærerstillingene og blant gjestelærerne. Men etter vår oppfatning har dagens dekan en eneveldig lederstil som i flere tilfeller har gått utover studentene. Filmskolen trenger nå at man søker bredt og grundig for å finne den best egnede kandidaten til denne viktige stillingen.

Det er derfor ikke godt nok når rektoren på HiL Kathrine Skretting, som er ansvarlig for gjennomføringen av prosessen med den nye ansettelsen, uttaler følgende:

Jeg regner med at vi kommer til å utlyse stillingene ytterligere, men vi kjører ikke her en full pakke, slik vi ville gjort om vi ikke hadde en dekan sittende som kan ta et nytt åremål.

På Filmskolen gjennomfører studentene en rekke øvelsesfilmer kalt «penneprøver», og én eksamensfilm. Det er gjennom disse filmene vi opplever størst læringsutbytte og blir rustet for fremtiden i en utfordrende bransje. Under den treårige utdanningen på Filmskolen er eksamensfilmen den eneste filmen vi får lov til å vise offentligheten. Denne filmen, av mange man lager på Filmskolen, blir derfor ekstra viktig for studentene. Og det var blant annet her man opplevde den problematiske lederstilen til dekanen.

Vi opplevde også at linjelærerne ofte manglet handlingsrom overfor sine studenter, og at avgjørelser i stor grad måtte gå gjennom dekanen. Følgene blir da at dekanen får en uforholdsmessig stor makt over studentenes prosjektgjennomføring og deres utdanning som helhet. Dekanen hadde en rigid tilnærming til store og små problemer. De som var uenige eller stilte spørsmål ved dekanens beslutninger kunne oppleve sanksjoner og forskjellsbehandling. Dette skaper en fryktkultur som få er tjent med. For studentene som opplevde dette, gav det en følelse av avmakt som hindret kreativ utfoldelse. Vi mener skolen i høy grad behøver større åpenhet og et bedre samarbeidsklima mellom studenter og ledelse. Og dette er en av de viktigste grunnene til at måten skolen ledes på må endres.

Undervisningsleder Graver, de faglig ansatte og Stenderup viser til diverse spørreundersøkelser når de blant annet sier følgende:

«De fleste av våre studenter har vært tilfredse med utdanningen og læringsmiljøet på Filmskolen» og «93% av de som har gått ut fra filmskolen er i relevant filmfaglig eller filmkunstnerisk arbeid».

Etter vårt syn er ikke denne undersøkelsen kvalitativ god nok. Undersøkelsen kom på mail til hver av oss personlig og mailen skulle svares direkte til filmskolens ledelse, og var dermed ikke anonym. Utgangspunktet for spørreundersøkelsen var ønsket om at Filmskolen skulle søke om å få status som ”Senter for fremragende utdanning”.

«Skulle vi få denne status følger ganske mange penger med fra Kunnskapsdepartementet, som kan brukes til å videreutvikle skolen i de kommende 5-10 år,» het det.

Dette er noe de aller fleste tidligere filmskolestudenter naturligvis er svært positive til.

Spørreundersøkelsen inneholdt kun to spørsmål:

  1. Har du fast tilknytning til film- og TV-bransjen eller beslektede fagområder i dag? (sett kryss):      Ja                                 Nei
  2. Hvordan vil du i dag vurdere din filmutdanning fra DNF på skala fra 1 til 6 (hvor 6 er best):
  •        Relevans :
  •        Kvalitet :

At undersøkelser som denne nå blir brukt som et eksempel på at det ikke finnes kritikkverdige forhold på Filmskolen og at de uteksaminerte studentene er så fornøyde, er mildt sagt misvisende. Det er uryddig å bruke resultatene fra en så uformell og subjektiv undersøkelse som dette for å snakke om studentenes overordnede opplevelse av utdanningen og å bruke den i helt andre sammenhenger, slik vi opplever at det gjøres nå.

Vi vil også påpeke at Filmskolen fremdeles har en lav kvinneandel, selv etter at Bransjerådet for film fremmet bekymringsmeldinger om dette i 2013. Bransjerådet var bekymret over at det, ved den ansettelsesrunden, igjen ble ansatt bare menn. Det var jo i strid med likestillingsloven og HiLs mål for likeverd og likestillingsarbeid. Etter vårt syn har ikke dekanen tatt dette på alvor.

En god skole består først og fremst av studenter og lærere i samarbeid og i god dialog, hvor studentene får utfordre seg i trygge rammer. Filmskolen lener seg ikke ene og alene på dekanstillingen, og mange av de beste filmene fra Filmskolen og studentenes gode prestasjoner er et resultat av nettopp dét: studentene. Vi må ikke frykte endringer så mye at vi tillater en situasjon som ikke er til det beste for studentenes utvikling. Skal vi heve norsk film behøver vi en filmskole som løfter studentene og gir dem selvtillit og mot til å stå opp for sine egne historier i en stadig mer utfordrende bransje. Vi behøver en dekan som er løsningsorientert og nytenkende for å utdanne de beste filmarbeiderne og ivareta studentene sine. Det finnes store ressurser i Film-Norge og Skandinavia. Dersom dagens dekan skulle være det beste alternativet av feks. 20 andre sterke søkere, så blir det han. Men fokuset nå bør være at det behøves et grundig arbeid for få frem de aller beste kandidatene til denne viktige stillingen. Man skal rekruttere den beste dekanen og ha mange gode alternativer å velge i mellom.

Innlegget er undertegnet av følgende produsent- og registudenter fra samtlige tidligere kull under Thomas Stenderups ledelse:

Izer Aliu, Gudrun Austli, Nina M. Barbosa Blad, Clas Ottervik Berge, Anne Bergseng, Erika Calmeyer, André Chocron, Liv Karin Dahlstrøm, Timothy Ellis, Isak Eymundsson, Aurora Langaas Gossé, Anton Hanson, Elisabeth Kvithyll, Ragna Nordhus Midtgard, Moa Liljedahl, Elisa Fernanda Pirir, Erik Ramsrud, Ingrid Skagestad, Eva Anker-Rasch Storm, Fredrik Støbakk, Eirik Svensson, August Falch Sørheim, Tove Undheim, Sebastian Torngren Wartin og Ravn Wikhaug

MENY