Close-Up: Finites lange tagninger berører

Close-Up: Finites lange tagninger berører

Utsøkt kameraarbeid i lange tagninger gjør at «Finite»s bevegelige bilder puster og berører, i et ellers livløst postapokalyptisk univers.

Innstilling 1 (0.11, 83 sek) er en svært lang tagning og myk kamerakjøring av Torbjørn Sundal Holen, som begynner med blikket opp mot himmelen gjennom tretoppene, akkompagnert av naturlyder, som vind. Deretter hører vi noen stønnende menneskelyder, som fra et mareritt, og den tiltende kjøringen ender i en nærbilde av en skjeggete mann (Tov Sletta) i en utkjørt ruin av en bil i skogen. I dette universet står bilene, og husene er forlatt eller fulle av døde mennesker (som vi snart ser i det tomme boligfeltet han besøker). Denne kamerabevegelsen, fra et nytteløst blikk mot himmelen mot jordens brutale fakta, vitner om et gudløst univers der det menneskelige er redusert til sitt dyriske driv. Men midt i innstillingen kommer en hånd (01.06-) mystisk ned gjennom bilderammens tak og berører varsomt mannen i bilen ovenfra, mens en stemme sier «sssshh». Hånden kjærtegner ansiktet hans, og manifesterer drømmen om berøring. Det er dette filmen handler om. Finite 1Finite 2Finite 3Finite 4Finite 5Finite 6Finite 7Finite 8Finite 9

I innstilling 2 (1.34, 28 sek) våkner mannen brått og setter seg opp. Kameraet kjører langsomt mot ham, og vi hører svak radioskurr, en teknologisk lyd som etterfølger naturens og menneskets, godt fortalt av lyddesigner Johan Pram. I et slikt postapokalyptisk univers er det viktig å etablere tidlig hvilke teknologier som eksisterer og ikke.

Finite 10

Innstilling 3 (02.02, 4 sek) er tekstplakaten «Finite».

Finite 11

Innstilling 4 (02.06, 24 sek) er igjen et undervinklet utsnitt, der mannen spiller munnspill, et ytterligere vakkert lydeksempel, musikk.

Finite 12

Innstilling 6 (02.30) er et nærbilde av en pistol, og slik plantes et element man antar vil høstes på et tidspunkt.Finite 13

På om lag to minutter, med lengre tagninger enn i konvensjonell film, viser Finite hvordan sekvenstagningens tidsanalyse ligger nærmere vår subjektive tidsoppfatning. Kameraet beveger seg tilsynelatende inspirert av filmene til Tarkovskij, Tarr og Emmanuel Lubezki, vinner av de siste tre årenes Oscar for beste kinematografi, for Gravity, Birdman og The Revenant. I åpningen er det innstillinger som begynner opp mot himmelen, og etter hvert starter en del ned mot jorden, for så å løfte blikket. Dette utsøkte kameraarbeidet sier at det ikke er noen guder å stole på, men ei heller noe alternativ å legge seg ned for å dø. Og vår mann løper mot radiosenderen da en kvinnestemme plutselig sier i en ellers ordfattig film: «Is anybody out there?…It would be nice to meet.»

Close-Up: Finites lange tagninger berører

Close-Up: Finites lange tagninger berører

Utsøkt kameraarbeid i lange tagninger gjør at «Finite»s bevegelige bilder puster og berører, i et ellers livløst postapokalyptisk univers.

Innstilling 1 (0.11, 83 sek) er en svært lang tagning og myk kamerakjøring av Torbjørn Sundal Holen, som begynner med blikket opp mot himmelen gjennom tretoppene, akkompagnert av naturlyder, som vind. Deretter hører vi noen stønnende menneskelyder, som fra et mareritt, og den tiltende kjøringen ender i en nærbilde av en skjeggete mann (Tov Sletta) i en utkjørt ruin av en bil i skogen. I dette universet står bilene, og husene er forlatt eller fulle av døde mennesker (som vi snart ser i det tomme boligfeltet han besøker). Denne kamerabevegelsen, fra et nytteløst blikk mot himmelen mot jordens brutale fakta, vitner om et gudløst univers der det menneskelige er redusert til sitt dyriske driv. Men midt i innstillingen kommer en hånd (01.06-) mystisk ned gjennom bilderammens tak og berører varsomt mannen i bilen ovenfra, mens en stemme sier «sssshh». Hånden kjærtegner ansiktet hans, og manifesterer drømmen om berøring. Det er dette filmen handler om. Finite 1Finite 2Finite 3Finite 4Finite 5Finite 6Finite 7Finite 8Finite 9

I innstilling 2 (1.34, 28 sek) våkner mannen brått og setter seg opp. Kameraet kjører langsomt mot ham, og vi hører svak radioskurr, en teknologisk lyd som etterfølger naturens og menneskets, godt fortalt av lyddesigner Johan Pram. I et slikt postapokalyptisk univers er det viktig å etablere tidlig hvilke teknologier som eksisterer og ikke.

Finite 10

Innstilling 3 (02.02, 4 sek) er tekstplakaten «Finite».

Finite 11

Innstilling 4 (02.06, 24 sek) er igjen et undervinklet utsnitt, der mannen spiller munnspill, et ytterligere vakkert lydeksempel, musikk.

Finite 12

Innstilling 6 (02.30) er et nærbilde av en pistol, og slik plantes et element man antar vil høstes på et tidspunkt.Finite 13

På om lag to minutter, med lengre tagninger enn i konvensjonell film, viser Finite hvordan sekvenstagningens tidsanalyse ligger nærmere vår subjektive tidsoppfatning. Kameraet beveger seg tilsynelatende inspirert av filmene til Tarkovskij, Tarr og Emmanuel Lubezki, vinner av de siste tre årenes Oscar for beste kinematografi, for Gravity, Birdman og The Revenant. I åpningen er det innstillinger som begynner opp mot himmelen, og etter hvert starter en del ned mot jorden, for så å løfte blikket. Dette utsøkte kameraarbeidet sier at det ikke er noen guder å stole på, men ei heller noe alternativ å legge seg ned for å dø. Og vår mann løper mot radiosenderen da en kvinnestemme plutselig sier i en ellers ordfattig film: «Is anybody out there?…It would be nice to meet.»

MENY