Hvem tjener mest på adapsjoner, film- eller bokbransjen?

Hvem tjener mest på adapsjoner, film- eller bokbransjen?

– Om en filmatisering får skikkelig juling i media, ser vi det på salgstallene. Men de fleste vet at bøkene som blir filmatisert er gode bøker, mener Ole Bjerkebakke, markedssjef i Cappelen Damm. Forlagsbransjen har lenge vært en viktig leverandør av norsk film- og tv-drama. Hva tenker produsenter og forlag om dette samspillet?

– En adapsjon er en måte for en produsent å initiere et prosjekt. Da har man et startsted å forholde seg til, og det går raskere å få prosjekter i gang, sier Synnøve Hørsdal, produsent og daglig leder i Maipo. Til høsten er Maipo aktuell med filmversjonen av barneboken Gilberts grusomme hevn, men selskapet står også bak en rekke kommersielt vellykkede adapsjoner basert på blant annet Flåklypa-universet og Jo Nesbøs Doktor Proktor-bøker.

– Noen adapsjoner blir til fordi en bok tar opp noe vi synes det er vesentlig å fortelle, mens andre blir til fordi de allerede er kjente i markedet – og at de er bra. Vi setter ikke gang dårlige adapsjoner.

Ulempen med å lage film av bøker er at det er kjempevanskelig å adaptere noe som finnes i en form over til noe helt annet, mener hun.

– Noen tror at ved en adapsjon så er halve jobben gjort. Det er den ikke.

Et salgsløft

Noen av årets filmer som har sitt opphav i bøker er Pyromanen, Løvekvinnen, Gilberts grusomme hevn, Snekker Andersen og julenissen, Dyrene i Hakkebakkeskogen og Kongens nei. Forlagene ser klare fordeler ved en filmatisering.

– Det er ofte eldre titler som får et nytt liv og blir løftet frem på nytt. Det er veldig bra, sier Ole Bjerkebakke, markedssjef i Cappelen Damm.

Løvekvinnen har premiere i august, så vi har akkurat gjort ferdig filmpocketversjonen som kommer til sommeren. Boka kom ut for ti år siden, så filmatiseringen har mye å si for den tittelen. Så kommer Erik Fosnes Hansen snart med ny bok også, så da blir det mer fokus på ham som forfatter.

Løvekvinnen kopi - versjon 2

Med plakaten på omslaget

En velkjent måte for forlaget å dra nytte av at filmen kommer ut, er å gi ut boka på nytt med filmplakaten på omslaget.

– Det vurderes nok litt forskjellig i forlagene, men det er en god måte å gi boken en revitalisering, særlig om det er en stund siden den kom ut, sier Julie Eikemo Prestø, salgs- og markedssjef i Tiden norsk forlag.

De har blant annet nylig utgitt Gaute Heivolls Før jeg brenner ned med Pyromanen-plakaten på omslaget, og Brooklyn av Colm Tóibín, med plakaten fra 2015-filmatiseringen.

Det kan særlig fenge en del yngre lesere som kanskje ikke har fått med seg boken tidligere, mener hun. Men selv om utgivelser i forbindelse med filmatiseringer gir en salgseffekt, jobber ikke forlagene direkte for å selge filmrettigheter.

– Ofte tar produksjonsselskapene kontakt med forfatteren. Noen forfattere er også aktive på filmfronten, og skriver manus selv. Og med utenlandske titler er det gjerne et salgspoeng for at norske forlag skal oversette dem at filmrettighetene allerede er solgt, sier Prestø.

– Men uansett fremgangsmåte er det jo ikke dermed sagt at filmen blir til.

Pyromanen bokomslag kopi - versjon 2

Å bildelegge en roman

Hørsdal mener det ligger mye tolkning i å adaptere en bok, og at det ikke alltid er like tydelig når adapsjoner diskuteres.

– Ideen om at en film som er basert på en adapsjon skal ha mindre verkshøyde enn en basert på et originalmanus er bare tull. Et manus kan være like godt selv om det har vært en bok med i bildet. Vi skal lage så gode filmer som mulig, så hvorfor henge oss opp i om det er adapsjon? Hvorfor er det et mål å ha mer originalskrevet film – er det mindre verdi i en tekst som først har vært publisert i en bok? Det mener jeg er en rar holdning. Jeg synes heller vi skal snakke om resultatene av filmer som lages, om de er gode eller ikke.

Da vil hun heller snakke om hvilke sider ved bøker som gjør dem passende å filmatisere.

– Noen ganger er det historiekonstruksjonen som er det mest interessante, som i krim eller mer plotdrevne ting. Men ofte er det andre kvaliteter med boka som gjør at vi lager film av det – settingen, universet eller en karakter.

Hun mener man av og til kan bli låst av en idé som du ønsker å formidle, men som ikke lar seg overføre direkte til film.

– Veien fra bok til ferdig manus er ofte kjempelang. En indre stemme i en bok lar seg for eksempel sjelden overføre til en voice. Vi må finne andre måter å formidle det på. Hvordan formidle den sterke følelsen i ord over til film er en stor tolkning – å finne ut hvordan vi kan bildelegge noe.

Adapsjoner med dårlige anmeldelser

Ifølge Hørsdal er det noen forlag som inviterer filmprodusenter inn til møter, i tillegg til at hun får mange bøker tilsendt. Men de fleste prosjekter hun setter i gang har hun funnet selv, med noen unntak.

– Men det er på samme måte som med originalmanus, det er sjelden jeg har laget film hvor noen bare har sendt meg et manus ut av det blå, sier hun.

Bjerkebakke i Cappelen Damm forteller at samarbeidet med produksjonsselskapene først og fremst skjer når filmatiseringen er klar.

– Vi går sammen med produksjonsselskapet for å finne noen kloke stunts eller aktiviteter for å promotere filmen. Men det aller viktigste er å få bøkene utgitt med filmomslaget, og ut til bokhandlene. Det er en kjempeeksponering at filmplakaten synes i 300–400 bokhandler, kiosker og dagligvare. Det bruker vi mest ressurser på å få til. Så ser vi også det største salget i forkant av filmpremieren. Når filmskaperne driver forhåndsreklame for filmen gir det en god synergieffekt, forteller han.

– Det er klart, om det kommer en filmatisering som får skikkelig juling i media er det ikke så heldig for boka. Det ser vi på salgstallene. Men de fleste vet at bøkene som blir filmatisert er gode bøker. Produksjonsselskapene plukker ikke opp hva som helst.

I nyeste utgaven av Rushprint ser vi bl.a nærmere på forholdet mellom film- og bokbransjen. Les mer her.

Les også: Bøkenes vei til filmen

Les også: Er adaptasjonsmanien i norsk film et uttrykk for filmbransjens mindreverdighetskomplekser? 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hvem tjener mest på adapsjoner, film- eller bokbransjen?

Hvem tjener mest på adapsjoner, film- eller bokbransjen?

– Om en filmatisering får skikkelig juling i media, ser vi det på salgstallene. Men de fleste vet at bøkene som blir filmatisert er gode bøker, mener Ole Bjerkebakke, markedssjef i Cappelen Damm. Forlagsbransjen har lenge vært en viktig leverandør av norsk film- og tv-drama. Hva tenker produsenter og forlag om dette samspillet?

– En adapsjon er en måte for en produsent å initiere et prosjekt. Da har man et startsted å forholde seg til, og det går raskere å få prosjekter i gang, sier Synnøve Hørsdal, produsent og daglig leder i Maipo. Til høsten er Maipo aktuell med filmversjonen av barneboken Gilberts grusomme hevn, men selskapet står også bak en rekke kommersielt vellykkede adapsjoner basert på blant annet Flåklypa-universet og Jo Nesbøs Doktor Proktor-bøker.

– Noen adapsjoner blir til fordi en bok tar opp noe vi synes det er vesentlig å fortelle, mens andre blir til fordi de allerede er kjente i markedet – og at de er bra. Vi setter ikke gang dårlige adapsjoner.

Ulempen med å lage film av bøker er at det er kjempevanskelig å adaptere noe som finnes i en form over til noe helt annet, mener hun.

– Noen tror at ved en adapsjon så er halve jobben gjort. Det er den ikke.

Et salgsløft

Noen av årets filmer som har sitt opphav i bøker er Pyromanen, Løvekvinnen, Gilberts grusomme hevn, Snekker Andersen og julenissen, Dyrene i Hakkebakkeskogen og Kongens nei. Forlagene ser klare fordeler ved en filmatisering.

– Det er ofte eldre titler som får et nytt liv og blir løftet frem på nytt. Det er veldig bra, sier Ole Bjerkebakke, markedssjef i Cappelen Damm.

Løvekvinnen har premiere i august, så vi har akkurat gjort ferdig filmpocketversjonen som kommer til sommeren. Boka kom ut for ti år siden, så filmatiseringen har mye å si for den tittelen. Så kommer Erik Fosnes Hansen snart med ny bok også, så da blir det mer fokus på ham som forfatter.

Løvekvinnen kopi - versjon 2

Med plakaten på omslaget

En velkjent måte for forlaget å dra nytte av at filmen kommer ut, er å gi ut boka på nytt med filmplakaten på omslaget.

– Det vurderes nok litt forskjellig i forlagene, men det er en god måte å gi boken en revitalisering, særlig om det er en stund siden den kom ut, sier Julie Eikemo Prestø, salgs- og markedssjef i Tiden norsk forlag.

De har blant annet nylig utgitt Gaute Heivolls Før jeg brenner ned med Pyromanen-plakaten på omslaget, og Brooklyn av Colm Tóibín, med plakaten fra 2015-filmatiseringen.

Det kan særlig fenge en del yngre lesere som kanskje ikke har fått med seg boken tidligere, mener hun. Men selv om utgivelser i forbindelse med filmatiseringer gir en salgseffekt, jobber ikke forlagene direkte for å selge filmrettigheter.

– Ofte tar produksjonsselskapene kontakt med forfatteren. Noen forfattere er også aktive på filmfronten, og skriver manus selv. Og med utenlandske titler er det gjerne et salgspoeng for at norske forlag skal oversette dem at filmrettighetene allerede er solgt, sier Prestø.

– Men uansett fremgangsmåte er det jo ikke dermed sagt at filmen blir til.

Pyromanen bokomslag kopi - versjon 2

Å bildelegge en roman

Hørsdal mener det ligger mye tolkning i å adaptere en bok, og at det ikke alltid er like tydelig når adapsjoner diskuteres.

– Ideen om at en film som er basert på en adapsjon skal ha mindre verkshøyde enn en basert på et originalmanus er bare tull. Et manus kan være like godt selv om det har vært en bok med i bildet. Vi skal lage så gode filmer som mulig, så hvorfor henge oss opp i om det er adapsjon? Hvorfor er det et mål å ha mer originalskrevet film – er det mindre verdi i en tekst som først har vært publisert i en bok? Det mener jeg er en rar holdning. Jeg synes heller vi skal snakke om resultatene av filmer som lages, om de er gode eller ikke.

Da vil hun heller snakke om hvilke sider ved bøker som gjør dem passende å filmatisere.

– Noen ganger er det historiekonstruksjonen som er det mest interessante, som i krim eller mer plotdrevne ting. Men ofte er det andre kvaliteter med boka som gjør at vi lager film av det – settingen, universet eller en karakter.

Hun mener man av og til kan bli låst av en idé som du ønsker å formidle, men som ikke lar seg overføre direkte til film.

– Veien fra bok til ferdig manus er ofte kjempelang. En indre stemme i en bok lar seg for eksempel sjelden overføre til en voice. Vi må finne andre måter å formidle det på. Hvordan formidle den sterke følelsen i ord over til film er en stor tolkning – å finne ut hvordan vi kan bildelegge noe.

Adapsjoner med dårlige anmeldelser

Ifølge Hørsdal er det noen forlag som inviterer filmprodusenter inn til møter, i tillegg til at hun får mange bøker tilsendt. Men de fleste prosjekter hun setter i gang har hun funnet selv, med noen unntak.

– Men det er på samme måte som med originalmanus, det er sjelden jeg har laget film hvor noen bare har sendt meg et manus ut av det blå, sier hun.

Bjerkebakke i Cappelen Damm forteller at samarbeidet med produksjonsselskapene først og fremst skjer når filmatiseringen er klar.

– Vi går sammen med produksjonsselskapet for å finne noen kloke stunts eller aktiviteter for å promotere filmen. Men det aller viktigste er å få bøkene utgitt med filmomslaget, og ut til bokhandlene. Det er en kjempeeksponering at filmplakaten synes i 300–400 bokhandler, kiosker og dagligvare. Det bruker vi mest ressurser på å få til. Så ser vi også det største salget i forkant av filmpremieren. Når filmskaperne driver forhåndsreklame for filmen gir det en god synergieffekt, forteller han.

– Det er klart, om det kommer en filmatisering som får skikkelig juling i media er det ikke så heldig for boka. Det ser vi på salgstallene. Men de fleste vet at bøkene som blir filmatisert er gode bøker. Produksjonsselskapene plukker ikke opp hva som helst.

I nyeste utgaven av Rushprint ser vi bl.a nærmere på forholdet mellom film- og bokbransjen. Les mer her.

Les også: Bøkenes vei til filmen

Les også: Er adaptasjonsmanien i norsk film et uttrykk for filmbransjens mindreverdighetskomplekser? 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY