Hva handler Skam egentlig om?

Hva handler Skam egentlig om?

Signe Pahle skriver et innsiktsfullt svar til min omtale av «Skam». Men slik jeg leser hennes argumentasjon, foreslår hun at scenen med vindmøllene er det aller viktigste i «Don Quijote», skriver Øystein Stene i sitt nye innlegg.

Signe Pahle skriver et innsiktsfullt svar til min omtale av Skam. Hun beskriver mange scener og øyeblikk fra serien som har stor kompleksitet, hun viser hvordan den inneholder et mangfold av måter å forholde seg til seksualitet på. Når Pahle beskriver episoden om Sana og hijaben, løfter hun fram noen av de største kvalitetene til Skam. Måten Signe Pahle betrakter serien er forståelig og sympatisk, jeg har ingen behov for å tilbakevise den.

Mitt anliggende er å rydde rom for andre tolkninger. I kanonisering av film, dramatikk og litteratur oppstår det veldig raskt konsensus i norsk kulturell offentlighet. Jeg tror verken verkene eller offentligheten er tjent med det. Årsaken til at jeg er opptatt av at fortellinger skal bearbeides og fortolkes på mange måter, er fordi jeg mener historiene vi forteller hverandre er utgangspunktet for all forståelse. Jeg tror altså rett og slett fortellinger, narrativer, er det viktigste som finnes, det er derfor jeg bruker all min tid til på å arbeide med dem.

Men så snart det oppstår full konsensus rundt narrativer, når de fortelles og gjenfortelles om og om igjen uten at noen stiller spørsmål, da skjer det noe skummelt. Når fortolkningstilfanget blir mindre og mindre, og noen få mennesker eller grupper sitter med rett fortolkning, da behandles narrativene dogmatisk. I denne sammenheng er det minst tre narrativer jeg er opptatt av: Narrativet Skam, narrativet feminisme, narrativet narrativene.

NARRATIVET SKAM

Skam ble forholdsvis raskt et fenomen, den ble plukket opp av folk i film- og mediebransjen omtrent umiddelbart. Dagbladet ga terningkast 6 for sesong to og skrev: ”Serien knuser dører, styrker mot og slenger livliner av selvironi ut til den midlertidig straffede ungdom.” Siden har overskriftene vært av typen ”Hva er det som gjør Skam så SYKT bra”, og en endeløs rekke av kommentatorer har slått fast at Skam er feministisk.

Denne prosessen har gått uhyre raskt, så raskt at vi tidlig var ferdig snakka om Skam er sykt bra og om den er feministisk. Tilslutt er det ingen som snakker om stereotypene. De som sier noe annet, blir grundig gjendrevet. Som Maryam Iqbal Tahirs artikkel i Minerva: ”Nooras svake øyeblikk bygger på en stereotypisk fremstilling av kvinner, som går ut på at det til syvende og sist er følelsene våre som styrer oss, og derigjennom gjør oss til passive tilskuere i våre egne liv.”

Da er plutselig en masse kommentatorer ute og argumenter at selv feminister må da kunne gi seg over til kjærlighet. Men hvorfor faller hun for en mannlig karakter som sånn til de grader har alle stereotypiske karaktertrekk vi kjenner fra en alfa-mann fra 1950-tallets kvinneromaner? Det er akkurat som analysene alltid må dras i en bestemt retning, at serien skal beskyttes for andre fortolkninger.

Kyss3 - versjon 2

Jeg mener altså det er åpenbart at begge sesongers gjennomgående spenning og utvikling skapes av hovedpersonens forhold til mannen. Ja, det snakkes om andre ting, ja det er flere tema, men hva strukturer dramatikken, materialet? Den gjennomgående strukturen er for meg ubetinget androsentrisk, altså at hoveddrivstoffet i serien er forholdet til mannen. Signe Pahle mener derimot at øyeblikkene, enkeltscenene, er det vesentlige. Mer om det senere.

Men forstår jeg dermed serien anti-feministisk? Nei, ikke nødvendigvis. Men jeg mener det er problematisk at så mye film og drama er androsentrisk på den måten, uten at det diskuteres. Jeg leser altså hovedplotet i Skam inn i en større kontekst. Jeg påstår ikke dette er den eneste eller gyldige lesning, men at det er én lesning. Som jeg mener må på bordet.

