– Filmskolen trenger filmvitenskapen

– Filmskolen trenger filmvitenskapen

HiL må oppfylle Stortingsvedtaket fra 1991 og lytte til de tydelige signalene fra Kunnskapsdepartementet gjentatt i juni 2016, ved endelig å samle film- og fjernsynsfagene, skriver Jon Inge Faldalen.

Hva kan gjøre Den norske filmskolen (DNF) til den beste norske filmskolen? Og hva vil heve filmvitenskapen ved Høgskolen i Lillehammer (HiL)?

Samarbeid gjennom sammenslåing.

HiL må 25 år etter endelig følge opp Stortingsvedtaket fra 1991, samt lytte til de klare signalene fra dagens Kunnskapsdepartement, om å se de praktiske og teoretiske audiovisuelle fagmiljøene i en praktisk-teoretisk sammenheng.

Praksis trenger teori og vice versa

Historiske filmstrømninger har som regel hatt tette bånd mellom teori og praksis, fra tysk ekspresjonisme, sovjetisk montasje, dada og surrealisme, italiensk neorealisme, fransk nybølge, britisk kjøkkenbenkrealisme, third cinema, ny tysk film og nye Hollywood til dansk dogmefilm. Den mest innflytelsesrike filmstrømningen noen sinne, den franske nybølgen på 1950- og 1960-tallet, sprang sågar ut av et miljø av filmkritikere og -tenkere.

Skillet mellom teori og praksis er jo allerede i utgangspunktet falskt, og filmtenker André Bazin var en bedre praktiker enn de fleste (uten å lage film), slik Kubrick var en bedre teoretiker enn de fleste (uten å arbeide akademisk). Og Sergej Eisenstein var bedre enn de fleste til begge deler.

Praksis savner og trenger teori, mens teori savner og trenger praksis. Film- og fjernsynsvitere og film- og fjernsynspraktikere har mye å lære (av) hverandre. Erik Skjoldbjærg lærte nok noe av professor Laura Mulvey, slik Joachim Trier lærte om Lynch blant annet ved å lese professor Anne Jerslev.

En sammenveving av filmskole og filmvitenskap er ikke å gå til sengs med fienden. Det er mer som med en gjenvunnet, langvarig partner: noen ganger konfliktfylt, oftest deilig.

Utredningen HiL nå skal gjennomføre bør ha som mål å foreslå en sammenslåing av alle de audiovisuelle fagmiljøene ved Høgskolen. Det betyr flere studenter, mer interessant kantine- og kveldsprat, og et mye mer attraktivt studentmiljø. Det bør HiL tenke veldig mye på i møtet med dødelig konkurranse, fra for eksempel Westerdals, med fagfolk som Leif Holst Jensen og Nikolaj Frobenius, og alumnier som Julie Andem (Skam).

En felles enhet

I et nylig intervju med Forskerforum tok Audun Engelstad, førsteamanuensis i film- og fjernsynsvitenskap ved HiL, til orde nettopp for en sammenslåing av Filmskolen, TV-produksjon og film- og fjernsynsvitenskap til en felles enhet:

«Jeg kan ikke skjønne annet enn at det ville vært bra med en større skole eller fakultet som tilbyr alt innenfor TV, film, både praktiske og akademiske studier. Det ville gjort skolen til den største i Nord-Europa og den ville skilt seg markant fra konkurrerende oppkomlinger som Westerdals.»

Dette virker rimelig, men rektor Kathrine Skretting hevder i samme sak at dette er vanskelig å få til:

«Det er et vanskeligere spørsmål enn du tror. Utdanningene har ganske ulik målsetting. Filmskolen utdanner filmkunstnere ved å bygge opp og forløse kunstnerisk skapende talent. Det er en særegen metodikk og det de skal lære er noe annet enn det vitenskapstudiene skal lære sine studenter. Men vi må absolutt diskutere ulike synergier mellom utdanningene våre.»

I dette utsagnet er det mange ting å ta tak i. At det skal være spesielt vanskelig å kombinere praktisk og teoretisk filmutdanning, og at filmutdanningene har så ulik målsetting og særegen metodikk at noen lærer «noe annet», står ikke til troende. En kjapp rundspørring blant internasjonale og nasjonale kolleger forteller at på amerikanske og europeiske universiteter er det flere steder vanlig å kombinere filmteori, filmhistorie og filmproduksjon i for eksempel en enkelt «major». Dette gjelder i ulik grad eksempelvis så forskjellige filmutdanninger som USC, UCSC, Berkeley, Iowa, Columbia, SUNY Purchase, NYU, Anglia Ruskin og Bela Tarrs Sarajevo Film Academy. På USC må for eksempel alle studenter gjennom både teori og praksis, og på «Media Arts + Practice»-programmet er det sterk integrasjon.

Men vi trenger jo ikke å reise så langt. På Nordland kunst- og filmfagskole kombinerer man å utdanne filmkunstnere med filmvitenskap. Og ved Universitetet i Bergen underviser man kombinert i Film- og TV-produksjon. Og som tidligere professor, instituttleder, prorektor og dekan er det få som kjenner undervisningstilbudet på NTNU i Trondheim bedre enn Skretting, en institusjon der man både på bachelor- og masternivå gir nettopp «praktisk-teoretiske» utdanninger i «Film- og videoproduksjon».

Med forbildene fra disse internasjonele og nasjonale institusjonene er det åpenbart at det ikke er noe strukturelt i veien for kombinasjoner av filmteori og filmpraksis. Da gjenstår personer.

Så, «vi må absolutt diskutere ulike synergier mellom utdanningene». Og dette ber jo også Kunnskapsdepartementet eksplisitt om igjen i brevet «Etatsstyring 2016 – Tilbakemelding til Høgskolen i Lillehammer», sendt 8. juni 2016. Departementet skriver:

«Departementet har i tidligere tilbakemeldinger oppfordret høyskolen til å se de audiovisuelle fagmiljøene i sammenheng for i størst mulig grad å redusere sårbarheten til det enkelte miljøet. Videre viser vi til nødvendigheten av at høyskolen avsetter midler slik at sentrale tilbud kan opprettholdes, og at høyskolen sørger for at kostnaden ved drift av de enkelte tilbud er forsvarlig. Vi registrerer at avdelingsstyrets vedtak er oversendt høyskolestyret, og vi avventer styrets behandling av saken.»

Departementets forslag om at de audiovisuelle fagmiljøene må ses i sammengeng er altså ikke nytt, men noe det i flere tidligere tilbakemeldinger har bedt om. Da er det på tide å lytte.

Uvirksom visjon

I en tid hvor mange vitenskaper utfordrer eventuelle tidligere skiller mellom såkalt praksis og såkalt teori, er sammenveving stadig viktigere. For eksempel arbeider flere medievitere nå med utvikling av medieprodukter eller sjangerinnovasjon av ulik art. Og filmskoler verden over kombinerer som nevnt praksis med teori. Og i en tid hvor sammenslåing og synergi er «i vinden», burde nettopp en slik sammenslåing og synergi av de audiovisuelle utdanningene på HiL være den mest naturlige ting i verden. Så hvorfor skjer det ikke? Det er jo en vinn-vinn-situasjon, som alle parter vil tjene på. Ingen har i hvert fall noen prestisje å tape.

Departementet ber HiL så tydelig som det kan i kansellistil om «å se de audiovisuelle fagmiljøene i sammenheng for i størst mulig grad å redusere sårbarheten til det enkelte fagmiljøet». Da er det rett og slett ingen annen måte å svare fyllestgjørende på denne oppfordringen enn nettopp gjennom å se og samle alle de audiovisuelle fagmiljøene i en felles enhet. Dette må høgskolestyret, rektor Skretting og den kommende utredningen ta konsekvensene av.

For det er på lang, lang overtid nødvendig å leve opp til beskrivelsene fra Stortingsmeldingen Fra visjon til virke: om høgre utdanning (Nr. 40, 1990-91), der den kommende norske filmskolen omtales «som ledd i utbyggingen av høgre utdanning og som kulturpolitisk tiltak». Stortingsmeldingen skriver (s. 40):

«Utdanningen må ta sikte på håndverkmessig og kunstnerisk utvikling innen lyd, foto, scenografi, produksjonsledelse, redigering og regi. Studiene skal i første rekke være rettet mot praktisk, skapende arbeid. Teoriundervisning innen relevante disipliner skal også inngå. Film- og fjernsynsutdanningen må fungere som en møteplass, der ulike faggrupper og kompetansenivåer kan føres sammen og utvikles i fellesskap. Det vil være naturlig at fagplanleging skjer slik at det øvrige fagtilbudet støtter opp om filmutdanningen.»

For å gjenta et av de to «må»-ene: Film og fjernsynsutdanningen fungere som en møteplass, der ulike faggrupper og kompetansenivåer kan føres sammen og utvikles i fellesskap. Og det anses altså «naturlig» at fagplanlegging skjer slik at man støtter opp om filmutdanningen. Det har aldri skjedd, og nå er det gått 25 år siden vedtak, og 19 år siden skolestart.

