– Å lage film er som å arrangere en festival, tv-serier er mer som å drive et utested.

– Å lage film er som å arrangere en festival, tv-serier er mer som å drive et utested.

Lengre tv-serier gir andre muligheter enn spillefilmen for å skape og utvikle rollefigurer. Her forteller et knippe norske serieskapere om det rommet de har til fordypning og veksling mellom rollefigurer.

Frikjent: Hovedkarakteren Aksel (Nicolai Cleve Broch) står i sentrum for handlingen i hver episode.

– Å lage film er som å arrangere en festival. Man får den opp på beina, og etter en ganske kort og kaotisk periode, er det over. Tv-serier er mer som å drive et utested. Man åpner det, og så kan man heller endre litt på interiøret og menyen underveis. Det er en veldig annerledes prosess, sier Lars Gudmestad, som understreker at han snakker om serier som er ment å vare i flere sesonger.

– På et vis handler lengre tv-serier mer om karakter enn spillefilm gjør, fordi film er så handlingsøkonomisk. Når man skal avvikle et plott på 90 minutter, blir karakteren mer en bærer av visse karaktertrekk – som jo er det ordet kommer av. I en lengre tv-serie kan man vise flere sider, slik at karakteren framstår som mer sammensatt – og dermed mer som et menneske, sier manusforfatter Gudmestad, som også presiserer at det er karakterene som får tilskuerne til å vende tilbake til en serie.

Som livet selv

Manusforfatter og regissør Trygve Allister Diesen påpeker at tv-serier kan oppleves litt mer som livet selv, altså langt og mangslungent. Dette gir serieskapere muligheter til å legge inn flere overraskelser underveis – og til å teste karakteren i mange ulike situasjoner.

– En skuespiller jeg kjenner, sier at folk ofte spør om hva en karakter kan gjøre. Men en karakter kan gjøre hva som helst, så lenge det begrunnes. Med lengre tv-serier får man et stort spenn for hva en karakter kan foreta seg, fordi man kan skape flere begrunnelser, sier han.

Lengre serier gir også muligheter for å skape engasjerende karakterer som ikke utelukkende er sympatiske.

– Disse karakterene vokser på oss over tid, de blir som gode venner. Og det er lettere å tilgi venner, fordi vi har sett flere sider av dem, sier Trygve Allister Diesen.

Ellen (Laura Christensen) og Peter (jon Øigarden) drar til utlandet på jakt etter bildebevis som fikk Hammern drept.
Ellen (Laura Christensen) og Peter (jon Øigarden) i Mammon.

Med mer tid får man mer rom til fordypning. I følge manusforfatter og skuespiller Anna Bache-Wiig kan dette gi skuespillerne et større ansvar for å ivareta karakterene sine enn de har når de spiller i film.

– I spillefilm legger skuespillerne seg i stor grad i regissørenes hender, men i en tv-serie kan skuespillerne faktisk ha bedre kjennskap til historien enn regissørene. Skuespillerne er med under hele innspillingsperioden, mens regissører kommer og går, forklarer hun.

– Dermed får skuespilleren et større ansvar for å ivareta buene i utviklingen, og for å si fra om regissøren gjør noe som ikke passer med tidligere episoder. I tillegg gir det en mulighet for medskaping. Man kan være den irriterende skuespilleren som kommer med tusen forslag, som for så vidt kan være en gave, avhengig av hvor god skuespilleren er til å dikte. Men det gir også forfatterne en mulighet til å endre materialet ut fra skuespillernes prestasjoner, sier Bache-Wiig.

Som eksempel trekker hun fram sin og Siv Rajendram Eliassens skriveprosess for andre sesong av tv-serien Frikjent, som for tiden er under innspilling. Når forfatterduen nå skriver ut manuskriptene for sesongens siste halvdel, har de muligheten til å justere seg ut ifra hva de ser av opptakene til episodene som allerede er spilt inn.

– Her kan vi se nye muligheter i hvordan skuespillerne angriper materialet, og ikke minst i samspillet dem imellom. Noen får en kjemi vi synes det er morsomt å bygge videre på, mens andre kan ha vært castet litt annerledes enn vi hadde sett for oss, og dermed gi karakteren en annen farge. Da kan vi arbeide videre ut fra det istedet – og så kan det oppstå nye, spennende ting.

Både Diesen og Gudmestad sier seg enige i at skuespillere får større betydning i manusarbeidet med tv-serier, nettopp fordi skriveprosessen ikke er avsluttet.

– Som serieforfatter lever man med en skuespiller som gestalter en karakter gjennom flere år.

Når man skriver film, merker man mye tydeligere at det på et tidspunkt er andre som tar over fortolkningen. Når scenografen kommer innom og hilser på, så innser man at jobben er over, sier Gudmestad.