Og så skal jeg være den første til å innrømme at jeg kunne brukt mer tid på analysen min, sett serien minst én gang til, ryddet ut de upresise eller ensidige beskrivelsene mine som fanskaren har vært veldig flink til å påpeke.

NARRATIVET FEMINISME

Nå opplever jeg ikke at Signe Pahle avviser min fortolkning, tvert imot opplever jeg hun går i dialog, er interessert i samtalen. Det setter jeg stor pris på. Men jeg kan love at jeg har fått meldinger av andre kaliber. Ett talende eksempel: ”middelaldrende menn som skal definere feminisme synest eg generelt er ganske døvt”.

Sånne holdninger dukker gjerne opp når menn en sjelden gang melder seg på feministiske debatter. Som om mannen per se ønsker et slags status quo eller helst et tilbakeslag og derfor må mistros. Jeg tror derimot at reproduksjon av stereotyper, knyttet til kjønn som andre ting, er relativt likelig fordelt mellom kjønnene. Både når det gjelder historiefortelling og -analyse.

Oppvekst og skolegang er fullt av narrativer som skaper stereotyper. Noe av det jeg sjøl husker aller best fra ungdomsskole og gymnas, er den gjentatte påstanden om at jenter er ”så tidlig modne”. Vi ble fortalt at de blir kjønnsmodne tidligere, derfor får de seg kjærester som er eldre enn seg selv, de tar mer ansvar, er mer reflekterte. Umiddelbart kan dette forstås som noe ubetinget positivt: her snakkes jo jentene opp!

Men i voksen alder slår det meg: Hva om denne påstanden om modenhet er en måte å skape en annen forventing til jenter på? Sånn at de sitter stille i timene, gjør leksene, oppfører seg forutsigbart. At dette er en ubevisst strategi fra lærere og foreldre for å skape seg medgjørlige elever og døtre? For meg lå det enorm frihet i å ikke ha noe kjønnsbestemt modenhetspress på meg. Det ga mye større rom for krangling og utforskning.

Skam gutta - versjon 2

Det er ikke alltid lett å skjønne hva et narrativ betyr. Undersøkelser av oppførsel og intelligens blant kjønn er en omstridt referanse. Likevel viser mange av dem noe interessant: Sett under ett er det liten forskjell mellom menn og kvinner. Men hvis vi ser nærmere på målingene, viser mange at diversiteten mellom kvinner er langt mindre enn blant menn. Det synes altså som om kvinner er likere hverandre enn menn.

Hva dette skyldes, er et åpent spørsmål. Min hypotese er at jenter allerede veldig tidlig møtes med et sett forventinger som gir mindre handlingsrom. Som skaper færre muligheter til uenighet, trass, krangling, utforskning. Og jeg tror dette begrensede handlingsrommet ofte skapes av for eksempel lærere som vil godt, som vil gi jenter et fortrinn: ”Dere er så modne”. Men nettopp sånne automatiserte forestillinger mener jeg må problematiseres.

I forhold til Skam synes jeg det er betimelig å stille dette spørsmålet: Skaper serien større handlingsrom? Og her er svaret mitt igjen: Både-og. I det små, i de enkelte scenene som Sigurd Pahle er inne på; tja. I det store narrativet som tegnes: nei, jeg tror ikke det. Dette er ansvarlige jenter med helst eldre alfaaktige gutter som kjærester, og prosjektet symbiose med mannen driver fortellingen framover.

NARRATIVET NARRATIVET

Alle fortellinger henger på en eller annen måte sammen med alle andre fortellinger. Skam samler opp og forholder seg til en masse fortellinger, og det er mye å holde styr på: Her er det fortellinger om skolegang, om ungdomstid, om rus, om religiøsitet, om vennskap, om forelskelse, om voldtekt, om rikdom, om Norge, om middelklassen. Dette er en av grunnene til at Skam faktisk kan debatteres så mye og grundig.

Noen av fortellingene er åpenbart svært gjennomtenkt og bearbeidet. Som den om ungdomstid: Her har skaperne gjort en imponerende research, språk og snakkemåte synes autentisk. Så er det noe som virker fullstendig fraværende, som narrativer om klassetilhørighet: Alle disse karakterene framstår som snytt ut av Oslo vest, eller i beste fall fra akademikerforeldre på Grünerløkka. Og det virker ikke som et spesielt bevisst valg.

