– Et korttenkt forslag om nedleggelse

– Et korttenkt forslag om nedleggelse

Å legge ned et høyst livskraftig og oppegående studium innen filmvitenskap virker merkverdig korttenkt og markedspreget, skriver Jan Erik Holst som her formidler hva han mener studiet har betydd for moderne norsk filmkultur.

Foto: Bent Hamer er blant de med bakgrunn fra filmvitenskap.

Dagsavisen melder til stor forundring og forargelse om at film- og TV studiet ved Høgskolen i Lillehammer vurderes nedlagt pga. mangel på studenter (Dagsavisen 3. og 4 mai). Forslaget er møtt med gode argumenter for fortsatt drift fra søster-studiets professorer ved NTNU i Trondheim. Rushprint.no melder om den samme reaksjon fra det vitenskapelig personalet ved beslektede studier i Oslo og Volda.

Lillehammer har et bredt og godt utdanningstilbud innen film- og fjernsyn, med Filmskolen som det fremste og mest kjente, men også et anerkjent TV-produksjonstilbud, med bl.a. Erling Borgen som professor og altså film- og fjernsynsvitenskap (historie, teori, analyse), riktignok plassert i at annet fakultet enn de to foregående. Jeg skal ikke her gå de overnevnte professorer i næringen hva gjelder den vitenskapelige argumentasjonen men fokusere litt på behovet for utdanningen og på miljøet selv og hva de har utrettet i det norske filmmiljøet.

Filmvitenskap er et fagområde som ble utviklet i Skandinavia på slutten av 60-tallet, på universitetene i København og Stockholm, delvis også i Lund. Professor Rune Waldekranz, som egentlig var filmprodusent hos Sandrews og senere rektor på den svenske filmskolen, bygget opp studiet i Stockholm, sammen med produsenten, senere dosenten Gösta Werner. I København var det lektor Marguerite Engberg som holdt i tømmene. Jeg var selv blant de første på dette studiet i Stockholm, sammen med FANT-filmkritikerne Oddvar Foss og Sølve Skagen og den norske filmskolens første rektor Malte Wadman. Senere kom det inn en rekke yngre studenter som har preget norsk filmliv, som professor Gunnar Iversen ved NTNU; regissøren Bent Hamer; Film & Kino-redaktør og senere kortfilmkonsulent Kalle Løchen; forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket Øivind Hanche; programsjef Håkon Skogrand for den Den norske filmfestivalen i Haugesund; filmdistributør Åge Hoffart; Torunn Nyen, mangeårig leder av kortfilmfestivalen; Helga Fjordholm, filmformilder og produsent og Stine Tveten, leder av Vest-Norsk filmsenter.

Poenget med å fokusere på dette er at det filmvitenskapelige studiet i disse to byene sprang ut av en solid produksjonstradisjon og at teori og håndverk gikk hånd i hånd. Begge byer hadde jo sin filmskole vegg i vegg og lærerne skiftet mellom det teoretiske og det praktiske. Mønsteret var tilsvarende studier i teater og musikk, som hadde langt mindre faglige grenser mellom teori og praktisk arbeid enn filmen til da hadde hatt. Dette la grunnlaget for hvordan faget skulle etableres og utvikles i Norge.

Norge fikk sitt filmvitenskapelige studium i 1975 i Trondheim bygget opp av Bjørn Sørenssen. Distriktshøgskolene i Stavanger og i Bø i Telemark fulgte straks opp med et kultur- og mediestudium hvor filmvitenskap inngikk som et sentralt element. Begge studiesteder uteksaminerte en lang rekke kinosjefer og kultursekretærer på -70 og -80 tallet. Senere er det bygget opp film- og fjernsyns-studier ved de fleste universitets- og høyskoler i landet, mange folkehøgskoler tilbyr utdanningen og film- og fjernsyn er fordypnings- og valgfag ved en rekke videregående skoler. Det skal ikke stor fantasi til for å argumentere for at alle disse tilbud trenger kvalifiserte lærerkrefter på ulike nivå. Å legge ned et høyst livskraftig og oppegående studium innen dette viktige og voksende fagfeltet, pga. tilfeldig og midlertidig lav studenttilgang virker merkverdig korttenkt og markedspreget.

Dessuten, med den aktuelle debatten om kritikernes faglige standard i innen litteratur, kunst og film som bl.a tidligere polititopp, forfatter Hanne Kristine Rohde utløste, er det et skrikende behov for utdanning av denne type skribenter og fagfolk, nå mer enn før.

Det burde være med høgskoler og universitet som med sykehus, man legger ikke ned sistnevnte hvis nivået og fagspesifikasjonen er av høy standard. Film- og TV- vitenskapen i Lillehammer er bemerkelses-verdig. Ved Norsk filminstitutt hadde vi gleden av å samarbeide med professorene Jan Anders Diesen og Tore Helseth på den store TV serien Norsk filmhistorie i 1997 i tilknytning til Filmens 100 års jubileum og forskningsprosjektet Levende bilder i Norge gjennom 100 år. Diesen er vel den filmforsker som har egnet seg mest til norsk stumfilm og skrevet bøker om pionérene Ottar Gladtvedt og Rasmus Breistein, som vi hadde gleden av å publisere i vår skriftserie på instituttet. Han er også helt sentral i formidlingen av Roald Amundsens ekspedisjonsfilmer, som er utgitt på dvd av instituttet og Nasjonalbiblioteket. Amundsens filmer er tidlige, fra 1911 og utover, og derfor unike i verdenssammenheng. Da den internasjonale filmarkivorganisasjonen FIAF hadde sin generalforsamling og årlige fagseminar i Oslo i 2010 var Disen og Amundsen et solid par.

Tore Helseth er professor i kulturpolitikk og har arbeidet tett med Hans Fredrik Dahl, professor emeritus og nestor innen norsk mediefag og –teori, bla på boken To knurrende løver, kulturpolitikk-ens historie 1814 – 2014 (Universitetsforlaget 2014). Han har også redigert boken Den andre norske filmhistorien, om kortfilm, dokumentar- og opplysningsfilmen, den andre siden av de velkjente spillefilmene for kino (Universitetsforlaget 2011). Denne boken utgav han sammen med Eva Bakøy, en annen av Lillehammers professorer, med en betydelig akademisk produksjon som også er særlig aktiv i forskningen rundt norske filmprodusenters suksess-arbeid. I stallen langs Mjøsa finnes også Søren Birkvad, førsteamanuensis dr. philos og en sentral forsker og formidler av skandinavisk dokumentarfilm og Audun Engelstad, også førsteamanuensis og dr. art, en av Nordens fremste forskere og formidlere av innen filmfortellingsteori, filmpolitikk og kriminalfilmstudier. Legger vi til et par av doktorgradsstipendiatene ved høgskolen, Johanne Kielland Servoll som nylig publiserte den utmerkede avhandlingen Den norske auteuren – En begrepshistorisk analyse (2010-2014) og Rune Valle, som jeg hadde stor glede av å samarbeide med i bokverket Filmen i Norge, norske kinofilmer 1995 – 2011 og som i dag arbeider med en avhandling om NRKs dramaproduksjoner, får vi et fullendt bilde av et fagmiljø av høy standard, faktisk et fyrtårn innen film- og TV vitenskap i Norden.

Det unike med studiet på Lillehammer er også at de har hatt en tett kontakt med filmbransjen, gjennom forskningsprosjekt, seminarer og opplegg for masteroppgaver. Jeg hadde selv gleden av å forelese om, foreslå og veilede i relevante filmpolitiske emner for studentene i min tid som redaktør ved filminstituttet.

Et universitet og en høyskole skal jo arbeide for de lange linjer, ha blikket fremover, tenke fag i utvikling i et hundreårs-perspektiv og ikke bare se på etterspørselen fra studentene i dag. Den er jo som flere av professorene har understreket, konjunkturavhengig og kan endre seg i morgen. Dessuten, en nedleggelse av dette vitale studiet vil få sterk betydning for Filmskolen og TV-studiet, de to andre utdanningsinstitusjonene innen høgskolesystemet på Lillehammer, både når det gjelder studenttilfang og –samarbeid. Og så var det dette med regional virksomhet, da.

Vi for håpe at skolens rektor, den ikke ukjente filmvitenskaps-professor Kathrine Skretting fra NTNU og høgskoledirektør Geir Bergkastet, tidligere direktør for Oslo Kino titter litt i sin fagportefølje og avviser dette korttenkte forslaget om nedleggelse. Deres faglige bakgrunn tilsier at de tar til vettet jo før jo heller.

Av Jan Erik Holst, tidligere direktør og redaktør ved Norsk filminstitutt.

Legg igjen en kommentar

– Et korttenkt forslag om nedleggelse

– Et korttenkt forslag om nedleggelse

Å legge ned et høyst livskraftig og oppegående studium innen filmvitenskap virker merkverdig korttenkt og markedspreget, skriver Jan Erik Holst som her formidler hva han mener studiet har betydd for moderne norsk filmkultur.

Foto: Bent Hamer er blant de med bakgrunn fra filmvitenskap.

Dagsavisen melder til stor forundring og forargelse om at film- og TV studiet ved Høgskolen i Lillehammer vurderes nedlagt pga. mangel på studenter (Dagsavisen 3. og 4 mai). Forslaget er møtt med gode argumenter for fortsatt drift fra søster-studiets professorer ved NTNU i Trondheim. Rushprint.no melder om den samme reaksjon fra det vitenskapelig personalet ved beslektede studier i Oslo og Volda.

Lillehammer har et bredt og godt utdanningstilbud innen film- og fjernsyn, med Filmskolen som det fremste og mest kjente, men også et anerkjent TV-produksjonstilbud, med bl.a. Erling Borgen som professor og altså film- og fjernsynsvitenskap (historie, teori, analyse), riktignok plassert i at annet fakultet enn de to foregående. Jeg skal ikke her gå de overnevnte professorer i næringen hva gjelder den vitenskapelige argumentasjonen men fokusere litt på behovet for utdanningen og på miljøet selv og hva de har utrettet i det norske filmmiljøet.

Filmvitenskap er et fagområde som ble utviklet i Skandinavia på slutten av 60-tallet, på universitetene i København og Stockholm, delvis også i Lund. Professor Rune Waldekranz, som egentlig var filmprodusent hos Sandrews og senere rektor på den svenske filmskolen, bygget opp studiet i Stockholm, sammen med produsenten, senere dosenten Gösta Werner. I København var det lektor Marguerite Engberg som holdt i tømmene. Jeg var selv blant de første på dette studiet i Stockholm, sammen med FANT-filmkritikerne Oddvar Foss og Sølve Skagen og den norske filmskolens første rektor Malte Wadman. Senere kom det inn en rekke yngre studenter som har preget norsk filmliv, som professor Gunnar Iversen ved NTNU; regissøren Bent Hamer; Film & Kino-redaktør og senere kortfilmkonsulent Kalle Løchen; forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket Øivind Hanche; programsjef Håkon Skogrand for den Den norske filmfestivalen i Haugesund; filmdistributør Åge Hoffart; Torunn Nyen, mangeårig leder av kortfilmfestivalen; Helga Fjordholm, filmformilder og produsent og Stine Tveten, leder av Vest-Norsk filmsenter.

Poenget med å fokusere på dette er at det filmvitenskapelige studiet i disse to byene sprang ut av en solid produksjonstradisjon og at teori og håndverk gikk hånd i hånd. Begge byer hadde jo sin filmskole vegg i vegg og lærerne skiftet mellom det teoretiske og det praktiske. Mønsteret var tilsvarende studier i teater og musikk, som hadde langt mindre faglige grenser mellom teori og praktisk arbeid enn filmen til da hadde hatt. Dette la grunnlaget for hvordan faget skulle etableres og utvikles i Norge.

Norge fikk sitt filmvitenskapelige studium i 1975 i Trondheim bygget opp av Bjørn Sørenssen. Distriktshøgskolene i Stavanger og i Bø i Telemark fulgte straks opp med et kultur- og mediestudium hvor filmvitenskap inngikk som et sentralt element. Begge studiesteder uteksaminerte en lang rekke kinosjefer og kultursekretærer på -70 og -80 tallet. Senere er det bygget opp film- og fjernsyns-studier ved de fleste universitets- og høyskoler i landet, mange folkehøgskoler tilbyr utdanningen og film- og fjernsyn er fordypnings- og valgfag ved en rekke videregående skoler. Det skal ikke stor fantasi til for å argumentere for at alle disse tilbud trenger kvalifiserte lærerkrefter på ulike nivå. Å legge ned et høyst livskraftig og oppegående studium innen dette viktige og voksende fagfeltet, pga. tilfeldig og midlertidig lav studenttilgang virker merkverdig korttenkt og markedspreget.

Dessuten, med den aktuelle debatten om kritikernes faglige standard i innen litteratur, kunst og film som bl.a tidligere polititopp, forfatter Hanne Kristine Rohde utløste, er det et skrikende behov for utdanning av denne type skribenter og fagfolk, nå mer enn før.