Geir Henning Hopland Frikjent-Miso Film-Foto-Erik Aavatsmark[1] - versjon 2
Skuespillerne Nicolaj Cleve Broch og Synnøve Macody Lund sammen med regissør Geir Henning Hopland under opptakene til «Frikjent 2»
Karakterer får stafettpinne

Når man lager lengre tv-serier orkestrerer man gjerne et bredt karaktergalleri, og kan trekke fram eller holde rollefigurer i bakgrunnen etter dramatisk behov.

– Om man vet at en karakter skal få større betydning senere, kan man gjøre denne mer framtredende enn scenene krever, som en slags planting. I denne sammenhengen er også casting viktig. Hvis man gir en slik rolle til en kjent skuespiller, vil man jo skape en forventning hos tilskuerne om at karakteren vil bli viktigere etter hvert, sier Trygve Allister Diesen.

Gudmestad understreker at det også kan være prosaiske grunner til at man skriver inn og ut karakterer av en serie.

– I Norge har man som oftest ikke budsjett til å betale skuespillere til å stå til disposisjon over lang tid. Derfor kan de være opptatt med å spille inn en film eller noe annet underveis, sier han.

Anna Bache-Wiig forteller at hun og Rajendram Eliassen var opptatt av å gi samtlige bikarakterer en dramaturgisk utvikling i hver episode av første sesong av Frikjent, men at de etter hvert gikk bort fra dette.

– Jeg ville gjerne by skuespillerne på hver sin bue, fordi jeg vet selv hvor kjipt det kan føles å bli avspist med en halv historie. Men vi erfarte at det ikke ble plass til dette i hver 42 minutter lang episode, så mye røk i klippen. Vi innså etter hvert at vi også måtte strekke buene deres over flere episoder, samt at vi kunne la bikarakterer stå over noen episoder før vi plukker dem opp igjen, sier hun, og legger til at det kan være takknemlig for skuespillere å spille bikarakterer framfor hovedkarakterer.

– Det er et ansvar å spille hovedkarakteren, som må bære fortellingen og være tilskuernes identifikasjonspunkt. Bikarakterene skaper på sin side farge og liv. Det kan være morsommere å spille en av dvergene enn å spille Snehvit.

Hvor mye man som forfatter kan alternere mellom ulike rollefigurer, kommer an på om man skriver en såkalt karakter- eller arenaserie. Frikjent faller innenfor førstnevnte kategori, hvor hovedkarakteren Aksel, spilt av Nicolai Cleve Broch, står i sentrum for handlingen i hver episode.

– I arenaserien Downton Abbey er godset hovedkarakteren, og det gir en større frihet til å gå nærmere inn på ulike karakterer fra episode til episode, sier Anna Bache-Wiig.

Downton Abbey 01

Tv-serier har mer konstante karakterer

Lars Gudmestad har erfaring som manusforfatter på Helt Perfekt og Neste sommer, som hører til i hver sin av de to kategoriene.

Helt Perfekt følger jo Thomas Giertsens karakter, mens Neste sommer handler om seks ulike karakterer med hver sine historier, hvor hyttefeltet er arenaen. Hver av karakterene er ofte ikke med i mer enn kanskje syv scener, eller rundt 12 minutter av en halvtimes episode, sier han.

– Når man skal fylle en så lang spilletid, er det jo en fare for at tv-serier kan gå litt på tomgang. Samtidig er publikum blitt mer kresne til serienes innhold. Derfor er det viktig å ha flere karakterer som kan ta sin del av stafettpinnen, sier Trygve Allister Diesen, og legger til at man naturligvis kan belyse den samme tematikken fra ulike sider ved å veksle mellom karakter.

Både Bache-Wiig og Gudmestad trekker fram at spillefilmens dramaturgi i større grad enn tv-serier baserer seg på at hovedkarakteren skal gå igjennom en utvikling fra én livsanskuelse til en annen. Kan det på den annen side være en begrensing for tv-serier at karakterene ikke skal forandre seg?

– Det stemmer at tv-serier må ha mer konstante karakterer. Du er avhengig av en dynamikk som folk liker, hvor karakteren er fanget i en tilstand som han eller hun strever med å komme ut av. Om du endrer en karakter for mye, så endrer du på et vis hele forretningsideen din, sier Lars Gudmestad.

– Du kan for så vidt endre ytre omstendigheter, men de grunnleggende trekkene bør være der. Helt til det ikke går lenger, da får karakteren til slutt enten endre seg eller dø – det er vel regelen, sier han, og bruker Carrie Mathison i Homeland som eksempel på en seriekarakter i en mer eller mindre konstant konflikt, som ikke endrer seg nevneverdig i løpet av sesongene.

– Tv-serier er sånn sett nærmere livet, det er jo vanskelig å forandre seg. Film gir i større grad inntrykk av at det er mulig.

Sorry, comments are closed for this post.

