Ut av Norge opplevelsen DEL 2

Ut av Norge opplevelsen DEL 2

«Imagining Emanuel» og «Out of Norway» er filmer som ikke gir slipp på den som ser og lytter i første omgang. De skaper sinne og undring, engasjement og usikkerhet. De tvinger oss til å stille spørsmål og til selv å svare. Gunnar Iversens gjennomgang av Thomas Østbyes filmer fortsetter her.

FORTSETTELSE FRA DEL 1:

Modernitetens uutholdelige tyngde

Både Imagining Emanuel og Out of Norway handler om velferdssamfunnets modernitet og dens uutholdelige tyngde. På et nivå er begge filmene skildringer av Emanuel Agara og hans opplevelser i Norge. Det er en hjerteskjærende historie, og det ublide møtet mellom den papirløse flyktningen og et velsmurt byråkratisk maskineri som ikke tar hensyn til enkeltmennesker og deres følelser eller eksistensielle situasjon.

Begge filmene skildrer Norge som et slags Kafka-helvete, der det norske byråkratiet og politiet på en altfor ubehagelig måte minner om de opplevelser K har i romaner som Prosessen og Slottet. Modernitetens kjerne som et byråkratisk anonymt og unnglidende maskineri, som kverner og veier og måler, og finner noen for lette, og samtidig støter de som ikke riktig passer inn ut i et eksistensielt tomrom preget av en nedbrytende double bind, er på en ubehagelig presis måte skildret i Østbyes filmer. De er mer vidtrekkende i sin samfunnskritikk enn gjennom kun å presentere ”Emanuel-saken” én gang til, men stiller helt fundamentale spørsmål ved det moderne samfunnets juridiske og ideologiske forankring. Hva skjer om du ikke har et papir som tydelig kan fortelle andre hvem du er? Er du da uten identitet også i menneskelig forstand? Er du ingen? Det er dette Østby problematiserer helt innledningsvis i Imagining Emanuel og som han også kommer tilbake til i Out of Norway.

I tillegg til å skildre Emanuels behandling av det norske statsapparatet skildrer begge filmene fremmedgjøring. I ordets egentlige forstand. Emanuel gjøres fremmed på en helt ny og avgjørende måte av det norske politiet og utlendingsdirektoratets byråkrater. De gjør ham fremmed på en total og eksistensiell måte. Ikke bare ved å plassere han på Trandum, i en leir som åpenbart strider mot alle menneskelige rettigheter, og framstår som et norsk mini-Guantánamo, men også ved ikke å forsøke å løse hans limbo-situasjon ved verken å kunne få opphold eller å kunne returneres. Han er ikke bare fremmed i Norge, men gjennom opplevelsene i Norge blir han fremmed for seg selv.

Imagining Emanuel har flere episoder eller kapitler som på ulike måter skildrer og diskuterer denne menneskelige situasjonen av vakuum som Emanuel havner i, og dette utgjør også første innledende del av Out of Norway. I den første filmen ser vi Emanuel på Oslos gater. Han er en tilskuer, en observatør, som ikke kan ta del i samfunnslivet. Riktignok møter vi hans venn Asgeir, som forsøker å hjelpe ham tilbake til Liberia og som hjelper ham i Oslo, men noe av det mest skremmende og gripende er framstillingen av Emanuels eksistensielle venterom.

Hva er det Emanuel møter på Oslos gater? To av kapitlene i Imagining Emanuel er spesielt interessante som en slags kombinasjon av situasjonsrapport om Emanuels liv og samtidig en samfunnskritikk. I kapittel 4, som kalles ”Situasjon”, møter vi Emanuel på Carl Berners Plass i Oslo. Han tigger på gata. Dette segmentet av filmen er en slags liten innskutt observasjonell dokumentar rammet inn av en mer selvrefleksiv og performativ dokumentarisk form i filmen forøvrig. Først møter han en pensjonist ved fruktdisken i en innvandrerbutikk. Emanuel spør om han kan få noe å spise, men pensjonisten forstår ham enten ikke eller velger ikke å forstå. Han ignorerer ham, med en replikk ut i løse luften, som om Emanuel ikke er ordentlig virkelig eller synlig. Emanuel går videre og spør noen mennesker som drikker øl utenfor en pub om han kan få noen penger til mat, men også de ignorerer ham. En av dem roper en rasistisk kommentar. En kommentar om at han skal reise tilbake dit han kom fra, som dermed oppleves dobbelt sårende. Vi kjenner jo hans livssituasjon og dilemma. Han vil reise tilbake dit han kom fra, men er forhindret fra dette av norske myndigheter.

Hverdagsrasismen antydes på en enkel og effektiv måte i denne sekvensen, men viktigere blir også at alle på gata behandler Emanuel på samme måte som politiet og saksbehandlerne i byråkratiet. De ser ham ikke som medmenneske eller som person. For dem er han snarere en ting enn et menneske, og dermed en man kan gjøre nesten alt med, fordi det menneskelige er skjult, fortrengt eller redusert til et minimum. Filmen illustrerer på en skremmende måte hvordan det moderne samfunnet er bygget på situasjoner der det menneskelige reduseres til et forhold mellom mennesker og ”ting”, og ikke genuine medmenneskelige møter.

Spesielt Imagining Emanuel illustrerer på en skremmende måte filosofen Martin Bubers tanker om det eksistensielle møtet, og hvordan vilkårene for slike møter reduseres av det hyper-organiserte moderne livet. ”Alt menneskelig liv handler om møtet,” skrev Buber i sitt mystisk-filosofiske manifest Jeg og du i 1923. Østbyes filmer om Emanuel Agara skildrer hvordan Emanuel er forhindret fra å oppleve det genuint menneskelig møtet i Norge, der man ser den andre og den andre ser deg, og hvordan man i det moderne først og fremst behandler den andre som en ting og ikke et menneske.

Menneskets forhold til sine omgivelser kan ifølge Martin Buber reduseres til to forhold. Enten har man en forbindelse til noe, som er et forhold mellom et menneske og en ting, eller så har man en relasjon til noen, som er forholdet mellom to likeverdige mennesker. Thomas A. Østbyes filmer skildrer ikke bare asylpolitikkens problematiske sider og hverdagsrasismen i Norge, men også hvordan moderniteten tvinger fram stadig flere situasjoner og arenaer som kjennetegnes ved at forholdet mellom mennesker blir som forholdet mellom mennesker og ting. De blir forbindelser, flyktige øyeblikk der man treffes, og ikke relasjoner og virkelige møter. Østbye går dermed hinsides asylpolitikken, selv om ingen kan betvile hans konkrete engasjement i Emanuels livssituasjon, og ingen kan unngå å bli både sint og trist av de to filmene om og med Emanuel, og knytter de byråkratiske systemenes blinde ondskap til vår velkjente modernitet.

