Close-Up: Mamma er noe man gjør

Close-Up: Mamma er noe man gjør

I helstøpte «Mamma» samspiller fortelling og stil til en treffende tone og tematikk om hvordan avvisning kan gå i arv gjennom miljø.

Nære relasjoner er prekære. Manusforfatter Amy Black Ndiaye har skrevet en medrivende fortelling, med en suksessiv eksposisjon som allierer oss med hovedpersonen «Amanda» i hennes gryende realisering av morsrollen hun kvier seg for å innrømme, for seg selv og for andre. Og regissør Julia Lindström instruerer de godt spilte karakterene «Amanda» (Ane Ulimoen Øverli), «Lana» (Vanessa Vuijsters), «Tove» (Marthe Germaine Christensen) og «Mike» (Esrom Kidane) med fingerspissfølelse. Fotograf Kristian Jaran Engelsens utsnitt og klipper Toril Strøms sammenstilling av dem skaper en tone og rytme som forteller mye gjennom blikk og klipp fra reaksjoner, med en særlig god bruk av nærbilder, som tåler en tidvis sterk symbolikk.

Åpningsinnstillingene viser ei ung jente som danser i mørket, og en My Little Pony-dukke stående blant flasker med alkohol på et bord. Musikken fra Ji Nilssons «Encore» har følgende tekst: «Come dance with me/Save all your tears for another time/Right here baby/You know I’m still yours/And you’re still mine/Don’t want to feel/So won’t you let my emotions be?/Come d…» Musikken avbrytes av tekstplakaten “Mamma”. Sangen byr opp til dans, men den lille jenta er alene, i en situasjon hun ikke burde vært i.

Mamma 1Mamma 2

Fotograf: Kristian Jaran Engelsen

Etter tekstplakaten «Mamma» følger kameraet etter en ung kvinne, som vi kan anta er den unge jenta i nåtid (og som vi straks får vite at er «Amanda»). Hun ser seg bakover om noen følger etter henne.

Mamma 3

Det er skapt sympati med henne i de første barndomsinnstillingene, så det er lett å identifisere seg med at hun som ung voksen har stjålet et par sko. Vi ser hun ta dem på seg, og klesstilen og de malte fingrene forteller mye om karakteren.

Mamma 4

På vei hjem med stjålne sko å fylle utveksler hun blikk med en mann («Mike»). De har tydeligvis møtt hverandre før. At han står med en gjeng ungdommer på isen gir ham umiddelbart sympatiske trekk.

Mamma 5Mamma 6

Inne i leiligheten sier «Amanda» hei til smilende «Lana», som leker med en dukke på rommet sitt.  Mamma 7Mamma 8Mamma 9Mamma 10Mamma 11

«Amanda» hilser så på moren («Tove»), og får raskt vite at hun må være barnevakt for «Lana» denne kvelden. Det vil hun ikke. Her fremstår hun som en furten datter.

Mamma 12Mamma 13Mamma 14Mamma 15

«Lana» sitter i stillhet og hører de to krangle.

Mamma 16

«Amanda» krever at moren tar av seg kjolen hennes, tar på seg skoene og er på vei ut.

Mamma 17Mamma 18

Moren ser på henne en stund og sier: «Hvis du går ut den døra der, så trenger du ikke å komme tilbake igjen.»

Mamma 19

«Mamma, se!» sier «Lana» med blikket rettet mot entreen.

Mamma 20

«Amanda» setter seg ned med ryggen mot utgangsdøra. Moren setter seg ned ved siden av henne.

Mamma 21

Mamma 22Mamma 23Mamma 24

Moren lener seg mot «Amanda»s skulder, trekker seg så tilbake igjen og sier: «Du er mammaen hennes.»

Mamma 25Mamma 26Mamma 27

Her er informasjon om at «Amanda» er «Lana»s mor effektivt holdt tilbake, og ikke bare for å skape et vendepunkt. Ved at vi først sannsynligvis tror at «Lana» er lillesøsteren, settes vi på et vis nær «Amanda»-karakterens situasjon, som også mentalt «tror» at datteren er lillesøsteren, som for å overbevise seg selv om at hun stadig er ung og uavhengig. Moren må derfor fortelle henne og minne henne på at «du er mammaen hennes». Her tar manusforfatteren et godt grep om tilskueren.