Det burde være med høgskoler og universitet som med sykehus, man legger ikke ned sistnevnte hvis nivået og fagspesifikasjonen er av høy standard. Film- og TV- vitenskapen i Lillehammer er bemerkelses-verdig. Ved Norsk filminstitutt hadde vi gleden av å samarbeide med professorene Jan Anders Diesen og Tore Helseth på den store TV serien Norsk filmhistorie i 1997 i tilknytning til Filmens 100 års jubileum og forskningsprosjektet Levende bilder i Norge gjennom 100 år. Diesen er vel den filmforsker som har egnet seg mest til norsk stumfilm og skrevet bøker om pionérene Ottar Gladtvedt og Rasmus Breistein, som vi hadde gleden av å publisere i vår skriftserie på instituttet. Han er også helt sentral i formidlingen av Roald Amundsens ekspedisjonsfilmer, som er utgitt på dvd av instituttet og Nasjonalbiblioteket. Amundsens filmer er tidlige, fra 1911 og utover, og derfor unike i verdenssammenheng. Da den internasjonale filmarkivorganisasjonen FIAF hadde sin generalforsamling og årlige fagseminar i Oslo i 2010 var Disen og Amundsen et solid par.

Tore Helseth er professor i kulturpolitikk og har arbeidet tett med Hans Fredrik Dahl, professor emeritus og nestor innen norsk mediefag og –teori, bla på boken To knurrende løver, kulturpolitikk-ens historie 1814 – 2014 (Universitetsforlaget 2014). Han har også redigert boken Den andre norske filmhistorien, om kortfilm, dokumentar- og opplysningsfilmen, den andre siden av de velkjente spillefilmene for kino (Universitetsforlaget 2011). Denne boken utgav han sammen med Eva Bakøy, en annen av Lillehammers professorer, med en betydelig akademisk produksjon som også er særlig aktiv i forskningen rundt norske filmprodusenters suksess-arbeid. I stallen langs Mjøsa finnes også Søren Birkvad, førsteamanuensis dr. philos og en sentral forsker og formidler av skandinavisk dokumentarfilm og Audun Engelstad, også førsteamanuensis og dr. art, en av Nordens fremste forskere og formidlere av innen filmfortellingsteori, filmpolitikk og kriminalfilmstudier. Legger vi til et par av doktorgradsstipendiatene ved høgskolen, Johanne Kielland Servoll som nylig publiserte den utmerkede avhandlingen Den norske auteuren – En begrepshistorisk analyse (2010-2014) og Rune Valle, som jeg hadde stor glede av å samarbeide med i bokverket Filmen i Norge, norske kinofilmer 1995 – 2011 og som i dag arbeider med en avhandling om NRKs dramaproduksjoner, får vi et fullendt bilde av et fagmiljø av høy standard, faktisk et fyrtårn innen film- og TV vitenskap i Norden.

Det unike med studiet på Lillehammer er også at de har hatt en tett kontakt med filmbransjen, gjennom forskningsprosjekt, seminarer og opplegg for masteroppgaver. Jeg hadde selv gleden av å forelese om, foreslå og veilede i relevante filmpolitiske emner for studentene i min tid som redaktør ved filminstituttet.

Et universitet og en høyskole skal jo arbeide for de lange linjer, ha blikket fremover, tenke fag i utvikling i et hundreårs-perspektiv og ikke bare se på etterspørselen fra studentene i dag. Den er jo som flere av professorene har understreket, konjunkturavhengig og kan endre seg i morgen. Dessuten, en nedleggelse av dette vitale studiet vil få sterk betydning for Filmskolen og TV-studiet, de to andre utdanningsinstitusjonene innen høgskolesystemet på Lillehammer, både når det gjelder studenttilfang og –samarbeid. Og så var det dette med regional virksomhet, da.

Vi for håpe at skolens rektor, den ikke ukjente filmvitenskaps-professor Kathrine Skretting fra NTNU og høgskoledirektør Geir Bergkastet, tidligere direktør for Oslo Kino titter litt i sin fagportefølje og avviser dette korttenkte forslaget om nedleggelse. Deres faglige bakgrunn tilsier at de tar til vettet jo før jo heller.

Av Jan Erik Holst, tidligere direktør og redaktør ved Norsk filminstitutt.

Legg igjen en kommentar

MENY