Sannheten i det ufiltrerte

Sannheten i det ufiltrerte

– Jeg ble mer og mer opptatt av at prosjektet skulle peke på seg selv. Vi skulle ha med ambivalensen til å filme seg selv – «herregud, så teit å snakke til et kamera», sier regissør Stefan Faldbakken om NRK-dokumentarserien «Jeg mot meg», som i løpet av fem dager er sett av over 600 000 seere.

– 453 000 så Jeg mot meg da det gikk på tv mandag kveld. Nesten 120 000 har sett den på nett etter det. Vi kommer til å runde 600 000 i løpet av noen dager. Det er jo helt sjuke tall, sier regissør Stefan Faldbakken.

Dokumentarserien Jeg mot meg er satt sammen av videodagbøkene til åtte unge mennesker med ulike psykiske utfordringer. Vi følger dem over tre måneder, mens de en gang i uken møtes til gruppesamtaler under ledelse av psykolog Peder Kjøs. Serien er produsert av Elisabeth Stabell i produksjonsselskapet Anti TV, og regissert av hennes samboer Faldbakken, som tidligere har laget blant annet Uro og Varg Veum – Skriften på veggen.

Stabell mener noe av det som appellerer til seerne er at deltagernes egen stemme blir hørt.

– Karakterene fremstår som ufiltrerte og sanne. Dermed blir de også gripende. Historiefortellingen gjennom Stefans uregisserte regi har gjort prosjektet helt unikt.

Ved å kun bruke bilder fra gruppesamtalene og det de åtte deltagerne hadde filmet, måtte Faldbakken gjøre noen uvante regigrep.

– Dette har jeg aldri gjort før. Jeg står jo vanligvis der og lager bilder. Så det store regivalget mitt her var å ikke være med på opptak med dem i det hele tatt. Å si at den virkeligheten klarer de vise selv på en mer genuin måte enn om jeg skulle laget bilder for dem.

Peder Kjøs og Christopher under en gruppesamtale. Foto: NRK.
Peder Kjøs og Christopher under en gruppesamtale.

Topper og bunner

– De fikk hver sitt kamera og en slags huskeliste. Vær sikker på at kamera er på. Ikke bruk zoomen. Prøv å hold kamera inntil i kroppen så vi hører hva du sier. Husk å ta store bilder. Vis litt hvor du er, og ikke bare deg selv. Og film hver dag.

I starten oppfordret Faldbakken dem til å filme alt.

– Prøv å få kamera til en bli en venn for deg. Øv på å dele din indre stemme. Tenk at du skal si akkurat det du tenker og føler nå, og si det til kamera. Så fikk de én regel: ikke se på opptakene. Ikke vurder det du har filmet og ikke slett noe som helst. Jeg ville ikke at de skulle begynne å legge bånd på seg selv.

Regissøren ba dem også om å filme de emosjonelle ytterpunktene de opplevde.

– Det med. Når du kjenner du er veldig glad, når noe er fint, morsomt eller veldig trist, da skal du filme. Så etter hvert hadde jeg så mye materiale at jeg visste her har jeg livet ditt. Da kunne jeg konsentrere meg om å vise toppene og bunnene.

Gruppeterapi

Prosjektet startet da produsent Stabell hadde fødselspermisjon med parets felles barn.

– Hun bingewatchet In Treatment på HBO og ble helt oppslukt av at en serie kunne være bare en samtale i et rom, og være så flott, sier Faldbakken.

– Så sa jeg de bevingede ord – det går jo an å gjøre det på ordentlig.

Deltakerne i gruppeterapi med psykolog Peder Kjøs øverst i midten.
Fra gruppesamtalen.

Deretter begynte Stabell å undersøke om det fantes en forsvarlig måte å lage tv av terapi.

– Det har faktisk tatt mange år hvor jeg har innhentet råd fra utallige psykologer, jurister og eksperter på etikk, forteller hun.

– Å være ansvarlig for at et såpass eksperimentelt prosjekt faktisk kunne bli en tv-serie var en utfordring. Ingenting var forutsigbart underveis. Dermed var budsjettering, planlegging og produksjon krevende. Veien ble til mens vi gikk.

I løpet av prosessen snudde perspektivet fra terapeutens, slik det er i HBO-serien, til deltagerne. At det skulle handle om unge mennesker kom som en følge av samarbeidet med NRK, som ønsket å treffe unge seere.

– Så gjorde vi et forprosjekt med individualterapi. Jo mer vi snakket med psykologer, jo mer hørte vi om gruppeterapi, om dynamikken mellom deltagerne, og at fremskrittene ofte er veldig raske i gruppeterapi. Særlig når det er snakk om unge. Og skal man lage en serie trenger man en form for utvikling.

Noen å snakke til

Det var aldri et alternativ å sende et team ut for å filme deltagerne, forteller Stabell.

– Vi anså ikke det som noen farbar vei i dette prosjektet, da vi ikke ville fått i nærheten av det materialet vi ønsket oss.

Det ga dem et omfattende materiale, tett på karakterene. Men også en opptaksprosess uten full kontroll.

– Vi visste ikke helt hva vi fikk – men det var også noe av poenget. Med svært tett oppfølging av regi fra uke til uke, fikk vi likevel det materialet vi ønsket oss. Vi fikk om lag 300 timer videodagbokmateriale, så jeg kuttet kostnader absolutt overalt og flyttet ressursene over til klippen. Vi måtte skape narrativet i serien der. Det innså jeg ganske tidlig.

Hver tirsdag kom deltagerne inn til Oslo for gruppesamtale. Da leverte de fra seg kamerane så minnekortene kunne tømmes. I dagene etter gikk Faldbakken gjennom råmaterialet og sendte deltagerne tilbakemeldinger på epost.

– Vi hadde ikke en dialog, de tilbakemeldingene var mer som å få en oppgave av læreren. Jeg skrev støttende og omsorgsfullt, og stilte dem noen spørsmål. Slik kunne jeg få en oversikt over materialet, og dytte litt på dem underveis. Jeg tror det var viktig for dem å vite at noen så på det. Det å snakke til et kamera ble terapeutisk i seg selv. Så kjennes det litt som de prater til meg når de filmer. Det tenkte jeg ikke på til å begynne med, men det er nyttig å ha noen å snakke til.

Selvmediering

Alle seriens åtte episoder ligger tilgjengelig på NRK nett-tv. Vi får se de unge menneskene dokumentere sine liv, men Faldbakken har også valgt å beholde bevisstheten deres rundt prosjektet de er med på. På sofaen med en vennegjeng, mens kamera sendes rundt, forklarer den ene deltageren at NRK vil eie alt materialet og at de kan gjøre som de vil med det. Kameraten snur kamera over til Nytt på Nytt som går på tv, og sier «Men dette eier de fra før av, så det blir mindfuck».

Serien reflekterer også over hvordan folk medierer seg selv midt oppi alt det andre de strever med. Midt inne i et hulkende videodagbokinnlegg stopper en av deltagerne opp for å sende en glisende snap. Mens en av de andre deltagerne introduserer seg til kamera blir hun sittende å analysere om hun høres teit ut, og gir seg selv regi underveis. Det var et bevisst stilvalg fra Faldbakken.

– Jeg ble mer og mer opptatt av at prosjektet skulle peke på seg selv. Vi skulle ha med ambivalensen til å filme seg selv – herregud, så teit å snakke til et kamera. At venner rundt sier æææ, ikke film meg, dette blir teit. Å vise reisverket ble en stor overskrift for meg. La oss dokumentere prosjektet slik det var. Ikke gjøre det tv-aktig.  

Formen gjør at folk kjøper historiene på en helt annen måte, mener han.

– Vi viser hvordan dette har blitt til. Jeg tror det har vært helt avgjørende for hvordan serien har blitt mottatt. Du føler at du er på lag med dem. De synes det er kleint, og siden de synes det kan du bli ferdig med å synes det er kleint. For det er jo det. Men da kommer man over det. 

Å finne frem til seriens form skjedde i klippen sammen med hovedklipper Torkel Gjørv, og tok et halvt år.

– Det aller første du ser er Anders som gråter på gata. Det var det aller første opptaket vi fikk også. Det var så sterkt, da kjente vi herregud for et prosjekt. Det merket vi egentlig allerede da vi begynte med castingen. Den fikk enorm oppmerksomhet, og over 300 kvalifiserte søkere, forteller Faldbakken.

– Allerede da skjønte vi at vi hadde noe som beveget. Det var et tydelig behov hos folk å få fortelle det som var bak fasaden. Bak avatarene på Facebook og Instagram for det segmentet der – et behov for å si noe ordentlig i en mediert virkeligehet hvor vi pøses ned av mer eller mindre fiksjonelle bilder.

Les også Hedvig Montgomerys «Prisen for det uperfekte»

Legg igjen en kommentar

Sannheten i det ufiltrerte

Sannheten i det ufiltrerte

– Jeg ble mer og mer opptatt av at prosjektet skulle peke på seg selv. Vi skulle ha med ambivalensen til å filme seg selv – «herregud, så teit å snakke til et kamera», sier regissør Stefan Faldbakken om NRK-dokumentarserien «Jeg mot meg», som i løpet av fem dager er sett av over 600 000 seere.

– 453 000 så Jeg mot meg da det gikk på tv mandag kveld. Nesten 120 000 har sett den på nett etter det. Vi kommer til å runde 600 000 i løpet av noen dager. Det er jo helt sjuke tall, sier regissør Stefan Faldbakken.

Dokumentarserien Jeg mot meg er satt sammen av videodagbøkene til åtte unge mennesker med ulike psykiske utfordringer. Vi følger dem over tre måneder, mens de en gang i uken møtes til gruppesamtaler under ledelse av psykolog Peder Kjøs. Serien er produsert av Elisabeth Stabell i produksjonsselskapet Anti TV, og regissert av hennes samboer Faldbakken, som tidligere har laget blant annet Uro og Varg Veum – Skriften på veggen.

Stabell mener noe av det som appellerer til seerne er at deltagernes egen stemme blir hørt.

– Karakterene fremstår som ufiltrerte og sanne. Dermed blir de også gripende. Historiefortellingen gjennom Stefans uregisserte regi har gjort prosjektet helt unikt.

Ved å kun bruke bilder fra gruppesamtalene og det de åtte deltagerne hadde filmet, måtte Faldbakken gjøre noen uvante regigrep.

– Dette har jeg aldri gjort før. Jeg står jo vanligvis der og lager bilder. Så det store regivalget mitt her var å ikke være med på opptak med dem i det hele tatt. Å si at den virkeligheten klarer de vise selv på en mer genuin måte enn om jeg skulle laget bilder for dem.

Peder Kjøs og Christopher under en gruppesamtale. Foto: NRK.
Peder Kjøs og Christopher under en gruppesamtale.

Topper og bunner

– De fikk hver sitt kamera og en slags huskeliste. Vær sikker på at kamera er på. Ikke bruk zoomen. Prøv å hold kamera inntil i kroppen så vi hører hva du sier. Husk å ta store bilder. Vis litt hvor du er, og ikke bare deg selv. Og film hver dag.

I starten oppfordret Faldbakken dem til å filme alt.

– Prøv å få kamera til en bli en venn for deg. Øv på å dele din indre stemme. Tenk at du skal si akkurat det du tenker og føler nå, og si det til kamera. Så fikk de én regel: ikke se på opptakene. Ikke vurder det du har filmet og ikke slett noe som helst. Jeg ville ikke at de skulle begynne å legge bånd på seg selv.

Regissøren ba dem også om å filme de emosjonelle ytterpunktene de opplevde.

– Det med. Når du kjenner du er veldig glad, når noe er fint, morsomt eller veldig trist, da skal du filme. Så etter hvert hadde jeg så mye materiale at jeg visste her har jeg livet ditt. Da kunne jeg konsentrere meg om å vise toppene og bunnene.

Gruppeterapi

Prosjektet startet da produsent Stabell hadde fødselspermisjon med parets felles barn.

– Hun bingewatchet In Treatment på HBO og ble helt oppslukt av at en serie kunne være bare en samtale i et rom, og være så flott, sier Faldbakken.

– Så sa jeg de bevingede ord – det går jo an å gjøre det på ordentlig.

Deltakerne i gruppeterapi med psykolog Peder Kjøs øverst i midten.
Fra gruppesamtalen.

Deretter begynte Stabell å undersøke om det fantes en forsvarlig måte å lage tv av terapi.

– Det har faktisk tatt mange år hvor jeg har innhentet råd fra utallige psykologer, jurister og eksperter på etikk, forteller hun.

– Å være ansvarlig for at et såpass eksperimentelt prosjekt faktisk kunne bli en tv-serie var en utfordring. Ingenting var forutsigbart underveis. Dermed var budsjettering, planlegging og produksjon krevende. Veien ble til mens vi gikk.

I løpet av prosessen snudde perspektivet fra terapeutens, slik det er i HBO-serien, til deltagerne. At det skulle handle om unge mennesker kom som en følge av samarbeidet med NRK, som ønsket å treffe unge seere.

– Så gjorde vi et forprosjekt med individualterapi. Jo mer vi snakket med psykologer, jo mer hørte vi om gruppeterapi, om dynamikken mellom deltagerne, og at fremskrittene ofte er veldig raske i gruppeterapi. Særlig når det er snakk om unge. Og skal man lage en serie trenger man en form for utvikling.

Noen å snakke til

Det var aldri et alternativ å sende et team ut for å filme deltagerne, forteller Stabell.

– Vi anså ikke det som noen farbar vei i dette prosjektet, da vi ikke ville fått i nærheten av det materialet vi ønsket oss.

Det ga dem et omfattende materiale, tett på karakterene. Men også en opptaksprosess uten full kontroll.

– Vi visste ikke helt hva vi fikk – men det var også noe av poenget. Med svært tett oppfølging av regi fra uke til uke, fikk vi likevel det materialet vi ønsket oss. Vi fikk om lag 300 timer videodagbokmateriale, så jeg kuttet kostnader absolutt overalt og flyttet ressursene over til klippen. Vi måtte skape narrativet i serien der. Det innså jeg ganske tidlig.

Hver tirsdag kom deltagerne inn til Oslo for gruppesamtale. Da leverte de fra seg kamerane så minnekortene kunne tømmes. I dagene etter gikk Faldbakken gjennom råmaterialet og sendte deltagerne tilbakemeldinger på epost.

– Vi hadde ikke en dialog, de tilbakemeldingene var mer som å få en oppgave av læreren. Jeg skrev støttende og omsorgsfullt, og stilte dem noen spørsmål. Slik kunne jeg få en oversikt over materialet, og dytte litt på dem underveis. Jeg tror det var viktig for dem å vite at noen så på det. Det å snakke til et kamera ble terapeutisk i seg selv. Så kjennes det litt som de prater til meg når de filmer. Det tenkte jeg ikke på til å begynne med, men det er nyttig å ha noen å snakke til.

Selvmediering

Alle seriens åtte episoder ligger tilgjengelig på NRK nett-tv. Vi får se de unge menneskene dokumentere sine liv, men Faldbakken har også valgt å beholde bevisstheten deres rundt prosjektet de er med på. På sofaen med en vennegjeng, mens kamera sendes rundt, forklarer den ene deltageren at NRK vil eie alt materialet og at de kan gjøre som de vil med det. Kameraten snur kamera over til Nytt på Nytt som går på tv, og sier «Men dette eier de fra før av, så det blir mindfuck».

Serien reflekterer også over hvordan folk medierer seg selv midt oppi alt det andre de strever med. Midt inne i et hulkende videodagbokinnlegg stopper en av deltagerne opp for å sende en glisende snap. Mens en av de andre deltagerne introduserer seg til kamera blir hun sittende å analysere om hun høres teit ut, og gir seg selv regi underveis. Det var et bevisst stilvalg fra Faldbakken.

– Jeg ble mer og mer opptatt av at prosjektet skulle peke på seg selv. Vi skulle ha med ambivalensen til å filme seg selv – herregud, så teit å snakke til et kamera. At venner rundt sier æææ, ikke film meg, dette blir teit. Å vise reisverket ble en stor overskrift for meg. La oss dokumentere prosjektet slik det var. Ikke gjøre det tv-aktig.  

Formen gjør at folk kjøper historiene på en helt annen måte, mener han.

– Vi viser hvordan dette har blitt til. Jeg tror det har vært helt avgjørende for hvordan serien har blitt mottatt. Du føler at du er på lag med dem. De synes det er kleint, og siden de synes det kan du bli ferdig med å synes det er kleint. For det er jo det. Men da kommer man over det. 

Å finne frem til seriens form skjedde i klippen sammen med hovedklipper Torkel Gjørv, og tok et halvt år.

– Det aller første du ser er Anders som gråter på gata. Det var det aller første opptaket vi fikk også. Det var så sterkt, da kjente vi herregud for et prosjekt. Det merket vi egentlig allerede da vi begynte med castingen. Den fikk enorm oppmerksomhet, og over 300 kvalifiserte søkere, forteller Faldbakken.

– Allerede da skjønte vi at vi hadde noe som beveget. Det var et tydelig behov hos folk å få fortelle det som var bak fasaden. Bak avatarene på Facebook og Instagram for det segmentet der – et behov for å si noe ordentlig i en mediert virkeligehet hvor vi pøses ned av mer eller mindre fiksjonelle bilder.

Les også Hedvig Montgomerys «Prisen for det uperfekte»

Legg igjen en kommentar

MENY