Men hun er ikke klar til å være mamma ute blant folk. På kebabsjappa spør «Mike»: «Er du her alene, eller» «Nei, jeg er her med lillesøstera mi», svarer hun. Hun skammer seg over løgnen og tør ikke møte «Lana»s blikk.

Mamma 28Mamma 29Mamma 30Mamma 31Mamma 32

På vei hjem prøver «Amanda» uten hell å få naboen til å passe «Lana».

Mamma 33

Det er tross alt nyttårsaften. I en rørende scene sittende på gangen sier «Lana»: «Jeg vil se fyrverkeriet med deg.»

Mamma 34

«Amanda» forsøker å kjøpe henne: «Du kan få fjernkontrollen i tre dager.»Mamma 35

Men «Lana» bare gjentar: «Jeg vil se fyrverkeriet med deg.»

Mamma 36

De blir sittende i trappeoppgangen for å spise.

Mamma 37

«Er det fyrverkeri på festen?» spør «Lana».

I noen korte, ultranære bilder av hårstell vises så «Amanda»s nærhet til «Lana», og «Lana»s til dukken. Strøms klipping mellom de ulike «generasjonenes» hårstell sier effektivt og poetisk at handlinger går i arv. Og innstillingene gestikulerer mot realiseringen av at behovet for frihet er mindre enn behovet for å gi omsorg.

Mamma 38Mamma 39Mamma 40

«Er du klar for fest?» spør «Amanda» «Ja», svarer «Lana».

Mamma 41

I en undergang viser de to fingeren til to gutter som ler av dem. De er to tøffe jenter, den unge moren og barnet hennes.

Mamma 42

Men ved en hesteinngjerding forsøker «Amanda» å kjøpe noen ungjenter med sigaretter og øl for å passe «Lana» noen timer.

Mamma 43

«Gidder dere å passe på hu litt?» spør «Amanda».

Mamma 44

«Amanda» sier så til «Lana»: «Jeg er tilbake til tolv, ok?» «Lana» svarer: «Men jeg vil være på festen.» «Amanda»: «Ja, men festen er bare for de voksne.» «Lana»: «Men jeg vil være med deg.» «Amanda»: «Jamen, se her da: Se når de to viserne er på toppen her, da er klokka tolv. Se da, det er ikke noe lenge til.» «Lana»: «Men jeg vil være med deg.» «Amanda»: «Nei, jeg må gå nå.» «Lana»: «Men jeg vil være med deg.» «Amanda»: «Ja, men du må være her nå, Lana. Det går fint.» «Amanda» går, til tross for «Lana»s gjentatte ønske om å være med henne.Mamma 45Mamma 46Mamma 47

Inne på festen møter hun og danser med «Mike». Gjennom stadig nærmere skudd og motskudd, og til sist inn i et toskudd, løfter bilder, musikk og lysdesign alt sammen til en eufori, som viser hva «Amanda» higer etter, og her får.

Mamma 48

Ute fyrer de av kinaputter. «Kan jeg få prøve?» spør «Lana». «Du er for liten», sier en av jentene. «Jeg er ikke liten», svarer «Lana». «Leker man med dukker, så er man liten», sier en av de andre jentene. «Lana» tenker, senker forsiktig dukken bak ryggen og slipper den ned i snøen.

Mamma 49Mamma 50Mamma ekstraMamma 52Mamma 53Mamma 54Mamma 55Mamma 56Mamma 57Mamma 58

Sterkt symbolske bilder, som denne dukken i snøen, faller naturlig i den troverdige, realistiske fortellingen.

Inne på festen møter «Amanda» moren. «Hva gjør du her?» spør hun. Vi får så vite at løgnene gjelder flere generasjoner: Til kjæresten «Cato» sier «Tove» at hun og «Amanda» er søstre, og han tror også at «Lana» er «Tove»s datter.

Mamma 59

Ute fester jentene en kinaputt til dukken, som tennes på.