Man kan ikke forvente at en fortelling har et avklart forhold til alt. Når det gjelder kjønn, opplever jeg at serien noen ganger leker med stereotyper, andre ganger overgir seg ubevisst til dem. Jeg er usikker på om skaperne ser hvor stereotypisk alfa-mann William er. Og om de ser konsekvensene av å la en selverklært feminist falle for nettopp ham. Noen ganger tror jeg det, da ler jeg hjertelig. Andre ganger fornemmer jeg det er ganske ubevisst, da blir jeg direkte flau. Men det er utvilsomt et uhyre effektivt valg, sånn rent dramatisk. Det betyr imidlertid ikke at det er uproblematisk.

Som også Signe Pahle er inne på, ser vi det vi ser av en grunn. Hun skriver: ”Det er trist at hver gang en film eller TV-serie med majoritet av kvinnelige karakterer dukker opp, alltid må settes i en feministisk kontekst”. Det er jeg i grunnen hjertens enig i, vi hadde ikke trengt å ha denne samtalen om Skam i det hele tatt. Mitt problem er at narrativet om Skam og feminisme allerede er sjøsatt, avgjort og bestemt nesten uten debatt. Derfor vil jeg si høyt og tydelig at den skuta er jeg ikke med på.

Så kan man selvsagt, som Signe Pahle gjør, avvise at det overordnede androsentriske narrativet i begge sesonger egentlig spiller noen rolle. Man kan til og med, som andre kommentatorer har gjort, mene at en slik analyse i seg selv er reaksjonær. Men jeg tror altså at det som strukturerer et stoff, er av avgjørende betydning for hvordan jeg fortolker stoffet. Jeg mener at kontekst betyr noe, at det forplikter.

HVILKEN FORTELLING?

Fra romanen Don Quijote kjenner vi kanskje aller best scenen der en mann kjemper mot vindmøllene. Men handler romanen om kamp mot vindmøller? Ser vi nærmere på scenen, finner vi at karakteren tror vindmøller er monstre, det er derfor han løper med lansen sin mot dem. Er det så hele romanen? Leser vi alt, oppdager vi at karakteren er fanget i en vrangforestilling om seg selv som ridder i middelalderen, og omdikter alt til å passe til forestillingen. Er vi så ved enden av fortellingen? Ikke nødvendigvis, ved nærmere ettersyn setter forfatteren Cervantes romanen i en kontekst av andre ridderfortellinger, vi kan altså til syvende og sist ikke forstå Don Quijote uten å sette oss inn i fortellingene den ironiserer over.

Slik jeg leser Signe Pahles argumentasjon, overført til dette eksemplet, foreslår hun at scenen med vindmøllene er det aller viktigste i Don Quijote. Det er en tilnærming til fortellende kunstarter jeg er grunnleggende uenig i. Fortellinger har gjerne noe, ett eller annet, som driver dem, kontekstualiserer dem, ofte kalt plot, fabel, susjett, scenario, rammeverk etc. Dette er for meg struktureringsprinsippet som gjør meg i stand til å forholde meg til stoffet som sådan.

Det er dette jeg prøver å gjøre med Skam: Å forstå hva som rammer inn serien, å antyde noen flere lesninger, å se hva slags andre narrativer den henger sammen med. Det er ikke alltid lett, fordi så mange fortellinger og fortolkninger kjemper mot hverandre. Det er kanskje her regissør og dramatiker Julie Andem er på sitt sterkeste, når hun leker med tilskueren, når hun bare antyder ting, når hun suger oss inn i ett narrativ, for så å trekke seg, modifisere det, eller foreslå noe helt annet i neste scene eller episode. Men det er også her den største slagsiden ligger, når det plantes bilder og ideer i oss uten at vi engang merker det. Og sikkert ikke regissøren, skuespillerne eller resten av staben selv en gang.

Jeg er ikke i tvil om at Julie Andem er et virkelig talent som dramatiker og regissør. Men både hennes hang til stereotyper og seriens gjennomgående fortelling fortjener mer motstand og debatt enn den har fått. Og er hun det talentet jeg tror hun er, vil motstanden bare øke kompleksiteten i kommende sesonger.

