Kaotisk og skremmende om Magnitsky-saken

Kaotisk og skremmende om Magnitsky-saken

Lørdag ble «The Magnitsky Act – Behind the scenes» vist på Filmens Hus i Oslo. Gunnar Iversen mener filmen stiller avgjørende spørsmål om den konkrete Magnitsky-saken og om framstillinger av virkeligheten. Det er bare gjennom offentlig prøving at påstandene til regissør Nekrasov kan testes og vurderes. Tar han feil er det bare å motbevise det.

Foto: Andrei Nekrasov fra innspillingen av The Magnitsky Act – Behind the Scenes

Samme dag som enken etter Sergej Magnitskij får publisert et flammende innlegg i Dagbladet ser jeg Andrei Nekrasovs The Magnitsky Act – Behind the Scenes. Det er under svært spesielle omstendigheter. Vimeo-linken jeg får tilgang til trenger et passord, men produksjonsselskapet vil ikke sende passordet i en vanlig epost. I stedet må jeg ringe for å få passordet muntlig på telefon. Ingen elektroniske spor skal etterlates. Ikke bare ser jeg en film som har blitt stoppet tidligere, for eksempel under Kortfilmfestivalen i Grimstad, men hemmelighetskremmeriet omkring min egen tilgang til filmen skaper en helt særegen forventning.

Det jeg endelig får se er kaotisk og skremmende. Det er en svimlende reise Nekrasov foretar og gjenforteller i sin film. The Magnitsky Act er en film som stiller mange spørsmål, og som har få klare svar. Det er en film om tvil og usikkerhet, om dokumenter og papirer, og om løgner og dekkoperasjoner. Til tider mer spennende enn enhver thriller, til tider så detaljert i sin dokumentasjon av sakspapirer og juridiske dokumenter at man mister oversikten. Det er en besatt film, men også en ærlig journalistisk eksposé, der én konspirasjonsteori gradvis erstattes av en helt annen.

I sitt avisinnlegg påstår Natalia Zharikova, enken etter Magnitsky, at Nekrasovs film er full av ondsinnede løgner, og at filmen bruker ytringsfriheten som en unnskyldning for å motarbeide kampen for menneskerettigheter i Russland. Hun skyter med de største retoriske kanonene: ”Hva om noen ville vise en film om at Anders Behring Breivik var uskyldig, eller at holocaust aldri skjedde? Det kunne kanskje være beskyttet av kunstnerisk frihet, men ville vært moralsk galt.”

Åpenbart har hun ikke sett filmen, og det er bare én ting som kan forhindre lignende avsporende påstander og argumentasjoner, og det er at filmen vises offentlig. Da vil man neppe gjøre slike sammenligninger. Nekrasov opererer ikke i noe moralsk grenseland. Han har laget en ærlig og virkningsfull film, som har mange kvaliteter, og som er egnet til å motvirke mange løgner og forestillinger.

Alle forsøkene på å forhindre visninger av filmen understreker at noen har interesse av ikke å diskutere omstendighetene rundt Magnitskys tragiske død og bakgrunnen for hans fengsling. The Magnitsky Act er en film som stiller spørsmål, legger fram omfattende og interessant dokumentasjon, og som oppfordrer til full åpenhet. Om Andrei Nekrasov tar feil er det lett å imøtegå dette offentlig når filmen endelig blir vist.

Regissøren viser på en overbevisende måte at alle aspekter ved denne saken er mer komplekse og sammensatte enn mange vil ha det til, og filmen er også en journalistisk thriller om hvilken kunnskap man kan få gjennom åpne kilder på internett. Kilder som forteller noe annet enn den historien turbo-kapitalisten William ”Bill” Browder vil ha det til.

En dramatisk prosess

The Magnitsky Act er en film som faller i tre deler. Filmen starter med å gjengi historien om hvordan advokaten Sergej Magnitsky går til russiske myndigheter for å rapportere en kriminell handling. Russisk politi og gangstere har stjålet penger fra Browders selskap. Det dreier seg om store summer. 230 millioner dollar er på avveie. Penger som Browder har betalt til russiske myndigheter. Disse skattepengene er nå borte. Magnitsky er varsleren som må lide for sin ærlighet. Han havner i fengsel, lider under umenneskelige soningsforhold mens han venter på rettssak og dom, tortureres av politiet, og dør av skadene da en rekke politimenn banker ham opp på cella.

Dette er historien slik Bill Browder forteller den. Dette er historien slik EU og den amerikanske kongressen og alle vestlige medier har gjenfortalt den til nå. I de første drøyt 40 minuttene av The Magnitsky Act veksler Nekrasov mellom intervjuer med Browder der han får presentere historien slik han ser den, og dramatiseringer av disse hendelsene. Nekrasov vil nemlig avsløre maktmisbruket og korrupsjonen i Russland. Han er selv i eksil og en kjent kritiker av Putins styre. Nå har han fått ytterligere et bevis på brudd på menneskerettigheter, og han vil lage en dramadokumentar om saken.

Når han spiller inn sluttscenene, av Magnitskys død, begynner han imidlertid å tvile på deler av Browders fortelling. Kan det virkelig være slik? Han begynner å se nærmere på ulike dokumenter, ikke minst alle de russiske originaldokumentene han finner på Browders nettside, og oppdager stadig nye uoverensstemmelser.

Dermed går filmen inn i sin andre og svært lange andre del. I godt over én time følger vi Nekrasovs rastløse jakt på sannheten om alle detaljene i denne saken. Og langsomt begynner et nytt bilde å tegne seg. Magnitsky selv havner mer og mer i bakgrunnen, og det handler mer og mer om Bill Browder og hans lemfeldige omgang med sannheten. Nekrasov påpeker feilaktige og selektive oversettelser av dokumenter, avslører desinformasjon og rene løgner, og selv om det er åpenbart at hans versjon antyder at Magnitsky slett ikke var noen varsler og at Browder sannsynligvis selv stjal pengene og har skapt en finurlig dekkoperasjon, er han slett ikke sikker. Han opplever en fundamental tvil. Han vil jo helst at det hele skal være sant, og at Magnitsky skal være en martyr som dør i Putins fengsel fordi han avslører makten. Men er det egentlig annerledes?

Historien blir mer og mer komplisert og svimlende. Dokumenter legges fram, tidslinjer etableres og problematiseres. Regissøren følger pengenes vei, og ”the paper trail”, og roter opp så mye grums og stiller så mange spørsmål at det åpenbart er mye som er galt. At forholdene i Russlands fengsler ikke er menneskelige, og at Magnitskys død er tragisk og unødig, er helt sikkert, men var han en varsler eller medsammensvoren? Og er Browder virkelig så uskyldig som han gir inntrykk av? Browder selv kutter alle bånd til sin tidligere venn og medsammensvorne Nekrasov, og truer til og med regissøren om han sår tvil om hans offisielle versjon av Magnitsky-saken. Selv er Browder imidlertid under etterforskning i USA for økonomiske forbrytelser, og noen av avhørene med ham er offentlige og avslørende. Kanskje er hele historien som filmen begynte med en fabrikasjon, en ”smokescreen”, laget for å skjule hans ulovlige finansakrobatikk?

Den versjonen av filmen jeg fikk tilgang til er neppe den endelige. Slutten er uforløst og ekstra kaotisk. Etter to og en halv times spilletid er man mørbanket. Nekrasov har kunnet inkorporere både reaksjonene etter visningen i New York, og kan nevne Browders vellykkede stopping av visningen i Grimstad, før det hele ebber ut med en dramatisering slik som i filmens innledende del. Denne gang en utopisk lys skildring av Magnitsky som gjenforenes med sin familie, i et lyst sommerlig naturlandskap.

Ytringsfrihet og ytringsvilkår

Enhver dokumentarfilm er en påstand om virkeligheten. The Magnitsky Act er full av påstander, selv om de ofte er indirekte og forsiktige, og det er vanskelig ikke å la seg rive med og dele Nekrasovs versjon av hendelsene. Han argumenterer overbevisende for at Magnitsky-saken er full av uklarheter og hull, og at Browders versjon ikke er tilstrekkelig og tilfredsstillende. Samtidig er Nekrasovs film forbilledlig gjennom at Browder selv kommer til orde, og hans framstilling får dominere de første drøyt 40 minuttene av filmen. Den har dermed en journalistisk impuls i dobbel forstand. Ikke bare har den en slags ”balanse”, ved at Browders versjon blir lagt fram for den som ser og hører, men filmen kretser også rastløst omkring ulike aspekter ved bevisføring.

Selv om flertallet av de som kommer til å se denne filmen ikke vil være i stand til å lese alle de russiske dokumentene, og heller ikke vil ha full oversikt over saken, for å vurdere om det er aspekter ved saken eller saksdokumenter som Nekrasov har underslått, er The Magnitsky Act en ærlig og redelig film som det er lett å bli engasjert av. Den er saklig og saksorientert, og vrir og vender på påstander og bevisføring. Den er ikke skråsikker, men antydende og prøvende.

Nekrasov selv er skeptikeren som tviler, men som nesten mot sin egen vilje blir overbevist om at Browder har mye å skjule, og at historien om Magnitsky er mer sammensatt enn det som hittil har vært sagt og skrevet om den. Retorisk sett etablerert han en slags ”vaksineringseffekt”, der hans tvil blir redskapet som viser fram hans ærlighet. Det er både et enkelt og effektivt grep, og samtidig legges all grunnleggende overtaling til Nekrasov selv. Dokumentene er selvsagt viktige, men de er jo vanskelig for oss tilskuere virkelig å vurdere, så Nekrasov blir garantisten for at hans versjon er mer korrekt.

Derfor er det så viktig at denne filmen blir vist, ettersom det bare er ved å motbevise Nekrasovs ulike påstander at man kan avgjøre hva som er løgn og hva som er sannhet. Ytringsfrihet er en helt avgjørende del av omstendighetene omkring denne filmen, men vel så viktig er det man kan kalle ytringsvilkår. Det er bare gjennom offentlig prøving at påstandene til Nekrasov kan testes og vurderes. Tar han feil er det bare å motbevise det. Å prøve å forhindre filmen skaper i seg selv mistenksomhet. Her er det noen som har noe å skjule.

Ringvirkninger

The Magnitsky Act er en kompleks film som ikke bare handler om Magnitsky og Browder, og om spørsmålet om hvilken versjon av hendelsene som er den riktige. Filmen handler også om hvordan en historie får store politiske konsekvenser, og om synet på Russland som den store stygge ulven. Kanskje til og med mot sin egen vilje som Russland-kritiker i eksil, viser Nekrasov hvor lett det er å overbevise både EU-parlamentet og den amerikanske kongressen så lenge man kan vifte med overgrep mot menneskerettigheter i Russland.

Det er vel få som ikke er kritiske mot Vladimir Putins nasjonalistiske, udemokratiske og konservative politikk, som ikke er kritiske mot Russlands nye ekspansjon og grenseutvidelser og korrupsjonskulturen, eller som ikke ser negativt på de mange bruddene på menneskerettigheter. Likevel er fiendebildene knyttet til dagens Russland så éndimensjonale at det er lett å overtale med hjelp av enkle overgrepshistorier. At Browders versjon godtas så kritikkløst av EU og USA er noe av det mest skremmende i filmen. Ingen stiller kritiske spørsmål, ingen trenger å se originaldokumenter, for man vet jo egentlig hva Russland er. Når Nekrasov stiller spørsmål til EU-folk er det med skremmende resultat. De har slukt Browders versjon uten motforestillinger og sjekking av fakta.

Nekrasov har tidligere framstått som en hard systemkritiker i filmer som for eksempel Rebellion: The Litvinenko Case (2007) og den norsk-produserte Russian Lessions (2010). I sin nye film blir han nærmest mot sin egen vilje den som også nyanserer bildet av Russland, og som viser hvordan Magnitsky-saken på flere enn en måte henger sammen med den globale turbokapitalismen, både under kaoset i Russland rundt årtusenskiftet og i dag. Når Nekrasov begynner å nøste opp de mange trådene i denne saken, viser det seg skremmende forbindelser og koblinger. ”Skal jeg slutte å stille spørsmål”, sier regissøren et sted i filmen, fordi virkeligheten viser seg å være så annerledes enn klisjéfortellingen, men heldigvis er The Magnitsky Act en slags hyllest til spørsmål, tvil og motforestillinger. Slik har den overføringsverdi og ringvirkninger langt ut over Magnitsky-saken eller fiendebildene omkring Russland.

Kaotisk og skremmende

I sin nåværende form er The Magnitsky Act kaotisk og skremmende. Det er en uferdig og uforløst film. Spesielt siste del av filmen er kaotisk. Også dramatiseringen av Magnitskys skjebne slik den framstilles av Browder er unødig lang. Riktignok er denne dramatiseringen en tilspisset og kritisk-ironisk iscenesetting som tydeliggjør og gir et perspektiv på Browders versjon av hendelsene, men spørsmålet om desinformasjon og fabrikasjon av dokumenter blir enda viktigere og sobrere framstilt i filmens andre del.

Det lange midtpartiet kunne også ha blitt forenklet og tydeliggjort, uten at argumentasjonen og bevisføringen ville lide av det. Nekrasov er helten i denne fortellingen, den rastløse tvileren som stiller alle de ubehagelige spørsmålene, også de som er ubehagelige for ham selv, men kanskje kunne han av og til trådt litt ut av eller til siden i selve framstillingen?

The Magitsky Act er skremmende fordi man aner hvor lett det er å lage en versjon av virkelighetens hendelser. Den er skremmende fordi så mange ikke stiller spørsmål ved hvor informasjonen kommer fra, eller hvor pengestrømmen har gått. Browder avkles, men selv mot slutten er ikke Nekrasov helt sikker. Han er tvileren inn i det aller siste. Filmen hans er imidlertid et motbilde, full av spørsmål, men med få enkle svar.

Selv om filmen i den versjonen jeg fikk se har mange større og mindre skjønnhetsfeil, er det en film som fortjener å bli vist og bli diskutert. Det er bare gjennom visning at de påstandene filmen kommer med kan prøves eller motbevises. Bill Browders kampanje mot filmen, og de mange truslene om søksmål og rettssaker, er i seg selv skremmende. Slik jeg ser det er The Magnitsky Act en viktig film som stiller avgjørende spørsmål. Ikke bare om ytringens frihet og vilkår, om ”geopolitical bullying” både på individ- og nasjonsnivå, eller om Magnitsky-sakens mange sider. Det er også en film om dokumentarfilmens vilkår og påstander om virkeligheten. Den lærer oss å stille spørsmål, både om den konkrete Magnitsky-saken og om alle framstillinger av virkeligheten, og det er det aller viktigste en dokumentarfilm kan gjøre.

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.

Legg igjen en kommentar

Kaotisk og skremmende om Magnitsky-saken

Kaotisk og skremmende om Magnitsky-saken

Lørdag ble «The Magnitsky Act – Behind the scenes» vist på Filmens Hus i Oslo. Gunnar Iversen mener filmen stiller avgjørende spørsmål om den konkrete Magnitsky-saken og om framstillinger av virkeligheten. Det er bare gjennom offentlig prøving at påstandene til regissør Nekrasov kan testes og vurderes. Tar han feil er det bare å motbevise det.

Foto: Andrei Nekrasov fra innspillingen av The Magnitsky Act – Behind the Scenes

Samme dag som enken etter Sergej Magnitskij får publisert et flammende innlegg i Dagbladet ser jeg Andrei Nekrasovs The Magnitsky Act – Behind the Scenes. Det er under svært spesielle omstendigheter. Vimeo-linken jeg får tilgang til trenger et passord, men produksjonsselskapet vil ikke sende passordet i en vanlig epost. I stedet må jeg ringe for å få passordet muntlig på telefon. Ingen elektroniske spor skal etterlates. Ikke bare ser jeg en film som har blitt stoppet tidligere, for eksempel under Kortfilmfestivalen i Grimstad, men hemmelighetskremmeriet omkring min egen tilgang til filmen skaper en helt særegen forventning.

Det jeg endelig får se er kaotisk og skremmende. Det er en svimlende reise Nekrasov foretar og gjenforteller i sin film. The Magnitsky Act er en film som stiller mange spørsmål, og som har få klare svar. Det er en film om tvil og usikkerhet, om dokumenter og papirer, og om løgner og dekkoperasjoner. Til tider mer spennende enn enhver thriller, til tider så detaljert i sin dokumentasjon av sakspapirer og juridiske dokumenter at man mister oversikten. Det er en besatt film, men også en ærlig journalistisk eksposé, der én konspirasjonsteori gradvis erstattes av en helt annen.

I sitt avisinnlegg påstår Natalia Zharikova, enken etter Magnitsky, at Nekrasovs film er full av ondsinnede løgner, og at filmen bruker ytringsfriheten som en unnskyldning for å motarbeide kampen for menneskerettigheter i Russland. Hun skyter med de største retoriske kanonene: ”Hva om noen ville vise en film om at Anders Behring Breivik var uskyldig, eller at holocaust aldri skjedde? Det kunne kanskje være beskyttet av kunstnerisk frihet, men ville vært moralsk galt.”

Åpenbart har hun ikke sett filmen, og det er bare én ting som kan forhindre lignende avsporende påstander og argumentasjoner, og det er at filmen vises offentlig. Da vil man neppe gjøre slike sammenligninger. Nekrasov opererer ikke i noe moralsk grenseland. Han har laget en ærlig og virkningsfull film, som har mange kvaliteter, og som er egnet til å motvirke mange løgner og forestillinger.

Alle forsøkene på å forhindre visninger av filmen understreker at noen har interesse av ikke å diskutere omstendighetene rundt Magnitskys tragiske død og bakgrunnen for hans fengsling. The Magnitsky Act er en film som stiller spørsmål, legger fram omfattende og interessant dokumentasjon, og som oppfordrer til full åpenhet. Om Andrei Nekrasov tar feil er det lett å imøtegå dette offentlig når filmen endelig blir vist.

Regissøren viser på en overbevisende måte at alle aspekter ved denne saken er mer komplekse og sammensatte enn mange vil ha det til, og filmen er også en journalistisk thriller om hvilken kunnskap man kan få gjennom åpne kilder på internett. Kilder som forteller noe annet enn den historien turbo-kapitalisten William ”Bill” Browder vil ha det til.

En dramatisk prosess

The Magnitsky Act er en film som faller i tre deler. Filmen starter med å gjengi historien om hvordan advokaten Sergej Magnitsky går til russiske myndigheter for å rapportere en kriminell handling. Russisk politi og gangstere har stjålet penger fra Browders selskap. Det dreier seg om store summer. 230 millioner dollar er på avveie. Penger som Browder har betalt til russiske myndigheter. Disse skattepengene er nå borte. Magnitsky er varsleren som må lide for sin ærlighet. Han havner i fengsel, lider under umenneskelige soningsforhold mens han venter på rettssak og dom, tortureres av politiet, og dør av skadene da en rekke politimenn banker ham opp på cella.

Dette er historien slik Bill Browder forteller den. Dette er historien slik EU og den amerikanske kongressen og alle vestlige medier har gjenfortalt den til nå. I de første drøyt 40 minuttene av The Magnitsky Act veksler Nekrasov mellom intervjuer med Browder der han får presentere historien slik han ser den, og dramatiseringer av disse hendelsene. Nekrasov vil nemlig avsløre maktmisbruket og korrupsjonen i Russland. Han er selv i eksil og en kjent kritiker av Putins styre. Nå har han fått ytterligere et bevis på brudd på menneskerettigheter, og han vil lage en dramadokumentar om saken.

Når han spiller inn sluttscenene, av Magnitskys død, begynner han imidlertid å tvile på deler av Browders fortelling. Kan det virkelig være slik? Han begynner å se nærmere på ulike dokumenter, ikke minst alle de russiske originaldokumentene han finner på Browders nettside, og oppdager stadig nye uoverensstemmelser.

Dermed går filmen inn i sin andre og svært lange andre del. I godt over én time følger vi Nekrasovs rastløse jakt på sannheten om alle detaljene i denne saken. Og langsomt begynner et nytt bilde å tegne seg. Magnitsky selv havner mer og mer i bakgrunnen, og det handler mer og mer om Bill Browder og hans lemfeldige omgang med sannheten. Nekrasov påpeker feilaktige og selektive oversettelser av dokumenter, avslører desinformasjon og rene løgner, og selv om det er åpenbart at hans versjon antyder at Magnitsky slett ikke var noen varsler og at Browder sannsynligvis selv stjal pengene og har skapt en finurlig dekkoperasjon, er han slett ikke sikker. Han opplever en fundamental tvil. Han vil jo helst at det hele skal være sant, og at Magnitsky skal være en martyr som dør i Putins fengsel fordi han avslører makten. Men er det egentlig annerledes?