I Imagining Emanuel skildres dessuten på en uhyggelig måte hvordan politiet og byråkratiet skyver all skyld over på Emanuel. I filmens tiende og siste kapittel eller avsnitt, som treffende kalles ”Dokumentar”, møter vi på nytt representanter for politiets utlendingsenhet og UDI. De oppsummerer holdningene til Emanuel. Begge de to representantene for ”Norge” som et system og en nasjon slår fast at det er Emanuel som har all skyld for sin egen situasjon. Det er hans ansvar, sier de to, å løse den situasjonen som har oppstått. Alt ansvar skyves over på Emanuel, som for dem bare er en ”ting”, selv om det åpenbart er noe absurd ved hele situasjonen. Hadde UDI og politiets utlendingsenhet trodd på Emanuels historie om sin identitet, at han virkelig kommer fra Liberia, og ikke trodd at han løy og kom fra Ghana, hadde han jo vært returnerbar. ”Dokumentar” er et sammensatt kapittel, som ikke minst problematiserer forhold som ”sannhet” og ”løgn”, men illustrerer også det nedbrytende ved overføringen av all skyld, skam og alt ansvar på asylsøkeren. Gjennom denne ansvarsfraskrivelsen og ved å bruke skyld og skam som et redskap til å avhumanisere Emanuel, ser vi det destruktive i systemets fordeling av skyld og ansvar.

Resultatet av denne ”tingliggjørelsen” er også tydelig i en sekvens i samme kapittel, der vi observerer Emanuel i en kirke. For første og eneste gang i Imagining Emanuel ser vi ham omgitt av andre svarte, som er lykkelige og oppslukt i sang, dans og bønn. Men også her er Emanuel litt utilpass og passer ikke riktig inn. Sekvensen kan minne litt om klisjéforestillingene om den ”lykkelige afrikaner”, men er først og fremst et redskap for å vise Emanuels individualitet og dessuten vise hvor utenfor han er.

I Out of Norway er overføringen av skyld og ansvar på asylsøkeren også et avgjørende tema, og skildres innledningsvis i en sekvens der Emanuel forsøker å få kontakt med myndighetene, men denne filmen ender lykkelig ved at Emanuel finner et annet samfunn, et annet sosialt system, som ikke bare reduserer ham til en ”ting”, men virkelig ser ham som et menneske.

En av de mest interessante kapitlene i Imagining Emanuel utdyper Emanuels forhold til Norge. På en rastløs måte ser Østbye på Emanuel og hans opplevelser i Norge fra forskjellige vinkler, som tvinger oss stadig til å stille nye spørsmål og å tenke på nytt. Vi får ikke være i ro med våre vante og etablerte eller enkle forestillinger, men stadig skiftes posisjonene slik at det foregående ses gjennom nye mosaikkbiter eller speilskjerver. Kapittel ni heter ”Teater” og er ekstra ironisk gjennom kontrasten mellom Emanuel og systemet ”Norge”.

I Imagining Emanuel veksler Østby mellom stiliserte kapitler der aktørene i fortellingen om Emanuels opplevelser i Norge blir vist fram i et slags utstillingsrom, og mer observasjonelle scener der vi møter Emanuel vandre omkring i Oslo. I ”Teater” blir Emanuel vitne til at et gateteater setter opp Hamsuns Sult i den vinterkalde storbyens gater. En av de som er med i teaterforestillingen, og som driver et slags suppekjøkken, forklarer at den navnløse protagonisten i Hamsuns roman er for stolt til å tigge, og Emanuel ser både litt av forestillingen og hører et kor synge. Dette kapitlet etablerer et ironisk forhold mellom fortiden og nåtiden, og mellom Emanuel og Norge.

Thomas A. Østby er ikke bare en som stiller spørsmål, men også en regissør som ustanselig leter etter de produktive øyeblikkene av usikkerhet og tvetydighet. Møtet mellom den papirløse Emanuel, som er tvunget av norske myndigheter kun til å observere livet, som om selve livet for ham var et annet sted, og en av de moderne norske nasjonalfortellingene skaper et merkelig og spennende ironisk øyeblikk i filmen. Det er åpenbart at den gamle og trygge fortellingen om Hamsuns sult, en nasjonal historie fra fortiden som nå feires i forbindelse med et Hamsun-jubileum, er lettere å håndtere enn Emanuel, som representerer en ny moderne sultekunstner. Vi har tidligere sett ham på gatene i Oslo tigge etter noen penger til mat, så koplingen mellom Hamsuns navnløse hovedperson og Emanuel er lett å se.

Fortidens sult er trygg, og hylles i den høyverdige kunstens form på gatene, mens Emanuels sult ses ikke. Han blir bokstavelig talt satt utenfor denne nasjonalfortellingen, selv om han opplever den selv hver eneste dag. Denne Sult-sekvensen er mesterlig i sin mørke ironi, og blir et av mange forskjellige bilder vi får av Norge i denne filmen.

Selv om både Imagining Emanuel og Out of Norway først og fremst handler om Emanuel og hans opplevelser, er begge filmene også oppgjør med Norge. Det bildet som tegnes av Norge er mørkt og skremmende. Riktignok ser vi i begge filmene noen av de gode hjelperne til Emanuel, men Norge er først og fremst et system av byråkratiske organisasjoner og en sammensatt hverdagsrasisme som får uttrykk på ulike måter. Emanuel passer ikke inn, ikke bare fordi han plasseres i et vakuum av politiet og UDI, men også fordi han ikke blir sett av de vanlige menneskene han møter på Oslos gater.

Ut av Norge opplevelsen

I 2011 fikk Thomas A. Østbye kulturdepartementets menneskerettspris for Imagining Emanuel. Prisen ble overrakt av daværende kulturminister Anniken Huitfeldt, og Østbye ga prissummen på 50.000 til Emanuel, som etter en tid brukte pengene til å skaffe seg falske papirer og til å ”smugle” seg selv ut av Norge og tilbake til Liberia. Østbye fikk Emanuel til å filme reisen, og Out of Norway skildrer denne ferden hjem.

Reisen fra Norge til Liberia går gjennom flere land både i Europa og Afrika, og Out of Norway er en helt annerledes film enn Imagining Emanuel. Ut av Norge opplevelsen skildres på en enklere, røffere, mer umiddelbar og ”realistisk” måte enn den foregående filmen, nærmest i form av en videodagbok. Selv om dette er en mer konvensjonell film enn Imagining Emanuel, er også Out of Norway en sammensatt og kompleks film. Mediekritikken er imidlertid tonet kraftig ned, og filmen har ikke samme åpenlyse selvrefleksive karakter. Felles for de to filmene er imidlertid at Emanuel kroppsliggjør ulike erfaringer, følelser og opplevelser, og selv om de to filmene er forskjellige, har de begge karakter av å være performative dokumentarfilmer.

Det performative elementet er åpenbart fra aller første bilde i Imagining Emanuel. Vi ser Emanuel på scenen, og senere hører vi hans fortelling om sitt liv. Han både er og samtidig spiller seg selv. Filmen tematiserer dessuten hvordan identitet er knyttet til ulike roller, og hvordan samfunnet omkring oss bidrar til å skape vår identitet gjennom å muliggjøre eller redusere de rollene vi kan spille på livets scene. Emanuel gir dessuten gjennom sin kropp og sjel en autentisitet til selve framstillingen, han kroppsliggjør en erfaring, som er subjektiv, men ikke desto mindre sann av den grunn. Uansett om han er den han sier, og uansett om han opprinnelig kommer fra Liberia eller Ghana, er hans opplevelser og erfaringer i Norge ubestridelig sanne.

Den performative dokumentaren legger ekstra vekt på subjektiv erfaring og personlige vitnesbyrd, og i klassiske performative dokumentarfilmer som Surname Viet Given Name Nam (Trinh T. Minh-ha, 1989) og Tongues Untied (Marlon Riggs, 1989) eller i Joshua Oppenheimers moderne mesterverk The Act of Killing (2012) og The Look of Silence (2014), er subjektiv erfaring og legemliggjøring og vitnesbyrd helt sentralt. Det samme gjelder moderne norske performative dokumentarer som Gunnar Goes Comfortable (Gunnar hall Jensen, 2004), 100 % menneske (Trond Winterkjær og Jan Dalchow, 2005) og Gatas Gynt (Hallvard Bræin, 2008). Dessuten er denne typen dokumentarfilm interessert i form og stil, og hvordan formmessige eksperimenter både kan bidra til forståelsen av en særegen personlig erfaring og samtidig bidra til å virke bevisstgjørende på publikum. Det performative får imidlertid et annet uttrykk i Out of Norway enn i den første filmen om Emanuel.

I Out of Norway får Emanuel Agara en helt annen stemme enn i Imagining Emanuel. Ikke bare er han selv fotograf og medregissør, men der den første filmen først og fremst ser Emanuel utenfra og på avstand, er Out of Norway en film som ser Emanuel fra innsiden. Den har en umiddelbar nærhet, gjennom både innhold og form, som gjør at vi kommer nærmere Emanuel og hans situasjon i Norge, og vi blir reisefeller på hans ferd tilbake til Liberia. Der vi i den første filmen ble holdt på armlengdes avstand, og alltid ser Emanuel, med et distansert blikk, ser vi utelukkende med Emanuel i den andre filmen. Riktignok ser vi også med Emanuel i noen av sekvensene og kapitlene i Imagining Emanuel, men den generelle kjølige formen i denne filmen får også konsekvenser for de mer observerende og interaktive elementene. Den andre filmen har en raskere rytme og er mer direkte og umiddelbar i sitt formuttrykk. Dermed kommer vi også nærmere inn på Emanuel som person.

Out of Norway er delt i tre deler. I den første delen møter vi Emanuel i samme situasjon som han var i da vi forlot ham i Imagining Emanuel. Han vandrer rastløst rundt på gatene i Oslo. Han befinner seg i et juridisk og menneskelig tomrom. Han forsøker å få de norske myndighetene i tale, men alt ansvar for sin egen situasjon skyves over på ham selv. Han føler seg utenfor og fremmedgjort, og føler også skyld og skam. Østbyes prispenger, ironisk nok fra de samme politiske myndigheter som har plassert Emanuel i det menneskelige tomrommet, gir så Emanuel muligheten til å flykte. Denne gangen fra Norge.

Filmens andre del skildrer selve reisen. Dette er den korteste delen av filmen. Tredje og siste del skildrer Emanuels møte med Afrika, hjemlandet Liberia og forteller om hans nye liv på sitt gamle hjemsted. Der den første filmen om Emanuel har en ulykkelig slutt, med at intet løses eller endres i hans liv, har den andre filmen en utvetydig lykkelig slutt. Emanuel kommer bokstavelig talt hjem. Han får arbeid, finner en kvinne å leve sitt liv sammen med, de gifter seg, får et barn, og han starter en liten ananasfarm. Han starter også et nytt liv gjennom å sette seg på skolebenken igjen. Alt det han manglet i Norge finner han i Afrika.

I forbindelse med arbeidet på filmen ble Emanuel frastjålet flere kameraer, og han tok opp nærmere 40 timer filmmateriale, men interessant nok er en av styrkene til Out of Norway at det dramatiske midtpartiet i filmen, som skildrer hvordan Emanuel med falske papirer tar seg gjennom Europa og inn i Afrika, er tonet kraftig ned. Istedenfor å legge vekten på spennende samtidighet og nærhet, der tilskuerne får en sterk realistisk og spennende her-og-nå-opplevelse, er det hendelsene og situasjonene før og etter smuglerferden som er de mest viktige.

Dette gjør at filmen blir et kontrastspill der moderne Norge settes opp mot det tradisjonelle Afrika. Men med motsatt valør og fortegn enn det vanlige. Emanuel smugler bokstavelig seg selv ut av styrtrike Norge og tilbake til u-landet Liberia, men det er i det tradisjonelle og ”umoderne” livet han finner lykken. Dette skildres på en rekke forskjellige måter i filmen. En måte er gjennom en sang som Emanuel synger både i Norge og i Liberia.

I Norge nynner Emanuel i en scene på ”Don’t Worry, Be Happy”; Bobby McFerrins hit-sang fra 1988. Hans nynning er imidlertid ikke overbevisende, og slett ikke noe identifiserende øyeblikk av lykke. Emanuel er ikke lykkelig i Norge. Han bare bekymrer seg. Han prøver å overbevise seg selv gjennom sangen, men mislykkes på en tydelig måte. Sangen blir et desperat forsøk på å holde motet oppe, til tross for all motgang, og ikke et uttrykk for et overskudd av entusiasme og lykkefølelse. Emanuel synger McFerrins låt i samme sekvens som han ellers peker på nordmenns egoisme og selvgodhet. Alle i Norge bryr seg bare om seg selv, og han slår fast at: ”I’m not a human being.” Henimot slutten av Out of Norway vender han imidlertid tilbake til McFerrins sang. Denne ganger synger han den, med følelse og kraft, slik at vi forstår at det denne gangen er slik at sangen uttrykker den han virkelig føler. Fra å ha vært en desperat ulykkelig gest i begynnelsen av filmen i Norge, blir det en befriende og livsbejaende sang i sluttsekvensen i Afrika.