Mamma 60Mamma 61Mamma 62

Tidligere i filmen har «Amanda» skrevet «I want more» på en sigarett. Ved rakettoppskytningen midnatt spør «Mike»: «Want more?». Filmen lar her fyrverkeri, sigarett og undertekst gå opp i røyk, og «Amanda» sier til sist: ««Lana» er dattera mi.» Og så går hun.

Mamma 63Mamma 64

Men ute ved hestene er verken jentene eller «Lana». «Amanda» finner den parterte dukken i snøen, og hun leter fortvilet og roper på henne gjentatte ganger: «Lana!»

Mamma 65

«Amanda» går inn igjen på festen, og finner heldigvis «Lana» der. Gjenkjennelsen er mesterlig klippet sammen av Strøm. Vi ser først «Amanda» som voksen, så seg selv som barn (klippet fra åpningen), før hun ser «Lana» i den virkelige situasjonen. Hun skjønner at hun ikke vil at det samme skal skje med datteren som med seg selv. Hun ønsker å tre ut av denne slekters gang.

Mamma 66Mamma 68Mamma 69Mamma 70

«Amanda» sier at fest bare er for voksne og at de skal gå nå. «Du er ikke mammaen min», sier «Lana». «Amanda» ser ned, tenker litt, ser opp og sier: «Jo, det er jeg.» Innrømmelsens øyeblikk er der.

Mamma 71Mamma 73Mamma 74Mamma 75

«Amanda» sier: «Du kan få sitte på ryggen hele veien hjem.»

Mamma 77

«Ok», sier «Lana» «Hopp opp», sier «Amanda», som tar datteren på ryggen og bærer henne hjemover.

Mamma 78Mamma 79Mamma 80Mamma 81

«Amanda! Amanda!» roper «Mike» etter henne. «Går det fint?» spør «Amanda», og får et bekreftende «Mm» av «Lana» «Fryser du?» spør «Amanda», og får et avkreftende «Mm» av «Lana». De går hjem gjennom snødrevet.

Mamma 82 Mamma 83 Mamma 84

«Come dance with me»-musikken fra åpningen gjentas over ettertekstene, og en vond og vakker fortelling er over.

Sorry, comments are closed for this post.

Close-Up: Mamma er noe man gjør

Close-Up: Mamma er noe man gjør

I helstøpte «Mamma» samspiller fortelling og stil til en treffende tone og tematikk om hvordan avvisning kan gå i arv gjennom miljø.

Nære relasjoner er prekære. Manusforfatter Amy Black Ndiaye har skrevet en medrivende fortelling, med en suksessiv eksposisjon som allierer oss med hovedpersonen «Amanda» i hennes gryende realisering av morsrollen hun kvier seg for å innrømme, for seg selv og for andre. Og regissør Julia Lindström instruerer de godt spilte karakterene «Amanda» (Ane Ulimoen Øverli), «Lana» (Vanessa Vuijsters), «Tove» (Marthe Germaine Christensen) og «Mike» (Esrom Kidane) med fingerspissfølelse. Fotograf Kristian Jaran Engelsens utsnitt og klipper Toril Strøms sammenstilling av dem skaper en tone og rytme som forteller mye gjennom blikk og klipp fra reaksjoner, med en særlig god bruk av nærbilder, som tåler en tidvis sterk symbolikk.

Åpningsinnstillingene viser ei ung jente som danser i mørket, og en My Little Pony-dukke stående blant flasker med alkohol på et bord. Musikken fra Ji Nilssons «Encore» har følgende tekst: «Come dance with me/Save all your tears for another time/Right here baby/You know I’m still yours/And you’re still mine/Don’t want to feel/So won’t you let my emotions be?/Come d…» Musikken avbrytes av tekstplakaten “Mamma”. Sangen byr opp til dans, men den lille jenta er alene, i en situasjon hun ikke burde vært i.

Mamma 1Mamma 2

Fotograf: Kristian Jaran Engelsen

Etter tekstplakaten «Mamma» følger kameraet etter en ung kvinne, som vi kan anta er den unge jenta i nåtid (og som vi straks får vite at er «Amanda»). Hun ser seg bakover om noen følger etter henne.