– Å lage film er som å arrangere en festival, tv-serier er mer som å drive et utested.

– Å lage film er som å arrangere en festival, tv-serier er mer som å drive et utested.

Lengre tv-serier gir andre muligheter enn spillefilmen for å skape og utvikle rollefigurer. Her forteller et knippe norske serieskapere om det rommet de har til fordypning og veksling mellom rollefigurer.

Frikjent: Hovedkarakteren Aksel (Nicolai Cleve Broch) står i sentrum for handlingen i hver episode.

– Å lage film er som å arrangere en festival. Man får den opp på beina, og etter en ganske kort og kaotisk periode, er det over. Tv-serier er mer som å drive et utested. Man åpner det, og så kan man heller endre litt på interiøret og menyen underveis. Det er en veldig annerledes prosess, sier Lars Gudmestad, som understreker at han snakker om serier som er ment å vare i flere sesonger.

– På et vis handler lengre tv-serier mer om karakter enn spillefilm gjør, fordi film er så handlingsøkonomisk. Når man skal avvikle et plott på 90 minutter, blir karakteren mer en bærer av visse karaktertrekk – som jo er det ordet kommer av. I en lengre tv-serie kan man vise flere sider, slik at karakteren framstår som mer sammensatt – og dermed mer som et menneske, sier manusforfatter Gudmestad, som også presiserer at det er karakterene som får tilskuerne til å vende tilbake til en serie.

Som livet selv

Manusforfatter og regissør Trygve Allister Diesen påpeker at tv-serier kan oppleves litt mer som livet selv, altså langt og mangslungent. Dette gir serieskapere muligheter til å legge inn flere overraskelser underveis – og til å teste karakteren i mange ulike situasjoner.

– En skuespiller jeg kjenner, sier at folk ofte spør om hva en karakter kan gjøre. Men en karakter kan gjøre hva som helst, så lenge det begrunnes. Med lengre tv-serier får man et stort spenn for hva en karakter kan foreta seg, fordi man kan skape flere begrunnelser, sier han.

Lengre serier gir også muligheter for å skape engasjerende karakterer som ikke utelukkende er sympatiske.

– Disse karakterene vokser på oss over tid, de blir som gode venner. Og det er lettere å tilgi venner, fordi vi har sett flere sider av dem, sier Trygve Allister Diesen.

Ellen (Laura Christensen) og Peter (jon Øigarden) drar til utlandet på jakt etter bildebevis som fikk Hammern drept.
Ellen (Laura Christensen) og Peter (jon Øigarden) i Mammon.

Med mer tid får man mer rom til fordypning. I følge manusforfatter og skuespiller Anna Bache-Wiig kan dette gi skuespillerne et større ansvar for å ivareta karakterene sine enn de har når de spiller i film.

– I spillefilm legger skuespillerne seg i stor grad i regissørenes hender, men i en tv-serie kan skuespillerne faktisk ha bedre kjennskap til historien enn regissørene. Skuespillerne er med under hele innspillingsperioden, mens regissører kommer og går, forklarer hun.

– Dermed får skuespilleren et større ansvar for å ivareta buene i utviklingen, og for å si fra om regissøren gjør noe som ikke passer med tidligere episoder. I tillegg gir det en mulighet for medskaping. Man kan være den irriterende skuespilleren som kommer med tusen forslag, som for så vidt kan være en gave, avhengig av hvor god skuespilleren er til å dikte. Men det gir også forfatterne en mulighet til å endre materialet ut fra skuespillernes prestasjoner, sier Bache-Wiig.

Som eksempel trekker hun fram sin og Siv Rajendram Eliassens skriveprosess for andre sesong av tv-serien Frikjent, som for tiden er under innspilling. Når forfatterduen nå skriver ut manuskriptene for sesongens siste halvdel, har de muligheten til å justere seg ut ifra hva de ser av opptakene til episodene som allerede er spilt inn.

– Her kan vi se nye muligheter i hvordan skuespillerne angriper materialet, og ikke minst i samspillet dem imellom. Noen får en kjemi vi synes det er morsomt å bygge videre på, mens andre kan ha vært castet litt annerledes enn vi hadde sett for oss, og dermed gi karakteren en annen farge. Da kan vi arbeide videre ut fra det istedet – og så kan det oppstå nye, spennende ting.

Både Diesen og Gudmestad sier seg enige i at skuespillere får større betydning i manusarbeidet med tv-serier, nettopp fordi skriveprosessen ikke er avsluttet.

– Som serieforfatter lever man med en skuespiller som gestalter en karakter gjennom flere år.

Når man skriver film, merker man mye tydeligere at det på et tidspunkt er andre som tar over fortolkningen. Når scenografen kommer innom og hilser på, så innser man at jobben er over, sier Gudmestad.

Geir Henning Hopland Frikjent-Miso Film-Foto-Erik Aavatsmark[1] - versjon 2
Skuespillerne Nicolaj Cleve Broch og Synnøve Macody Lund sammen med regissør Geir Henning Hopland under opptakene til «Frikjent 2»
Karakterer får stafettpinne

Når man lager lengre tv-serier orkestrerer man gjerne et bredt karaktergalleri, og kan trekke fram eller holde rollefigurer i bakgrunnen etter dramatisk behov.

– Om man vet at en karakter skal få større betydning senere, kan man gjøre denne mer framtredende enn scenene krever, som en slags planting. I denne sammenhengen er også casting viktig. Hvis man gir en slik rolle til en kjent skuespiller, vil man jo skape en forventning hos tilskuerne om at karakteren vil bli viktigere etter hvert, sier Trygve Allister Diesen.

Gudmestad understreker at det også kan være prosaiske grunner til at man skriver inn og ut karakterer av en serie.

– I Norge har man som oftest ikke budsjett til å betale skuespillere til å stå til disposisjon over lang tid. Derfor kan de være opptatt med å spille inn en film eller noe annet underveis, sier han.

Anna Bache-Wiig forteller at hun og Rajendram Eliassen var opptatt av å gi samtlige bikarakterer en dramaturgisk utvikling i hver episode av første sesong av Frikjent, men at de etter hvert gikk bort fra dette.

– Jeg ville gjerne by skuespillerne på hver sin bue, fordi jeg vet selv hvor kjipt det kan føles å bli avspist med en halv historie. Men vi erfarte at det ikke ble plass til dette i hver 42 minutter lang episode, så mye røk i klippen. Vi innså etter hvert at vi også måtte strekke buene deres over flere episoder, samt at vi kunne la bikarakterer stå over noen episoder før vi plukker dem opp igjen, sier hun, og legger til at det kan være takknemlig for skuespillere å spille bikarakterer framfor hovedkarakterer.

– Det er et ansvar å spille hovedkarakteren, som må bære fortellingen og være tilskuernes identifikasjonspunkt. Bikarakterene skaper på sin side farge og liv. Det kan være morsommere å spille en av dvergene enn å spille Snehvit.

Hvor mye man som forfatter kan alternere mellom ulike rollefigurer, kommer an på om man skriver en såkalt karakter- eller arenaserie. Frikjent faller innenfor førstnevnte kategori, hvor hovedkarakteren Aksel, spilt av Nicolai Cleve Broch, står i sentrum for handlingen i hver episode.

– I arenaserien Downton Abbey er godset hovedkarakteren, og det gir en større frihet til å gå nærmere inn på ulike karakterer fra episode til episode, sier Anna Bache-Wiig.

Downton Abbey 01

Tv-serier har mer konstante karakterer

Lars Gudmestad har erfaring som manusforfatter på Helt Perfekt og Neste sommer, som hører til i hver sin av de to kategoriene.

Helt Perfekt følger jo Thomas Giertsens karakter, mens Neste sommer handler om seks ulike karakterer med hver sine historier, hvor hyttefeltet er arenaen. Hver av karakterene er ofte ikke med i mer enn kanskje syv scener, eller rundt 12 minutter av en halvtimes episode, sier han.

– Når man skal fylle en så lang spilletid, er det jo en fare for at tv-serier kan gå litt på tomgang. Samtidig er publikum blitt mer kresne til serienes innhold. Derfor er det viktig å ha flere karakterer som kan ta sin del av stafettpinnen, sier Trygve Allister Diesen, og legger til at man naturligvis kan belyse den samme tematikken fra ulike sider ved å veksle mellom karakter.

Både Bache-Wiig og Gudmestad trekker fram at spillefilmens dramaturgi i større grad enn tv-serier baserer seg på at hovedkarakteren skal gå igjennom en utvikling fra én livsanskuelse til en annen. Kan det på den annen side være en begrensing for tv-serier at karakterene ikke skal forandre seg?

– Det stemmer at tv-serier må ha mer konstante karakterer. Du er avhengig av en dynamikk som folk liker, hvor karakteren er fanget i en tilstand som han eller hun strever med å komme ut av. Om du endrer en karakter for mye, så endrer du på et vis hele forretningsideen din, sier Lars Gudmestad.

– Du kan for så vidt endre ytre omstendigheter, men de grunnleggende trekkene bør være der. Helt til det ikke går lenger, da får karakteren til slutt enten endre seg eller dø – det er vel regelen, sier han, og bruker Carrie Mathison i Homeland som eksempel på en seriekarakter i en mer eller mindre konstant konflikt, som ikke endrer seg nevneverdig i løpet av sesongene.

– Tv-serier er sånn sett nærmere livet, det er jo vanskelig å forandre seg. Film gir i større grad inntrykk av at det er mulig.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY