Jakten på sårbare mørkemenn

Jakten på sårbare mørkemenn

– Jeg har ikke den luksusen å skape kunst for kunstens skyld. For meg er filmen og aktivismen to sider av samme sak, forteller Deeyah Khan som i hele sommer er aktuell på NRK.no med «Jihad – hellige krigere», der hun forvandler jihadismens tilhengere til sårbare, komplekse mennesker.

– Jeg har hatt veldig smertefulle erfaringer i Norge, men alt jeg har opplevd og alt jeg tror på, er et resultat av mine opplevelser i Norge. Når jeg reiser rundt i verden med filmene mine, som berører sentrale spørsmål knyttet til frihet, så er Norge hele tiden et speil og et korrektiv.

Deeyah Khans turbulente vei fra status som kontroversiell musikkartist i Norge til Emmy-vinnende filmskaper har vært uvanlig – og smertefull. Noen vil huske hennes artistnavn fra 90-årene, Deepika, da hun ble omtalt som en asiatisk ”Madonna” og møtte så sterk fordømmelse fra det norskpakistanske miljøet at hun måtte flykte til Storbritannia. Der ble hun også truet, noe som ledet til en omflakkende tilværelse der hun helt uten sikkerhetsnett måtte bygge sin identitet på nytt. Derfor er det kanskje ingen andre enn Khan som kunne laget dokumentaren Jihad – hellige krigere som vises på NRK.no i hele sommer. Smerte og flukt er to helt sentrale nøkkelord for filmen som tar oss nærmere vår tids jihadister enn noen annen film. Den skildrer hvordan unge, frustrerte britiske muslimer faller for jihadismen, slik den fortolkes av karismatiske ledere, og hvordan noen av dem har maktet å bryte ut. Og den som tror at det bare handler om muslimske menns identitetskrise, vil få seg en overraskelse.

– Radikalisering handler om smerte, sier Khan. – En smerte som formes av mange mekanismer: eksklusjon fra samfunn og familie, rasisme, isolasjon fra det annet kjønn. Og det er ikke bare forbeholdt menn. Kvinnene kan opptre like fanatisk. Men for dem handler det kanskje enda mer om flukt.

Hvordan oppnå tillitt?

Da filmen hadde britisk tv-premiere i fjor, var de negative reaksjonene som forventet. Men de var ikke så mange som Khan hadde trodd.

– Noen muslimer reagerer panikkartet og er opprørte, en del hvite briter mener at jeg sympatiserer med ”djevelen” og har laget en rekrutteringsvideo for jihad. Men de fleste ble engasjert på en mer positiv måte. Jeg fikk en epost fra en kvinne som opplevde at søsteren ble drept under terrorangrepet på undergrunnen i London 7/7 2005. Hun fortalte at hun ikke hadde sett fram til å se filmen, men hun ble sterkt beveget av den. Hun takket meg og ba meg fortelle Abu Muntasir at det han gjør i denne filmen er heroisk.

Den nevnte Muntasir er det nærmeste vi kommer en hovedperson i filmen. Han var lenge en sentral, muslimsk leder i Bradford som hisset til jihad og lokket mange unge menn til å verve seg i kampen. Khan forteller at hun brukte mye tid på å oppnå tillitt i disse miljøene. De visste at hun hadde laget en film om æresdrap (Banaz – a love story) og at hun selv måtte flykte fra miljøer de representerte. Likevel fikk hun tillitt. Kanskje gjenkjente de noe i henne, noe av den samme smerten, mest sannsynlig overbeviste hun med sin taktfulle, men sterke insistering på at hun ville fortelle deres historie.

– Det tok tid å finne de rette personene, for så i neste omgang å få dem til å medvirke. Den offentlige debatten rundt denne problematikken er så polarisert, det er så vanskelig å få folk til å si noe som helst. Etter en stund tror jeg de innså at jeg faktisk mente hva jeg sa – at jeg ville lytte, at jeg ønsket å forstå. Jeg er veldig takknemlig for, og overrasket over, at de endte opp med å åpne seg såpass mye. Det ville ikke vært enkelt for noen å vise fram så mye av seg selv, så mye konfliktfylt og vondt. Ingen av dem behøvde å blottstille seg på denne måten, men de gjorde det. De risikerte mye fordi de innser hvor viktig det er å få dette fram i lyset slik at vi kan debattere det, og for at de som befinner seg i tilsvarende situasjoner kan håndtere det bedre. Diskusjonen bare kan bli mulig om vi begynner å forstå hva som faktisk foregår.

Kraften i nærbildet

Muntasir, en gang kalt ”jihads gudfar”, er en av filmens mest fascinerende og komplekse personligheter. Hans anger og sorg over sin egen vei inn og ut av jihadismen står helt sentralt for filmen, og Khan skulle utvikle en spesiell relasjon til ham. Det kommer ikke minst til uttrykk i en bemerkelsesverdig scene der hun lar kamera dvele uvanlig lenge ved ansiktet hans – etter at hun har spurt om det er noe han angrer. Resultatet er et av de sterkeste øyeblikkene i noen norsk dokumentar i nyere tid. Khan forteller at hun ble overrasket over at ITV ikke ba henne om å klippe ned den sekvensen.

– I en kinodokumentar er den typen grep mer utbredt, men innen tv-formatet er tålmodigheten kortere. Men de ba ikke om det. Grunnen til det er at det vi ser i ansiktet hans er mer uttrykksfullt, mye sterkere enn de fleste ordene som faller i løpet av filmen. Det er en av de mest gripende og slående øyeblikkene i filmen. Jeg kunne rett og slett ikke la være å ta det med.

– Men det var ikke enkelt å være i samme rom da det skjedde, jeg så ikke på ham. Da han begynte å gråte, så jeg ned. Jeg ville ikke forstyrre det han gikk gjennom. Men det fikk meg til å gråte.

Jo bedre hun lærte Muntasir å kjenne, jo større ærefrykt fikk hun for ham.

– Når jeg snakket med ham følte jeg at det lå mer under overflaten, en sorg, men jeg forventet ikke at det skulle skje på den måten. Jeg blir så trist hver gang jeg ser det opptaket. Men samtidig har jeg fått så mye respekt for ham. Jeg mislikte og var dypt uenig i så mye av det han sa og sto for. Min egen bakgrunn tilsier at jeg alltid har hatt et veldig ambivalent forhold til hva menn som han har representert. Men vi utviklet et åpent og intimt bånd til hverandre. Hadde noen fortalt meg det for to-tre år siden, så ville jeg ikke trodd på det. På mange måter representerte han det som for meg var et fiendebilde – både når det gjaldt oppfatningene og utseendet hans. Derfor har dette vært et krevende prosjekt, og jeg setter stor pris på hva det har utrettet for meg på et personlig plan. Det har tvunget meg som menneske til å strekke meg, til å vokse. Det var veldig enkelt å like Banaz, hovedpersonen i min forrige film. Det er veldig klart for meg hva jeg føler for henne og hvilken side jeg er på. Derfor var denne filmen mye vanskeligere.

Det var alltid bare to personer, og noen ganger bare henne alene med intervjuobjektene, under opptakene.

– Denne intimiteten var veldig viktig for meg. Det var ikke en studiosituasjon. Jeg tok med meg bakgrunnen og vi rigget alt til i små hotellrom der jeg satt tett på intervjuobjektene. Kameraene, lysene, alt utstyret måtte bli usynlig for dem, de skulle bare fokusere på meg. Jeg anstrengte meg hele tiden for å gjøre opptaksrommet så lite som mulig, iblant nesten ukomfortabelt lite.

Vi er veldig nærme ansiktene deres. Vi kan nesten ta på dem…

– Ja, det var et veldig bevisst valg helt fra starten. Det de sier er selvsagt veldig viktig, men hva som skjer med dem idet de sier det, er like viktig. Alle nyansene i blikk og ansiktsuttrykk, hvordan det hele tiden skifter – jeg ville komme så tett på som overhode menneskelig mulig. Når vi snakker om jihad, så har vi et ganske fjernt bilde av de som gjør seg til talspersoner for det. Vårt perspektiv av de som befinner seg ”på den andre siden”, om vi skal kalle det det, er preget av stor avstand. Det er blant annet derfor det virker så skremmende. Derfor ønsket jeg å filme veldig tett på.

Jihad naerbilde
Abu Muntasir

I frustrasjon over debatten

Khan understreker at et avgjørende motiv for henne for å ville lage filmen var en frustrasjon med den offentlige debatten.