Historien blir mer og mer komplisert og svimlende. Dokumenter legges fram, tidslinjer etableres og problematiseres. Regissøren følger pengenes vei, og ”the paper trail”, og roter opp så mye grums og stiller så mange spørsmål at det åpenbart er mye som er galt. At forholdene i Russlands fengsler ikke er menneskelige, og at Magnitskys død er tragisk og unødig, er helt sikkert, men var han en varsler eller medsammensvoren? Og er Browder virkelig så uskyldig som han gir inntrykk av? Browder selv kutter alle bånd til sin tidligere venn og medsammensvorne Nekrasov, og truer til og med regissøren om han sår tvil om hans offisielle versjon av Magnitsky-saken. Selv er Browder imidlertid under etterforskning i USA for økonomiske forbrytelser, og noen av avhørene med ham er offentlige og avslørende. Kanskje er hele historien som filmen begynte med en fabrikasjon, en ”smokescreen”, laget for å skjule hans ulovlige finansakrobatikk?

Den versjonen av filmen jeg fikk tilgang til er neppe den endelige. Slutten er uforløst og ekstra kaotisk. Etter to og en halv times spilletid er man mørbanket. Nekrasov har kunnet inkorporere både reaksjonene etter visningen i New York, og kan nevne Browders vellykkede stopping av visningen i Grimstad, før det hele ebber ut med en dramatisering slik som i filmens innledende del. Denne gang en utopisk lys skildring av Magnitsky som gjenforenes med sin familie, i et lyst sommerlig naturlandskap.

Ytringsfrihet og ytringsvilkår

Enhver dokumentarfilm er en påstand om virkeligheten. The Magnitsky Act er full av påstander, selv om de ofte er indirekte og forsiktige, og det er vanskelig ikke å la seg rive med og dele Nekrasovs versjon av hendelsene. Han argumenterer overbevisende for at Magnitsky-saken er full av uklarheter og hull, og at Browders versjon ikke er tilstrekkelig og tilfredsstillende. Samtidig er Nekrasovs film forbilledlig gjennom at Browder selv kommer til orde, og hans framstilling får dominere de første drøyt 40 minuttene av filmen. Den har dermed en journalistisk impuls i dobbel forstand. Ikke bare har den en slags ”balanse”, ved at Browders versjon blir lagt fram for den som ser og hører, men filmen kretser også rastløst omkring ulike aspekter ved bevisføring.

Selv om flertallet av de som kommer til å se denne filmen ikke vil være i stand til å lese alle de russiske dokumentene, og heller ikke vil ha full oversikt over saken, for å vurdere om det er aspekter ved saken eller saksdokumenter som Nekrasov har underslått, er The Magnitsky Act en ærlig og redelig film som det er lett å bli engasjert av. Den er saklig og saksorientert, og vrir og vender på påstander og bevisføring. Den er ikke skråsikker, men antydende og prøvende.

Nekrasov selv er skeptikeren som tviler, men som nesten mot sin egen vilje blir overbevist om at Browder har mye å skjule, og at historien om Magnitsky er mer sammensatt enn det som hittil har vært sagt og skrevet om den. Retorisk sett etablerert han en slags ”vaksineringseffekt”, der hans tvil blir redskapet som viser fram hans ærlighet. Det er både et enkelt og effektivt grep, og samtidig legges all grunnleggende overtaling til Nekrasov selv. Dokumentene er selvsagt viktige, men de er jo vanskelig for oss tilskuere virkelig å vurdere, så Nekrasov blir garantisten for at hans versjon er mer korrekt.

Derfor er det så viktig at denne filmen blir vist, ettersom det bare er ved å motbevise Nekrasovs ulike påstander at man kan avgjøre hva som er løgn og hva som er sannhet. Ytringsfrihet er en helt avgjørende del av omstendighetene omkring denne filmen, men vel så viktig er det man kan kalle ytringsvilkår. Det er bare gjennom offentlig prøving at påstandene til Nekrasov kan testes og vurderes. Tar han feil er det bare å motbevise det. Å prøve å forhindre filmen skaper i seg selv mistenksomhet. Her er det noen som har noe å skjule.

Ringvirkninger

The Magnitsky Act er en kompleks film som ikke bare handler om Magnitsky og Browder, og om spørsmålet om hvilken versjon av hendelsene som er den riktige. Filmen handler også om hvordan en historie får store politiske konsekvenser, og om synet på Russland som den store stygge ulven. Kanskje til og med mot sin egen vilje som Russland-kritiker i eksil, viser Nekrasov hvor lett det er å overbevise både EU-parlamentet og den amerikanske kongressen så lenge man kan vifte med overgrep mot menneskerettigheter i Russland.

Det er vel få som ikke er kritiske mot Vladimir Putins nasjonalistiske, udemokratiske og konservative politikk, som ikke er kritiske mot Russlands nye ekspansjon og grenseutvidelser og korrupsjonskulturen, eller som ikke ser negativt på de mange bruddene på menneskerettigheter. Likevel er fiendebildene knyttet til dagens Russland så éndimensjonale at det er lett å overtale med hjelp av enkle overgrepshistorier. At Browders versjon godtas så kritikkløst av EU og USA er noe av det mest skremmende i filmen. Ingen stiller kritiske spørsmål, ingen trenger å se originaldokumenter, for man vet jo egentlig hva Russland er. Når Nekrasov stiller spørsmål til EU-folk er det med skremmende resultat. De har slukt Browders versjon uten motforestillinger og sjekking av fakta.

Nekrasov har tidligere framstått som en hard systemkritiker i filmer som for eksempel Rebellion: The Litvinenko Case (2007) og den norsk-produserte Russian Lessions (2010). I sin nye film blir han nærmest mot sin egen vilje den som også nyanserer bildet av Russland, og som viser hvordan Magnitsky-saken på flere enn en måte henger sammen med den globale turbokapitalismen, både under kaoset i Russland rundt årtusenskiftet og i dag. Når Nekrasov begynner å nøste opp de mange trådene i denne saken, viser det seg skremmende forbindelser og koblinger. ”Skal jeg slutte å stille spørsmål”, sier regissøren et sted i filmen, fordi virkeligheten viser seg å være så annerledes enn klisjéfortellingen, men heldigvis er The Magnitsky Act en slags hyllest til spørsmål, tvil og motforestillinger. Slik har den overføringsverdi og ringvirkninger langt ut over Magnitsky-saken eller fiendebildene omkring Russland.

Kaotisk og skremmende

I sin nåværende form er The Magnitsky Act kaotisk og skremmende. Det er en uferdig og uforløst film. Spesielt siste del av filmen er kaotisk. Også dramatiseringen av Magnitskys skjebne slik den framstilles av Browder er unødig lang. Riktignok er denne dramatiseringen en tilspisset og kritisk-ironisk iscenesetting som tydeliggjør og gir et perspektiv på Browders versjon av hendelsene, men spørsmålet om desinformasjon og fabrikasjon av dokumenter blir enda viktigere og sobrere framstilt i filmens andre del.

Det lange midtpartiet kunne også ha blitt forenklet og tydeliggjort, uten at argumentasjonen og bevisføringen ville lide av det. Nekrasov er helten i denne fortellingen, den rastløse tvileren som stiller alle de ubehagelige spørsmålene, også de som er ubehagelige for ham selv, men kanskje kunne han av og til trådt litt ut av eller til siden i selve framstillingen?

The Magitsky Act er skremmende fordi man aner hvor lett det er å lage en versjon av virkelighetens hendelser. Den er skremmende fordi så mange ikke stiller spørsmål ved hvor informasjonen kommer fra, eller hvor pengestrømmen har gått. Browder avkles, men selv mot slutten er ikke Nekrasov helt sikker. Han er tvileren inn i det aller siste. Filmen hans er imidlertid et motbilde, full av spørsmål, men med få enkle svar.

Selv om filmen i den versjonen jeg fikk se har mange større og mindre skjønnhetsfeil, er det en film som fortjener å bli vist og bli diskutert. Det er bare gjennom visning at de påstandene filmen kommer med kan prøves eller motbevises. Bill Browders kampanje mot filmen, og de mange truslene om søksmål og rettssaker, er i seg selv skremmende. Slik jeg ser det er The Magnitsky Act en viktig film som stiller avgjørende spørsmål. Ikke bare om ytringens frihet og vilkår, om ”geopolitical bullying” både på individ- og nasjonsnivå, eller om Magnitsky-sakens mange sider. Det er også en film om dokumentarfilmens vilkår og påstander om virkeligheten. Den lærer oss å stille spørsmål, både om den konkrete Magnitsky-saken og om alle framstillinger av virkeligheten, og det er det aller viktigste en dokumentarfilm kan gjøre.

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.

Legg igjen en kommentar

MENY