Mamma 3

Det er skapt sympati med henne i de første barndomsinnstillingene, så det er lett å identifisere seg med at hun som ung voksen har stjålet et par sko. Vi ser hun ta dem på seg, og klesstilen og de malte fingrene forteller mye om karakteren.

Mamma 4

På vei hjem med stjålne sko å fylle utveksler hun blikk med en mann («Mike»). De har tydeligvis møtt hverandre før. At han står med en gjeng ungdommer på isen gir ham umiddelbart sympatiske trekk.

Mamma 5Mamma 6

Inne i leiligheten sier «Amanda» hei til smilende «Lana», som leker med en dukke på rommet sitt.  Mamma 7Mamma 8Mamma 9Mamma 10Mamma 11

«Amanda» hilser så på moren («Tove»), og får raskt vite at hun må være barnevakt for «Lana» denne kvelden. Det vil hun ikke. Her fremstår hun som en furten datter.

Mamma 12Mamma 13Mamma 14Mamma 15

«Lana» sitter i stillhet og hører de to krangle.

Mamma 16

«Amanda» krever at moren tar av seg kjolen hennes, tar på seg skoene og er på vei ut.

Mamma 17Mamma 18

Moren ser på henne en stund og sier: «Hvis du går ut den døra der, så trenger du ikke å komme tilbake igjen.»

Mamma 19

«Mamma, se!» sier «Lana» med blikket rettet mot entreen.

Mamma 20

«Amanda» setter seg ned med ryggen mot utgangsdøra. Moren setter seg ned ved siden av henne.

Mamma 21

Mamma 22Mamma 23Mamma 24

Moren lener seg mot «Amanda»s skulder, trekker seg så tilbake igjen og sier: «Du er mammaen hennes.»

Mamma 25Mamma 26Mamma 27

Her er informasjon om at «Amanda» er «Lana»s mor effektivt holdt tilbake, og ikke bare for å skape et vendepunkt. Ved at vi først sannsynligvis tror at «Lana» er lillesøsteren, settes vi på et vis nær «Amanda»-karakterens situasjon, som også mentalt «tror» at datteren er lillesøsteren, som for å overbevise seg selv om at hun stadig er ung og uavhengig. Moren må derfor fortelle henne og minne henne på at «du er mammaen hennes». Her tar manusforfatteren et godt grep om tilskueren.

Men hun er ikke klar til å være mamma ute blant folk. På kebabsjappa spør «Mike»: «Er du her alene, eller» «Nei, jeg er her med lillesøstera mi», svarer hun. Hun skammer seg over løgnen og tør ikke møte «Lana»s blikk.

Mamma 28Mamma 29Mamma 30Mamma 31Mamma 32

På vei hjem prøver «Amanda» uten hell å få naboen til å passe «Lana».

Mamma 33

Det er tross alt nyttårsaften. I en rørende scene sittende på gangen sier «Lana»: «Jeg vil se fyrverkeriet med deg.»

Mamma 34

«Amanda» forsøker å kjøpe henne: «Du kan få fjernkontrollen i tre dager.»Mamma 35

Men «Lana» bare gjentar: «Jeg vil se fyrverkeriet med deg.»

Mamma 36

De blir sittende i trappeoppgangen for å spise.

Mamma 37

«Er det fyrverkeri på festen?» spør «Lana».

I noen korte, ultranære bilder av hårstell vises så «Amanda»s nærhet til «Lana», og «Lana»s til dukken. Strøms klipping mellom de ulike «generasjonenes» hårstell sier effektivt og poetisk at handlinger går i arv. Og innstillingene gestikulerer mot realiseringen av at behovet for frihet er mindre enn behovet for å gi omsorg.

Mamma 38Mamma 39Mamma 40

«Er du klar for fest?» spør «Amanda» «Ja», svarer «Lana».

Mamma 41

I en undergang viser de to fingeren til to gutter som ler av dem. De er to tøffe jenter, den unge moren og barnet hennes.

Mamma 42

Men ved en hesteinngjerding forsøker «Amanda» å kjøpe noen ungjenter med sigaretter og øl for å passe «Lana» noen timer.

Mamma 43

«Gidder dere å passe på hu litt?» spør «Amanda».

Mamma 44

«Amanda» sier så til «Lana»: «Jeg er tilbake til tolv, ok?» «Lana» svarer: «Men jeg vil være på festen.» «Amanda»: «Ja, men festen er bare for de voksne.» «Lana»: «Men jeg vil være med deg.» «Amanda»: «Jamen, se her da: Se når de to viserne er på toppen her, da er klokka tolv. Se da, det er ikke noe lenge til.» «Lana»: «Men jeg vil være med deg.» «Amanda»: «Nei, jeg må gå nå.» «Lana»: «Men jeg vil være med deg.» «Amanda»: «Ja, men du må være her nå, Lana. Det går fint.» «Amanda» går, til tross for «Lana»s gjentatte ønske om å være med henne.Mamma 45Mamma 46Mamma 47

Inne på festen møter hun og danser med «Mike». Gjennom stadig nærmere skudd og motskudd, og til sist inn i et toskudd, løfter bilder, musikk og lysdesign alt sammen til en eufori, som viser hva «Amanda» higer etter, og her får.

Mamma 48

Ute fyrer de av kinaputter. «Kan jeg få prøve?» spør «Lana». «Du er for liten», sier en av jentene. «Jeg er ikke liten», svarer «Lana». «Leker man med dukker, så er man liten», sier en av de andre jentene. «Lana» tenker, senker forsiktig dukken bak ryggen og slipper den ned i snøen.

Mamma 49Mamma 50Mamma ekstraMamma 52Mamma 53Mamma 54Mamma 55Mamma 56Mamma 57Mamma 58

Sterkt symbolske bilder, som denne dukken i snøen, faller naturlig i den troverdige, realistiske fortellingen.

Inne på festen møter «Amanda» moren. «Hva gjør du her?» spør hun. Vi får så vite at løgnene gjelder flere generasjoner: Til kjæresten «Cato» sier «Tove» at hun og «Amanda» er søstre, og han tror også at «Lana» er «Tove»s datter.

Mamma 59

Ute fester jentene en kinaputt til dukken, som tennes på.

Mamma 60Mamma 61Mamma 62

Tidligere i filmen har «Amanda» skrevet «I want more» på en sigarett. Ved rakettoppskytningen midnatt spør «Mike»: «Want more?». Filmen lar her fyrverkeri, sigarett og undertekst gå opp i røyk, og «Amanda» sier til sist: ««Lana» er dattera mi.» Og så går hun.

Mamma 63Mamma 64

Men ute ved hestene er verken jentene eller «Lana». «Amanda» finner den parterte dukken i snøen, og hun leter fortvilet og roper på henne gjentatte ganger: «Lana!»

Mamma 65

«Amanda» går inn igjen på festen, og finner heldigvis «Lana» der. Gjenkjennelsen er mesterlig klippet sammen av Strøm. Vi ser først «Amanda» som voksen, så seg selv som barn (klippet fra åpningen), før hun ser «Lana» i den virkelige situasjonen. Hun skjønner at hun ikke vil at det samme skal skje med datteren som med seg selv. Hun ønsker å tre ut av denne slekters gang.

Mamma 66Mamma 68Mamma 69Mamma 70

«Amanda» sier at fest bare er for voksne og at de skal gå nå. «Du er ikke mammaen min», sier «Lana». «Amanda» ser ned, tenker litt, ser opp og sier: «Jo, det er jeg.» Innrømmelsens øyeblikk er der.

Mamma 71Mamma 73Mamma 74Mamma 75

«Amanda» sier: «Du kan få sitte på ryggen hele veien hjem.»

Mamma 77

«Ok», sier «Lana» «Hopp opp», sier «Amanda», som tar datteren på ryggen og bærer henne hjemover.

Mamma 78Mamma 79Mamma 80Mamma 81

«Amanda! Amanda!» roper «Mike» etter henne. «Går det fint?» spør «Amanda», og får et bekreftende «Mm» av «Lana» «Fryser du?» spør «Amanda», og får et avkreftende «Mm» av «Lana». De går hjem gjennom snødrevet.

Mamma 82 Mamma 83 Mamma 84

«Come dance with me»-musikken fra åpningen gjentas over ettertekstene, og en vond og vakker fortelling er over.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY