– Ufattbart vedtak må utredes bedre og bredere

– Ufattbart vedtak må utredes bedre og bredere

– Forslaget om nedleggelse av Film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer må utredes bedre og bredere, i internt og eksternt perspektiv, mener Jon Inge Faldalen.

«Man kan ikke spare seg til Fant» (foto)

Akademias styrke har historisk sett ligget i evnen til å snu seg langsomt og ettertenksomt etter vinden. Men i dag virrer man stadig hodeløst omkring i tilsynelatende nytteløs kamp mot nyoljete værhaner.

Studiene av levende bilder har så vidt begynt og tilhører fremtiden. Men selv om de levende bildene har større relevans for og innflytelse på vår selvforståelse en noen sinne, får vyene skylapper i et studiefinansieringssystem som nær utelukkende premierer punkthistorisk popularitet, og hvor studenter ikke engang er kunder, men cash.

Og man lar da ikke barn og ungdoms interesser alene bestemme fagtilbudet på barne- og ungdomskolen?

Humaniora raseres, i verden, Europa, i København, og nå på Lillehammer, og det er lite forsvarsevne hos en gjeng historisk sett ullkledte pasifister. Men med forsommeren kommer jammen kulturkampen igjen. I fjor stod den om filmformidlingen og Cinemateket i Oslo, og i år er det filmvitenskapen og Høgskolen i Lillehammer sin tur.

Studiet i Film- og fjernsynsvitenskap må ikke avvikles, men utvikles.

Nå får det faen meg snart være nok!

«Sak 16/16 Film- og fjernsynsvitenskap»

Torsdag 12. mai 09.00-11.00 møtes avdelingsstyret ved Avdeling for samfunnsvitenskap (ASV) ved Høgskolen i Lillehammer til et åpent, ekstraordinært møte med kun én sak på dagsorden: «Sak 16/16 Film- og fjernsynsvitenskap». Som alle gode henrettelser har saken et nøkternt tall med en nøktern tittel. Det mest sannsynlige er at avdelingsstyret vedtar nedleggelse av studiet av økonomiske årsaker, og at høgskolestyret deretter skyver denne beslutningen foran seg i sitt endelige vedtak enten i juni eller oktober. Jeg vil i det følgende forsøke å gjøre dette mindre sannsynlig.

Velformulerte støtteerklæringer strømmer inn i sosiale medier, det korttenkte ved forslaget er påpekt en rekke ganger her på Rushprint (her og her) og sågar omtalt som «et brutalt angrep» på kompetansenivået innenfor hele den norske film- og TV-bransjen.

Og etter å ha lest styredokumentet «Sak 16/16 Film- og fjernsynsvitenskap» er i hvert fall jeg helt sikker:

En eventuell nedleggelse er per dags dato et ufattbart vedtak som må utredes mye bedre og bredere.

Først må det utredes bedre og bredere internt: Hvilke konsekvenser har en nedleggelse for de praktiske film- og fjernsynsutdanningene Den norske filmskolen (DNF) og TV-fag (TVF), og konkurransen disse møter utenfra? Armer og bein fungerer dårlig uten hode. Hva skjer for eksempel med rekrutteringen av gode studenter til Filmskolen? Burde ikke heller Film- og fjernsynsvitenskap nå endelig bli en del av Filmskolen? Er det noe disse studentene trenger mye mer av, så er det kritisk tenkning omkring filmmediet. Her kan rektor og film- og fjernsynsviter Kathrine Skretting virkelig sette sine varige spor, heller enn å bli film- og fjernsynsvitenskapens bøddel. I praksis har ingen tidligere fått til et slikt samarbeid, men i teorien er alt mulig. Og den ferske støtten fra grasrota, de nåværende filmskolestudentene i kull 9, (sammen med støtten fra Norske filmregissører) er svært gledelig. Tausheten fra Filmskolens ledelse er derimot påtakelig, og rett og slett flau.

En eventuelt nedleggelse må også utredes bedre og bredere eksternt: Hvilke konsekvenser har en nedleggelse for film- og fjernsynsvitenskapen i Norge? Hvilket ansvar har HiL for ivaretakelsen av kompetansen på dette fagfeltet? Dette kan en komité bestående av både interne HiL-ere og eksterne film- og fjernsynsvitere utrede. Det er underlig at det i saksdokumentet ikke er vurdert hvilke nasjonale konsekvenser dette vedtaket eventuelt medfører. For en slik rasering av den norske filmvitenskapen er ikke et lokalt anliggende for Lillehammer. «Det at få andre tilbyr studiet, er også noko vi må ta omsyn til i drøftinga før det blir tatt ei avgjerd», har heldigvis dekan Marit Roland Udnæs uttalt til Klassekampen. Det er lovende ord.

Terreng, kart og kompass

God styring forutsetter god kjennskap til terreng, kart og kompass. Men «Sak 16/16 Film- og fjernsynsvitenskap» gir verken, eller eller. Verken lokalt, regionalt, nasjonalt eller internasjonalt er det film- og fjernsynsvitenskapelige terrenget, kartet eller kompasset beskrevet eller diskutert. Det er som om studiet magisk kan plukkes ut av et ugeografisk vakuum.

Slik jeg ser det, gis ikke avdelingsstyret med dette dokumentet et tilstrekkelig godt beslutningsgrunnlag til å fatte et så dramatisk vedtak som en nedleggelse er.

La oss se på det steg for steg. Forslaget til vedtak lyder som følger:

På bakgrunn av Avdeling for samfunnsvitenskaps økonomiske prognoser samt langvarig fall i studentrekruttering til Seksjon for film- og fjernsynsvitenskap, ser ikke avdelingsstyret det som mulig å beholde bachelor og årsstudium i Film- og fjernsynsvitenskap og vedtar disse studietilbudene avviklet fra og med studieåret 2017.

Begrunnelsene som angis er altså 1) avdelingens økonomiske prognoser og 2) langvarig fall i studentrekruttering. Det første punktet underbygges gjennom budsjettet for 2016 samt prognoser for 2017-2019. Et betydelig fremtidig underskudd synes dokumentert. Professor Søren Birkvad kommenterte indirekte dette i sin uttalelse til Dagsavisen (også sitert blant flere støtteerklæringer til sist i selve saksdokumentet):

«Finansieringssystemet følger New Public Managementmodellen. Det er problemet her. De siste tre-fire åra har mediefag gått litt av moten, med færre studenter. Men ser man på publisert forskning, og på antallet professorer, viser det seg at vi er et av de mest aktive forskningsmiljøene ved høgskolen, med høy kvalitet. Men det premieres ikke økonomisk. Dessuten: I mange år etter at studiet ble etablert i 1990, var vi en av høyskolens melkekuer, med mange studenter. For ti år siden var mediestudier enormt populært, med stor tilstrømming av studenter. Nå er de det ikke. Men vi bør jo holde skuta flytende likevel»

Film- og fjernsynsfagets historiske bidrag hva gjelder studenter og studiepoengsproduksjon til Høgskolen er ikke nevnt i styredokumentet, som heller ut fra en nåtidig punktbeskrivelse dytter på den gamle melkekua for å få skuta til å gå rundt.

Det andre punktet – «Situasjonen i forhold til søkertall» (sic) – beskrives til tross for en «Redegjørelse for situasjonen» verken gjennom tilbakeblikk på den nære historien eller fremskrevne prognoser, til tross for å være «hovedårsak» for vedtaksforslaget i styredokumentet:

Situasjonen i forhold til søkertall til FFV har endret seg dramatisk de siste årene og nedgangen i antall studenter har medført store økonomiske utfordringer for seksjonen og ASV. Årets søkertall til samordna opptak viser en ytterligere reduksjon i antall søkere og til søknadsfristen den 15. april er førsteprioritetssøkere til ba i film- og fjernsynsvitenskap 16 (…)

Det er et kjent retorisk grep å omtale kun det mest dramatiske tallet man har: halveringen av søkertallet til bachelor, fra 32 i 2015 til 16 i 2016. Samtidig nevnes ikke det relativt stabile søkertallet i årsstudiet, fra 24 i 2015 til 20 i 2016 i prosaen, men forblir «gjemt» i en tabell.

Bakgrunnen for vedtaksforslaget om avvikling av deler av studieprogrammene ved seksjon for film- og fjernsynsvitenskap og Kulturprosjektledelse (FFV/KPL) har sin hovedårsak i sviktende rekrutteringen (sic) til studier i Film- og fjernsynsvitenskap over flere år. Nedgangen er merkbar fra høsten 2011 og søkertallene for årets opptak er merkbart svakere enn i 2015, spesielt til bachelorprogrammet i film- og fjernsynvitenskap. Nedgangen i antall studenter resulterer i sviktende inntekter til Avdeling for samfunnsvitenskap (ASV).

Hovedårsaken til «vedtaksforslaget om avvikling» er altså den «sviktende rekrutteringen», beskrevet som «merkbar fra høsten 2011». Det angis ingen konkrete søkertall fra perioden før 2015, og gis heller ingen fyllestgjørende forklaring på fallet i antall søkere i denne perioden. Situasjonen beskrives gjennom en tabell med tallmateriale kun fra de to siste årene: Antall søkere med førsteprioritet har fra 2015 til 2016 gått ned fra 32 til 16 for bachelorstudiet, og fra 24 til 20 for årsstudiet. Tallene på antall førsteprioritessøkere per studieplass (0,53 og 0,67) presenteres i rødt.

La oss mørkne de røde tallene ved å se på årsstudiet først: Antallet studenter med førsteprioritet i den korte perioden 2015-2016 er jevnt. 162 kontra 160 søkere totalt, og 24 kontra 20 førsteprioritetssøkere kan neppe brukes som tungveiende bevis på «fall i studentrekruttering». Ei heller det isolert sett tilsynelatende dramatiske fallet fra 32 til 16 førsteprioritetssøkere til bachelorstudiet. Styredokumentet presenterer rett og slett ikke nok kunnskap om konteksten til dette «funnet», som isolert sett er empirisk tynt.

Nedleggelse på bakgrunn av dette vil dermed potensielt være å legge seg helt flat i møtet med hva som sannsynligvis er svingende konjunkturer. Sammenligningen av søkertall fra ett år til et annet kan uansett ikke fungere som vedtaksgrunnlag for nedleggelse av en bachelorgrad i høyere utdanning. Det ville vært skandaløst. Man kan ikke tenke kortsiktig begge veier, uten verken konkret historikk eller prognoser. Det skjønner alle.

Så, hvorfor er det ikke fremlagt for avdelingsstyret tall for situasjonen sett over tid? Og hvorfor er det ikke i større grad beskrevet og diskutert mulige årsaker til situasjonen? Og hvorfor er det ikke beskrevet og diskutert tiltak for å endre på situasjonen? Og hvorfor er kun de økonomiske prognosene, og ikke søkertallene («hovedårsaken») sammenlignet med de andre seksjonene: internasjonale studier med historie, rettsvitenskap, filosofi, idrettsvitenskap og psykologi? Er søkningen dramatisk lavere for Film- og fjernsynsvitenskap enn hos de andre fagene? Dette sier dokumentet ingenting om. Og man lar seg jo undre over en noget heterogent sammensatt avdeling.

Skadelidende av omstillinger

Film- og fjernsynsvitenskap har i lang tid vært skadelidende gjennom ulike omstillings- og fusjonsprosesser. Situasjonen beskrives da også sympatisk i saksdokumentet:

De fagansatte har de siste årene strukket seg svært langt og gjort en ekstraordinær innsats for å minimere utgifter og samtidig gjøre det beste ut av både undervisnings- og forskningsaktiviteten. Studiemiljøet har jobbet aktivt med studieprogramutvikling siden 2009/2010. FFV har gjort tre studieplanrevisjoner siden høsten 2011. Den siste revisjonen på FFV har vært virksom fra 2014/2015. Det betyr at ingen av dagens studieplaner på FFV har fått mulighet til å gjennomføres (og dermed heller ikke evalueres) før nye endringsprosesser har blitt initiert. Studieplanendringene har vært initiert på bakgrunn av både ytre faktorer (endringer i samfunnet / bransjen) og økonomi. Tiltak og ekstraordinær innsats har dessverre ikke hatt den ønskede effekten ift studentrekruttering. Det kan anføres flere årsaker til de nedadgående søkertallene: Generelt sviktende rekruttering til humanistiske fag, inkludert filmvitenskap, i sektoren; konkurranse fra andre (statlige og private) utdanningsinstitusjoner; uheldige konsekvenser etter opprettelsen av ASV i 2011 og flytting av FFV og KPL fra TVF til ASV.

Det er forstemmende om et fag som Film- og fjernsynsvitenskap skal måtte nedlegges blant annet på grunn av av ytre årsaker ikke gjennomførte eller evaluerte studieplanrevisjoner og «uheldige konsekvenser etter opprettelsen av ASV i 2011 og flytting av FFV og KPL fra TVF til ASV».

For det er på dette tidspunktet at nedgangen i studenttall gikk fra svak til sterk. Før lå søkertallene jevnt rundt 75-85. Med fusjonsprosessen Prosjekt Innlandsuniversitetet fikk Hamar en humanioraprofil og HiL en samfunnsfaglig profil. Kunsthistorie, som var en del av TVF, ble nedlagt. Dernest skulle tv-utdanningen og Filmskolen slås sammen, og særlig Filmskolen var kategoriske på at Film- og fjernsynsvitenskap ikke skulle være en del av den nye enheten. Dermed mistet Film- og fjernsynsvitenskap et søsterfag man utvekslet studenter med (Kunsthistorie), samtidig som det humanvitenskapelig orienterte studiet Film- og fjernsynsvitenskap ble plassert i en Avdeling for samfunnsfag (ASV).

Et annet forhold er at HiL i sin iver etter å vokse til universitetsstørrelse har startet opp en rekke studier uten basisbevilgning. Basisbevilgningen fra de gamle fagene som Film- og fjernsynsvitenskap går til å finansiere fellesadministrasjonen, mens hver enkelt enhet må finansieres gjennom studiepoengproduksjon. Dette gjør hvert enkelt studiemiljø sårbart og gjør det særdeles vanskelig å «ta» av overskuddet fra ett fag for å finansiere underskuddet til et annet. En negativ konsekvens av dette er at de ulike fagmiljøene utvikler studieprogram der studentene må ta alle studiepoengene «innomhus» fremfor å sette sammen sin egen fagkombinasjon. Film- og fjernsynsvitenskap ble pålagt dette for et par år siden for å hindre lekkasje til andre fag, selv om disse fagene befant seg i deres egen avdelingsklynge. Dette fører til faglig degenerering og for mange studenter gjør det nok faget mindre attraktivt. Den økte avstanden til det praktiske tv-studiet, og den vedvarende til Filmskolen, har nok heller ikke hjulpet.

Hodeløs høne

Saksdokumentet beskriver i liten grad sammenhengen mellom bachelor- og årsstudium og master- og Ph.d.-programmet seksjonen har. Det står kun: «Forutsatt tilstrekkelig antall kvalifiserte søkere til Master i film- og fjernsynsutdanning blir det opptak høsten 2017. Ph.d-programmet og «Senter for audiovisuelle meder» (sic) fortsetter sin faglige aktivitet.» Men med potensielt færre ansatte virksomme innen Film- og fjernsynsvitenskap svekkes den nødvendige veiledningskompetansen på både master- og Ph.d-nivå. Det virker lite gjennomtenkt å fortsette med master- og Ph.d-nivå uten det grunnleggende BA-nivået. Og det er underlig at det ikke engang forsøkes å gi noen faglig god grunn til at dette er forsvarlig.

Med avkappet hode blir hønas videre løp midlertidig.

Vedtaksforslaget sier videre at «Prosesser skal ha som siktemål om å beholde ansatte og sikre at deres fagkompetanse videreføres» og at «Arbeidet skal avklare hvordan de ansattes kompetanse kan benyttes til det beste for HiL og anerkjenne miljøets betydning for Hils (sic) medieprofil også i fremtiden.» Støyen omkring den eventuelle nedleggesen passer nok dårlig med i hvert fall en av forståelsene av «HiLs medieprofil». Lite gjennomtenkte nedleggelser av fag er sjelden godt for omdømmet. Og denne saken er allerede, og kan bli en enda større, ripe i lakken for Høgskolens medieprofil.

Uten at kompetansen er samlet om et felles studiemiljø synes formuleringen om videreføring av fagkompetanse som en tom visjon, og det er lite schwung over rektor Skrettings forsikring til Gudbrandsdølen Dagningen om at de vil «benytte de ansatte i andre faglige sammenhenger». Å spre lønnsutgiftene utover gjør vel ikke de samlete utgiftene mindre? Høgskolen vil nok forsøke å tilby ansatte relevant arbeid på andre seksjoner og avdelinger, men det er nok begrenset hvor mange dette er aktuelt for. Fagmiljøet der man plasseres skal jo plukke opp regningen i form av lønnsutgifter, så det å plassere åtte ansatte rundt omkring byr på klare utfordringer. Blir belastningen med dette for stor, blir protestene deretter. Det vil nok følge med en forventning om faglig omskolering. Og det vil nok også komme tilbud om sluttpakker, og for de eldste tilbud om AFP. Det eventuelt siste kullet i Film- og fjernsynsvitenskap har krav på undervisning hele studieløpet, det vil si fra 2016 til 2019.

Langsom død

I praksis vil en nedleggelse av bachelor- og årsstudiet utvilsomt bety en langsom død for det filmvitenskapelige miljøet på Lillehammer, og på sikt kanskje også for det resterende filmmiljøet ved Høgskolen, inkludert Filmskolen.

Det er også verdt å merke seg at verken den allerede rustne nytalen «robust» eller den hellige gralen «ekstern finansiering» – der Film- og fjernsynsvitenskap har vært gode de siste årene – er tilstrekkelig for overlevelse i dagens konkurransedrevne høyere utdanning:

Miljøet er således faglig robust og har en betydelig faglig posisjon i fagfeltet nasjonalt og til dels internasjonalt. De seneste årene har fagmiljøet fått to NFR-prosjekter med ekstern finansiering og det er etablert et felles ph.d-program med NTNU og et «Senter for audiovisuelle medier». Seksjonens ansatte støtter således opp under HiLs faglige målsettinger, og har også en forankring i HiLs mediestrategi. Miljøet kan således karakteriseres som faglig sett svært robust, men dette står ikke i relasjon til studentrekrutteringen.

Men er det det vitenskapelige fagmiljøet alene som skal stå til ansvar for studentrekrutteringen? Har ikke avdelingsledelsen et medansvar? Og høgskoleledelsen? Hvorfor skal dårlig ledelse gjennom fusjons- og omstillingsiver måtte ramme ett fag så brutalt? Som Martin Øsmundset skrev hos Montages.no:

I fullt alvor, kjære beslutningstakere: Dere er i besittelse av et studie som dere kan selge inn til fremtidige studenter ved å si at de skal se, diskutere og skrive om film- og TV-serier; at de kan bli filmkritikere, kinosjefer eller programutviklere for TV. Og likevel sliter dere med rekrutteringen?

Som en erstatning for årsstudiet foreslås det også underlig nok opprettelse av… et årsstudium (!):

Fagmiljøet bes utrede mulighetene for et årsstudium med oppstart høsten 2017. Studieplan og analyse av kostnader og inntekter samt bemanning, legges fram for avdelingsstyret tidsnok til at studienemda og høgskolestyret kan behandle saken. Det må også avklares om det er marked for et slikt årsstudium og hvordan det kan styrke mediesatsningen ved HiL, herunder også TVF og DNF.

Manglende samarbeid mellom teori og praksis

Det manglende samarbeidet mellom Film- og fjernsynsvitenskap og Filmskolen er en fadese av historiske dimensjoner, og at et eventuelt «marked» for et nytt årsstudium må avklares med tanke på hvordan det kan «styrke mediesatsingen ved HiL, herunder også TVF og DNF», er nesten til å le av hadde det ikke vært så trist. Fremfor å styrke ser det heller ut som om man på sikt ønsker å stryke mediesatsingen ved HiL. Man kan i hvert fall ikke spare seg til Fant.

Det er svært svakt at et sterkt samarbeid mellom Film- og fjernsynsvitenskap og Filmskolen ikke eksisterer. Norske filmregissører skriver blant annet: «En nedleggelse vil trolig også redusere tilfanget av kvalifiserte søkere til Den Norske Filmskolen, som helt siden oppstarten i 1997 har hatt tidligere studenter ved film- og tv-vitenskap blant sine beste og mest motiverte søkere. Fremfor å legge ned deler av det filmfaglige miljøet på Lillehammer, bør HiLs styre jobbe for å styrke samarbeidet mellom de teoretiske og praktiske avdelingene.»

Film- og fjernsynsvitenskap har aldri klart å bygge broer til filmskolen eller tv-utdanningen. Og Filmskolen har vært steilt avvisende. Under Malte Wadman holdt Film- og fjernsynsvitenskap i det minste en og annen gjesteforelesning der, men med Thomas Stenderup har dette tatt helt slutt. Enhver invitasjon til faglig samarbeid, selv det minste seminar, blir møtt med avvisning eller taushet. Med tv-utdanningen er det litt annerledes. Der har Film- og fjernsynsvitenskap noen gjesteopptredener fra tid til annen, og det er etablert et felles lunsjseminar en gang i måneden. Men interne måter å fakturere for forelesninger på tvers av avdelingene har ironisk nok medført at det for dem ofte er like billig å hente inn forelesere utenfra som fra Film- og fjernsynsvitenskap.

Det manglende samarbeidet mellom de kunstneriske, de praktiske og de teoretiske film- og tv-utanningene vil kunne bli disse fagenes bane. Om få år vil konkurransen fra de tilsvarende utdanningene, som Westerdals, være merkbar. Hva har Filmskolen da å stille opp med? Hva står den for? Skolen har ikke satt dagsorden siden oppstarten i 1997. Men HiL har et fortrinn ved at den kan tilby hele spektret i film- og tv-produksjon, samt kritisk analyse og film- og fjernsynshistorie. Den sjansen har høgskolen ikke grepet, og snart er det for sent.

Den sikreste måten å fjerne etterspørsel, er å fjerne tilbud.

Og på lang sikt vil Lillehammer igjen kun bli en naturkulisse i norsk film.

Så, kjære rektor Kathrine Skretting og avdelingsstyremedlemmer Marit Roland Udnæs, Ingeborg Flagstad, Kåre Letrud, Micheline Egge Grung, Terje Ødegaard, Lorentz Stavrum, Hanna Carina Eckerbom Øverbø, Emil Henningsmoen, Njål Kleppe-Madland, Ibrar A. Manzoor og Mona Ødegaard!

Tenk ikke dette gjennom én gang til.

Tenk dette gjennom.

Og siden det ikke foreligger i styredokumentet, anse gjerne dette som et alternativt vedtaksforslag: «Tross Avdeling for samfunnsvitenskaps økonomiske prognoser samt langvarig fall i studentrekruttering til Seksjon for film- og fjernsynsvitenskap, ser avdelingsstyret det som mulig å utrede en videreføring av bachelor og årsstudium i Film- og fjernsynsvitenskap, og vedtar disse studietilbudene utviklet fra og med studieåret 2017.»

Jon Inge Faldalen er universitetslektor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Der underviser han blant annet i emnene Audiovisual Aesthetics, Filmhistorie og Alternativ film.

Relaterte saker: 

– Et korttenkt forslag om nedleggelse

Norske filmregissører advarer mot nedleggelse

– Norsk filmkultur blir fattigere

Legg igjen en kommentar

– Ufattbart vedtak må utredes bedre og bredere

– Ufattbart vedtak må utredes bedre og bredere

– Forslaget om nedleggelse av Film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer må utredes bedre og bredere, i internt og eksternt perspektiv, mener Jon Inge Faldalen.

«Man kan ikke spare seg til Fant» (foto)

Akademias styrke har historisk sett ligget i evnen til å snu seg langsomt og ettertenksomt etter vinden. Men i dag virrer man stadig hodeløst omkring i tilsynelatende nytteløs kamp mot nyoljete værhaner.

Studiene av levende bilder har så vidt begynt og tilhører fremtiden. Men selv om de levende bildene har større relevans for og innflytelse på vår selvforståelse en noen sinne, får vyene skylapper i et studiefinansieringssystem som nær utelukkende premierer punkthistorisk popularitet, og hvor studenter ikke engang er kunder, men cash.

Og man lar da ikke barn og ungdoms interesser alene bestemme fagtilbudet på barne- og ungdomskolen?

Humaniora raseres, i verden, Europa, i København, og nå på Lillehammer, og det er lite forsvarsevne hos en gjeng historisk sett ullkledte pasifister. Men med forsommeren kommer jammen kulturkampen igjen. I fjor stod den om filmformidlingen og Cinemateket i Oslo, og i år er det filmvitenskapen og Høgskolen i Lillehammer sin tur.

Studiet i Film- og fjernsynsvitenskap må ikke avvikles, men utvikles.

Nå får det faen meg snart være nok!

«Sak 16/16 Film- og fjernsynsvitenskap»

Torsdag 12. mai 09.00-11.00 møtes avdelingsstyret ved Avdeling for samfunnsvitenskap (ASV) ved Høgskolen i Lillehammer til et åpent, ekstraordinært møte med kun én sak på dagsorden: «Sak 16/16 Film- og fjernsynsvitenskap». Som alle gode henrettelser har saken et nøkternt tall med en nøktern tittel. Det mest sannsynlige er at avdelingsstyret vedtar nedleggelse av studiet av økonomiske årsaker, og at høgskolestyret deretter skyver denne beslutningen foran seg i sitt endelige vedtak enten i juni eller oktober. Jeg vil i det følgende forsøke å gjøre dette mindre sannsynlig.

Velformulerte støtteerklæringer strømmer inn i sosiale medier, det korttenkte ved forslaget er påpekt en rekke ganger her på Rushprint (her og her) og sågar omtalt som «et brutalt angrep» på kompetansenivået innenfor hele den norske film- og TV-bransjen.

Og etter å ha lest styredokumentet «Sak 16/16 Film- og fjernsynsvitenskap» er i hvert fall jeg helt sikker:

En eventuell nedleggelse er per dags dato et ufattbart vedtak som må utredes mye bedre og bredere.

Først må det utredes bedre og bredere internt: Hvilke konsekvenser har en nedleggelse for de praktiske film- og fjernsynsutdanningene Den norske filmskolen (DNF) og TV-fag (TVF), og konkurransen disse møter utenfra? Armer og bein fungerer dårlig uten hode. Hva skjer for eksempel med rekrutteringen av gode studenter til Filmskolen? Burde ikke heller Film- og fjernsynsvitenskap nå endelig bli en del av Filmskolen? Er det noe disse studentene trenger mye mer av, så er det kritisk tenkning omkring filmmediet. Her kan rektor og film- og fjernsynsviter Kathrine Skretting virkelig sette sine varige spor, heller enn å bli film- og fjernsynsvitenskapens bøddel. I praksis har ingen tidligere fått til et slikt samarbeid, men i teorien er alt mulig. Og den ferske støtten fra grasrota, de nåværende filmskolestudentene i kull 9, (sammen med støtten fra Norske filmregissører) er svært gledelig. Tausheten fra Filmskolens ledelse er derimot påtakelig, og rett og slett flau.

En eventuelt nedleggelse må også utredes bedre og bredere eksternt: Hvilke konsekvenser har en nedleggelse for film- og fjernsynsvitenskapen i Norge? Hvilket ansvar har HiL for ivaretakelsen av kompetansen på dette fagfeltet? Dette kan en komité bestående av både interne HiL-ere og eksterne film- og fjernsynsvitere utrede. Det er underlig at det i saksdokumentet ikke er vurdert hvilke nasjonale konsekvenser dette vedtaket eventuelt medfører. For en slik rasering av den norske filmvitenskapen er ikke et lokalt anliggende for Lillehammer. «Det at få andre tilbyr studiet, er også noko vi må ta omsyn til i drøftinga før det blir tatt ei avgjerd», har heldigvis dekan Marit Roland Udnæs uttalt til Klassekampen. Det er lovende ord.

Terreng, kart og kompass

God styring forutsetter god kjennskap til terreng, kart og kompass. Men «Sak 16/16 Film- og fjernsynsvitenskap» gir verken, eller eller. Verken lokalt, regionalt, nasjonalt eller internasjonalt er det film- og fjernsynsvitenskapelige terrenget, kartet eller kompasset beskrevet eller diskutert. Det er som om studiet magisk kan plukkes ut av et ugeografisk vakuum.

Slik jeg ser det, gis ikke avdelingsstyret med dette dokumentet et tilstrekkelig godt beslutningsgrunnlag til å fatte et så dramatisk vedtak som en nedleggelse er.

La oss se på det steg for steg. Forslaget til vedtak lyder som følger:

På bakgrunn av Avdeling for samfunnsvitenskaps økonomiske prognoser samt langvarig fall i studentrekruttering til Seksjon for film- og fjernsynsvitenskap, ser ikke avdelingsstyret det som mulig å beholde bachelor og årsstudium i Film- og fjernsynsvitenskap og vedtar disse studietilbudene avviklet fra og med studieåret 2017.

Begrunnelsene som angis er altså 1) avdelingens økonomiske prognoser og 2) langvarig fall i studentrekruttering. Det første punktet underbygges gjennom budsjettet for 2016 samt prognoser for 2017-2019. Et betydelig fremtidig underskudd synes dokumentert. Professor Søren Birkvad kommenterte indirekte dette i sin uttalelse til Dagsavisen (også sitert blant flere støtteerklæringer til sist i selve saksdokumentet):

«Finansieringssystemet følger New Public Managementmodellen. Det er problemet her. De siste tre-fire åra har mediefag gått litt av moten, med færre studenter. Men ser man på publisert forskning, og på antallet professorer, viser det seg at vi er et av de mest aktive forskningsmiljøene ved høgskolen, med høy kvalitet. Men det premieres ikke økonomisk. Dessuten: I mange år etter at studiet ble etablert i 1990, var vi en av høyskolens melkekuer, med mange studenter. For ti år siden var mediestudier enormt populært, med stor tilstrømming av studenter. Nå er de det ikke. Men vi bør jo holde skuta flytende likevel»

Film- og fjernsynsfagets historiske bidrag hva gjelder studenter og studiepoengsproduksjon til Høgskolen er ikke nevnt i styredokumentet, som heller ut fra en nåtidig punktbeskrivelse dytter på den gamle melkekua for å få skuta til å gå rundt.

Det andre punktet – «Situasjonen i forhold til søkertall» (sic) – beskrives til tross for en «Redegjørelse for situasjonen» verken gjennom tilbakeblikk på den nære historien eller fremskrevne prognoser, til tross for å være «hovedårsak» for vedtaksforslaget i styredokumentet:

Situasjonen i forhold til søkertall til FFV har endret seg dramatisk de siste årene og nedgangen i antall studenter har medført store økonomiske utfordringer for seksjonen og ASV. Årets søkertall til samordna opptak viser en ytterligere reduksjon i antall søkere og til søknadsfristen den 15. april er førsteprioritetssøkere til ba i film- og fjernsynsvitenskap 16 (…)

Det er et kjent retorisk grep å omtale kun det mest dramatiske tallet man har: halveringen av søkertallet til bachelor, fra 32 i 2015 til 16 i 2016. Samtidig nevnes ikke det relativt stabile søkertallet i årsstudiet, fra 24 i 2015 til 20 i 2016 i prosaen, men forblir «gjemt» i en tabell.

Bakgrunnen for vedtaksforslaget om avvikling av deler av studieprogrammene ved seksjon for film- og fjernsynsvitenskap og Kulturprosjektledelse (FFV/KPL) har sin hovedårsak i sviktende rekrutteringen (sic) til studier i Film- og fjernsynsvitenskap over flere år. Nedgangen er merkbar fra høsten 2011 og søkertallene for årets opptak er merkbart svakere enn i 2015, spesielt til bachelorprogrammet i film- og fjernsynvitenskap. Nedgangen i antall studenter resulterer i sviktende inntekter til Avdeling for samfunnsvitenskap (ASV).

Hovedårsaken til «vedtaksforslaget om avvikling» er altså den «sviktende rekrutteringen», beskrevet som «merkbar fra høsten 2011». Det angis ingen konkrete søkertall fra perioden før 2015, og gis heller ingen fyllestgjørende forklaring på fallet i antall søkere i denne perioden. Situasjonen beskrives gjennom en tabell med tallmateriale kun fra de to siste årene: Antall søkere med førsteprioritet har fra 2015 til 2016 gått ned fra 32 til 16 for bachelorstudiet, og fra 24 til 20 for årsstudiet. Tallene på antall førsteprioritessøkere per studieplass (0,53 og 0,67) presenteres i rødt.

La oss mørkne de røde tallene ved å se på årsstudiet først: Antallet studenter med førsteprioritet i den korte perioden 2015-2016 er jevnt. 162 kontra 160 søkere totalt, og 24 kontra 20 førsteprioritetssøkere kan neppe brukes som tungveiende bevis på «fall i studentrekruttering». Ei heller det isolert sett tilsynelatende dramatiske fallet fra 32 til 16 førsteprioritetssøkere til bachelorstudiet. Styredokumentet presenterer rett og slett ikke nok kunnskap om konteksten til dette «funnet», som isolert sett er empirisk tynt.

Nedleggelse på bakgrunn av dette vil dermed potensielt være å legge seg helt flat i møtet med hva som sannsynligvis er svingende konjunkturer. Sammenligningen av søkertall fra ett år til et annet kan uansett ikke fungere som vedtaksgrunnlag for nedleggelse av en bachelorgrad i høyere utdanning. Det ville vært skandaløst. Man kan ikke tenke kortsiktig begge veier, uten verken konkret historikk eller prognoser. Det skjønner alle.

Så, hvorfor er det ikke fremlagt for avdelingsstyret tall for situasjonen sett over tid? Og hvorfor er det ikke i større grad beskrevet og diskutert mulige årsaker til situasjonen? Og hvorfor er det ikke beskrevet og diskutert tiltak for å endre på situasjonen? Og hvorfor er kun de økonomiske prognosene, og ikke søkertallene («hovedårsaken») sammenlignet med de andre seksjonene: internasjonale studier med historie, rettsvitenskap, filosofi, idrettsvitenskap og psykologi? Er søkningen dramatisk lavere for Film- og fjernsynsvitenskap enn hos de andre fagene? Dette sier dokumentet ingenting om. Og man lar seg jo undre over en noget heterogent sammensatt avdeling.

Skadelidende av omstillinger

Film- og fjernsynsvitenskap har i lang tid vært skadelidende gjennom ulike omstillings- og fusjonsprosesser. Situasjonen beskrives da også sympatisk i saksdokumentet:

De fagansatte har de siste årene strukket seg svært langt og gjort en ekstraordinær innsats for å minimere utgifter og samtidig gjøre det beste ut av både undervisnings- og forskningsaktiviteten. Studiemiljøet har jobbet aktivt med studieprogramutvikling siden 2009/2010. FFV har gjort tre studieplanrevisjoner siden høsten 2011. Den siste revisjonen på FFV har vært virksom fra 2014/2015. Det betyr at ingen av dagens studieplaner på FFV har fått mulighet til å gjennomføres (og dermed heller ikke evalueres) før nye endringsprosesser har blitt initiert. Studieplanendringene har vært initiert på bakgrunn av både ytre faktorer (endringer i samfunnet / bransjen) og økonomi. Tiltak og ekstraordinær innsats har dessverre ikke hatt den ønskede effekten ift studentrekruttering. Det kan anføres flere årsaker til de nedadgående søkertallene: Generelt sviktende rekruttering til humanistiske fag, inkludert filmvitenskap, i sektoren; konkurranse fra andre (statlige og private) utdanningsinstitusjoner; uheldige konsekvenser etter opprettelsen av ASV i 2011 og flytting av FFV og KPL fra TVF til ASV.

Det er forstemmende om et fag som Film- og fjernsynsvitenskap skal måtte nedlegges blant annet på grunn av av ytre årsaker ikke gjennomførte eller evaluerte studieplanrevisjoner og «uheldige konsekvenser etter opprettelsen av ASV i 2011 og flytting av FFV og KPL fra TVF til ASV».

For det er på dette tidspunktet at nedgangen i studenttall gikk fra svak til sterk. Før lå søkertallene jevnt rundt 75-85. Med fusjonsprosessen Prosjekt Innlandsuniversitetet fikk Hamar en humanioraprofil og HiL en samfunnsfaglig profil. Kunsthistorie, som var en del av TVF, ble nedlagt. Dernest skulle tv-utdanningen og Filmskolen slås sammen, og særlig Filmskolen var kategoriske på at Film- og fjernsynsvitenskap ikke skulle være en del av den nye enheten. Dermed mistet Film- og fjernsynsvitenskap et søsterfag man utvekslet studenter med (Kunsthistorie), samtidig som det humanvitenskapelig orienterte studiet Film- og fjernsynsvitenskap ble plassert i en Avdeling for samfunnsfag (ASV).

Et annet forhold er at HiL i sin iver etter å vokse til universitetsstørrelse har startet opp en rekke studier uten basisbevilgning. Basisbevilgningen fra de gamle fagene som Film- og fjernsynsvitenskap går til å finansiere fellesadministrasjonen, mens hver enkelt enhet må finansieres gjennom studiepoengproduksjon. Dette gjør hvert enkelt studiemiljø sårbart og gjør det særdeles vanskelig å «ta» av overskuddet fra ett fag for å finansiere underskuddet til et annet. En negativ konsekvens av dette er at de ulike fagmiljøene utvikler studieprogram der studentene må ta alle studiepoengene «innomhus» fremfor å sette sammen sin egen fagkombinasjon. Film- og fjernsynsvitenskap ble pålagt dette for et par år siden for å hindre lekkasje til andre fag, selv om disse fagene befant seg i deres egen avdelingsklynge. Dette fører til faglig degenerering og for mange studenter gjør det nok faget mindre attraktivt. Den økte avstanden til det praktiske tv-studiet, og den vedvarende til Filmskolen, har nok heller ikke hjulpet.

Hodeløs høne

Saksdokumentet beskriver i liten grad sammenhengen mellom bachelor- og årsstudium og master- og Ph.d.-programmet seksjonen har. Det står kun: «Forutsatt tilstrekkelig antall kvalifiserte søkere til Master i film- og fjernsynsutdanning blir det opptak høsten 2017. Ph.d-programmet og «Senter for audiovisuelle meder» (sic) fortsetter sin faglige aktivitet.» Men med potensielt færre ansatte virksomme innen Film- og fjernsynsvitenskap svekkes den nødvendige veiledningskompetansen på både master- og Ph.d-nivå. Det virker lite gjennomtenkt å fortsette med master- og Ph.d-nivå uten det grunnleggende BA-nivået. Og det er underlig at det ikke engang forsøkes å gi noen faglig god grunn til at dette er forsvarlig.

Med avkappet hode blir hønas videre løp midlertidig.

Vedtaksforslaget sier videre at «Prosesser skal ha som siktemål om å beholde ansatte og sikre at deres fagkompetanse videreføres» og at «Arbeidet skal avklare hvordan de ansattes kompetanse kan benyttes til det beste for HiL og anerkjenne miljøets betydning for Hils (sic) medieprofil også i fremtiden.» Støyen omkring den eventuelle nedleggesen passer nok dårlig med i hvert fall en av forståelsene av «HiLs medieprofil». Lite gjennomtenkte nedleggelser av fag er sjelden godt for omdømmet. Og denne saken er allerede, og kan bli en enda større, ripe i lakken for Høgskolens medieprofil.

Uten at kompetansen er samlet om et felles studiemiljø synes formuleringen om videreføring av fagkompetanse som en tom visjon, og det er lite schwung over rektor Skrettings forsikring til Gudbrandsdølen Dagningen om at de vil «benytte de ansatte i andre faglige sammenhenger». Å spre lønnsutgiftene utover gjør vel ikke de samlete utgiftene mindre? Høgskolen vil nok forsøke å tilby ansatte relevant arbeid på andre seksjoner og avdelinger, men det er nok begrenset hvor mange dette er aktuelt for. Fagmiljøet der man plasseres skal jo plukke opp regningen i form av lønnsutgifter, så det å plassere åtte ansatte rundt omkring byr på klare utfordringer. Blir belastningen med dette for stor, blir protestene deretter. Det vil nok følge med en forventning om faglig omskolering. Og det vil nok også komme tilbud om sluttpakker, og for de eldste tilbud om AFP. Det eventuelt siste kullet i Film- og fjernsynsvitenskap har krav på undervisning hele studieløpet, det vil si fra 2016 til 2019.

Langsom død

I praksis vil en nedleggelse av bachelor- og årsstudiet utvilsomt bety en langsom død for det filmvitenskapelige miljøet på Lillehammer, og på sikt kanskje også for det resterende filmmiljøet ved Høgskolen, inkludert Filmskolen.

Det er også verdt å merke seg at verken den allerede rustne nytalen «robust» eller den hellige gralen «ekstern finansiering» – der Film- og fjernsynsvitenskap har vært gode de siste årene – er tilstrekkelig for overlevelse i dagens konkurransedrevne høyere utdanning:

Miljøet er således faglig robust og har en betydelig faglig posisjon i fagfeltet nasjonalt og til dels internasjonalt. De seneste årene har fagmiljøet fått to NFR-prosjekter med ekstern finansiering og det er etablert et felles ph.d-program med NTNU og et «Senter for audiovisuelle medier». Seksjonens ansatte støtter således opp under HiLs faglige målsettinger, og har også en forankring i HiLs mediestrategi. Miljøet kan således karakteriseres som faglig sett svært robust, men dette står ikke i relasjon til studentrekrutteringen.

Men er det det vitenskapelige fagmiljøet alene som skal stå til ansvar for studentrekrutteringen? Har ikke avdelingsledelsen et medansvar? Og høgskoleledelsen? Hvorfor skal dårlig ledelse gjennom fusjons- og omstillingsiver måtte ramme ett fag så brutalt? Som Martin Øsmundset skrev hos Montages.no:

I fullt alvor, kjære beslutningstakere: Dere er i besittelse av et studie som dere kan selge inn til fremtidige studenter ved å si at de skal se, diskutere og skrive om film- og TV-serier; at de kan bli filmkritikere, kinosjefer eller programutviklere for TV. Og likevel sliter dere med rekrutteringen?

Som en erstatning for årsstudiet foreslås det også underlig nok opprettelse av… et årsstudium (!):

Fagmiljøet bes utrede mulighetene for et årsstudium med oppstart høsten 2017. Studieplan og analyse av kostnader og inntekter samt bemanning, legges fram for avdelingsstyret tidsnok til at studienemda og høgskolestyret kan behandle saken. Det må også avklares om det er marked for et slikt årsstudium og hvordan det kan styrke mediesatsningen ved HiL, herunder også TVF og DNF.

Manglende samarbeid mellom teori og praksis

Det manglende samarbeidet mellom Film- og fjernsynsvitenskap og Filmskolen er en fadese av historiske dimensjoner, og at et eventuelt «marked» for et nytt årsstudium må avklares med tanke på hvordan det kan «styrke mediesatsingen ved HiL, herunder også TVF og DNF», er nesten til å le av hadde det ikke vært så trist. Fremfor å styrke ser det heller ut som om man på sikt ønsker å stryke mediesatsingen ved HiL. Man kan i hvert fall ikke spare seg til Fant.

Det er svært svakt at et sterkt samarbeid mellom Film- og fjernsynsvitenskap og Filmskolen ikke eksisterer. Norske filmregissører skriver blant annet: «En nedleggelse vil trolig også redusere tilfanget av kvalifiserte søkere til Den Norske Filmskolen, som helt siden oppstarten i 1997 har hatt tidligere studenter ved film- og tv-vitenskap blant sine beste og mest motiverte søkere. Fremfor å legge ned deler av det filmfaglige miljøet på Lillehammer, bør HiLs styre jobbe for å styrke samarbeidet mellom de teoretiske og praktiske avdelingene.»

Film- og fjernsynsvitenskap har aldri klart å bygge broer til filmskolen eller tv-utdanningen. Og Filmskolen har vært steilt avvisende. Under Malte Wadman holdt Film- og fjernsynsvitenskap i det minste en og annen gjesteforelesning der, men med Thomas Stenderup har dette tatt helt slutt. Enhver invitasjon til faglig samarbeid, selv det minste seminar, blir møtt med avvisning eller taushet. Med tv-utdanningen er det litt annerledes. Der har Film- og fjernsynsvitenskap noen gjesteopptredener fra tid til annen, og det er etablert et felles lunsjseminar en gang i måneden. Men interne måter å fakturere for forelesninger på tvers av avdelingene har ironisk nok medført at det for dem ofte er like billig å hente inn forelesere utenfra som fra Film- og fjernsynsvitenskap.

Det manglende samarbeidet mellom de kunstneriske, de praktiske og de teoretiske film- og tv-utanningene vil kunne bli disse fagenes bane. Om få år vil konkurransen fra de tilsvarende utdanningene, som Westerdals, være merkbar. Hva har Filmskolen da å stille opp med? Hva står den for? Skolen har ikke satt dagsorden siden oppstarten i 1997. Men HiL har et fortrinn ved at den kan tilby hele spektret i film- og tv-produksjon, samt kritisk analyse og film- og fjernsynshistorie. Den sjansen har høgskolen ikke grepet, og snart er det for sent.

Den sikreste måten å fjerne etterspørsel, er å fjerne tilbud.

Og på lang sikt vil Lillehammer igjen kun bli en naturkulisse i norsk film.

Så, kjære rektor Kathrine Skretting og avdelingsstyremedlemmer Marit Roland Udnæs, Ingeborg Flagstad, Kåre Letrud, Micheline Egge Grung, Terje Ødegaard, Lorentz Stavrum, Hanna Carina Eckerbom Øverbø, Emil Henningsmoen, Njål Kleppe-Madland, Ibrar A. Manzoor og Mona Ødegaard!

Tenk ikke dette gjennom én gang til.

Tenk dette gjennom.

Og siden det ikke foreligger i styredokumentet, anse gjerne dette som et alternativt vedtaksforslag: «Tross Avdeling for samfunnsvitenskaps økonomiske prognoser samt langvarig fall i studentrekruttering til Seksjon for film- og fjernsynsvitenskap, ser avdelingsstyret det som mulig å utrede en videreføring av bachelor og årsstudium i Film- og fjernsynsvitenskap, og vedtar disse studietilbudene utviklet fra og med studieåret 2017.»

Jon Inge Faldalen er universitetslektor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Der underviser han blant annet i emnene Audiovisual Aesthetics, Filmhistorie og Alternativ film.

Relaterte saker: 

– Et korttenkt forslag om nedleggelse

Norske filmregissører advarer mot nedleggelse

– Norsk filmkultur blir fattigere

Legg igjen en kommentar

MENY