Møt Tarantinos musikkdetektiv

Møt Tarantinos musikkdetektiv

– Uten B-sider og album ville vi neppe hatt noen Quentin Tarantino, mener Mary Ramos, mangeårig musikkansvarlig for filmkunstneren. – Hjemme har Tarantino innredet et «platerom», nærmest som en platebutikk, med vinylplater organisert i avdelinger.

Å jobbe som musikkansvarlig, eller music supervisor på engelsk, betyr at du må være både detektiv, forhandler og psykolog. Helst skal du gjette regissørens ønsker, ha flust med egne idéer, og kunne skaffe den perfekte musikken til svært ulike filmprosjekter. Alt dette ifølge Mary Ramos, som gjennom tjue år i Hollywood har rukket å skaffe musikk til over hundre filmer. Mest kjent er hun for sitt langvarige samarbeid med Quentin Tarantino, som hun gjerne jobber ekstra hardt for å tilfredsstille.

– Jeg vil at publikum skal få sjansen til å se den filmen han har i hodet, istedenfor noe som ville ha blitt et kompromiss. Men jeg hjelper gjerne til med å fylle inn tomrom, etter at han selv har satt paletten.

Rockeskole

For Ramos handler jobben om å delta på alle nivåer.

– Jeg tar meg av alle musikalske sider ved en film. Det kan handle om å hjelpe regissøren å finne musikkspor, bistå med valget av komponist, eller sette sammen et midlertidig lydspor som antyder tonen og rytmen i filmen.

Hun kan også bistå med å få musikkopptredener i filmen til å se naturlige ut.

– Hvis de caster en skuespiller som ikke er sanger eller musiker, sørger jeg for at personen får et kurs på min «rockeskole». Bare det å holde en gitar på riktig måte, eller ta av og på seg gitarstroppen! Noe av det verste musikere ser på film er når noen tar på seg gitaren på en klønete måte. Det tar tid å bli vant til et instrument.

Gir seg aldri

Den viktigste delen av jobben handler likevel om juridiske forhold.

– Jeg er den typen musikkansvarlig som tilbyr full service, og selv skaffer rettighetene til musikken. En stor del av arbeids­innsatsen min kan gå med til å overtale.

Hun viser oss et klipp fra Pulp Fiction (1994), der Uma Thurman danser til en coverversjon av Neil Diamonds Girl, You’ll Be a Woman Soon, framført av Urge Overkill.

– Vi henvendte oss først til Neil Diamonds utgivere, men de likte ikke scenen og nektet oss å bruke låten. Etter dansingen tar jo Uma Thurman en overdose heroin, og det ville de ikke bli forbundet med. Men istedenfor å si til Quentin at han ikke kunne bruke sangen, skrev jeg et engasjert brev til Neil Diamond. Jeg forklarte at vi langt fra forherliget narkotika. Tvert imot, hun dør jo nesten! Så han lot oss bruke låta.

Kan du nevne en musikkforespørsel dere måtte gi opp?

– Nei, for jeg får dem alltid! Haha, neida. Eller jo. Jeg gir meg aldri.

KURT RUSSELL and SAMUEL L. JACKSON star in THE HATEFUL EIGHT
KURT RUSSELL og SAMUEL L. JACKSON i THE HATEFUL EIGHT

Kassetter og vinyl

At Ramos ble musikkansvarlig handlet om slump – og Quentin Tarantino.

– Jeg visste ikke engang at dette var en jobb. Folk pleier å spørre meg hva slags skoler de kan gå, men jeg har ingen gode svar, for selv ramlet jeg inn i jobben. Jeg møtte Quentin gjennom en god venn, skuespilleren Tim Roth, da de jobbet sammen på Reservoir Dogs. Vi fant tonen i en samtale om musikk. Det viste seg at filmens musikkansvarlige trengte en assistent, og jeg trengte en jobb.

Ramos har blitt kalt Tarantinos personlige DJ, og gir ham gjerne kassetter med musikk.

– Quentin er ingen digital fyr. Han vil ikke gå til noen nettside, og vanligvis heller ikke ha noen CD. Men kassettbånd og vinyl! Hjemme har han innredet et «platerom», nærmest som en platebutikk, med vinylplater organisert i avdelinger. Da vi jobbet med Jackie Brown gikk han rett til R&B-avdelingen, og valgte noe han mente fanget historiens «sjel». Ofte ber jeg ham fortelle historien, og så gjør han pauser innimellom og spiller musikk.

Kill Bill - versjon 2
Under sverdduellen mellom Uma Thurman og Lucy Liu i Kill Bill Vol 1 hører vi låta Don’t Let Me Be Misunderstood.

Les også vårt intervju med Johan Husvik, music supervisor på Beatles.

Lag en cover!

Til artister som ønsker få musikken sin brukt i en film har Ramos et råd:

– Lag en særegen cover av en kjent låt! Når noen leter etter musikk til en reklamefilm eller et tv-innslag trenger de ofte noe som lyder kjent, men samtidig har en egen vri. Er du heldig oppdager de originalmusikken din etterpå.

Før de to siste filmene sine brukte Tarantino sjelden nyskrevet musikk. Han er kjent for å hente fram gamle perler, gjerne covers, og benytte dem på originale og uvante måter. Under sverdduellen mellom Uma Thurman og Lucy Liu i Kill Bill Vol 1 (2003) hører vi låta Don’t Let Me Be Misunderstood, opprinnelig skrevet for jazzsangerinnen Nina Simone i 1964 – men dette er en discoversjon fra 1977 med gruppen Santa Esmeralda.

– Jeg elsker den scenen! Den er umulig å forestille seg uten denne sangen, som først virket umulig å få rettighetene til. Bandet lå i rettslig strid, og vokalisten var forsvunnet.

Før internetts tid var Ramos henvist til å bla i telefonkataloger, lese nekrologer og banke på dører. Hun sporet opp vokalisten, som hadde flyttet til Frankrike, og hjalp ham å løse den rettslige striden. En annen gang trålet hun jazzklubber i New York, og fant en musiker ikke engang plateselskapet hadde hørt fra siden 1970-tallet.

Maestro Morricone

Ramos’ store stolthet for øyeblikket er at hun greide å føre sammen Tarantino og den 87 år gamle komponistlegenden Ennio Morricone, som regissøren lenge har beundret. Han lagde én melodi til Django Unchained (2012), og deretter originalmusikk til hele den kinoaktuelle The Hateful Eight (2015). Soundtracket er nominert til Oscar og har allerede vunnet mange priser, deriblant en Golden Globe. Det var lenge uklart om The Hateful Eight ville bli lagd ferdig, etter at manuset ble lekket og Tarantino følte seg forrådt.

– Heldigvis ombestemte han seg, men han var blitt mistenksom. For å lese manuset måtte du gjøre det hjemme hos ham, og siste kapittel holdt han hemmelig. Jeg foreslo at dette kunne være en god anledning til å jobbe med Maestroen, sier Ramos.

The Live to Lathe Limited Edition Recording for the H8ful Eight Soundtrack performed in front of Quentin Tarantino at Abbey Road Studios on December 9, 2015 in London, England.
«Tarantino hadde ennå ikke hørt en tone da maestroen gikk i studio og spilte den inn med et orkester. Men da han hørte den første delen, var reaksjonen var fantastisk».

Tarantino var fristet, men også skeptisk, siden han aldri før hadde overlatt filmmusikken til noen andre. Ramos måtte lokke og forsikre, og fikk en betrodd venn av Morricone til å oversette manus til italiensk, siden Tarantino fryktet nye manuslekkasjer. Etter lesningen var maestroen ikke overbevist, fordi han oppfattet filmen som en western og ikke ville gjenta gamle bragder. Heldigvis syntes kona hans at manuset var et mesterverk.

– Vi arrangerte et møte mellom de to, hvor de endelig fikk snakket sammen. De kom fram til at historien liknet mer på en thriller enn en western, og maestroen avslørte at han allerede hadde idéer til musikk under manuslesningen. Det var et tema som illustrerer diligensens bevegelser, med en illevarslende stemning. Men etterpå gikk det lang tid før Quentin fikk høre musikken. Han hadde ennå ikke hørt en tone da maestroen gikk i studio og spilte den inn med et orkester. Men da han hørte den første delen var jeg tilstede, og reaksjonen var fantastisk. Han var som et barn! Alle sorger var blåst bort.

Lydbildets makt

Ramos har også jobbet mye med Tom McCarthy, blant annet på det Oscarpriste dramaet Spotlight (2015). Den handler om gravejournalistene i The Boston Globe, som i 2003 vant Pulitzerprisen for opprullingen av en skandale i den katolske kirken, som systematisk hadde dysset ned presters seksuelle overgrep mot barn.

– Vi lette etter musikk som kunne gjenskape følelsen fra 1970-tallets journalistfilmer, som Watergate-fortellingen Alle presidentens menn. Vi ønsket noe av den samme energien, siden også Spotlight handler om en etterforskning.

Denne gangen hentet hun inn komponisten Howard Shore, som blant annet har lagd musikk til Ringenes Herre-filmene. I Göteborg viste Ramos et klipp der Rachel McAdams spiller en journalist som går fra dør til dør, for å få noen til å fortelle om overgrepene. Til klippet spilte hun tre ulike lydbilder: Komponistens første forslag, som var gitarbasert og raskt, og liknet litt på irsk folkemusikk. Deretter en langsommere versjon, cool og elegant, og til slutt den endelige versjon, med melodiøst piano og en ladet dynamikk.

– Filmen har flere slike montasje-sekvenser, hvor etterforskningen skrider fram. Vi ville gjerne låne energien fra rollefigurene, og hente den opp i musikken. Den andre versjonen syntes vi fikk mer patos, noe som kunne hjelpe filmen. Den tredje handlet om å tilføre mer kraft og engasjement, forklarer Ramos.

Framtidsrettet

Som musikkansvarlig ser hun på seg selv som rådgiver og tilrettelegger.

– Min tilnærming til jobben er at jeg ser på film som regissørens medium. Oppgaven min blir å hjelpe ham eller henne å fortelle historien sin. Det er ikke jeg som skal velge, men jeg kan hjelpe dem å nærme seg et valg.

Å tilrettelegge handler også om å være forutseende.

– Ideelt sett kjøper jeg rettighetene til å bruke musikken over hele verden, og i alle medier, inkludert nye medietyper som måtte komme i framtiden. Etter tjue år i bransjen har jeg sett videokassetter bli til DVD, og så videre. Det gjelder å være forberedt.

Stort sett opplever hun den digitale utviklingen som et gode.

– Det er fantastisk at uavhengig musikk er blitt så mye lettere tilgjengelig. På den annen side har digital musikk ikke samme lydkvalitet, og det er sørgelig at albumet er dødt. Tenk hvis iTunes kunne ha begrenset seg til å selge album. Uten B-sider og album ville vi neppe hatt noen Quentin Tarantino, mener Mary Ramos.

Dette intervjuet er blant annet basert på Ramos sin masterclass på filmfestivalen i Göteborg i februar, i samtale med moderator Christina Jeurling Birro.

Les også vårt intervju med Johan Husvik, music supervisor på Beatles.

Legg igjen en kommentar

Møt Tarantinos musikkdetektiv

Møt Tarantinos musikkdetektiv

– Uten B-sider og album ville vi neppe hatt noen Quentin Tarantino, mener Mary Ramos, mangeårig musikkansvarlig for filmkunstneren. – Hjemme har Tarantino innredet et «platerom», nærmest som en platebutikk, med vinylplater organisert i avdelinger.

Å jobbe som musikkansvarlig, eller music supervisor på engelsk, betyr at du må være både detektiv, forhandler og psykolog. Helst skal du gjette regissørens ønsker, ha flust med egne idéer, og kunne skaffe den perfekte musikken til svært ulike filmprosjekter. Alt dette ifølge Mary Ramos, som gjennom tjue år i Hollywood har rukket å skaffe musikk til over hundre filmer. Mest kjent er hun for sitt langvarige samarbeid med Quentin Tarantino, som hun gjerne jobber ekstra hardt for å tilfredsstille.

– Jeg vil at publikum skal få sjansen til å se den filmen han har i hodet, istedenfor noe som ville ha blitt et kompromiss. Men jeg hjelper gjerne til med å fylle inn tomrom, etter at han selv har satt paletten.

Rockeskole

For Ramos handler jobben om å delta på alle nivåer.

– Jeg tar meg av alle musikalske sider ved en film. Det kan handle om å hjelpe regissøren å finne musikkspor, bistå med valget av komponist, eller sette sammen et midlertidig lydspor som antyder tonen og rytmen i filmen.

Hun kan også bistå med å få musikkopptredener i filmen til å se naturlige ut.

– Hvis de caster en skuespiller som ikke er sanger eller musiker, sørger jeg for at personen får et kurs på min «rockeskole». Bare det å holde en gitar på riktig måte, eller ta av og på seg gitarstroppen! Noe av det verste musikere ser på film er når noen tar på seg gitaren på en klønete måte. Det tar tid å bli vant til et instrument.

Gir seg aldri

Den viktigste delen av jobben handler likevel om juridiske forhold.

– Jeg er den typen musikkansvarlig som tilbyr full service, og selv skaffer rettighetene til musikken. En stor del av arbeids­innsatsen min kan gå med til å overtale.

Hun viser oss et klipp fra Pulp Fiction (1994), der Uma Thurman danser til en coverversjon av Neil Diamonds Girl, You’ll Be a Woman Soon, framført av Urge Overkill.

– Vi henvendte oss først til Neil Diamonds utgivere, men de likte ikke scenen og nektet oss å bruke låten. Etter dansingen tar jo Uma Thurman en overdose heroin, og det ville de ikke bli forbundet med. Men istedenfor å si til Quentin at han ikke kunne bruke sangen, skrev jeg et engasjert brev til Neil Diamond. Jeg forklarte at vi langt fra forherliget narkotika. Tvert imot, hun dør jo nesten! Så han lot oss bruke låta.

Kan du nevne en musikkforespørsel dere måtte gi opp?

– Nei, for jeg får dem alltid! Haha, neida. Eller jo. Jeg gir meg aldri.

KURT RUSSELL and SAMUEL L. JACKSON star in THE HATEFUL EIGHT
KURT RUSSELL og SAMUEL L. JACKSON i THE HATEFUL EIGHT

Kassetter og vinyl

At Ramos ble musikkansvarlig handlet om slump – og Quentin Tarantino.

– Jeg visste ikke engang at dette var en jobb. Folk pleier å spørre meg hva slags skoler de kan gå, men jeg har ingen gode svar, for selv ramlet jeg inn i jobben. Jeg møtte Quentin gjennom en god venn, skuespilleren Tim Roth, da de jobbet sammen på Reservoir Dogs. Vi fant tonen i en samtale om musikk. Det viste seg at filmens musikkansvarlige trengte en assistent, og jeg trengte en jobb.

Ramos har blitt kalt Tarantinos personlige DJ, og gir ham gjerne kassetter med musikk.

– Quentin er ingen digital fyr. Han vil ikke gå til noen nettside, og vanligvis heller ikke ha noen CD. Men kassettbånd og vinyl! Hjemme har han innredet et «platerom», nærmest som en platebutikk, med vinylplater organisert i avdelinger. Da vi jobbet med Jackie Brown gikk han rett til R&B-avdelingen, og valgte noe han mente fanget historiens «sjel». Ofte ber jeg ham fortelle historien, og så gjør han pauser innimellom og spiller musikk.

Kill Bill - versjon 2
Under sverdduellen mellom Uma Thurman og Lucy Liu i Kill Bill Vol 1 hører vi låta Don’t Let Me Be Misunderstood.

Les også vårt intervju med Johan Husvik, music supervisor på Beatles.

Lag en cover!

Til artister som ønsker få musikken sin brukt i en film har Ramos et råd:

– Lag en særegen cover av en kjent låt! Når noen leter etter musikk til en reklamefilm eller et tv-innslag trenger de ofte noe som lyder kjent, men samtidig har en egen vri. Er du heldig oppdager de originalmusikken din etterpå.

Før de to siste filmene sine brukte Tarantino sjelden nyskrevet musikk. Han er kjent for å hente fram gamle perler, gjerne covers, og benytte dem på originale og uvante måter. Under sverdduellen mellom Uma Thurman og Lucy Liu i Kill Bill Vol 1 (2003) hører vi låta Don’t Let Me Be Misunderstood, opprinnelig skrevet for jazzsangerinnen Nina Simone i 1964 – men dette er en discoversjon fra 1977 med gruppen Santa Esmeralda.

– Jeg elsker den scenen! Den er umulig å forestille seg uten denne sangen, som først virket umulig å få rettighetene til. Bandet lå i rettslig strid, og vokalisten var forsvunnet.

Før internetts tid var Ramos henvist til å bla i telefonkataloger, lese nekrologer og banke på dører. Hun sporet opp vokalisten, som hadde flyttet til Frankrike, og hjalp ham å løse den rettslige striden. En annen gang trålet hun jazzklubber i New York, og fant en musiker ikke engang plateselskapet hadde hørt fra siden 1970-tallet.

Maestro Morricone

Ramos’ store stolthet for øyeblikket er at hun greide å føre sammen Tarantino og den 87 år gamle komponistlegenden Ennio Morricone, som regissøren lenge har beundret. Han lagde én melodi til Django Unchained (2012), og deretter originalmusikk til hele den kinoaktuelle The Hateful Eight (2015). Soundtracket er nominert til Oscar og har allerede vunnet mange priser, deriblant en Golden Globe. Det var lenge uklart om The Hateful Eight ville bli lagd ferdig, etter at manuset ble lekket og Tarantino følte seg forrådt.

– Heldigvis ombestemte han seg, men han var blitt mistenksom. For å lese manuset måtte du gjøre det hjemme hos ham, og siste kapittel holdt han hemmelig. Jeg foreslo at dette kunne være en god anledning til å jobbe med Maestroen, sier Ramos.

The Live to Lathe Limited Edition Recording for the H8ful Eight Soundtrack performed in front of Quentin Tarantino at Abbey Road Studios on December 9, 2015 in London, England.
«Tarantino hadde ennå ikke hørt en tone da maestroen gikk i studio og spilte den inn med et orkester. Men da han hørte den første delen, var reaksjonen var fantastisk».

Tarantino var fristet, men også skeptisk, siden han aldri før hadde overlatt filmmusikken til noen andre. Ramos måtte lokke og forsikre, og fikk en betrodd venn av Morricone til å oversette manus til italiensk, siden Tarantino fryktet nye manuslekkasjer. Etter lesningen var maestroen ikke overbevist, fordi han oppfattet filmen som en western og ikke ville gjenta gamle bragder. Heldigvis syntes kona hans at manuset var et mesterverk.

– Vi arrangerte et møte mellom de to, hvor de endelig fikk snakket sammen. De kom fram til at historien liknet mer på en thriller enn en western, og maestroen avslørte at han allerede hadde idéer til musikk under manuslesningen. Det var et tema som illustrerer diligensens bevegelser, med en illevarslende stemning. Men etterpå gikk det lang tid før Quentin fikk høre musikken. Han hadde ennå ikke hørt en tone da maestroen gikk i studio og spilte den inn med et orkester. Men da han hørte den første delen var jeg tilstede, og reaksjonen var fantastisk. Han var som et barn! Alle sorger var blåst bort.

Lydbildets makt

Ramos har også jobbet mye med Tom McCarthy, blant annet på det Oscarpriste dramaet Spotlight (2015). Den handler om gravejournalistene i The Boston Globe, som i 2003 vant Pulitzerprisen for opprullingen av en skandale i den katolske kirken, som systematisk hadde dysset ned presters seksuelle overgrep mot barn.

– Vi lette etter musikk som kunne gjenskape følelsen fra 1970-tallets journalistfilmer, som Watergate-fortellingen Alle presidentens menn. Vi ønsket noe av den samme energien, siden også Spotlight handler om en etterforskning.

Denne gangen hentet hun inn komponisten Howard Shore, som blant annet har lagd musikk til Ringenes Herre-filmene. I Göteborg viste Ramos et klipp der Rachel McAdams spiller en journalist som går fra dør til dør, for å få noen til å fortelle om overgrepene. Til klippet spilte hun tre ulike lydbilder: Komponistens første forslag, som var gitarbasert og raskt, og liknet litt på irsk folkemusikk. Deretter en langsommere versjon, cool og elegant, og til slutt den endelige versjon, med melodiøst piano og en ladet dynamikk.

– Filmen har flere slike montasje-sekvenser, hvor etterforskningen skrider fram. Vi ville gjerne låne energien fra rollefigurene, og hente den opp i musikken. Den andre versjonen syntes vi fikk mer patos, noe som kunne hjelpe filmen. Den tredje handlet om å tilføre mer kraft og engasjement, forklarer Ramos.

Framtidsrettet

Som musikkansvarlig ser hun på seg selv som rådgiver og tilrettelegger.

– Min tilnærming til jobben er at jeg ser på film som regissørens medium. Oppgaven min blir å hjelpe ham eller henne å fortelle historien sin. Det er ikke jeg som skal velge, men jeg kan hjelpe dem å nærme seg et valg.

Å tilrettelegge handler også om å være forutseende.

– Ideelt sett kjøper jeg rettighetene til å bruke musikken over hele verden, og i alle medier, inkludert nye medietyper som måtte komme i framtiden. Etter tjue år i bransjen har jeg sett videokassetter bli til DVD, og så videre. Det gjelder å være forberedt.

Stort sett opplever hun den digitale utviklingen som et gode.

– Det er fantastisk at uavhengig musikk er blitt så mye lettere tilgjengelig. På den annen side har digital musikk ikke samme lydkvalitet, og det er sørgelig at albumet er dødt. Tenk hvis iTunes kunne ha begrenset seg til å selge album. Uten B-sider og album ville vi neppe hatt noen Quentin Tarantino, mener Mary Ramos.

Dette intervjuet er blant annet basert på Ramos sin masterclass på filmfestivalen i Göteborg i februar, i samtale med moderator Christina Jeurling Birro.

Les også vårt intervju med Johan Husvik, music supervisor på Beatles.

Legg igjen en kommentar

MENY