– Det var det samme som drev meg til å lage Banaz – jeg var ikke fornøyd med debatten. Jeg hadde forventet at debatten skulle være bredere og mer sammensatt, siden dette er et så prioritert sakskompleks. For denne typen bevegelse er ikke ny. IS har tilført det en ny brutalitet og grusomhet, men jihad-bevegelsen har vært der i to tiår. Likevel forstår vi fortsatt veldig lite av bevegelsen, og det er frustrerende. Mange har vært utsatt for bevegelsens overgrep, men først siste året har det plutselig rykket mye nærmere. Derfor hadde jeg forventet en bredere og mer nyansert offentlig debatt. Men det vi har fått er en veldig polarisert samtale. Det kan være tilfredsstillende å fordømme folk, men det løser jo ingenting. Skal vi møte denne utfordringen må vi forstå de faktorene som gjør bevegelsen mulig. Mitt spørsmål har hele tiden vært: hvorfor gjør de dette? Hva er appellen hos de unge og hvordan kan vi bidra til å forebygge tilslutningen til slike bevegelser?

– Om du leser i avisene og lytter til politikerne og den generelle diskursen, så handler det stort sett om ideologi, utenrikspolitikk og nasjonal sikkerhet, men det er ikke nok. Det finnes over en milliard muslimer i denne verden, og bare en liten fraksjon er tilsluttet disse bevegelsene. Jeg har også, som så mange med muslimsk bakgrunn, vært opprørt over det som skjer i Irak og Palestina, men du ser ikke at vi plukker opp noe gevær av den grunn.

Et annet djervt og kontroversielt grep i filmen er Khans fokus på noe det aldri snakkes om i denne konteksten: seksuell frustrasjon hos unge muslimer.

– Mange har blitt opprørt på grunn av det. Som man kunne forvente. Særlig de som mener jihadismen er en legitim bevegelse og mener at deres motivasjon har ingenting med psykologi eller seksuell frustrasjon å gjøre. Men faktum er at mange av de som slutter seg til føler sinne og frustrasjon. Det handler om elementære sider ved det å være menneske. Det seksuelle er bare en del av mange faktorer, selv om det er blåst opp i media. Mest av alt handler det om hvordan man – av ulike grunner – ikke får være et fullt og helt menneske. Man får ikke være den man er.

abu and deeyah - versjon 2

Kvinners flukt til IS

En relativt ny side ved denne utviklingen er hvordan stadig flere kvinner slutter seg til disse bevegelsene, som IS i Syria. Et paradoks, kanskje, med tanke på hvor lav status kvinner har i disse miljøene. Men for Khan handler det om flukt, om å ta egne valg.

– For noen av dem handler det om flukt. Mitt poeng er at kvinner kan være akkurat like rasende, blodtørstige og politisk aktive som menn. En annen dimensjon er det livet mange av disse kvinnene lever der det stilles krav til hva slags liv de kan få leve og ikke leve. Og iblant er disse kravene så strenge at kvinnene bryter ut. Det er en flukt som kan oppleves som en frigjøring, ved at de selv for første gang tar et eget valg. Så kan de pakke det inn i religion og slippe å bli anklaget for å forlate sin tro, slik de ville blitt om de brøt ut for å bli en del av det vestlige samfunnet. Det blir et valg som virker mer riktig for disse kvinnene.

Det som gjør Jihad så annerledes er at vi får møte hardbarka ”mørkemenn” som er veldig sårbare foran kamera, som bryter sammen.

– Vi blir hele tiden fortalt at de er umenneskelige. Vi vet at de er mennesker, men om vi ikke får oppleve eksempler på at de er det, kan vi fort glemme det. Det er veldig vanskelig å se hverandres menneskelighet når det hersker så mye paranoia og frykt, så mye vold.

Og midt i alt dette møter vi Alays Karmani, som har en sans for humor som er direkte befriende – og ikke noe man forventer av en sånn dokumentar!

– Ja, ikke sant? Det er avgjørende med humor midt i gravalvoret og det tragiske. Vi ser krig og vold skildret på spillefilm og i dokumentarer hele tiden, men det er sjelden vi ser denne problematikken bli skildret og satt i perspektiv. Men filmen som uttrykksform har den unike evnen til å ta oss med under huden på andre mennesker, til å oppleve noe helt annet, og det er ingen andre uttrykk som kan matche den slagkraften. Ikke en gang musikk kan måle seg med det. Det ligger i bunnen av alt jeg håper å oppnå med filmene mine – at vi, selv om det skjer bare i et lite sekund, makter å gjenkjenne oss selv i andre, uansett hvor de måtte komme fra og hva de måtte tro på.

Filmskaper eller aktivist?

Khans vei inn i filmen har gått via et liv som musikkartist, men det virker som hun først og fremst valgte filmen for å nå fram som aktivist. Jihad er hennes andre film, og hun virker mer moden og fullbefaren som dokumentarfilmskaper. Er hun blitt mer filmskaper nå, eller er det aktivismen som kommer først?

– De er umulig å skille. For meg smelter kunsten og aktivismen sammen. Mitt produksjonsselskap heter Fuse og representerer fusjonen mellom mennesker og ulike ideer. Med min bakgrunn og erfaring har jeg ikke noe valg. Mitt liv er definert av hva jeg har vært gjennom og jeg har ikke luksusen å kunne skape kunst for kunstens skyld. For meg er livet det samme som kunsten, og omvendt.

Jihad er produsert med støtte fra Fritt Ord og Norsk filminstitutt og er på mange måter en norsk film. Khan definerer den selv som norsk, og beskriver en prosess der hun de siste årene stadig oftere har vendt tilbake til det hun oppfatter som sitt hjemland.

– Jeg forlot Norge og hadde jeg ikke noe forhold til landet på flere år. Men siste tiåret har jeg gradvis vendt mer tilbake, stadig oftere. Norge har formet den jeg er. Det har satt en standard for meg for hva som er mulig med hensyn til like rettigheter og kvinners muligheter. Norge har vært med meg hele tiden, og produksjonsselskapet mitt er norsk. Min forrige film ble også laget herfra, den ville ikke blitt noe av uten støtten fra Fritt Ord. Jeg er norsk og er stolt av hva Norge har oppnådd og hva det står for.

Dette intervjuet ble gjort i forbindelse med den britiske og norske tv-premieren i fjor høst.

Legg igjen en kommentar

Jakten på sårbare mørkemenn

Jakten på sårbare mørkemenn

– Jeg har ikke den luksusen å skape kunst for kunstens skyld. For meg er filmen og aktivismen to sider av samme sak, forteller Deeyah Khan som i hele sommer er aktuell på NRK.no med «Jihad – hellige krigere», der hun forvandler jihadismens tilhengere til sårbare, komplekse mennesker.

– Jeg har hatt veldig smertefulle erfaringer i Norge, men alt jeg har opplevd og alt jeg tror på, er et resultat av mine opplevelser i Norge. Når jeg reiser rundt i verden med filmene mine, som berører sentrale spørsmål knyttet til frihet, så er Norge hele tiden et speil og et korrektiv.

Deeyah Khans turbulente vei fra status som kontroversiell musikkartist i Norge til Emmy-vinnende filmskaper har vært uvanlig – og smertefull. Noen vil huske hennes artistnavn fra 90-årene, Deepika, da hun ble omtalt som en asiatisk ”Madonna” og møtte så sterk fordømmelse fra det norskpakistanske miljøet at hun måtte flykte til Storbritannia. Der ble hun også truet, noe som ledet til en omflakkende tilværelse der hun helt uten sikkerhetsnett måtte bygge sin identitet på nytt. Derfor er det kanskje ingen andre enn Khan som kunne laget dokumentaren Jihad – hellige krigere som vises på NRK.no i hele sommer. Smerte og flukt er to helt sentrale nøkkelord for filmen som tar oss nærmere vår tids jihadister enn noen annen film. Den skildrer hvordan unge, frustrerte britiske muslimer faller for jihadismen, slik den fortolkes av karismatiske ledere, og hvordan noen av dem har maktet å bryte ut. Og den som tror at det bare handler om muslimske menns identitetskrise, vil få seg en overraskelse.

– Radikalisering handler om smerte, sier Khan. – En smerte som formes av mange mekanismer: eksklusjon fra samfunn og familie, rasisme, isolasjon fra det annet kjønn. Og det er ikke bare forbeholdt menn. Kvinnene kan opptre like fanatisk. Men for dem handler det kanskje enda mer om flukt.

Hvordan oppnå tillitt?

Da filmen hadde britisk tv-premiere i fjor, var de negative reaksjonene som forventet. Men de var ikke så mange som Khan hadde trodd.

– Noen muslimer reagerer panikkartet og er opprørte, en del hvite briter mener at jeg sympatiserer med ”djevelen” og har laget en rekrutteringsvideo for jihad. Men de fleste ble engasjert på en mer positiv måte. Jeg fikk en epost fra en kvinne som opplevde at søsteren ble drept under terrorangrepet på undergrunnen i London 7/7 2005. Hun fortalte at hun ikke hadde sett fram til å se filmen, men hun ble sterkt beveget av den. Hun takket meg og ba meg fortelle Abu Muntasir at det han gjør i denne filmen er heroisk.

Den nevnte Muntasir er det nærmeste vi kommer en hovedperson i filmen. Han var lenge en sentral, muslimsk leder i Bradford som hisset til jihad og lokket mange unge menn til å verve seg i kampen. Khan forteller at hun brukte mye tid på å oppnå tillitt i disse miljøene. De visste at hun hadde laget en film om æresdrap (Banaz – a love story) og at hun selv måtte flykte fra miljøer de representerte. Likevel fikk hun tillitt. Kanskje gjenkjente de noe i henne, noe av den samme smerten, mest sannsynlig overbeviste hun med sin taktfulle, men sterke insistering på at hun ville fortelle deres historie.

– Det tok tid å finne de rette personene, for så i neste omgang å få dem til å medvirke. Den offentlige debatten rundt denne problematikken er så polarisert, det er så vanskelig å få folk til å si noe som helst. Etter en stund tror jeg de innså at jeg faktisk mente hva jeg sa – at jeg ville lytte, at jeg ønsket å forstå. Jeg er veldig takknemlig for, og overrasket over, at de endte opp med å åpne seg såpass mye. Det ville ikke vært enkelt for noen å vise fram så mye av seg selv, så mye konfliktfylt og vondt. Ingen av dem behøvde å blottstille seg på denne måten, men de gjorde det. De risikerte mye fordi de innser hvor viktig det er å få dette fram i lyset slik at vi kan debattere det, og for at de som befinner seg i tilsvarende situasjoner kan håndtere det bedre. Diskusjonen bare kan bli mulig om vi begynner å forstå hva som faktisk foregår.

Kraften i nærbildet

Muntasir, en gang kalt ”jihads gudfar”, er en av filmens mest fascinerende og komplekse personligheter. Hans anger og sorg over sin egen vei inn og ut av jihadismen står helt sentralt for filmen, og Khan skulle utvikle en spesiell relasjon til ham. Det kommer ikke minst til uttrykk i en bemerkelsesverdig scene der hun lar kamera dvele uvanlig lenge ved ansiktet hans – etter at hun har spurt om det er noe han angrer. Resultatet er et av de sterkeste øyeblikkene i noen norsk dokumentar i nyere tid. Khan forteller at hun ble overrasket over at ITV ikke ba henne om å klippe ned den sekvensen.

– I en kinodokumentar er den typen grep mer utbredt, men innen tv-formatet er tålmodigheten kortere. Men de ba ikke om det. Grunnen til det er at det vi ser i ansiktet hans er mer uttrykksfullt, mye sterkere enn de fleste ordene som faller i løpet av filmen. Det er en av de mest gripende og slående øyeblikkene i filmen. Jeg kunne rett og slett ikke la være å ta det med.

– Men det var ikke enkelt å være i samme rom da det skjedde, jeg så ikke på ham. Da han begynte å gråte, så jeg ned. Jeg ville ikke forstyrre det han gikk gjennom. Men det fikk meg til å gråte.

Jo bedre hun lærte Muntasir å kjenne, jo større ærefrykt fikk hun for ham.

– Når jeg snakket med ham følte jeg at det lå mer under overflaten, en sorg, men jeg forventet ikke at det skulle skje på den måten. Jeg blir så trist hver gang jeg ser det opptaket. Men samtidig har jeg fått så mye respekt for ham. Jeg mislikte og var dypt uenig i så mye av det han sa og sto for. Min egen bakgrunn tilsier at jeg alltid har hatt et veldig ambivalent forhold til hva menn som han har representert. Men vi utviklet et åpent og intimt bånd til hverandre. Hadde noen fortalt meg det for to-tre år siden, så ville jeg ikke trodd på det. På mange måter representerte han det som for meg var et fiendebilde – både når det gjaldt oppfatningene og utseendet hans. Derfor har dette vært et krevende prosjekt, og jeg setter stor pris på hva det har utrettet for meg på et personlig plan. Det har tvunget meg som menneske til å strekke meg, til å vokse. Det var veldig enkelt å like Banaz, hovedpersonen i min forrige film. Det er veldig klart for meg hva jeg føler for henne og hvilken side jeg er på. Derfor var denne filmen mye vanskeligere.

Det var alltid bare to personer, og noen ganger bare henne alene med intervjuobjektene, under opptakene.

– Denne intimiteten var veldig viktig for meg. Det var ikke en studiosituasjon. Jeg tok med meg bakgrunnen og vi rigget alt til i små hotellrom der jeg satt tett på intervjuobjektene. Kameraene, lysene, alt utstyret måtte bli usynlig for dem, de skulle bare fokusere på meg. Jeg anstrengte meg hele tiden for å gjøre opptaksrommet så lite som mulig, iblant nesten ukomfortabelt lite.

Vi er veldig nærme ansiktene deres. Vi kan nesten ta på dem…

– Ja, det var et veldig bevisst valg helt fra starten. Det de sier er selvsagt veldig viktig, men hva som skjer med dem idet de sier det, er like viktig. Alle nyansene i blikk og ansiktsuttrykk, hvordan det hele tiden skifter – jeg ville komme så tett på som overhode menneskelig mulig. Når vi snakker om jihad, så har vi et ganske fjernt bilde av de som gjør seg til talspersoner for det. Vårt perspektiv av de som befinner seg ”på den andre siden”, om vi skal kalle det det, er preget av stor avstand. Det er blant annet derfor det virker så skremmende. Derfor ønsket jeg å filme veldig tett på.

Jihad naerbilde
Abu Muntasir

I frustrasjon over debatten

Khan understreker at et avgjørende motiv for henne for å ville lage filmen var en frustrasjon med den offentlige debatten.

– Det var det samme som drev meg til å lage Banaz – jeg var ikke fornøyd med debatten. Jeg hadde forventet at debatten skulle være bredere og mer sammensatt, siden dette er et så prioritert sakskompleks. For denne typen bevegelse er ikke ny. IS har tilført det en ny brutalitet og grusomhet, men jihad-bevegelsen har vært der i to tiår. Likevel forstår vi fortsatt veldig lite av bevegelsen, og det er frustrerende. Mange har vært utsatt for bevegelsens overgrep, men først siste året har det plutselig rykket mye nærmere. Derfor hadde jeg forventet en bredere og mer nyansert offentlig debatt. Men det vi har fått er en veldig polarisert samtale. Det kan være tilfredsstillende å fordømme folk, men det løser jo ingenting. Skal vi møte denne utfordringen må vi forstå de faktorene som gjør bevegelsen mulig. Mitt spørsmål har hele tiden vært: hvorfor gjør de dette? Hva er appellen hos de unge og hvordan kan vi bidra til å forebygge tilslutningen til slike bevegelser?

– Om du leser i avisene og lytter til politikerne og den generelle diskursen, så handler det stort sett om ideologi, utenrikspolitikk og nasjonal sikkerhet, men det er ikke nok. Det finnes over en milliard muslimer i denne verden, og bare en liten fraksjon er tilsluttet disse bevegelsene. Jeg har også, som så mange med muslimsk bakgrunn, vært opprørt over det som skjer i Irak og Palestina, men du ser ikke at vi plukker opp noe gevær av den grunn.

Et annet djervt og kontroversielt grep i filmen er Khans fokus på noe det aldri snakkes om i denne konteksten: seksuell frustrasjon hos unge muslimer.

– Mange har blitt opprørt på grunn av det. Som man kunne forvente. Særlig de som mener jihadismen er en legitim bevegelse og mener at deres motivasjon har ingenting med psykologi eller seksuell frustrasjon å gjøre. Men faktum er at mange av de som slutter seg til føler sinne og frustrasjon. Det handler om elementære sider ved det å være menneske. Det seksuelle er bare en del av mange faktorer, selv om det er blåst opp i media. Mest av alt handler det om hvordan man – av ulike grunner – ikke får være et fullt og helt menneske. Man får ikke være den man er.

abu and deeyah - versjon 2

Kvinners flukt til IS

En relativt ny side ved denne utviklingen er hvordan stadig flere kvinner slutter seg til disse bevegelsene, som IS i Syria. Et paradoks, kanskje, med tanke på hvor lav status kvinner har i disse miljøene. Men for Khan handler det om flukt, om å ta egne valg.

– For noen av dem handler det om flukt. Mitt poeng er at kvinner kan være akkurat like rasende, blodtørstige og politisk aktive som menn. En annen dimensjon er det livet mange av disse kvinnene lever der det stilles krav til hva slags liv de kan få leve og ikke leve. Og iblant er disse kravene så strenge at kvinnene bryter ut. Det er en flukt som kan oppleves som en frigjøring, ved at de selv for første gang tar et eget valg. Så kan de pakke det inn i religion og slippe å bli anklaget for å forlate sin tro, slik de ville blitt om de brøt ut for å bli en del av det vestlige samfunnet. Det blir et valg som virker mer riktig for disse kvinnene.

Det som gjør Jihad så annerledes er at vi får møte hardbarka ”mørkemenn” som er veldig sårbare foran kamera, som bryter sammen.

– Vi blir hele tiden fortalt at de er umenneskelige. Vi vet at de er mennesker, men om vi ikke får oppleve eksempler på at de er det, kan vi fort glemme det. Det er veldig vanskelig å se hverandres menneskelighet når det hersker så mye paranoia og frykt, så mye vold.

Og midt i alt dette møter vi Alays Karmani, som har en sans for humor som er direkte befriende – og ikke noe man forventer av en sånn dokumentar!

– Ja, ikke sant? Det er avgjørende med humor midt i gravalvoret og det tragiske. Vi ser krig og vold skildret på spillefilm og i dokumentarer hele tiden, men det er sjelden vi ser denne problematikken bli skildret og satt i perspektiv. Men filmen som uttrykksform har den unike evnen til å ta oss med under huden på andre mennesker, til å oppleve noe helt annet, og det er ingen andre uttrykk som kan matche den slagkraften. Ikke en gang musikk kan måle seg med det. Det ligger i bunnen av alt jeg håper å oppnå med filmene mine – at vi, selv om det skjer bare i et lite sekund, makter å gjenkjenne oss selv i andre, uansett hvor de måtte komme fra og hva de måtte tro på.

Filmskaper eller aktivist?

Khans vei inn i filmen har gått via et liv som musikkartist, men det virker som hun først og fremst valgte filmen for å nå fram som aktivist. Jihad er hennes andre film, og hun virker mer moden og fullbefaren som dokumentarfilmskaper. Er hun blitt mer filmskaper nå, eller er det aktivismen som kommer først?

– De er umulig å skille. For meg smelter kunsten og aktivismen sammen. Mitt produksjonsselskap heter Fuse og representerer fusjonen mellom mennesker og ulike ideer. Med min bakgrunn og erfaring har jeg ikke noe valg. Mitt liv er definert av hva jeg har vært gjennom og jeg har ikke luksusen å kunne skape kunst for kunstens skyld. For meg er livet det samme som kunsten, og omvendt.

Jihad er produsert med støtte fra Fritt Ord og Norsk filminstitutt og er på mange måter en norsk film. Khan definerer den selv som norsk, og beskriver en prosess der hun de siste årene stadig oftere har vendt tilbake til det hun oppfatter som sitt hjemland.

– Jeg forlot Norge og hadde jeg ikke noe forhold til landet på flere år. Men siste tiåret har jeg gradvis vendt mer tilbake, stadig oftere. Norge har formet den jeg er. Det har satt en standard for meg for hva som er mulig med hensyn til like rettigheter og kvinners muligheter. Norge har vært med meg hele tiden, og produksjonsselskapet mitt er norsk. Min forrige film ble også laget herfra, den ville ikke blitt noe av uten støtten fra Fritt Ord. Jeg er norsk og er stolt av hva Norge har oppnådd og hva det står for.

Dette intervjuet ble gjort i forbindelse med den britiske og norske tv-premieren i fjor høst.

Legg igjen en kommentar

MENY