– Joachim Trier? Fuck that guy. Han er fantastisk.

– Joachim Trier? Fuck that guy. Han er fantastisk.

– Jeg lager film om ansikter og følelser, og jeg må ikke vise det i kinosalen, forteller Mark Duplass, som startet som indiefilmskaper før han skapte HBO-serien Togetherness og fikk et helt annet publikum. Nå er han inspirert av Joachim Trier.

– I begynnelsen lagde vi film med vennene våre. Vi forsøkte på neandertalsk vis å oppdage hva slags stil vi ønsket, uten å klare å sette ord på det. Men instinktene våre visste hva vi ville ha. Vi kunne se en John Cassevetes-film og si sånn skal det være, bare morsommere, sier Mark Duplass til Rushprint.

Denne uken deltok Duplass på Nordiske mediedager i Bergen for å fortelle om noe av det han og broren Jay Duplass har skrevet, regissert, produsert og spilt i.

Fra scenen fortalte han om vanskelighetene med å finne frem til det som etter hvert har blitt kjent som Duplass-brødrenes særegne stil.

– Vi var i midten av tjueårene, og drevet til desperasjon av en rekke flopper – noen av dem ganske kostbare. Vi sparte penger i noen år og laget en spillefilm som ble så dårlig at vi bare begravde den og aldri viste den til noen.

Så lagde de en liten tre dollars kortfilm på kjøkkenet, på samme enkle måte som de lagde film som barn.

– Jay filmet, vi hadde ikke profesjonell lyssetting, og vi brukte lydopptaksfunksjonen på kamera. Broren min hadde fortalt meg hvordan han en dag forsøkte å ta opp den utgående beskjeden på telefonsvareren sin, og at det førte ham til et lite sammenbrudd. Det var noe veldig middelklasse og tragikomisk over det hele, og jeg tenkte kanskje er det dette vi kan. Vi er kanskje ikke filmskapere som lager Rwanda-tragedie, men kjøkkentragedie – det er oss.

Da mumblecore ble småbarnsfar

– At skuespillerne er med på å si dialogen på nytt får meg til å virke som en bedre manusforfatter. Jeg virker som en mastermind over alle de små tingene, men i virkeligheten får vi bare kjernen av historie og dialog på plass, så får skuespillerne overraske oss med resten, sier Duplass.

Etter kortfilmen laget brødrene The Puffy Chair (2005), som ble varmt mottatt på Sundance, og vant publikumsprisen under South by Southwest. Duplass-brødrenes filmer ble kjent som en del av mumblecorebølgen, med naturalistisk dialog, lave budjsetter og historier med lite plott, men som kretset rundt forholdene og problemene til twentysomethings.

Filmskaperne selv hadde ikke noe til overs for mumblecorebenevnelsen, men den naturalistiske tonen og de lave budsjettene er fortsatt et kjennemerke ved det Duplass-brødrene lager, som i de to sesongene av Togetherness som de har skrevet, regissert og produsert for HBO.

– Jeg skriver tradisjonell dialog, og så vet skuespillerne – fordi vi har jobbet mye sammen – at jeg blir skuffet om de sier det ord for ord. Det føles ikke ekte, og det er deres jobb å si det på nytt, mener Duplass.

Togetherness er laget av Mark og Jay i samarbeid med Steve Zissis (som spiller Alex), og som de kjente fra high school. Mark og Melanie Lynskey spiller småbarnsforeldrene som har vokst fra hverandre, mens Amanda Peet spiller Lynskeys single søster.

Etter at et Duplass-prosjekt er castet jobber de seg gjennom karakterene og hvordan de skal høres ut.

– Leser du manuset slik det er før vi begynner å improvisere med skuespillerne er det merkelig likt sluttresultatet. Men det er utrolig store nyanseforskjeller, sier Duplass.

– Måten folk tar pauser mens de prater, de snubler i egne ord, og de små grammatiske feilene som kommer mens man sier noe – som manusforfatter kan jeg ikke fabrikere det. Og hadde jeg forsøkt, ville det bare blitt falskt.  

Fra serien «Togetherness» på HBO.
Fra serien «Togetherness» på HBO.

Skuespillere som kler prosessen

– Nå som jeg har laget en haug filmer har folk jeg jobber med som regel sett noe av det, så vi trenger ikke prate så mye om hva stilen skal være. Men det vi gjør passer ikke alle, presiserer Duplass.

– Vi har blitt flinke til å møte folk og fortelle dem hør her, det finnes regissører med baseballcaps og tyggis som vil fortelle deg nøyaktig hva de vil ha. De vil virke som veldig gode ledere – gode kapteiner av skipet – og de lager sikkert gode filmer. Men vi aner ikke hvordan man gjør det sånn.

Om folk vil jobbe med brødrene Duplass må de være forberedt på det Mark kaller «uendelige muligheter og forvirring».

– Dette er et sted for oppdagelse, ikke for å spille ut en nøyaktig forhåndstenkt visjon. Jobber du med oss får du all mulig kreativ selvstendighet. Det blir moro, det blir skummelt og noen ganger vil vi gjøre opptak og si dette fungerer ikke. La oss gå rundt kvartalet, la oss snakke om det og finne ut av det. Så forteller noen plutselig om den gangen de ble forbanna på en brødsrister, og vi vil si ja, der har du det, la oss gjøre brødristergreia! Og det virker som nitti prosent av skuespillere liker å jobbe sånn.

Folk som ikke liker den arbeidsformen vil de helst luke ut tidlig i prosessen.

– Folk fra teateret, for eksempel, hvis de anser manus for å være fra gud, og mener du aldri må forandre på teksten. Da sier vi ganske enkelt vi kommer ikke til å passe sammen. Du kommer ikke til å like denne måten å jobbe på.

Når det gjelder andres arbeider trekker han frem Joachim Triers Oslo 31. august som en inspirasjon.

– Jeg prøver å lage disse veldig personlige filmene om nyansene ved menneskelig oppførsel – om ansikter og blikk. Og for å gjøre det må jeg som regel ofre alt annet. Jeg må ofre vakkert komponerte bilder så jeg kan være der med skuespillerne. Det blir råere og mer håndholdt – som er greit for meg, jeg har akseptert det. Til jeg så Oslo 31. august og tenkte, åh, Trier gjør begge deler. Fuck that guy. Han er fantastisk.

Mark Duplass i samtale med manusforfatter Thomas Seeberg Torjussen under snakket Nordiske mediedager i Bergen.
Mark Duplass i samtale med manusforfatter Thomas Seeberg Torjussen under Nordiske mediedager i Bergen.

Fremtiden for indie-innhold

Duplass-brødrene har nylig signert en avtale om å produsere fire spillefilmer årlig for Netflix, og de produserer for tiden animasjonsserien Animals for HBO. Men tidligere i år ble det klart at HBO ikke ønsket å fornye Togetherness med en tredje sesong. Under sesjonen med Torjussen snakket Duplass om at indiefilmen ikke får høye nok seertall på kino lenger – og at fremtidig lønnsomhet er avhengig av visningsplattformer på nett – og at produksjonene ikke koster for mye.

– Nå har vi kommet til et punkt hvor det er for mye tv. Seertallene kommer inn og folk freaker ut – hvor går vi nå? Min løsning på det er at du bør ikke lage middelklassekjøkkenkomedier som er kostbare. Det er et lite publikum, så du må gjøre det billig nok til at du tjener på det.

– Jeg er ikke en person som trenger å ha filmene mine vist på et digert lerret. En tv-skjerm er helt greit. Jeg lager film om ansikter og følelser, og jeg må ikke vise det i kinosalen. Netflix promoterer filmene mine bra, de skrur på en prioriteringsknapp – så du denne filmen vil du også like denne – og så har ti millioner sett filmen min på en måned. Det er bananas. Jeg ser ikke hver dollar av det, men de betaler greit. Jeg tjener til livets opphold, jeg betaler alle filmskaperne mine, og jeg liker meg i det segmentet. Jeg vil holde det smått, holde det nede, and live to fight another day.

Lavbudsjett

Duplass sier han bare kan én vei inn i filmindustrien, og det er å jobbe rævva av seg.

– Jeg kan være forkynnende, dogmatisk – nesten arrogant – om den måten å gjøre det på, men slik jeg ser det kan alle klare det om de går den veien.

Skal man følge hans fremgangsmåte må man ifølge ham starte som en bottom feeder –begynne med å lage en kortfilm til tre dollar, få den inn på en eller annen festival, og når du kommer så langt, skrive en 500 dollars spillefilm som føles som kortfilmen din.

– Sett det på kredittkortet, og ikke spis ute de neste tre månedene. Det hele er opp til deg: hva kan du avstå? Ok, da har du budsjett ditt. Jeg antok jeg kom til å gjøre det sånn frem til jeg kom til Hollywood, så ville de gi meg nok penger til å lage det jeg hadde lyst til. Men da jeg kom dit innså jeg at denne måten er den beste måten for meg. Det høres ut som galskap, men det smarteste jeg kan gjøre er å fortsette å lage filmer og serier rimelig, eie dem selv og selge med profitt.

Som produsent er håpet at han 20–30 år frem i tid har en pakke med et titalls tv-serier og hundre filmer som han kan selge til visningsplattformer. Så kan han tjene penger på det, og alle filmskaperne han jobber med kan sende ungene til college. Men han anerkjenner at å få gode avtaler med HBO eller Netflix ikke nødvendigvis er så lett for den som starter i dag, og ikke har mulighet til å finansiere innholdet sitt selv – slik han gjør – før han selger det videre.

– Men mitt råd til de som vil lage personlige filmer og som ikke har et navn enda; fortsett å bygge stein på stein, så kommer du til å ha et navn om ti år. Så lenge du ikke ser lavbudsjett independent film eller tv som bare et steg på veien. Du må se på det du lager som et bærekraftig økosystem i seg selv.

Legg igjen en kommentar

– Joachim Trier? Fuck that guy. Han er fantastisk.

– Joachim Trier? Fuck that guy. Han er fantastisk.

– Jeg lager film om ansikter og følelser, og jeg må ikke vise det i kinosalen, forteller Mark Duplass, som startet som indiefilmskaper før han skapte HBO-serien Togetherness og fikk et helt annet publikum. Nå er han inspirert av Joachim Trier.

– I begynnelsen lagde vi film med vennene våre. Vi forsøkte på neandertalsk vis å oppdage hva slags stil vi ønsket, uten å klare å sette ord på det. Men instinktene våre visste hva vi ville ha. Vi kunne se en John Cassevetes-film og si sånn skal det være, bare morsommere, sier Mark Duplass til Rushprint.

Denne uken deltok Duplass på Nordiske mediedager i Bergen for å fortelle om noe av det han og broren Jay Duplass har skrevet, regissert, produsert og spilt i.

Fra scenen fortalte han om vanskelighetene med å finne frem til det som etter hvert har blitt kjent som Duplass-brødrenes særegne stil.

– Vi var i midten av tjueårene, og drevet til desperasjon av en rekke flopper – noen av dem ganske kostbare. Vi sparte penger i noen år og laget en spillefilm som ble så dårlig at vi bare begravde den og aldri viste den til noen.

Så lagde de en liten tre dollars kortfilm på kjøkkenet, på samme enkle måte som de lagde film som barn.

– Jay filmet, vi hadde ikke profesjonell lyssetting, og vi brukte lydopptaksfunksjonen på kamera. Broren min hadde fortalt meg hvordan han en dag forsøkte å ta opp den utgående beskjeden på telefonsvareren sin, og at det førte ham til et lite sammenbrudd. Det var noe veldig middelklasse og tragikomisk over det hele, og jeg tenkte kanskje er det dette vi kan. Vi er kanskje ikke filmskapere som lager Rwanda-tragedie, men kjøkkentragedie – det er oss.

Da mumblecore ble småbarnsfar

– At skuespillerne er med på å si dialogen på nytt får meg til å virke som en bedre manusforfatter. Jeg virker som en mastermind over alle de små tingene, men i virkeligheten får vi bare kjernen av historie og dialog på plass, så får skuespillerne overraske oss med resten, sier Duplass.

Etter kortfilmen laget brødrene The Puffy Chair (2005), som ble varmt mottatt på Sundance, og vant publikumsprisen under South by Southwest. Duplass-brødrenes filmer ble kjent som en del av mumblecorebølgen, med naturalistisk dialog, lave budjsetter og historier med lite plott, men som kretset rundt forholdene og problemene til twentysomethings.

Filmskaperne selv hadde ikke noe til overs for mumblecorebenevnelsen, men den naturalistiske tonen og de lave budsjettene er fortsatt et kjennemerke ved det Duplass-brødrene lager, som i de to sesongene av Togetherness som de har skrevet, regissert og produsert for HBO.

– Jeg skriver tradisjonell dialog, og så vet skuespillerne – fordi vi har jobbet mye sammen – at jeg blir skuffet om de sier det ord for ord. Det føles ikke ekte, og det er deres jobb å si det på nytt, mener Duplass.

Togetherness er laget av Mark og Jay i samarbeid med Steve Zissis (som spiller Alex), og som de kjente fra high school. Mark og Melanie Lynskey spiller småbarnsforeldrene som har vokst fra hverandre, mens Amanda Peet spiller Lynskeys single søster.

Etter at et Duplass-prosjekt er castet jobber de seg gjennom karakterene og hvordan de skal høres ut.

– Leser du manuset slik det er før vi begynner å improvisere med skuespillerne er det merkelig likt sluttresultatet. Men det er utrolig store nyanseforskjeller, sier Duplass.

– Måten folk tar pauser mens de prater, de snubler i egne ord, og de små grammatiske feilene som kommer mens man sier noe – som manusforfatter kan jeg ikke fabrikere det. Og hadde jeg forsøkt, ville det bare blitt falskt.  

Fra serien «Togetherness» på HBO.
Fra serien «Togetherness» på HBO.

Skuespillere som kler prosessen

– Nå som jeg har laget en haug filmer har folk jeg jobber med som regel sett noe av det, så vi trenger ikke prate så mye om hva stilen skal være. Men det vi gjør passer ikke alle, presiserer Duplass.

– Vi har blitt flinke til å møte folk og fortelle dem hør her, det finnes regissører med baseballcaps og tyggis som vil fortelle deg nøyaktig hva de vil ha. De vil virke som veldig gode ledere – gode kapteiner av skipet – og de lager sikkert gode filmer. Men vi aner ikke hvordan man gjør det sånn.

Om folk vil jobbe med brødrene Duplass må de være forberedt på det Mark kaller «uendelige muligheter og forvirring».

– Dette er et sted for oppdagelse, ikke for å spille ut en nøyaktig forhåndstenkt visjon. Jobber du med oss får du all mulig kreativ selvstendighet. Det blir moro, det blir skummelt og noen ganger vil vi gjøre opptak og si dette fungerer ikke. La oss gå rundt kvartalet, la oss snakke om det og finne ut av det. Så forteller noen plutselig om den gangen de ble forbanna på en brødsrister, og vi vil si ja, der har du det, la oss gjøre brødristergreia! Og det virker som nitti prosent av skuespillere liker å jobbe sånn.

Folk som ikke liker den arbeidsformen vil de helst luke ut tidlig i prosessen.

– Folk fra teateret, for eksempel, hvis de anser manus for å være fra gud, og mener du aldri må forandre på teksten. Da sier vi ganske enkelt vi kommer ikke til å passe sammen. Du kommer ikke til å like denne måten å jobbe på.

Når det gjelder andres arbeider trekker han frem Joachim Triers Oslo 31. august som en inspirasjon.

– Jeg prøver å lage disse veldig personlige filmene om nyansene ved menneskelig oppførsel – om ansikter og blikk. Og for å gjøre det må jeg som regel ofre alt annet. Jeg må ofre vakkert komponerte bilder så jeg kan være der med skuespillerne. Det blir råere og mer håndholdt – som er greit for meg, jeg har akseptert det. Til jeg så Oslo 31. august og tenkte, åh, Trier gjør begge deler. Fuck that guy. Han er fantastisk.

Mark Duplass i samtale med manusforfatter Thomas Seeberg Torjussen under snakket Nordiske mediedager i Bergen.
Mark Duplass i samtale med manusforfatter Thomas Seeberg Torjussen under Nordiske mediedager i Bergen.

Fremtiden for indie-innhold

Duplass-brødrene har nylig signert en avtale om å produsere fire spillefilmer årlig for Netflix, og de produserer for tiden animasjonsserien Animals for HBO. Men tidligere i år ble det klart at HBO ikke ønsket å fornye Togetherness med en tredje sesong. Under sesjonen med Torjussen snakket Duplass om at indiefilmen ikke får høye nok seertall på kino lenger – og at fremtidig lønnsomhet er avhengig av visningsplattformer på nett – og at produksjonene ikke koster for mye.

– Nå har vi kommet til et punkt hvor det er for mye tv. Seertallene kommer inn og folk freaker ut – hvor går vi nå? Min løsning på det er at du bør ikke lage middelklassekjøkkenkomedier som er kostbare. Det er et lite publikum, så du må gjøre det billig nok til at du tjener på det.

– Jeg er ikke en person som trenger å ha filmene mine vist på et digert lerret. En tv-skjerm er helt greit. Jeg lager film om ansikter og følelser, og jeg må ikke vise det i kinosalen. Netflix promoterer filmene mine bra, de skrur på en prioriteringsknapp – så du denne filmen vil du også like denne – og så har ti millioner sett filmen min på en måned. Det er bananas. Jeg ser ikke hver dollar av det, men de betaler greit. Jeg tjener til livets opphold, jeg betaler alle filmskaperne mine, og jeg liker meg i det segmentet. Jeg vil holde det smått, holde det nede, and live to fight another day.

Lavbudsjett

Duplass sier han bare kan én vei inn i filmindustrien, og det er å jobbe rævva av seg.

– Jeg kan være forkynnende, dogmatisk – nesten arrogant – om den måten å gjøre det på, men slik jeg ser det kan alle klare det om de går den veien.

Skal man følge hans fremgangsmåte må man ifølge ham starte som en bottom feeder –begynne med å lage en kortfilm til tre dollar, få den inn på en eller annen festival, og når du kommer så langt, skrive en 500 dollars spillefilm som føles som kortfilmen din.

– Sett det på kredittkortet, og ikke spis ute de neste tre månedene. Det hele er opp til deg: hva kan du avstå? Ok, da har du budsjett ditt. Jeg antok jeg kom til å gjøre det sånn frem til jeg kom til Hollywood, så ville de gi meg nok penger til å lage det jeg hadde lyst til. Men da jeg kom dit innså jeg at denne måten er den beste måten for meg. Det høres ut som galskap, men det smarteste jeg kan gjøre er å fortsette å lage filmer og serier rimelig, eie dem selv og selge med profitt.

Som produsent er håpet at han 20–30 år frem i tid har en pakke med et titalls tv-serier og hundre filmer som han kan selge til visningsplattformer. Så kan han tjene penger på det, og alle filmskaperne han jobber med kan sende ungene til college. Men han anerkjenner at å få gode avtaler med HBO eller Netflix ikke nødvendigvis er så lett for den som starter i dag, og ikke har mulighet til å finansiere innholdet sitt selv – slik han gjør – før han selger det videre.

– Men mitt råd til de som vil lage personlige filmer og som ikke har et navn enda; fortsett å bygge stein på stein, så kommer du til å ha et navn om ti år. Så lenge du ikke ser lavbudsjett independent film eller tv som bare et steg på veien. Du må se på det du lager som et bærekraftig økosystem i seg selv.

Legg igjen en kommentar

MENY