Håvard Teigen skrev i Fra internat til internett: Høgskolen i Lillehammer 30 år (2000, s 117) at det i realiteten ble «ei heller sørgjeleg historie»:

«Koplinga mellom teoretiske- og kunstneriske fag kunne etter mitt syn gje Norge ei utdanning med andre kvaliteter enn det ein har i Sverige og Danmark. Vi kunne ha fått ein variant av den amerikanske utdanningsmodellen der film- og fjernsynsutdanning er sterkare knytt til ein universitetstradisjon. Det var da også dette Stortinget vedtok. Andre fag skulle støtte opp om film- og fjernsynsutdanninga med teoretisk ballast.»

«Må» og «skal» ble til «kunne ha». Den teoretiske ballasten rakk aldri engang å bli kastet over bord.

«Vi har fått ein filmskule som knapt ser samordningsgevinstar med noko som vi driv med frå før, og som helst ville drive ein «butikk» for seg sjølv. Filmskulen vart berre tre-årig i motsetnad til dei andre filmskulane i Sverige og Danmark som er fireårige. Dette har først og fremst gått på kostnad av kunnskapsbaserte fag og teori…ODH prioriterte kultur- og mediefag av klassisk universitetskaliber som filmvitskap, kunsthistorie, utbygging av samtidshistorie, kulturantropologi og norsk for å byggje opp eit fagleg miljø som kunne gje ein betre teoretisk, humanistisk og samfunnsfagled basis enn andre filmutdanningar i Norden.»

Målet var «å byggja saman fjernsyns- og filmfaga som eit studiemessig og fagleg fellesskap. Dette slutta Stortinget seg til. Likevel har det enda opp med nesten det stikk motsatte. Filmstudentane lagar film utan å fylle på med teoretisk, humanistisk og samfunnsvitskapleg ballast.» 16 år senere kan man skrive det samme: Filmstudentene lager film uten å fylle på med teoretisk, humanistisk og samfunnsvitenskapelig ballast.

Så: Stortingets og de ulike departementenes intensjoner da og nå er altså aldri fulgt opp. Det er forstemmende. Da er det etter mitt syn på tide å legge ned, eller på tide å sette i gang.

Satsingsområde?

Avdelingsstyret ga Høgskolestyret blant annet følgende råd i mai:

(a) ivareta FFVs fagkompetanse, personale og fagmiljø som ressurs for HiLs satsning på film, fjernsyn og visuelle medier,

(b) gjennomdrøfte og klargjøre mediesatsningens faglige innhold og plassering i HiLs

organisasjon

Avdelingsstyret pekte også på HiLs nye organisasjonsmodell som ble etablert i 2012, der en av to hovedpilarer var å «slå sammen DNF og TVF til én avdeling».

I Høgskolestyrets papirer fra møtet 14. juni 2016 slår man fast at «Film- og fjernsyn» inngår som ett av høgskolens strategiske satsingsområder, og at saken nå er tilbake på styrets bord. Da må det ta ansvar. Og det skriver lovende videre at høgskolen må snu alle steiner og undersøke alle muligheter før et eventuelt nedleggingsvedtak fattes. Dette skal skje gjennom en utredning. Styrepapirene skriver videre:

 «Organisering: Spørsmålet om synergier mellom de audiovisuelle miljøene, først og fremst på Lillehammer, men også på Hedmark, må diskuteres i utredningen. Dette har vært tema for styret ved flere anledninger. I høgskolens handlingsplan for 2016 (styresak 10/16) er følgende virksomhetsmål og delmål aktuelle å ha med som premiss for utredningen: Virksomhetsmål 1.3 Høgskolen skal videreutvikle det audiovisuelle satsingsområdet. Delmål b): Starte arbeidet med å etablere et senter for høgskolens satsing på audiovisuelle medier. Dette dreier seg særlig om hvordan et audiovisuelt senter kan konkretiseres og hvilke funksjoner det skal fylle. Utredningens analyse av HiLs organisering på det audiovisuelle satsningsområdet må ha som premiss at organiseringen skal styrke alle HiLs eksisterende miljø.»

En sammenslåing av miljøene vil være en god videreutvikling, som styrker dem alle. Uttalelsen fra de ansatte i Film- og fjernsynsvitenskap strekker i hvert fall ut alle hender:

«Samarbeid på utdanningsnivå. Tilbakemeldinger fra bransjen viser at tidligere studenter ved hhv. DNF, TVF og FFV daglig jobber sammen etter endt utdanning. Dessverre har dette potensialet aldri blitt systematisk realisert mens de fortsatt er studenter på HiL. Et tettere samarbeid mellom utdanningene kan ta ulike former, eksempelvis som mindre fellesemner på grunnivå, som felles prosjekter, etc…. FFV vil tilføre satsingen på audiovisuelle medier akademisk legitimitet i UH-sektoren. Kombinasjonen av kunstneriske, praktiske og akademiske spor vil være unik i norsk sammenheng. FFV besitter svært høy forskningskompetanse, og er nasjonalt ledende på film- og tv-forskning. I tillegg til forsknings- og formidlingsvirksomhet innen kritisk analyse, har fagmiljøet de senere årene dreiet forsknings- og undervisningsinnsatsen i retning av bransjenære problemstillinger. Det har blitt etablert et betydelig nettverk med bransjeaktører som er trukket inn i undervisningen, og som fungerer som informanter i forskningen. En tettere integrasjon med de øvrige medieutdanningene vil gi økt potensial i denne sammenheng.»

Det synes hensiktsmessig at samarbeid begynner systematisk mens studentene befinner seg på HiL. Den lovede utredningen skal foreligge 1. oktober, og det foreløpige mandatet lyder slik:

«Styret ber rektor iverksette en utredning av fremtiden for Film- og fjernsynsvitenskap med vekt på økonomisk bærekraft, alternativ bruk av medarbeideres fagkompetanse og organisering av høgskolens audiovisuelle satsing. Utredningen skal foreligge til høgskolens styremøte 26. oktober. Rektor gis fullmakt til å organisere utredningsarbeidet, herunder å engasjere ekstern utreder.»

Denne artikkelforfatterens argumentasjon – med henvisning til det opprinnelige Stortingsvedtaket og det nåværende Kunnskapsdepartementets oppfordringer – tilsier at organiseringen av høgskolens audiovisuelle satsing bør skje gjennom en sammenslåing av og et reellt samarbeid mellom HiLs per dato spredte audiovisuelle fagmiljøer.

Etter utredning, ny innredning, og først da blir visjon virke, og vi får endelig se et skikkelig familiedrama. (se også saken «– Skolesekkene til kull 9 henger pent på hver sin knagg»)

Jon Inge Faldalen er kritiker og universitetslektor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Der underviser han blant annet i emnene Audiovisual Aesthetics, Filmhistorie og Alternativ film.

2 kommentarer til – Filmskolen trenger filmvitenskapen

  1. Da det var en debatt om dette i Rushprint i 2011 kom det tydelig frem hva ansatte og elever ved norske filmskolen mente om å jobbe med film- og fjernsynsvitenskap. Kunst skal ikke ha noe med akademia å gjøre var argumentet den gangen. Tviler på at noe har forandret seg siden da.

    Så lenge NOKUT synes det er greit, så er det vel greit.

  2. Faldalen argumenterer skråsikkert om hva som tjener utviklingen av både filmvitenskapsstudiene, TV-studiene og filmskolen på Høgskolen i Lillehammer. Han har selvsagt rett til å mene det han vil om disse tingene. Men mange steder i verden er det faktisk ulikheter mellom kunstnerutdanningene og de akademiske utdanningene: mellom musikkhøgskolens studier og musikkvitenskap, mellom kunsthistorie og kunstakademiutdanning, mellom teaterhøgskolen og teatervitenskap, mellom forfatterstudier/creative writing og litteraturvitenskap. Ulikhetene er en konsekvens av studienes ulike målsettinger. Teaterhøgskolens studier utdanner f.eks. skuespillere og regissører, som riktignok kjenner til fagets historiske utvikling, ulike stiler og genre, og mere til, men først og fremst øver de faget sitt, de regisserer, framstiller, agerer, bruker kropp og stemme, som de må beherske til fullkommenhet, hvis de skal lykkes innen teater og film. Samme type forskjell eksisterer også mellom filmvitenskapen og filmskolestudiene. Den norske filmskolen er en anerkjent og ledende filmskole i europeisk sammenheng. Når dette skrives er igjen en av årets eksamensfilmer, Generation Mars, shortlisted til Oscar for beste studentfilm.
    Samarbeid og kontakt mellom HiLs film- og fjernsynsutdanninger finner sted, og kan videreutvikles, men det krever respekt og forståelse for de ulike utdanningenes mål og arbeidsformer. Slik forståelsen er ikke tydelig i Faldalens innlegg. Som rektor overraskes jeg også av påstanden om filmskolestudentenes misnøye. Det vi har av data – evalueringer, studiebarometer, referater fra evalueringsmøter – tyder tvert i mot på at studentene ved Den norske filmskolen gjennomgående er godt fornøyd med studiekvaliteten.

