– Skolesekkene til kull 9 henger pent på hver sin knagg

– Skolesekkene til kull 9 henger pent på hver sin knagg

Eksamensfilmene fra Den norske filmskolen savner selvstendighet og viser igjen at studentene tåler mer undervisning i filmhistorie, -estetikk og -teori, mener Jon Inge Faldalen. Her er hans gjennomgang av filmene.

Forsommerens kvalitetstverrsnitt fra Den norske filmskolen på Lillehammer er de seks eksamensfilmene fra kull 9: Oslo Traffic, MustangGeneration MarsMammaFinite og Forfalne.

Disse seks filmforsøkene er så gode som de kan få blitt.

Så lenge studentene etter mitt syn stadig verken gis anledning til å feile eller til å lykkes, forblir filmene en rekke minste felles multifilmer, der ambisjonen om å utdanne «kvalifiserte yrkesutøvere» hemmer tilretteleggingen for og utviklingen av filmkunstnere. Helhetsvurderingen min fra eksamensfilmene i juni 2014 kan dessverre gjentas, og gjelder også 2016-kullet:

«Hva står på spill?    

Et kull er ofte homogent, og kun få enkeltstående individer skiller seg ut gjennom de seks filmene. Men ingen av filmene kullseiler. Alle filmene er kompetente. Som fortellingsøvelser i dramaturgisk oppbygging, vendepunkter og resolusjoner, sjangerøvelser i toneoverganger og stiløvelser i skudd/motskudd, er alle filmene mer enn godkjent som løsning på oppgaven. Men kompetent film er også konform film. Filmene er godt utført i alle fagfunksjoner, men faller tidvis sammen som helheter. Er novellefilmformatet så trangt at det kun rommer en- og tomsomhet? Hvor er fellesskapene? Familiene? Vennene? Samfunnet? Verden? Burde studentene få mer tid, 45 minutter, 2 timer? Stortalentet Mariken Halles eksamensfilm Kanskje i morgen har jo spillefilmlengde.

Ingen av filmene utfordrer den norske middelkulturen. Hvor står det noe på spill? Hvem klør hjernen, legger en klo om hjertet eller kiler huden så hårene reiser seg og bøyer seg?

Jeg skulle gjerne sett flere slenge skolesekken i veggen.»

Alt for mange av sekkene i kull 9 henger pent på hver sin knagg.

Så lenge studenter ikke får anledning til å feile, kan de heller ikke lykkes. Dette må en filmskole legge til rette for. Disse filmene forblir kompetente, på grensen til middelmådige, med stort sett karakter C (god), og noen som snuser på en B (meget god). Dette skyldes at filmenes problemstillinger er for svakt begrunnet, begrenset og besvart. Hva er premisset, utover det dramaturgiske? Skolen forbereder slik kanskje «kvalifiserte yrkeutøvere» til et flyktig nås bransjebeskrivelse, men ikke filmkunstnere for et livsløp med levende bilder. Etter mitt syn trenger vi færre av førstnevnte student, og flere av sistnevnte. Mer filmvitenskap – med filmhistorie, filmestetikk og filmteori – vil gi flere filmkunstnere. (se saken «– Filmskolen trenger filmvitenskapen»)

Avlæring

Jeg har gjennom 13 år som Rushprint-skribent møtt få DNF-studenter som er godt fornøyd med utdanningen. Misnøye er heller refrenget, med eksempelvis frustrasjon over å ha blitt holdt tilbake i begynnelsen og underveis, direkte konflikter med ledelsen, savn av «egenteoretisering» underveis, med anledning til å skrive utførlig om eget filmståsted, samt alvorlige sukk om behov for en avlæringsprosess i etterkant. Studentene bør oftere slenge skolesekken i veggen, men også lunsje og feste mer med filmviterne og tv-studentene, og tvinge «de voksne» til å snakke sammen. Ingen barn har godt av en oppdragelse under en skinnskilsmisse. Og hvis ansatte nekter å samarbeide, så kan jo en høgskolerektor tvinge dem.

Bedre kjennskap til filmhistorien, filmestetikken og filmteorien ville gjort studentene bedre rustet til å lage mer selvstendige og originale verk, innenfor både konvensjonell og kunstnerisk utfordrende filmskaping. I det minste ville det gjort dem i stand til å kopiere bedre filmer.

Filmskaperne bak årets eksamensfilmer kunne med fordel hatt bedre kjennskap til film- og fjernsynsvitenskapens betraktninger omkring begreper som for eksempel realisme (fra eksempelvis Kracauer og Bazin til «Free Cinema», iransk, rumensk og «Berlin-skolen»s realisme), formalisme, ideologi og kjønn, og sjangere som melodrama, actionthriller, reality-tv og science fiction. Dette ville dempet bruken av konvensjoner og klisjeer.

Men, som sagt, filmene er høyst kompetente:

Oslo Traffic

Manusforfatter: Marta Huglen Revheim Regissør: Johanna Pyykkö Produsent: Dag André Koteng Fotograf: August Fabritius Sanengen Produksjonsdesigner: Susanne Vågsæter Klipper: Thomas Hasselstrøm Lyddesigner: Therese Næss Diesen

To kvinner havner i trøbbel og kjører seg inn i moralske dilemma i Oslo Traffic (22 min), der mye står på spill i en intens situasjon i møtet mellom en modig gravid kvinne og en prostituert. Filmen er et slags sosialrealistisk melodrama med thrillertrekk, der det «vanlige» mennesket settes i en ekstraordinær situasjon. Det er en relativt medrivende kort sosial kommentar med voldelige sjangertrekk, med mangler i manus, instruksjon og spill, der ideer og intensjoner blir stående i kø. Som i den svenske kinoaktuelle langfilmen Flukten (Tjuvheder) stilles spørsmålet om man skal hjelpe den andre eller seg selv, men på drøye 20 minutter er det vanskelig å få spent en kraftig nok bue til å treffe blink.

 

Mustang

Manusforfatter: Harald Mæle Jr. Regissør: Jon Carlstedt Produsent: Kristoffer Sindre Vittersø Fotograf: Catharina Natalie Wandrup Produksjonsdesigner: Lise Hillkirk Olimb
Klipper: Idun Kvasbø Lyddesigner: Kristoffer Endresen

Helgepappa Kim-André står skvist mellom sin datter og sin dårlige mor i familiedramaet Mustang (22.15). Avvist, men ambisiøs vil han ta med datteren på turné til Tyskland i Mustang-en mor heller vil selge. Denne filmen er også en slags sosial kommentar, med flere fine karaktertegninger og enkeltscener, som da de tre generasjonene midlertidig utgjør et familieband med datter på trommer og mor på gitar – livets batteri og melodi. Men med føttene tydeligere plantet i realismen enn Oslo Traffic blir fortellingen i større grad fanget av de dramatiske vendepunktenes knytende innsnurping. Mot slutten blir filmen stadig mer «skrevet».

 

Generation Mars

Manusforfatter: Jørgen Flasnes Færøy Regissør: Alexander Turpin Produsent: Elisa Fernanda Pirir Fotograf: Mattias Pollak Produksjonsdesigner: Marius Winje Brustad
Klipper: Herman Mjølge Lysne Paulsen Lyddesigner: Bror Kristiansen

En ung kvinne venter på utskyting i «science fiction»-filmen Generation Mars (25). «Astro Astrid» vinner et ekstremt reality-tv-konsept med enveisbillett til Mars, men den kommende Mars-reisen forblir et fikst ferniss over et familiært familiedrama, med framtvungen autentisitet i de kjærlige møtene mellom far og datter og det kjølige mellom mor og datter. Det er betydelige mangler i manus, instruksjon og spill, og selv som sannsynlig fremtidsvisjon er verken de sosialrealistiske scenene eller satiren troverdig. «It’s a show», sies det, og filmen ligner tidvis på Lifetime-serien «UnREAL». Det gode ved at den nesten feiler, er at det viser at filmskaperne har forsøkt.

 

Mamma

Manusforfatter: Amy Black Ndiaye Regissør: Julia Lindström Produsent: August Falch Sørheim Fotograf: Kristian Jaran Engelsen Produksjonsdesigner: Sanna Ös Klipper: Toril Strøm Lyddesigner: Gjermund Skog

En ung kvinne står mellom sin datter og mor i familiedramaet Mamma (24.55). Den unge moren prøver å «kvitte seg med» datteren for å kunne gå på nyttårsfest. Igjen ser vi den «dårlige mor», men denne gang i hovedrollen. Hun er avvisende, men møtes av et bunnløst ærlig «jeg vil være med deg». Fra å sette seg selv først forsøker hun gradvis å ta på seg rollen som mor både psykisk og fysisk, til sist ved å løfte datteren på ryggen. Filmen er fokusert og troverdig, med godt manus, instruksjon og spill. Mamma rører, og manusforfatter Ndiaye og regissør Lindström viser talent.

 

Finite

Manusforfatter: Kaja Eline Lindsay Regissør: Marius Rolfsvåg Produsent: Ravn Wikhaug
Fotograf: Torbjørn Sundal Holen Produksjonsdesigner: Kristian Lahn Vestby Klipper: Kristian Tveit Lyddesigner: Johan Pram

En mann virrer rundt og tidvis brøler i postapokalyptiske Finite (25). En langsom kjøring ned mot ham i en hensatt bil signaliserer et stemningsfullt sjangerunivers flere knepp fra realismen. Som eneste rendyrkede bildefortelling låner Finite visjoner fra Tarkovskij, Besson og The Road. Fokusert i en sterk location får stedet tid til å feste seg, og skildringen av kosmisk ensomhet makter hva Generation Mars gestikulerer mot. Med endetiden bak seg er alt vondt, og urskriket det som gjenstår. Det gode ved at filmen nesten lykkes, er at det viser at filmskaperne har forsøkt. Manusforfatter Kaja Eline Lindsay og regissør Marius Rolfsvåg er lovende.

 

Forfalne

Manusforfatter: Kjersti Wøien Håland Regissør: Ole Sebastian Kåss Produsent: Anton Hanson Fotograf: Anton Österlund Produksjonsdesigner: Lars Tiller Klipper: Karl Sparre
Lyddesigner: Yvonne Stendberg

En bror møter igjen søster og mor etter pappas død i familiedramaet Forfalne (25). Kristin jobber på familiens revefarm, hvis arvekonflikt gjenoppliver gammel dysfunksjon. Igjen møter vi en sønn og en «dårlig mor», men ulikt Mustang beholdes troverdigheten selv i de voldelige skildringene. Filmens kraft ligger i Kristins mellomposisjon, på terskelen til far-, mor- og søskenhat. Filmen har godt manus, instruksjon og spill, og skriver seg inn i en lang skandinavisk filmtradisjon av mørke nære relasjoner.

 

Tematikken i eksamensfilmene spenner fra drømmen om å dra til marerittet om å bli forlatt. Fortellingene som smis er jevnt over for skjematiske og «flinke» etter manusmanualstandarder, men stilmessig er foto- og lydarbeid og klipp godt gjennomført, dog uten å henføre. Flertallet av filmene er dels realistiske familiedramaer, men det forsøkes prisverdig også med en actionthriller, litt science fiction og en postapokalypse.

Et dominerende trekk er at filmene sliter med å rykke den dramatiske realismens røtter skikkelig opp, for eventuelt å plante dem på ny. Det bør filmskaperne forsøke i filmene de nå skal lage: filmer som er nødvendige. Ingen av eksamensfilmene er det.

Jon Inge Faldalen er kritiker og universitetslektor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Der underviser han blant annet i emnene Audiovisual Aesthetics, Filmhistorie og Alternativ film.

5 kommentarer til – Skolesekkene til kull 9 henger pent på hver sin knagg

  1. «Disse seks filmforsøkene er så gode som de kan få blitt.» … javel.

    Dette er ikke en anmeldelse, det er polemikk. At Faldalen mener Filmvitenskap og Filmskolen bør slåes sammen er en ærlig sak, men å bruke eksamensfilmene som alibi for forutinntatte holdninger på denne måten er dypt respektløst overfor de 6 filmteamene som har debutert her.

    Jeg håper Rushprint får trykket en anmeldelse av filmene snarlig; disse filmskaperene fortjener å bli tatt på alvor av filmbransjens eget blad.

  2. Hva skjedde med anmeldelsene? Jeg leser bare en kritikk av et skolesystem. Det er fair nok, men hadde ønsket (og i Rushprint forventet) en anmeldelse av filmene, og at Faldalen våget å vurdere de slik en hver film skal vurderes; som et enkeltstående verk.

    Repetisjon av artikkelen for to år siden imponerer ingen…

  3. Kanskje Faldalen heller skal anmelde filmviternes bacheloroppgaver. Fire setninger per film tilsier ikke noe særlig interesse for Norges nye filmskapere.

  4. Jon Inge Faldalen har tydeligvis gått på visning av kull 9’s eksamensfilmer med klare meninger om hva filmskolen bør være. Men å konkludere med at filmskolen ikke legger til rette for å feile, på bakgrunn av årets eksamensfilmer, er temmelig tynt. Hva er det kull 9 ikke har turt? Er filmene feige? Overhodet ikke. Filmene tar tempen på samtiden på svært originale måter og kaster seg ut i store eksistensielle spørsmål. Formmessig er det heller ikke så gærnt. Er en film som Forfalne konform? Er den et minste felles multiplum? Denne energibunten av en film overrasker i hver eneste scene og er noe av det mest originale jeg har sett. Det overrasker meg at en filmviter som Faldalen ikke ser dette. Jeg begriper ikke hvordan man kan sette merkelapper som “konform”, “middelmådig” og “homogen” på kull 9 sine filmer.

    Jeg er nysgjerrig på hva Faldalen vet om Filmskolens undervisningsopplegg bortsett fra at den ikke er slått sammen med filmvitenskap. Legger ikke filmskolen til rette for å feile? Filmskolen holder tilbake alt av produksjoner fra offentligheten, unntatt eksamensfilmene. Samtidig oppfordres studentene til å prøve og feile. Til å tørre. De skjermes for å være trygge nok til å gå på trynet. I mi bok er det å legge til rette for å feile.

    De 3 årene på filmskolen er intense. De var det da jeg gikk der for drøye 10 år siden (kull 4), og de er det i enda større grad nå. Utdannelsen er tettpakket med mye teori og heldigvis enda mer praksis.

    Hvis det skal inn mer filmhistorie og filmteori, må noe annet ut. Hva? Workshops med dyktige norske og internasjonale regissører? Linjevis undervisning? Felles øvelser med analyser og evalueringer? Mer filmvitenskap (ja man lærer faktisk filmteori på Filmskolen) vil vanne ut utdannelsen.

    Mener Faldalen at mer teoriundervisning skal gjøre filmene dristigere og mer selvstendige? Jeg har problemer med å forstå hvordan det å ta bort praksis for å gi plass til mer teori skal gjøre studentene mindre “skoleflinke” og mer kunstnerisk ambisiøse. Hvis de skal tørre, må de være trygge på faget sitt. Da må de øve mer og lese mindre.

    Det bør ikke være filmskolens oppgave å ha en akademisk tilnærming til filmfaget. Det bør universitetene ta seg av. Filmskolen skal utdanne filmkunstnere, ikke filmvitere. Det finnes mange som forstår seg på film. Men det er svært få som får til å lage god film. Derfor må filmskolen sette inn kruttet der det monner: På produksjon. Prøving og feiling. Øvelse gjør mester.

    Filmskolen er en mye bedre skole nå enn da jeg gikk der. Eksamensfilmene holder et mye høyere nivå, håndverksmessig og kunstnerisk, i dag enn for drøye 10 år siden. Hva er annerledes med utdanningen i dag? De produserer mye mer film. Er det en sammenheng? Ja, jeg er ikke i tvil.

  5. Som jeg skriver mener jeg at de fleste filmene er gode, noen nær meget gode. Det kommer seks utvidete, mer næranalytiske kritikker av dem til uka, det ble ikke rom i denne konteksten. Jeg er meget interessert i yngre filmskapere i Norge. Takk for konstruktive kommentarer.

Legg igjen en kommentar

– Skolesekkene til kull 9 henger pent på hver sin knagg

– Skolesekkene til kull 9 henger pent på hver sin knagg

Eksamensfilmene fra Den norske filmskolen savner selvstendighet og viser igjen at studentene tåler mer undervisning i filmhistorie, -estetikk og -teori, mener Jon Inge Faldalen. Her er hans gjennomgang av filmene.

Forsommerens kvalitetstverrsnitt fra Den norske filmskolen på Lillehammer er de seks eksamensfilmene fra kull 9: Oslo Traffic, MustangGeneration MarsMammaFinite og Forfalne.

Disse seks filmforsøkene er så gode som de kan få blitt.

Så lenge studentene etter mitt syn stadig verken gis anledning til å feile eller til å lykkes, forblir filmene en rekke minste felles multifilmer, der ambisjonen om å utdanne «kvalifiserte yrkesutøvere» hemmer tilretteleggingen for og utviklingen av filmkunstnere. Helhetsvurderingen min fra eksamensfilmene i juni 2014 kan dessverre gjentas, og gjelder også 2016-kullet:

«Hva står på spill?    

Et kull er ofte homogent, og kun få enkeltstående individer skiller seg ut gjennom de seks filmene. Men ingen av filmene kullseiler. Alle filmene er kompetente. Som fortellingsøvelser i dramaturgisk oppbygging, vendepunkter og resolusjoner, sjangerøvelser i toneoverganger og stiløvelser i skudd/motskudd, er alle filmene mer enn godkjent som løsning på oppgaven. Men kompetent film er også konform film. Filmene er godt utført i alle fagfunksjoner, men faller tidvis sammen som helheter. Er novellefilmformatet så trangt at det kun rommer en- og tomsomhet? Hvor er fellesskapene? Familiene? Vennene? Samfunnet? Verden? Burde studentene få mer tid, 45 minutter, 2 timer? Stortalentet Mariken Halles eksamensfilm Kanskje i morgen har jo spillefilmlengde.

Ingen av filmene utfordrer den norske middelkulturen. Hvor står det noe på spill? Hvem klør hjernen, legger en klo om hjertet eller kiler huden så hårene reiser seg og bøyer seg?

Jeg skulle gjerne sett flere slenge skolesekken i veggen.»

Alt for mange av sekkene i kull 9 henger pent på hver sin knagg.

Så lenge studenter ikke får anledning til å feile, kan de heller ikke lykkes. Dette må en filmskole legge til rette for. Disse filmene forblir kompetente, på grensen til middelmådige, med stort sett karakter C (god), og noen som snuser på en B (meget god). Dette skyldes at filmenes problemstillinger er for svakt begrunnet, begrenset og besvart. Hva er premisset, utover det dramaturgiske? Skolen forbereder slik kanskje «kvalifiserte yrkeutøvere» til et flyktig nås bransjebeskrivelse, men ikke filmkunstnere for et livsløp med levende bilder. Etter mitt syn trenger vi færre av førstnevnte student, og flere av sistnevnte. Mer filmvitenskap – med filmhistorie, filmestetikk og filmteori – vil gi flere filmkunstnere. (se saken «– Filmskolen trenger filmvitenskapen»)

Avlæring

Jeg har gjennom 13 år som Rushprint-skribent møtt få DNF-studenter som er godt fornøyd med utdanningen. Misnøye er heller refrenget, med eksempelvis frustrasjon over å ha blitt holdt tilbake i begynnelsen og underveis, direkte konflikter med ledelsen, savn av «egenteoretisering» underveis, med anledning til å skrive utførlig om eget filmståsted, samt alvorlige sukk om behov for en avlæringsprosess i etterkant. Studentene bør oftere slenge skolesekken i veggen, men også lunsje og feste mer med filmviterne og tv-studentene, og tvinge «de voksne» til å snakke sammen. Ingen barn har godt av en oppdragelse under en skinnskilsmisse. Og hvis ansatte nekter å samarbeide, så kan jo en høgskolerektor tvinge dem.

Bedre kjennskap til filmhistorien, filmestetikken og filmteorien ville gjort studentene bedre rustet til å lage mer selvstendige og originale verk, innenfor både konvensjonell og kunstnerisk utfordrende filmskaping. I det minste ville det gjort dem i stand til å kopiere bedre filmer.

Filmskaperne bak årets eksamensfilmer kunne med fordel hatt bedre kjennskap til film- og fjernsynsvitenskapens betraktninger omkring begreper som for eksempel realisme (fra eksempelvis Kracauer og Bazin til «Free Cinema», iransk, rumensk og «Berlin-skolen»s realisme), formalisme, ideologi og kjønn, og sjangere som melodrama, actionthriller, reality-tv og science fiction. Dette ville dempet bruken av konvensjoner og klisjeer.

Men, som sagt, filmene er høyst kompetente:

Oslo Traffic

Manusforfatter: Marta Huglen Revheim Regissør: Johanna Pyykkö Produsent: Dag André Koteng Fotograf: August Fabritius Sanengen Produksjonsdesigner: Susanne Vågsæter Klipper: Thomas Hasselstrøm Lyddesigner: Therese Næss Diesen

To kvinner havner i trøbbel og kjører seg inn i moralske dilemma i Oslo Traffic (22 min), der mye står på spill i en intens situasjon i møtet mellom en modig gravid kvinne og en prostituert. Filmen er et slags sosialrealistisk melodrama med thrillertrekk, der det «vanlige» mennesket settes i en ekstraordinær situasjon. Det er en relativt medrivende kort sosial kommentar med voldelige sjangertrekk, med mangler i manus, instruksjon og spill, der ideer og intensjoner blir stående i kø. Som i den svenske kinoaktuelle langfilmen Flukten (Tjuvheder) stilles spørsmålet om man skal hjelpe den andre eller seg selv, men på drøye 20 minutter er det vanskelig å få spent en kraftig nok bue til å treffe blink.

 

Mustang

Manusforfatter: Harald Mæle Jr. Regissør: Jon Carlstedt Produsent: Kristoffer Sindre Vittersø Fotograf: Catharina Natalie Wandrup Produksjonsdesigner: Lise Hillkirk Olimb
Klipper: Idun Kvasbø Lyddesigner: Kristoffer Endresen

Helgepappa Kim-André står skvist mellom sin datter og sin dårlige mor i familiedramaet Mustang (22.15). Avvist, men ambisiøs vil han ta med datteren på turné til Tyskland i Mustang-en mor heller vil selge. Denne filmen er også en slags sosial kommentar, med flere fine karaktertegninger og enkeltscener, som da de tre generasjonene midlertidig utgjør et familieband med datter på trommer og mor på gitar – livets batteri og melodi. Men med føttene tydeligere plantet i realismen enn Oslo Traffic blir fortellingen i større grad fanget av de dramatiske vendepunktenes knytende innsnurping. Mot slutten blir filmen stadig mer «skrevet».

 

Generation Mars

Manusforfatter: Jørgen Flasnes Færøy Regissør: Alexander Turpin Produsent: Elisa Fernanda Pirir Fotograf: Mattias Pollak Produksjonsdesigner: Marius Winje Brustad
Klipper: Herman Mjølge Lysne Paulsen Lyddesigner: Bror Kristiansen

En ung kvinne venter på utskyting i «science fiction»-filmen Generation Mars (25). «Astro Astrid» vinner et ekstremt reality-tv-konsept med enveisbillett til Mars, men den kommende Mars-reisen forblir et fikst ferniss over et familiært familiedrama, med framtvungen autentisitet i de kjærlige møtene mellom far og datter og det kjølige mellom mor og datter. Det er betydelige mangler i manus, instruksjon og spill, og selv som sannsynlig fremtidsvisjon er verken de sosialrealistiske scenene eller satiren troverdig. «It’s a show», sies det, og filmen ligner tidvis på Lifetime-serien «UnREAL». Det gode ved at den nesten feiler, er at det viser at filmskaperne har forsøkt.

 

Mamma

Manusforfatter: Amy Black Ndiaye Regissør: Julia Lindström Produsent: August Falch Sørheim Fotograf: Kristian Jaran Engelsen Produksjonsdesigner: Sanna Ös Klipper: Toril Strøm Lyddesigner: Gjermund Skog

En ung kvinne står mellom sin datter og mor i familiedramaet Mamma (24.55). Den unge moren prøver å «kvitte seg med» datteren for å kunne gå på nyttårsfest. Igjen ser vi den «dårlige mor», men denne gang i hovedrollen. Hun er avvisende, men møtes av et bunnløst ærlig «jeg vil være med deg». Fra å sette seg selv først forsøker hun gradvis å ta på seg rollen som mor både psykisk og fysisk, til sist ved å løfte datteren på ryggen. Filmen er fokusert og troverdig, med godt manus, instruksjon og spill. Mamma rører, og manusforfatter Ndiaye og regissør Lindström viser talent.

 

Finite

Manusforfatter: Kaja Eline Lindsay Regissør: Marius Rolfsvåg Produsent: Ravn Wikhaug
Fotograf: Torbjørn Sundal Holen Produksjonsdesigner: Kristian Lahn Vestby Klipper: Kristian Tveit Lyddesigner: Johan Pram

En mann virrer rundt og tidvis brøler i postapokalyptiske Finite (25). En langsom kjøring ned mot ham i en hensatt bil signaliserer et stemningsfullt sjangerunivers flere knepp fra realismen. Som eneste rendyrkede bildefortelling låner Finite visjoner fra Tarkovskij, Besson og The Road. Fokusert i en sterk location får stedet tid til å feste seg, og skildringen av kosmisk ensomhet makter hva Generation Mars gestikulerer mot. Med endetiden bak seg er alt vondt, og urskriket det som gjenstår. Det gode ved at filmen nesten lykkes, er at det viser at filmskaperne har forsøkt. Manusforfatter Kaja Eline Lindsay og regissør Marius Rolfsvåg er lovende.

 

Forfalne

Manusforfatter: Kjersti Wøien Håland Regissør: Ole Sebastian Kåss Produsent: Anton Hanson Fotograf: Anton Österlund Produksjonsdesigner: Lars Tiller Klipper: Karl Sparre
Lyddesigner: Yvonne Stendberg

En bror møter igjen søster og mor etter pappas død i familiedramaet Forfalne (25). Kristin jobber på familiens revefarm, hvis arvekonflikt gjenoppliver gammel dysfunksjon. Igjen møter vi en sønn og en «dårlig mor», men ulikt Mustang beholdes troverdigheten selv i de voldelige skildringene. Filmens kraft ligger i Kristins mellomposisjon, på terskelen til far-, mor- og søskenhat. Filmen har godt manus, instruksjon og spill, og skriver seg inn i en lang skandinavisk filmtradisjon av mørke nære relasjoner.

 

Tematikken i eksamensfilmene spenner fra drømmen om å dra til marerittet om å bli forlatt. Fortellingene som smis er jevnt over for skjematiske og «flinke» etter manusmanualstandarder, men stilmessig er foto- og lydarbeid og klipp godt gjennomført, dog uten å henføre. Flertallet av filmene er dels realistiske familiedramaer, men det forsøkes prisverdig også med en actionthriller, litt science fiction og en postapokalypse.

Et dominerende trekk er at filmene sliter med å rykke den dramatiske realismens røtter skikkelig opp, for eventuelt å plante dem på ny. Det bør filmskaperne forsøke i filmene de nå skal lage: filmer som er nødvendige. Ingen av eksamensfilmene er det.

Jon Inge Faldalen er kritiker og universitetslektor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Der underviser han blant annet i emnene Audiovisual Aesthetics, Filmhistorie og Alternativ film.

5 Responses to – Skolesekkene til kull 9 henger pent på hver sin knagg

  1. «Disse seks filmforsøkene er så gode som de kan få blitt.» … javel.

    Dette er ikke en anmeldelse, det er polemikk. At Faldalen mener Filmvitenskap og Filmskolen bør slåes sammen er en ærlig sak, men å bruke eksamensfilmene som alibi for forutinntatte holdninger på denne måten er dypt respektløst overfor de 6 filmteamene som har debutert her.

    Jeg håper Rushprint får trykket en anmeldelse av filmene snarlig; disse filmskaperene fortjener å bli tatt på alvor av filmbransjens eget blad.

  2. Hva skjedde med anmeldelsene? Jeg leser bare en kritikk av et skolesystem. Det er fair nok, men hadde ønsket (og i Rushprint forventet) en anmeldelse av filmene, og at Faldalen våget å vurdere de slik en hver film skal vurderes; som et enkeltstående verk.

    Repetisjon av artikkelen for to år siden imponerer ingen…

  3. Kanskje Faldalen heller skal anmelde filmviternes bacheloroppgaver. Fire setninger per film tilsier ikke noe særlig interesse for Norges nye filmskapere.

  4. Jon Inge Faldalen har tydeligvis gått på visning av kull 9’s eksamensfilmer med klare meninger om hva filmskolen bør være. Men å konkludere med at filmskolen ikke legger til rette for å feile, på bakgrunn av årets eksamensfilmer, er temmelig tynt. Hva er det kull 9 ikke har turt? Er filmene feige? Overhodet ikke. Filmene tar tempen på samtiden på svært originale måter og kaster seg ut i store eksistensielle spørsmål. Formmessig er det heller ikke så gærnt. Er en film som Forfalne konform? Er den et minste felles multiplum? Denne energibunten av en film overrasker i hver eneste scene og er noe av det mest originale jeg har sett. Det overrasker meg at en filmviter som Faldalen ikke ser dette. Jeg begriper ikke hvordan man kan sette merkelapper som “konform”, “middelmådig” og “homogen” på kull 9 sine filmer.

    Jeg er nysgjerrig på hva Faldalen vet om Filmskolens undervisningsopplegg bortsett fra at den ikke er slått sammen med filmvitenskap. Legger ikke filmskolen til rette for å feile? Filmskolen holder tilbake alt av produksjoner fra offentligheten, unntatt eksamensfilmene. Samtidig oppfordres studentene til å prøve og feile. Til å tørre. De skjermes for å være trygge nok til å gå på trynet. I mi bok er det å legge til rette for å feile.

    De 3 årene på filmskolen er intense. De var det da jeg gikk der for drøye 10 år siden (kull 4), og de er det i enda større grad nå. Utdannelsen er tettpakket med mye teori og heldigvis enda mer praksis.

    Hvis det skal inn mer filmhistorie og filmteori, må noe annet ut. Hva? Workshops med dyktige norske og internasjonale regissører? Linjevis undervisning? Felles øvelser med analyser og evalueringer? Mer filmvitenskap (ja man lærer faktisk filmteori på Filmskolen) vil vanne ut utdannelsen.

    Mener Faldalen at mer teoriundervisning skal gjøre filmene dristigere og mer selvstendige? Jeg har problemer med å forstå hvordan det å ta bort praksis for å gi plass til mer teori skal gjøre studentene mindre “skoleflinke” og mer kunstnerisk ambisiøse. Hvis de skal tørre, må de være trygge på faget sitt. Da må de øve mer og lese mindre.

    Det bør ikke være filmskolens oppgave å ha en akademisk tilnærming til filmfaget. Det bør universitetene ta seg av. Filmskolen skal utdanne filmkunstnere, ikke filmvitere. Det finnes mange som forstår seg på film. Men det er svært få som får til å lage god film. Derfor må filmskolen sette inn kruttet der det monner: På produksjon. Prøving og feiling. Øvelse gjør mester.

    Filmskolen er en mye bedre skole nå enn da jeg gikk der. Eksamensfilmene holder et mye høyere nivå, håndverksmessig og kunstnerisk, i dag enn for drøye 10 år siden. Hva er annerledes med utdanningen i dag? De produserer mye mer film. Er det en sammenheng? Ja, jeg er ikke i tvil.

  5. Som jeg skriver mener jeg at de fleste filmene er gode, noen nær meget gode. Det kommer seks utvidete, mer næranalytiske kritikker av dem til uka, det ble ikke rom i denne konteksten. Jeg er meget interessert i yngre filmskapere i Norge. Takk for konstruktive kommentarer.

Legg igjen en kommentar

MENY