Relaterte innlegg: 

Signe Pahles innlegg: Skyt ikke på feministen!

Øystein Stenes opprinnelige innlegg: Skam – revolusjonær eller reaksjonær?

Vårt intervju med serieskaper Julie Andem om Skam

2 kommentarer til Hva handler Skam egentlig om?

  1. Hei, du skriver:

    «Så kan man selvsagt, som Signe Pahle gjør, avvise at det overordnede androsentriske narrativet i begge sesonger egentlig spiller noen rolle. Man kan til og med, som andre kommentatorer har gjort, mene at en slik analyse i seg selv er reaksjonær. Men jeg tror altså at det som strukturerer et stoff, er av avgjørende betydning for hvordan jeg fortolker stoffet. Jeg mener at kontekst betyr noe, at det forplikter.»

    Jeg regner med det er min kommentar til din analyse du viser til, siden jeg tar i bruk ordet reaksjonær. Men jeg har hverken skrevet eller ment at «en slik analyse i seg selv er reaksjonær».

    Jeg påpeker feil du har når du referer hva som skjer i Skam, at jeg er uenig i din beskrivelse av debatten og hva som er viktig når kvinner lager film. Og at tolkningen din er, om ikke nødvendigvis feil (kan en tolkning være feil?), langt fra den eneste eller nødvendigvis den sterkeste.

  2. Jeg synes Andem har gjort en brukbar manus-regi. Hun fokuserer for mye på det ene paret og de andre kommer i bakgrunnen, de får ikke selvstendige funksjoner som en serie bør ha. Det er litt sakte teve hvor en holder sekvensene vel lenge. Men kanskje er det derfor de fungerer.

    Det er dette rå ufullendte hvor en improviserer fra et manus som ikke er helt ferdig som gjør at dette blir bra. Kanskje var det noe sånt anja breien gjorde på 70-tallet?

    Så her er det mye å lære og så må dere ikke analysere ihjel. Andem følger hva hun vil fortelle og da bør hun få lov til å fortelle ferdig.

Legg igjen en kommentar

Hva handler Skam egentlig om?

Hva handler Skam egentlig om?

Signe Pahle skriver et innsiktsfullt svar til min omtale av «Skam». Men slik jeg leser hennes argumentasjon, foreslår hun at scenen med vindmøllene er det aller viktigste i «Don Quijote», skriver Øystein Stene i sitt nye innlegg.

Signe Pahle skriver et innsiktsfullt svar til min omtale av Skam. Hun beskriver mange scener og øyeblikk fra serien som har stor kompleksitet, hun viser hvordan den inneholder et mangfold av måter å forholde seg til seksualitet på. Når Pahle beskriver episoden om Sana og hijaben, løfter hun fram noen av de største kvalitetene til Skam. Måten Signe Pahle betrakter serien er forståelig og sympatisk, jeg har ingen behov for å tilbakevise den.

Mitt anliggende er å rydde rom for andre tolkninger. I kanonisering av film, dramatikk og litteratur oppstår det veldig raskt konsensus i norsk kulturell offentlighet. Jeg tror verken verkene eller offentligheten er tjent med det. Årsaken til at jeg er opptatt av at fortellinger skal bearbeides og fortolkes på mange måter, er fordi jeg mener historiene vi forteller hverandre er utgangspunktet for all forståelse. Jeg tror altså rett og slett fortellinger, narrativer, er det viktigste som finnes, det er derfor jeg bruker all min tid til på å arbeide med dem.

Men så snart det oppstår full konsensus rundt narrativer, når de fortelles og gjenfortelles om og om igjen uten at noen stiller spørsmål, da skjer det noe skummelt. Når fortolkningstilfanget blir mindre og mindre, og noen få mennesker eller grupper sitter med rett fortolkning, da behandles narrativene dogmatisk. I denne sammenheng er det minst tre narrativer jeg er opptatt av: Narrativet Skam, narrativet feminisme, narrativet narrativene.

NARRATIVET SKAM

Skam ble forholdsvis raskt et fenomen, den ble plukket opp av folk i film- og mediebransjen omtrent umiddelbart. Dagbladet ga terningkast 6 for sesong to og skrev: ”Serien knuser dører, styrker mot og slenger livliner av selvironi ut til den midlertidig straffede ungdom.” Siden har overskriftene vært av typen ”Hva er det som gjør Skam så SYKT bra”, og en endeløs rekke av kommentatorer har slått fast at Skam er feministisk.

Denne prosessen har gått uhyre raskt, så raskt at vi tidlig var ferdig snakka om Skam er sykt bra og om den er feministisk. Tilslutt er det ingen som snakker om stereotypene. De som sier noe annet, blir grundig gjendrevet. Som Maryam Iqbal Tahirs artikkel i Minerva: ”Nooras svake øyeblikk bygger på en stereotypisk fremstilling av kvinner, som går ut på at det til syvende og sist er følelsene våre som styrer oss, og derigjennom gjør oss til passive tilskuere i våre egne liv.”

Da er plutselig en masse kommentatorer ute og argumenter at selv feminister må da kunne gi seg over til kjærlighet. Men hvorfor faller hun for en mannlig karakter som sånn til de grader har alle stereotypiske karaktertrekk vi kjenner fra en alfa-mann fra 1950-tallets kvinneromaner? Det er akkurat som analysene alltid må dras i en bestemt retning, at serien skal beskyttes for andre fortolkninger.

Kyss3 - versjon 2

Jeg mener altså det er åpenbart at begge sesongers gjennomgående spenning og utvikling skapes av hovedpersonens forhold til mannen. Ja, det snakkes om andre ting, ja det er flere tema, men hva strukturer dramatikken, materialet? Den gjennomgående strukturen er for meg ubetinget androsentrisk, altså at hoveddrivstoffet i serien er forholdet til mannen. Signe Pahle mener derimot at øyeblikkene, enkeltscenene, er det vesentlige. Mer om det senere.

Men forstår jeg dermed serien anti-feministisk? Nei, ikke nødvendigvis. Men jeg mener det er problematisk at så mye film og drama er androsentrisk på den måten, uten at det diskuteres. Jeg leser altså hovedplotet i Skam inn i en større kontekst. Jeg påstår ikke dette er den eneste eller gyldige lesning, men at det er én lesning. Som jeg mener må på bordet.

Og så skal jeg være den første til å innrømme at jeg kunne brukt mer tid på analysen min, sett serien minst én gang til, ryddet ut de upresise eller ensidige beskrivelsene mine som fanskaren har vært veldig flink til å påpeke.

NARRATIVET FEMINISME

Nå opplever jeg ikke at Signe Pahle avviser min fortolkning, tvert imot opplever jeg hun går i dialog, er interessert i samtalen. Det setter jeg stor pris på. Men jeg kan love at jeg har fått meldinger av andre kaliber. Ett talende eksempel: ”middelaldrende menn som skal definere feminisme synest eg generelt er ganske døvt”.

Sånne holdninger dukker gjerne opp når menn en sjelden gang melder seg på feministiske debatter. Som om mannen per se ønsker et slags status quo eller helst et tilbakeslag og derfor må mistros. Jeg tror derimot at reproduksjon av stereotyper, knyttet til kjønn som andre ting, er relativt likelig fordelt mellom kjønnene. Både når det gjelder historiefortelling og -analyse.

Oppvekst og skolegang er fullt av narrativer som skaper stereotyper. Noe av det jeg sjøl husker aller best fra ungdomsskole og gymnas, er den gjentatte påstanden om at jenter er ”så tidlig modne”. Vi ble fortalt at de blir kjønnsmodne tidligere, derfor får de seg kjærester som er eldre enn seg selv, de tar mer ansvar, er mer reflekterte. Umiddelbart kan dette forstås som noe ubetinget positivt: her snakkes jo jentene opp!

Men i voksen alder slår det meg: Hva om denne påstanden om modenhet er en måte å skape en annen forventing til jenter på? Sånn at de sitter stille i timene, gjør leksene, oppfører seg forutsigbart. At dette er en ubevisst strategi fra lærere og foreldre for å skape seg medgjørlige elever og døtre? For meg lå det enorm frihet i å ikke ha noe kjønnsbestemt modenhetspress på meg. Det ga mye større rom for krangling og utforskning.