Legg igjen en kommentar

– Filmskolen trenger filmvitenskapen

– Filmskolen trenger filmvitenskapen

HiL må oppfylle Stortingsvedtaket fra 1991 og lytte til de tydelige signalene fra Kunnskapsdepartementet gjentatt i juni 2016, ved endelig å samle film- og fjernsynsfagene, skriver Jon Inge Faldalen.

Hva kan gjøre Den norske filmskolen (DNF) til den beste norske filmskolen? Og hva vil heve filmvitenskapen ved Høgskolen i Lillehammer (HiL)?

Samarbeid gjennom sammenslåing.

HiL må 25 år etter endelig følge opp Stortingsvedtaket fra 1991, samt lytte til de klare signalene fra dagens Kunnskapsdepartement, om å se de praktiske og teoretiske audiovisuelle fagmiljøene i en praktisk-teoretisk sammenheng.

Praksis trenger teori og vice versa

Historiske filmstrømninger har som regel hatt tette bånd mellom teori og praksis, fra tysk ekspresjonisme, sovjetisk montasje, dada og surrealisme, italiensk neorealisme, fransk nybølge, britisk kjøkkenbenkrealisme, third cinema, ny tysk film og nye Hollywood til dansk dogmefilm. Den mest innflytelsesrike filmstrømningen noen sinne, den franske nybølgen på 1950- og 1960-tallet, sprang sågar ut av et miljø av filmkritikere og -tenkere.

Skillet mellom teori og praksis er jo allerede i utgangspunktet falskt, og filmtenker André Bazin var en bedre praktiker enn de fleste (uten å lage film), slik Kubrick var en bedre teoretiker enn de fleste (uten å arbeide akademisk). Og Sergej Eisenstein var bedre enn de fleste til begge deler.

Praksis savner og trenger teori, mens teori savner og trenger praksis. Film- og fjernsynsvitere og film- og fjernsynspraktikere har mye å lære (av) hverandre. Erik Skjoldbjærg lærte nok noe av professor Laura Mulvey, slik Joachim Trier lærte om Lynch blant annet ved å lese professor Anne Jerslev.

En sammenveving av filmskole og filmvitenskap er ikke å gå til sengs med fienden. Det er mer som med en gjenvunnet, langvarig partner: noen ganger konfliktfylt, oftest deilig.

Utredningen HiL nå skal gjennomføre bør ha som mål å foreslå en sammenslåing av alle de audiovisuelle fagmiljøene ved Høgskolen. Det betyr flere studenter, mer interessant kantine- og kveldsprat, og et mye mer attraktivt studentmiljø. Det bør HiL tenke veldig mye på i møtet med dødelig konkurranse, fra for eksempel Westerdals, med fagfolk som Leif Holst Jensen og Nikolaj Frobenius, og alumnier som Julie Andem (Skam).

En felles enhet

I et nylig intervju med Forskerforum tok Audun Engelstad, førsteamanuensis i film- og fjernsynsvitenskap ved HiL, til orde nettopp for en sammenslåing av Filmskolen, TV-produksjon og film- og fjernsynsvitenskap til en felles enhet:

«Jeg kan ikke skjønne annet enn at det ville vært bra med en større skole eller fakultet som tilbyr alt innenfor TV, film, både praktiske og akademiske studier. Det ville gjort skolen til den største i Nord-Europa og den ville skilt seg markant fra konkurrerende oppkomlinger som Westerdals.»

Dette virker rimelig, men rektor Kathrine Skretting hevder i samme sak at dette er vanskelig å få til:

«Det er et vanskeligere spørsmål enn du tror. Utdanningene har ganske ulik målsetting. Filmskolen utdanner filmkunstnere ved å bygge opp og forløse kunstnerisk skapende talent. Det er en særegen metodikk og det de skal lære er noe annet enn det vitenskapstudiene skal lære sine studenter. Men vi må absolutt diskutere ulike synergier mellom utdanningene våre.»

I dette utsagnet er det mange ting å ta tak i. At det skal være spesielt vanskelig å kombinere praktisk og teoretisk filmutdanning, og at filmutdanningene har så ulik målsetting og særegen metodikk at noen lærer «noe annet», står ikke til troende. En kjapp rundspørring blant internasjonale og nasjonale kolleger forteller at på amerikanske og europeiske universiteter er det flere steder vanlig å kombinere filmteori, filmhistorie og filmproduksjon i for eksempel en enkelt «major». Dette gjelder i ulik grad eksempelvis så forskjellige filmutdanninger som USC, UCSC, Berkeley, Iowa, Columbia, SUNY Purchase, NYU, Anglia Ruskin og Bela Tarrs Sarajevo Film Academy. På USC må for eksempel alle studenter gjennom både teori og praksis, og på «Media Arts + Practice»-programmet er det sterk integrasjon.

Men vi trenger jo ikke å reise så langt. På Nordland kunst- og filmfagskole kombinerer man å utdanne filmkunstnere med filmvitenskap. Og ved Universitetet i Bergen underviser man kombinert i Film- og TV-produksjon. Og som tidligere professor, instituttleder, prorektor og dekan er det få som kjenner undervisningstilbudet på NTNU i Trondheim bedre enn Skretting, en institusjon der man både på bachelor- og masternivå gir nettopp «praktisk-teoretiske» utdanninger i «Film- og videoproduksjon».

Med forbildene fra disse internasjonele og nasjonale institusjonene er det åpenbart at det ikke er noe strukturelt i veien for kombinasjoner av filmteori og filmpraksis. Da gjenstår personer.

Så, «vi må absolutt diskutere ulike synergier mellom utdanningene». Og dette ber jo også Kunnskapsdepartementet eksplisitt om igjen i brevet «Etatsstyring 2016 – Tilbakemelding til Høgskolen i Lillehammer», sendt 8. juni 2016. Departementet skriver:

«Departementet har i tidligere tilbakemeldinger oppfordret høyskolen til å se de audiovisuelle fagmiljøene i sammenheng for i størst mulig grad å redusere sårbarheten til det enkelte miljøet. Videre viser vi til nødvendigheten av at høyskolen avsetter midler slik at sentrale tilbud kan opprettholdes, og at høyskolen sørger for at kostnaden ved drift av de enkelte tilbud er forsvarlig. Vi registrerer at avdelingsstyrets vedtak er oversendt høyskolestyret, og vi avventer styrets behandling av saken.»

Departementets forslag om at de audiovisuelle fagmiljøene må ses i sammengeng er altså ikke nytt, men noe det i flere tidligere tilbakemeldinger har bedt om. Da er det på tide å lytte.

Uvirksom visjon

I en tid hvor mange vitenskaper utfordrer eventuelle tidligere skiller mellom såkalt praksis og såkalt teori, er sammenveving stadig viktigere. For eksempel arbeider flere medievitere nå med utvikling av medieprodukter eller sjangerinnovasjon av ulik art. Og filmskoler verden over kombinerer som nevnt praksis med teori. Og i en tid hvor sammenslåing og synergi er «i vinden», burde nettopp en slik sammenslåing og synergi av de audiovisuelle utdanningene på HiL være den mest naturlige ting i verden. Så hvorfor skjer det ikke? Det er jo en vinn-vinn-situasjon, som alle parter vil tjene på. Ingen har i hvert fall noen prestisje å tape.

Departementet ber HiL så tydelig som det kan i kansellistil om «å se de audiovisuelle fagmiljøene i sammenheng for i størst mulig grad å redusere sårbarheten til det enkelte fagmiljøet». Da er det rett og slett ingen annen måte å svare fyllestgjørende på denne oppfordringen enn nettopp gjennom å se og samle alle de audiovisuelle fagmiljøene i en felles enhet. Dette må høgskolestyret, rektor Skretting og den kommende utredningen ta konsekvensene av.

For det er på lang, lang overtid nødvendig å leve opp til beskrivelsene fra Stortingsmeldingen Fra visjon til virke: om høgre utdanning (Nr. 40, 1990-91), der den kommende norske filmskolen omtales «som ledd i utbyggingen av høgre utdanning og som kulturpolitisk tiltak». Stortingsmeldingen skriver (s. 40):

«Utdanningen må ta sikte på håndverkmessig og kunstnerisk utvikling innen lyd, foto, scenografi, produksjonsledelse, redigering og regi. Studiene skal i første rekke være rettet mot praktisk, skapende arbeid. Teoriundervisning innen relevante disipliner skal også inngå. Film- og fjernsynsutdanningen må fungere som en møteplass, der ulike faggrupper og kompetansenivåer kan føres sammen og utvikles i fellesskap. Det vil være naturlig at fagplanleging skjer slik at det øvrige fagtilbudet støtter opp om filmutdanningen.»

For å gjenta et av de to «må»-ene: Film og fjernsynsutdanningen fungere som en møteplass, der ulike faggrupper og kompetansenivåer kan føres sammen og utvikles i fellesskap. Og det anses altså «naturlig» at fagplanlegging skjer slik at man støtter opp om filmutdanningen. Det har aldri skjedd, og nå er det gått 25 år siden vedtak, og 19 år siden skolestart.

Håvard Teigen skrev i Fra internat til internett: Høgskolen i Lillehammer 30 år (2000, s 117) at det i realiteten ble «ei heller sørgjeleg historie»:

«Koplinga mellom teoretiske- og kunstneriske fag kunne etter mitt syn gje Norge ei utdanning med andre kvaliteter enn det ein har i Sverige og Danmark. Vi kunne ha fått ein variant av den amerikanske utdanningsmodellen der film- og fjernsynsutdanning er sterkare knytt til ein universitetstradisjon. Det var da også dette Stortinget vedtok. Andre fag skulle støtte opp om film- og fjernsynsutdanninga med teoretisk ballast.»

«Må» og «skal» ble til «kunne ha». Den teoretiske ballasten rakk aldri engang å bli kastet over bord.

«Vi har fått ein filmskule som knapt ser samordningsgevinstar med noko som vi driv med frå før, og som helst ville drive ein «butikk» for seg sjølv. Filmskulen vart berre tre-årig i motsetnad til dei andre filmskulane i Sverige og Danmark som er fireårige. Dette har først og fremst gått på kostnad av kunnskapsbaserte fag og teori…ODH prioriterte kultur- og mediefag av klassisk universitetskaliber som filmvitskap, kunsthistorie, utbygging av samtidshistorie, kulturantropologi og norsk for å byggje opp eit fagleg miljø som kunne gje ein betre teoretisk, humanistisk og samfunnsfagled basis enn andre filmutdanningar i Norden.»

Målet var «å byggja saman fjernsyns- og filmfaga som eit studiemessig og fagleg fellesskap. Dette slutta Stortinget seg til. Likevel har det enda opp med nesten det stikk motsatte. Filmstudentane lagar film utan å fylle på med teoretisk, humanistisk og samfunnsvitskapleg ballast.» 16 år senere kan man skrive det samme: Filmstudentene lager film uten å fylle på med teoretisk, humanistisk og samfunnsvitenskapelig ballast.

Så: Stortingets og de ulike departementenes intensjoner da og nå er altså aldri fulgt opp. Det er forstemmende. Da er det etter mitt syn på tide å legge ned, eller på tide å sette i gang.

Satsingsområde?

Avdelingsstyret ga Høgskolestyret blant annet følgende råd i mai:

(a) ivareta FFVs fagkompetanse, personale og fagmiljø som ressurs for HiLs satsning på film, fjernsyn og visuelle medier,

(b) gjennomdrøfte og klargjøre mediesatsningens faglige innhold og plassering i HiLs

organisasjon

Avdelingsstyret pekte også på HiLs nye organisasjonsmodell som ble etablert i 2012, der en av to hovedpilarer var å «slå sammen DNF og TVF til én avdeling».

I Høgskolestyrets papirer fra møtet 14. juni 2016 slår man fast at «Film- og fjernsyn» inngår som ett av høgskolens strategiske satsingsområder, og at saken nå er tilbake på styrets bord. Da må det ta ansvar. Og det skriver lovende videre at høgskolen må snu alle steiner og undersøke alle muligheter før et eventuelt nedleggingsvedtak fattes. Dette skal skje gjennom en utredning. Styrepapirene skriver videre:

 «Organisering: Spørsmålet om synergier mellom de audiovisuelle miljøene, først og fremst på Lillehammer, men også på Hedmark, må diskuteres i utredningen. Dette har vært tema for styret ved flere anledninger. I høgskolens handlingsplan for 2016 (styresak 10/16) er følgende virksomhetsmål og delmål aktuelle å ha med som premiss for utredningen: Virksomhetsmål 1.3 Høgskolen skal videreutvikle det audiovisuelle satsingsområdet. Delmål b): Starte arbeidet med å etablere et senter for høgskolens satsing på audiovisuelle medier. Dette dreier seg særlig om hvordan et audiovisuelt senter kan konkretiseres og hvilke funksjoner det skal fylle. Utredningens analyse av HiLs organisering på det audiovisuelle satsningsområdet må ha som premiss at organiseringen skal styrke alle HiLs eksisterende miljø.»

En sammenslåing av miljøene vil være en god videreutvikling, som styrker dem alle. Uttalelsen fra de ansatte i Film- og fjernsynsvitenskap strekker i hvert fall ut alle hender:

«Samarbeid på utdanningsnivå. Tilbakemeldinger fra bransjen viser at tidligere studenter ved hhv. DNF, TVF og FFV daglig jobber sammen etter endt utdanning. Dessverre har dette potensialet aldri blitt systematisk realisert mens de fortsatt er studenter på HiL. Et tettere samarbeid mellom utdanningene kan ta ulike former, eksempelvis som mindre fellesemner på grunnivå, som felles prosjekter, etc…. FFV vil tilføre satsingen på audiovisuelle medier akademisk legitimitet i UH-sektoren. Kombinasjonen av kunstneriske, praktiske og akademiske spor vil være unik i norsk sammenheng. FFV besitter svært høy forskningskompetanse, og er nasjonalt ledende på film- og tv-forskning. I tillegg til forsknings- og formidlingsvirksomhet innen kritisk analyse, har fagmiljøet de senere årene dreiet forsknings- og undervisningsinnsatsen i retning av bransjenære problemstillinger. Det har blitt etablert et betydelig nettverk med bransjeaktører som er trukket inn i undervisningen, og som fungerer som informanter i forskningen. En tettere integrasjon med de øvrige medieutdanningene vil gi økt potensial i denne sammenheng.»

Det synes hensiktsmessig at samarbeid begynner systematisk mens studentene befinner seg på HiL. Den lovede utredningen skal foreligge 1. oktober, og det foreløpige mandatet lyder slik:

«Styret ber rektor iverksette en utredning av fremtiden for Film- og fjernsynsvitenskap med vekt på økonomisk bærekraft, alternativ bruk av medarbeideres fagkompetanse og organisering av høgskolens audiovisuelle satsing. Utredningen skal foreligge til høgskolens styremøte 26. oktober. Rektor gis fullmakt til å organisere utredningsarbeidet, herunder å engasjere ekstern utreder.»

Denne artikkelforfatterens argumentasjon – med henvisning til det opprinnelige Stortingsvedtaket og det nåværende Kunnskapsdepartementets oppfordringer – tilsier at organiseringen av høgskolens audiovisuelle satsing bør skje gjennom en sammenslåing av og et reellt samarbeid mellom HiLs per dato spredte audiovisuelle fagmiljøer.

Etter utredning, ny innredning, og først da blir visjon virke, og vi får endelig se et skikkelig familiedrama. (se også saken «– Skolesekkene til kull 9 henger pent på hver sin knagg»)

Jon Inge Faldalen er kritiker og universitetslektor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Der underviser han blant annet i emnene Audiovisual Aesthetics, Filmhistorie og Alternativ film.

2 Responses to – Filmskolen trenger filmvitenskapen

  1. Da det var en debatt om dette i Rushprint i 2011 kom det tydelig frem hva ansatte og elever ved norske filmskolen mente om å jobbe med film- og fjernsynsvitenskap. Kunst skal ikke ha noe med akademia å gjøre var argumentet den gangen. Tviler på at noe har forandret seg siden da.

    Så lenge NOKUT synes det er greit, så er det vel greit.

  2. Faldalen argumenterer skråsikkert om hva som tjener utviklingen av både filmvitenskapsstudiene, TV-studiene og filmskolen på Høgskolen i Lillehammer. Han har selvsagt rett til å mene det han vil om disse tingene. Men mange steder i verden er det faktisk ulikheter mellom kunstnerutdanningene og de akademiske utdanningene: mellom musikkhøgskolens studier og musikkvitenskap, mellom kunsthistorie og kunstakademiutdanning, mellom teaterhøgskolen og teatervitenskap, mellom forfatterstudier/creative writing og litteraturvitenskap. Ulikhetene er en konsekvens av studienes ulike målsettinger. Teaterhøgskolens studier utdanner f.eks. skuespillere og regissører, som riktignok kjenner til fagets historiske utvikling, ulike stiler og genre, og mere til, men først og fremst øver de faget sitt, de regisserer, framstiller, agerer, bruker kropp og stemme, som de må beherske til fullkommenhet, hvis de skal lykkes innen teater og film. Samme type forskjell eksisterer også mellom filmvitenskapen og filmskolestudiene. Den norske filmskolen er en anerkjent og ledende filmskole i europeisk sammenheng. Når dette skrives er igjen en av årets eksamensfilmer, Generation Mars, shortlisted til Oscar for beste studentfilm.
    Samarbeid og kontakt mellom HiLs film- og fjernsynsutdanninger finner sted, og kan videreutvikles, men det krever respekt og forståelse for de ulike utdanningenes mål og arbeidsformer. Slik forståelsen er ikke tydelig i Faldalens innlegg. Som rektor overraskes jeg også av påstanden om filmskolestudentenes misnøye. Det vi har av data – evalueringer, studiebarometer, referater fra evalueringsmøter – tyder tvert i mot på at studentene ved Den norske filmskolen gjennomgående er godt fornøyd med studiekvaliteten.

Legg igjen en kommentar

MENY