Skam gutta - versjon 2

Det er ikke alltid lett å skjønne hva et narrativ betyr. Undersøkelser av oppførsel og intelligens blant kjønn er en omstridt referanse. Likevel viser mange av dem noe interessant: Sett under ett er det liten forskjell mellom menn og kvinner. Men hvis vi ser nærmere på målingene, viser mange at diversiteten mellom kvinner er langt mindre enn blant menn. Det synes altså som om kvinner er likere hverandre enn menn.

Hva dette skyldes, er et åpent spørsmål. Min hypotese er at jenter allerede veldig tidlig møtes med et sett forventinger som gir mindre handlingsrom. Som skaper færre muligheter til uenighet, trass, krangling, utforskning. Og jeg tror dette begrensede handlingsrommet ofte skapes av for eksempel lærere som vil godt, som vil gi jenter et fortrinn: ”Dere er så modne”. Men nettopp sånne automatiserte forestillinger mener jeg må problematiseres.

I forhold til Skam synes jeg det er betimelig å stille dette spørsmålet: Skaper serien større handlingsrom? Og her er svaret mitt igjen: Både-og. I det små, i de enkelte scenene som Sigurd Pahle er inne på; tja. I det store narrativet som tegnes: nei, jeg tror ikke det. Dette er ansvarlige jenter med helst eldre alfaaktige gutter som kjærester, og prosjektet symbiose med mannen driver fortellingen framover.

NARRATIVET NARRATIVET

Alle fortellinger henger på en eller annen måte sammen med alle andre fortellinger. Skam samler opp og forholder seg til en masse fortellinger, og det er mye å holde styr på: Her er det fortellinger om skolegang, om ungdomstid, om rus, om religiøsitet, om vennskap, om forelskelse, om voldtekt, om rikdom, om Norge, om middelklassen. Dette er en av grunnene til at Skam faktisk kan debatteres så mye og grundig.

Noen av fortellingene er åpenbart svært gjennomtenkt og bearbeidet. Som den om ungdomstid: Her har skaperne gjort en imponerende research, språk og snakkemåte synes autentisk. Så er det noe som virker fullstendig fraværende, som narrativer om klassetilhørighet: Alle disse karakterene framstår som snytt ut av Oslo vest, eller i beste fall fra akademikerforeldre på Grünerløkka. Og det virker ikke som et spesielt bevisst valg.

Man kan ikke forvente at en fortelling har et avklart forhold til alt. Når det gjelder kjønn, opplever jeg at serien noen ganger leker med stereotyper, andre ganger overgir seg ubevisst til dem. Jeg er usikker på om skaperne ser hvor stereotypisk alfa-mann William er. Og om de ser konsekvensene av å la en selverklært feminist falle for nettopp ham. Noen ganger tror jeg det, da ler jeg hjertelig. Andre ganger fornemmer jeg det er ganske ubevisst, da blir jeg direkte flau. Men det er utvilsomt et uhyre effektivt valg, sånn rent dramatisk. Det betyr imidlertid ikke at det er uproblematisk.

Som også Signe Pahle er inne på, ser vi det vi ser av en grunn. Hun skriver: ”Det er trist at hver gang en film eller TV-serie med majoritet av kvinnelige karakterer dukker opp, alltid må settes i en feministisk kontekst”. Det er jeg i grunnen hjertens enig i, vi hadde ikke trengt å ha denne samtalen om Skam i det hele tatt. Mitt problem er at narrativet om Skam og feminisme allerede er sjøsatt, avgjort og bestemt nesten uten debatt. Derfor vil jeg si høyt og tydelig at den skuta er jeg ikke med på.

Så kan man selvsagt, som Signe Pahle gjør, avvise at det overordnede androsentriske narrativet i begge sesonger egentlig spiller noen rolle. Man kan til og med, som andre kommentatorer har gjort, mene at en slik analyse i seg selv er reaksjonær. Men jeg tror altså at det som strukturerer et stoff, er av avgjørende betydning for hvordan jeg fortolker stoffet. Jeg mener at kontekst betyr noe, at det forplikter.

HVILKEN FORTELLING?

Fra romanen Don Quijote kjenner vi kanskje aller best scenen der en mann kjemper mot vindmøllene. Men handler romanen om kamp mot vindmøller? Ser vi nærmere på scenen, finner vi at karakteren tror vindmøller er monstre, det er derfor han løper med lansen sin mot dem. Er det så hele romanen? Leser vi alt, oppdager vi at karakteren er fanget i en vrangforestilling om seg selv som ridder i middelalderen, og omdikter alt til å passe til forestillingen. Er vi så ved enden av fortellingen? Ikke nødvendigvis, ved nærmere ettersyn setter forfatteren Cervantes romanen i en kontekst av andre ridderfortellinger, vi kan altså til syvende og sist ikke forstå Don Quijote uten å sette oss inn i fortellingene den ironiserer over.

Slik jeg leser Signe Pahles argumentasjon, overført til dette eksemplet, foreslår hun at scenen med vindmøllene er det aller viktigste i Don Quijote. Det er en tilnærming til fortellende kunstarter jeg er grunnleggende uenig i. Fortellinger har gjerne noe, ett eller annet, som driver dem, kontekstualiserer dem, ofte kalt plot, fabel, susjett, scenario, rammeverk etc. Dette er for meg struktureringsprinsippet som gjør meg i stand til å forholde meg til stoffet som sådan.

Det er dette jeg prøver å gjøre med Skam: Å forstå hva som rammer inn serien, å antyde noen flere lesninger, å se hva slags andre narrativer den henger sammen med. Det er ikke alltid lett, fordi så mange fortellinger og fortolkninger kjemper mot hverandre. Det er kanskje her regissør og dramatiker Julie Andem er på sitt sterkeste, når hun leker med tilskueren, når hun bare antyder ting, når hun suger oss inn i ett narrativ, for så å trekke seg, modifisere det, eller foreslå noe helt annet i neste scene eller episode. Men det er også her den største slagsiden ligger, når det plantes bilder og ideer i oss uten at vi engang merker det. Og sikkert ikke regissøren, skuespillerne eller resten av staben selv en gang.

Jeg er ikke i tvil om at Julie Andem er et virkelig talent som dramatiker og regissør. Men både hennes hang til stereotyper og seriens gjennomgående fortelling fortjener mer motstand og debatt enn den har fått. Og er hun det talentet jeg tror hun er, vil motstanden bare øke kompleksiteten i kommende sesonger.

Relaterte innlegg: 

Signe Pahles innlegg: Skyt ikke på feministen!

Øystein Stenes opprinnelige innlegg: Skam – revolusjonær eller reaksjonær?

Vårt intervju med serieskaper Julie Andem om Skam

2 Responses to Hva handler Skam egentlig om?

  1. Hei, du skriver:

    «Så kan man selvsagt, som Signe Pahle gjør, avvise at det overordnede androsentriske narrativet i begge sesonger egentlig spiller noen rolle. Man kan til og med, som andre kommentatorer har gjort, mene at en slik analyse i seg selv er reaksjonær. Men jeg tror altså at det som strukturerer et stoff, er av avgjørende betydning for hvordan jeg fortolker stoffet. Jeg mener at kontekst betyr noe, at det forplikter.»

    Jeg regner med det er min kommentar til din analyse du viser til, siden jeg tar i bruk ordet reaksjonær. Men jeg har hverken skrevet eller ment at «en slik analyse i seg selv er reaksjonær».

    Jeg påpeker feil du har når du referer hva som skjer i Skam, at jeg er uenig i din beskrivelse av debatten og hva som er viktig når kvinner lager film. Og at tolkningen din er, om ikke nødvendigvis feil (kan en tolkning være feil?), langt fra den eneste eller nødvendigvis den sterkeste.

  2. Jeg synes Andem har gjort en brukbar manus-regi. Hun fokuserer for mye på det ene paret og de andre kommer i bakgrunnen, de får ikke selvstendige funksjoner som en serie bør ha. Det er litt sakte teve hvor en holder sekvensene vel lenge. Men kanskje er det derfor de fungerer.

    Det er dette rå ufullendte hvor en improviserer fra et manus som ikke er helt ferdig som gjør at dette blir bra. Kanskje var det noe sånt anja breien gjorde på 70-tallet?

    Så her er det mye å lære og så må dere ikke analysere ihjel. Andem følger hva hun vil fortelle og da bør hun få lov til å fortelle ferdig.

Legg igjen en kommentar

MENY