Out of Norway er en film med en annen og lettere ironi enn den første filmen med Emanuel Agara. Det er en film som er en hyllest til Afrika, Liberia og det sosiale livet der. Kontrasten mellom Norge og Liberia er selve motoren i filmen, og Liberia framstår som lykkens land for Emanuel. Det er imidlertid ikke noe entydig glansbilde Emanuel skildrer med sitt kamera. I en viktig scene ser vi hvordan en gruppe menn pisker en mann som har stjålet noe, som en primitiv kollektiv kroppslig straff, men i det store og det hele er Emanuels bilde av Afrika positivt. Afrika er den positive motpolen til Norge, som representerer modernitetens mørke Kafka-verden, der man aldri er verdt mer enn det papiret man har i lommen. Det papiret som definerer hvem man egentlig er.

Også Out of Norway har imidlertid scener og elementer som er mindre entydige, og som gir filmen en tvetydighet som virker bevisstgjørende gjennom å åpne opp for tvil, usikkerhet og spørsmål. Helt mot slutten av filmen ser vi Emanuels hus, der han nå lever med hustru og barn. På veggen har han plakaten av ham selv fra Imagining Emanuel, men også en collage av bilder av hvite barn, mennesker og dyr i Norge. Hans venn og støttespiller Asgeir Føyen, som vi møtte i Imagining Emanuel, har en gård, og vi ser Emanuel med noen geiter der i begynnelsen av Out of Norway. Barn kommer blant annet til gården for å se og oppleve geitene.

Collagen på veggen i Afrika er overraskende. På et nivå representerer de alt det han lengtet etter i Norge – hustru, familie og barn – og som han nå har fått, men de representerer også en måte å holde såret Norge ga ham åpent. Norge er med ham, i bildet av lykkelige hvite barn, selv i hjemlandet Liberia. Dette er det bildet vi gjerne vil se og tenke på, men det bildet Imagining Emanuel motsa og problematiserte gjennom sine ti kapitler.

Til tross for scener og motiver som dette, er Out of Norway en enklere og mer entydig film enn den mer komplekse og sammensatte Imagining Emanuel, som leker med form og virkemidler på en helt annen måte enn den enklere videodagboken. Det er imidlertid en overraskende og original film. Den tar opp viktige temaer på en annerledes måte enn vanlig, revitaliserer videodagbokformen og viser at dette er en dokumentarfilmtype som har et stort uutnyttet potensial, og den viser oss Norge på en uvanlig og betimelig måte.

Emanuel er ikke lenger alene på den mørke scenen, eller vandrer omkring i Oslos gater, men forteller sin egen historie med sin egen stemme og sine egne bilder. Han spiller fremdeles seg selv, men har fått en helt annen rolle å spille på livets scene. Det han ikke klarte å oppleve eller oppnå i Norge har han gjenfunnet i hjemlandet Liberia, det motsatte av modernitetens mørke Europeiske kontinent.

Distanse og nærhet

Thomas A. Østbyes to filmer om og med Emanuel Agara er et unikt filmprosjekt i en norsk sammenheng. De utgjør en egen helhet, gjennom å være motpoler på nesten alle måter. Begge filmene er imidlertid sterkt samfunnskritiske, og skaper uvanlige bilder, motsier vante forestillinger og tvinger oss til å tenke gjennom helt fundamentale aspekter ved våre liv og vårt samfunn. På helt forskjellige måter virker filmene bevisstgjørende, gjennom å stille ut deler av livet i Norge vi oftest fortrenger, og gjennom å arrangere to overraskende møter med Emanuel som engasjerer og provoserer.

Imagining Emanuel er en kjølig og distansert film. Det er et Brechtiansk lærestykke om moderniteten og dagens Norge. En film som gjennom sin avstand klarer å få oss til å stille en lang rekke spørsmål. Ikke bare omkring asylpolitikken i Norge og behandlingen av asylsøkere. Eller omkring dokumentarfilmens muligheter og begrensninger i forhold til å representere den virkelige verden omkring oss, og skille sannhet fra løgn. Men også en film som får oss til å stille spørsmål omkring vårt engasjement og våre følelser (eller mangel på engasjement og følelser).

I en tid da dokumentarfilm i økende grad søker de enkleste løsningene, i skildringer av selve den spennende og konfliktfylte overflaten i vår verden, gjør Thomas A. Østbye det litt vanskeligere for oss. Han går bak overflaten, men hva han finner er det opp til tilskuerne å bestemme.

Out of Norway er en varmere, mer umiddelbar og handlingsorientert film. Fortellingen er tydeligere og mer fremtredende. Også dette er imidlertid en god film som i like stor grad som forgjengeren stiller flere spørsmål enn den gir svar. Mediekritikken er mindre tydelig, men samfunnskritikken er like sterk. Der vi ser Emanuel først og fremst på en scene eller på avstand i den første filmen, er Out of Norway et personlig vitnesbyrd. Emanuels egen stemme blir avgjørende, og filmen gir ytterligere en dimensjon til det bildet av hans liv i Norge vi fikk i den første filmen. Ut av Norge opplevelsen er dessuten overraskende, men også befriende. Norge er jo ikke bare et lykkelig land, og den enes lykke er den andres ulykke. Det visste vi jo, men nå ser vi det desto tydeligere.

Thomas A. Østbyes filmer om og med Emanuel er noe av det beste som er laget i Norge av dokumentarfilm i senere år, og sett som to deler av ett og samme prosjekt er filmene enda mer verdifulle. Det er filmer som tviler og nøler. Filmer som stiller spørsmål, men som samtidig overlater til oss tilskuere å svare. Det er filmer om lykke og tristhet, om skam og skyld, om identitet og roller, og om grensesnittet mellom modernitet og et mer tradisjonelt liv. Det er også filmer som illustrerer mange av dokumentarfilmskapernes dilemmaer omkring nærhet og distanse. Nærhet og distanse til eget materiale, til de sosiale aktører som skildres, og til tilskuerne.

Imagining Emanuel og Out of Norway er filmer som ikke gir slipp på den som ser og lytter i første omgang. De skaper sinne og undring, engasjement og usikkerhet. De tvinger oss til å stille spørsmål og til selv å svare. De tvinger oss til å tenke oss om gjennom sine overraskende grep og perspektiver. Filmene utfordrer sin egen status som dokumentar på diametralt forskjellige måter, men de representerer en utfordring vi ikke kan være foruten.

TILBAKE TIL DEL 1

Denne uken kan du se alle filmene til Østbye hos Doc Alliance.

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.

Legg igjen en kommentar

Ut av Norge opplevelsen DEL 2

Ut av Norge opplevelsen DEL 2

«Imagining Emanuel» og «Out of Norway» er filmer som ikke gir slipp på den som ser og lytter i første omgang. De skaper sinne og undring, engasjement og usikkerhet. De tvinger oss til å stille spørsmål og til selv å svare. Gunnar Iversens gjennomgang av Thomas Østbyes filmer fortsetter her.

FORTSETTELSE FRA DEL 1:

Modernitetens uutholdelige tyngde

Både Imagining Emanuel og Out of Norway handler om velferdssamfunnets modernitet og dens uutholdelige tyngde. På et nivå er begge filmene skildringer av Emanuel Agara og hans opplevelser i Norge. Det er en hjerteskjærende historie, og det ublide møtet mellom den papirløse flyktningen og et velsmurt byråkratisk maskineri som ikke tar hensyn til enkeltmennesker og deres følelser eller eksistensielle situasjon.

Begge filmene skildrer Norge som et slags Kafka-helvete, der det norske byråkratiet og politiet på en altfor ubehagelig måte minner om de opplevelser K har i romaner som Prosessen og Slottet. Modernitetens kjerne som et byråkratisk anonymt og unnglidende maskineri, som kverner og veier og måler, og finner noen for lette, og samtidig støter de som ikke riktig passer inn ut i et eksistensielt tomrom preget av en nedbrytende double bind, er på en ubehagelig presis måte skildret i Østbyes filmer. De er mer vidtrekkende i sin samfunnskritikk enn gjennom kun å presentere ”Emanuel-saken” én gang til, men stiller helt fundamentale spørsmål ved det moderne samfunnets juridiske og ideologiske forankring. Hva skjer om du ikke har et papir som tydelig kan fortelle andre hvem du er? Er du da uten identitet også i menneskelig forstand? Er du ingen? Det er dette Østby problematiserer helt innledningsvis i Imagining Emanuel og som han også kommer tilbake til i Out of Norway.

I tillegg til å skildre Emanuels behandling av det norske statsapparatet skildrer begge filmene fremmedgjøring. I ordets egentlige forstand. Emanuel gjøres fremmed på en helt ny og avgjørende måte av det norske politiet og utlendingsdirektoratets byråkrater. De gjør ham fremmed på en total og eksistensiell måte. Ikke bare ved å plassere han på Trandum, i en leir som åpenbart strider mot alle menneskelige rettigheter, og framstår som et norsk mini-Guantánamo, men også ved ikke å forsøke å løse hans limbo-situasjon ved verken å kunne få opphold eller å kunne returneres. Han er ikke bare fremmed i Norge, men gjennom opplevelsene i Norge blir han fremmed for seg selv.

Imagining Emanuel har flere episoder eller kapitler som på ulike måter skildrer og diskuterer denne menneskelige situasjonen av vakuum som Emanuel havner i, og dette utgjør også første innledende del av Out of Norway. I den første filmen ser vi Emanuel på Oslos gater. Han er en tilskuer, en observatør, som ikke kan ta del i samfunnslivet. Riktignok møter vi hans venn Asgeir, som forsøker å hjelpe ham tilbake til Liberia og som hjelper ham i Oslo, men noe av det mest skremmende og gripende er framstillingen av Emanuels eksistensielle venterom.

Hva er det Emanuel møter på Oslos gater? To av kapitlene i Imagining Emanuel er spesielt interessante som en slags kombinasjon av situasjonsrapport om Emanuels liv og samtidig en samfunnskritikk. I kapittel 4, som kalles ”Situasjon”, møter vi Emanuel på Carl Berners Plass i Oslo. Han tigger på gata. Dette segmentet av filmen er en slags liten innskutt observasjonell dokumentar rammet inn av en mer selvrefleksiv og performativ dokumentarisk form i filmen forøvrig. Først møter han en pensjonist ved fruktdisken i en innvandrerbutikk. Emanuel spør om han kan få noe å spise, men pensjonisten forstår ham enten ikke eller velger ikke å forstå. Han ignorerer ham, med en replikk ut i løse luften, som om Emanuel ikke er ordentlig virkelig eller synlig. Emanuel går videre og spør noen mennesker som drikker øl utenfor en pub om han kan få noen penger til mat, men også de ignorerer ham. En av dem roper en rasistisk kommentar. En kommentar om at han skal reise tilbake dit han kom fra, som dermed oppleves dobbelt sårende. Vi kjenner jo hans livssituasjon og dilemma. Han vil reise tilbake dit han kom fra, men er forhindret fra dette av norske myndigheter.

Hverdagsrasismen antydes på en enkel og effektiv måte i denne sekvensen, men viktigere blir også at alle på gata behandler Emanuel på samme måte som politiet og saksbehandlerne i byråkratiet. De ser ham ikke som medmenneske eller som person. For dem er han snarere en ting enn et menneske, og dermed en man kan gjøre nesten alt med, fordi det menneskelige er skjult, fortrengt eller redusert til et minimum. Filmen illustrerer på en skremmende måte hvordan det moderne samfunnet er bygget på situasjoner der det menneskelige reduseres til et forhold mellom mennesker og ”ting”, og ikke genuine medmenneskelige møter.

Spesielt Imagining Emanuel illustrerer på en skremmende måte filosofen Martin Bubers tanker om det eksistensielle møtet, og hvordan vilkårene for slike møter reduseres av det hyper-organiserte moderne livet. ”Alt menneskelig liv handler om møtet,” skrev Buber i sitt mystisk-filosofiske manifest Jeg og du i 1923. Østbyes filmer om Emanuel Agara skildrer hvordan Emanuel er forhindret fra å oppleve det genuint menneskelig møtet i Norge, der man ser den andre og den andre ser deg, og hvordan man i det moderne først og fremst behandler den andre som en ting og ikke et menneske.

Menneskets forhold til sine omgivelser kan ifølge Martin Buber reduseres til to forhold. Enten har man en forbindelse til noe, som er et forhold mellom et menneske og en ting, eller så har man en relasjon til noen, som er forholdet mellom to likeverdige mennesker. Thomas A. Østbyes filmer skildrer ikke bare asylpolitikkens problematiske sider og hverdagsrasismen i Norge, men også hvordan moderniteten tvinger fram stadig flere situasjoner og arenaer som kjennetegnes ved at forholdet mellom mennesker blir som forholdet mellom mennesker og ting. De blir forbindelser, flyktige øyeblikk der man treffes, og ikke relasjoner og virkelige møter. Østbye går dermed hinsides asylpolitikken, selv om ingen kan betvile hans konkrete engasjement i Emanuels livssituasjon, og ingen kan unngå å bli både sint og trist av de to filmene om og med Emanuel, og knytter de byråkratiske systemenes blinde ondskap til vår velkjente modernitet.

I Imagining Emanuel skildres dessuten på en uhyggelig måte hvordan politiet og byråkratiet skyver all skyld over på Emanuel. I filmens tiende og siste kapittel eller avsnitt, som treffende kalles ”Dokumentar”, møter vi på nytt representanter for politiets utlendingsenhet og UDI. De oppsummerer holdningene til Emanuel. Begge de to representantene for ”Norge” som et system og en nasjon slår fast at det er Emanuel som har all skyld for sin egen situasjon. Det er hans ansvar, sier de to, å løse den situasjonen som har oppstått. Alt ansvar skyves over på Emanuel, som for dem bare er en ”ting”, selv om det åpenbart er noe absurd ved hele situasjonen. Hadde UDI og politiets utlendingsenhet trodd på Emanuels historie om sin identitet, at han virkelig kommer fra Liberia, og ikke trodd at han løy og kom fra Ghana, hadde han jo vært returnerbar. ”Dokumentar” er et sammensatt kapittel, som ikke minst problematiserer forhold som ”sannhet” og ”løgn”, men illustrerer også det nedbrytende ved overføringen av all skyld, skam og alt ansvar på asylsøkeren. Gjennom denne ansvarsfraskrivelsen og ved å bruke skyld og skam som et redskap til å avhumanisere Emanuel, ser vi det destruktive i systemets fordeling av skyld og ansvar.

Resultatet av denne ”tingliggjørelsen” er også tydelig i en sekvens i samme kapittel, der vi observerer Emanuel i en kirke. For første og eneste gang i Imagining Emanuel ser vi ham omgitt av andre svarte, som er lykkelige og oppslukt i sang, dans og bønn. Men også her er Emanuel litt utilpass og passer ikke riktig inn. Sekvensen kan minne litt om klisjéforestillingene om den ”lykkelige afrikaner”, men er først og fremst et redskap for å vise Emanuels individualitet og dessuten vise hvor utenfor han er.

I Out of Norway er overføringen av skyld og ansvar på asylsøkeren også et avgjørende tema, og skildres innledningsvis i en sekvens der Emanuel forsøker å få kontakt med myndighetene, men denne filmen ender lykkelig ved at Emanuel finner et annet samfunn, et annet sosialt system, som ikke bare reduserer ham til en ”ting”, men virkelig ser ham som et menneske.

En av de mest interessante kapitlene i Imagining Emanuel utdyper Emanuels forhold til Norge. På en rastløs måte ser Østbye på Emanuel og hans opplevelser i Norge fra forskjellige vinkler, som tvinger oss stadig til å stille nye spørsmål og å tenke på nytt. Vi får ikke være i ro med våre vante og etablerte eller enkle forestillinger, men stadig skiftes posisjonene slik at det foregående ses gjennom nye mosaikkbiter eller speilskjerver. Kapittel ni heter ”Teater” og er ekstra ironisk gjennom kontrasten mellom Emanuel og systemet ”Norge”.

I Imagining Emanuel veksler Østby mellom stiliserte kapitler der aktørene i fortellingen om Emanuels opplevelser i Norge blir vist fram i et slags utstillingsrom, og mer observasjonelle scener der vi møter Emanuel vandre omkring i Oslo. I ”Teater” blir Emanuel vitne til at et gateteater setter opp Hamsuns Sult i den vinterkalde storbyens gater. En av de som er med i teaterforestillingen, og som driver et slags suppekjøkken, forklarer at den navnløse protagonisten i Hamsuns roman er for stolt til å tigge, og Emanuel ser både litt av forestillingen og hører et kor synge. Dette kapitlet etablerer et ironisk forhold mellom fortiden og nåtiden, og mellom Emanuel og Norge.

Thomas A. Østby er ikke bare en som stiller spørsmål, men også en regissør som ustanselig leter etter de produktive øyeblikkene av usikkerhet og tvetydighet. Møtet mellom den papirløse Emanuel, som er tvunget av norske myndigheter kun til å observere livet, som om selve livet for ham var et annet sted, og en av de moderne norske nasjonalfortellingene skaper et merkelig og spennende ironisk øyeblikk i filmen. Det er åpenbart at den gamle og trygge fortellingen om Hamsuns sult, en nasjonal historie fra fortiden som nå feires i forbindelse med et Hamsun-jubileum, er lettere å håndtere enn Emanuel, som representerer en ny moderne sultekunstner. Vi har tidligere sett ham på gatene i Oslo tigge etter noen penger til mat, så koplingen mellom Hamsuns navnløse hovedperson og Emanuel er lett å se.

Fortidens sult er trygg, og hylles i den høyverdige kunstens form på gatene, mens Emanuels sult ses ikke. Han blir bokstavelig talt satt utenfor denne nasjonalfortellingen, selv om han opplever den selv hver eneste dag. Denne Sult-sekvensen er mesterlig i sin mørke ironi, og blir et av mange forskjellige bilder vi får av Norge i denne filmen.

Selv om både Imagining Emanuel og Out of Norway først og fremst handler om Emanuel og hans opplevelser, er begge filmene også oppgjør med Norge. Det bildet som tegnes av Norge er mørkt og skremmende. Riktignok ser vi i begge filmene noen av de gode hjelperne til Emanuel, men Norge er først og fremst et system av byråkratiske organisasjoner og en sammensatt hverdagsrasisme som får uttrykk på ulike måter. Emanuel passer ikke inn, ikke bare fordi han plasseres i et vakuum av politiet og UDI, men også fordi han ikke blir sett av de vanlige menneskene han møter på Oslos gater.

Ut av Norge opplevelsen

I 2011 fikk Thomas A. Østbye kulturdepartementets menneskerettspris for Imagining Emanuel. Prisen ble overrakt av daværende kulturminister Anniken Huitfeldt, og Østbye ga prissummen på 50.000 til Emanuel, som etter en tid brukte pengene til å skaffe seg falske papirer og til å ”smugle” seg selv ut av Norge og tilbake til Liberia. Østbye fikk Emanuel til å filme reisen, og Out of Norway skildrer denne ferden hjem.

Reisen fra Norge til Liberia går gjennom flere land både i Europa og Afrika, og Out of Norway er en helt annerledes film enn Imagining Emanuel. Ut av Norge opplevelsen skildres på en enklere, røffere, mer umiddelbar og ”realistisk” måte enn den foregående filmen, nærmest i form av en videodagbok. Selv om dette er en mer konvensjonell film enn Imagining Emanuel, er også Out of Norway en sammensatt og kompleks film. Mediekritikken er imidlertid tonet kraftig ned, og filmen har ikke samme åpenlyse selvrefleksive karakter. Felles for de to filmene er imidlertid at Emanuel kroppsliggjør ulike erfaringer, følelser og opplevelser, og selv om de to filmene er forskjellige, har de begge karakter av å være performative dokumentarfilmer.

Det performative elementet er åpenbart fra aller første bilde i Imagining Emanuel. Vi ser Emanuel på scenen, og senere hører vi hans fortelling om sitt liv. Han både er og samtidig spiller seg selv. Filmen tematiserer dessuten hvordan identitet er knyttet til ulike roller, og hvordan samfunnet omkring oss bidrar til å skape vår identitet gjennom å muliggjøre eller redusere de rollene vi kan spille på livets scene. Emanuel gir dessuten gjennom sin kropp og sjel en autentisitet til selve framstillingen, han kroppsliggjør en erfaring, som er subjektiv, men ikke desto mindre sann av den grunn. Uansett om han er den han sier, og uansett om han opprinnelig kommer fra Liberia eller Ghana, er hans opplevelser og erfaringer i Norge ubestridelig sanne.

Den performative dokumentaren legger ekstra vekt på subjektiv erfaring og personlige vitnesbyrd, og i klassiske performative dokumentarfilmer som Surname Viet Given Name Nam (Trinh T. Minh-ha, 1989) og Tongues Untied (Marlon Riggs, 1989) eller i Joshua Oppenheimers moderne mesterverk The Act of Killing (2012) og The Look of Silence (2014), er subjektiv erfaring og legemliggjøring og vitnesbyrd helt sentralt. Det samme gjelder moderne norske performative dokumentarer som Gunnar Goes Comfortable (Gunnar hall Jensen, 2004), 100 % menneske (Trond Winterkjær og Jan Dalchow, 2005) og Gatas Gynt (Hallvard Bræin, 2008). Dessuten er denne typen dokumentarfilm interessert i form og stil, og hvordan formmessige eksperimenter både kan bidra til forståelsen av en særegen personlig erfaring og samtidig bidra til å virke bevisstgjørende på publikum. Det performative får imidlertid et annet uttrykk i Out of Norway enn i den første filmen om Emanuel.

I Out of Norway får Emanuel Agara en helt annen stemme enn i Imagining Emanuel. Ikke bare er han selv fotograf og medregissør, men der den første filmen først og fremst ser Emanuel utenfra og på avstand, er Out of Norway en film som ser Emanuel fra innsiden. Den har en umiddelbar nærhet, gjennom både innhold og form, som gjør at vi kommer nærmere Emanuel og hans situasjon i Norge, og vi blir reisefeller på hans ferd tilbake til Liberia. Der vi i den første filmen ble holdt på armlengdes avstand, og alltid ser Emanuel, med et distansert blikk, ser vi utelukkende med Emanuel i den andre filmen. Riktignok ser vi også med Emanuel i noen av sekvensene og kapitlene i Imagining Emanuel, men den generelle kjølige formen i denne filmen får også konsekvenser for de mer observerende og interaktive elementene. Den andre filmen har en raskere rytme og er mer direkte og umiddelbar i sitt formuttrykk. Dermed kommer vi også nærmere inn på Emanuel som person.

Out of Norway er delt i tre deler. I den første delen møter vi Emanuel i samme situasjon som han var i da vi forlot ham i Imagining Emanuel. Han vandrer rastløst rundt på gatene i Oslo. Han befinner seg i et juridisk og menneskelig tomrom. Han forsøker å få de norske myndighetene i tale, men alt ansvar for sin egen situasjon skyves over på ham selv. Han føler seg utenfor og fremmedgjort, og føler også skyld og skam. Østbyes prispenger, ironisk nok fra de samme politiske myndigheter som har plassert Emanuel i det menneskelige tomrommet, gir så Emanuel muligheten til å flykte. Denne gangen fra Norge.

Filmens andre del skildrer selve reisen. Dette er den korteste delen av filmen. Tredje og siste del skildrer Emanuels møte med Afrika, hjemlandet Liberia og forteller om hans nye liv på sitt gamle hjemsted. Der den første filmen om Emanuel har en ulykkelig slutt, med at intet løses eller endres i hans liv, har den andre filmen en utvetydig lykkelig slutt. Emanuel kommer bokstavelig talt hjem. Han får arbeid, finner en kvinne å leve sitt liv sammen med, de gifter seg, får et barn, og han starter en liten ananasfarm. Han starter også et nytt liv gjennom å sette seg på skolebenken igjen. Alt det han manglet i Norge finner han i Afrika.

I forbindelse med arbeidet på filmen ble Emanuel frastjålet flere kameraer, og han tok opp nærmere 40 timer filmmateriale, men interessant nok er en av styrkene til Out of Norway at det dramatiske midtpartiet i filmen, som skildrer hvordan Emanuel med falske papirer tar seg gjennom Europa og inn i Afrika, er tonet kraftig ned. Istedenfor å legge vekten på spennende samtidighet og nærhet, der tilskuerne får en sterk realistisk og spennende her-og-nå-opplevelse, er det hendelsene og situasjonene før og etter smuglerferden som er de mest viktige.

Dette gjør at filmen blir et kontrastspill der moderne Norge settes opp mot det tradisjonelle Afrika. Men med motsatt valør og fortegn enn det vanlige. Emanuel smugler bokstavelig seg selv ut av styrtrike Norge og tilbake til u-landet Liberia, men det er i det tradisjonelle og ”umoderne” livet han finner lykken. Dette skildres på en rekke forskjellige måter i filmen. En måte er gjennom en sang som Emanuel synger både i Norge og i Liberia.

I Norge nynner Emanuel i en scene på ”Don’t Worry, Be Happy”; Bobby McFerrins hit-sang fra 1988. Hans nynning er imidlertid ikke overbevisende, og slett ikke noe identifiserende øyeblikk av lykke. Emanuel er ikke lykkelig i Norge. Han bare bekymrer seg. Han prøver å overbevise seg selv gjennom sangen, men mislykkes på en tydelig måte. Sangen blir et desperat forsøk på å holde motet oppe, til tross for all motgang, og ikke et uttrykk for et overskudd av entusiasme og lykkefølelse. Emanuel synger McFerrins låt i samme sekvens som han ellers peker på nordmenns egoisme og selvgodhet. Alle i Norge bryr seg bare om seg selv, og han slår fast at: ”I’m not a human being.” Henimot slutten av Out of Norway vender han imidlertid tilbake til McFerrins sang. Denne ganger synger han den, med følelse og kraft, slik at vi forstår at det denne gangen er slik at sangen uttrykker den han virkelig føler. Fra å ha vært en desperat ulykkelig gest i begynnelsen av filmen i Norge, blir det en befriende og livsbejaende sang i sluttsekvensen i Afrika.

Out of Norway er en film med en annen og lettere ironi enn den første filmen med Emanuel Agara. Det er en film som er en hyllest til Afrika, Liberia og det sosiale livet der. Kontrasten mellom Norge og Liberia er selve motoren i filmen, og Liberia framstår som lykkens land for Emanuel. Det er imidlertid ikke noe entydig glansbilde Emanuel skildrer med sitt kamera. I en viktig scene ser vi hvordan en gruppe menn pisker en mann som har stjålet noe, som en primitiv kollektiv kroppslig straff, men i det store og det hele er Emanuels bilde av Afrika positivt. Afrika er den positive motpolen til Norge, som representerer modernitetens mørke Kafka-verden, der man aldri er verdt mer enn det papiret man har i lommen. Det papiret som definerer hvem man egentlig er.

Også Out of Norway har imidlertid scener og elementer som er mindre entydige, og som gir filmen en tvetydighet som virker bevisstgjørende gjennom å åpne opp for tvil, usikkerhet og spørsmål. Helt mot slutten av filmen ser vi Emanuels hus, der han nå lever med hustru og barn. På veggen har han plakaten av ham selv fra Imagining Emanuel, men også en collage av bilder av hvite barn, mennesker og dyr i Norge. Hans venn og støttespiller Asgeir Føyen, som vi møtte i Imagining Emanuel, har en gård, og vi ser Emanuel med noen geiter der i begynnelsen av Out of Norway. Barn kommer blant annet til gården for å se og oppleve geitene.

Collagen på veggen i Afrika er overraskende. På et nivå representerer de alt det han lengtet etter i Norge – hustru, familie og barn – og som han nå har fått, men de representerer også en måte å holde såret Norge ga ham åpent. Norge er med ham, i bildet av lykkelige hvite barn, selv i hjemlandet Liberia. Dette er det bildet vi gjerne vil se og tenke på, men det bildet Imagining Emanuel motsa og problematiserte gjennom sine ti kapitler.

Til tross for scener og motiver som dette, er Out of Norway en enklere og mer entydig film enn den mer komplekse og sammensatte Imagining Emanuel, som leker med form og virkemidler på en helt annen måte enn den enklere videodagboken. Det er imidlertid en overraskende og original film. Den tar opp viktige temaer på en annerledes måte enn vanlig, revitaliserer videodagbokformen og viser at dette er en dokumentarfilmtype som har et stort uutnyttet potensial, og den viser oss Norge på en uvanlig og betimelig måte.

Emanuel er ikke lenger alene på den mørke scenen, eller vandrer omkring i Oslos gater, men forteller sin egen historie med sin egen stemme og sine egne bilder. Han spiller fremdeles seg selv, men har fått en helt annen rolle å spille på livets scene. Det han ikke klarte å oppleve eller oppnå i Norge har han gjenfunnet i hjemlandet Liberia, det motsatte av modernitetens mørke Europeiske kontinent.

Distanse og nærhet

Thomas A. Østbyes to filmer om og med Emanuel Agara er et unikt filmprosjekt i en norsk sammenheng. De utgjør en egen helhet, gjennom å være motpoler på nesten alle måter. Begge filmene er imidlertid sterkt samfunnskritiske, og skaper uvanlige bilder, motsier vante forestillinger og tvinger oss til å tenke gjennom helt fundamentale aspekter ved våre liv og vårt samfunn. På helt forskjellige måter virker filmene bevisstgjørende, gjennom å stille ut deler av livet i Norge vi oftest fortrenger, og gjennom å arrangere to overraskende møter med Emanuel som engasjerer og provoserer.

Imagining Emanuel er en kjølig og distansert film. Det er et Brechtiansk lærestykke om moderniteten og dagens Norge. En film som gjennom sin avstand klarer å få oss til å stille en lang rekke spørsmål. Ikke bare omkring asylpolitikken i Norge og behandlingen av asylsøkere. Eller omkring dokumentarfilmens muligheter og begrensninger i forhold til å representere den virkelige verden omkring oss, og skille sannhet fra løgn. Men også en film som får oss til å stille spørsmål omkring vårt engasjement og våre følelser (eller mangel på engasjement og følelser).

I en tid da dokumentarfilm i økende grad søker de enkleste løsningene, i skildringer av selve den spennende og konfliktfylte overflaten i vår verden, gjør Thomas A. Østbye det litt vanskeligere for oss. Han går bak overflaten, men hva han finner er det opp til tilskuerne å bestemme.

Out of Norway er en varmere, mer umiddelbar og handlingsorientert film. Fortellingen er tydeligere og mer fremtredende. Også dette er imidlertid en god film som i like stor grad som forgjengeren stiller flere spørsmål enn den gir svar. Mediekritikken er mindre tydelig, men samfunnskritikken er like sterk. Der vi ser Emanuel først og fremst på en scene eller på avstand i den første filmen, er Out of Norway et personlig vitnesbyrd. Emanuels egen stemme blir avgjørende, og filmen gir ytterligere en dimensjon til det bildet av hans liv i Norge vi fikk i den første filmen. Ut av Norge opplevelsen er dessuten overraskende, men også befriende. Norge er jo ikke bare et lykkelig land, og den enes lykke er den andres ulykke. Det visste vi jo, men nå ser vi det desto tydeligere.

Thomas A. Østbyes filmer om og med Emanuel er noe av det beste som er laget i Norge av dokumentarfilm i senere år, og sett som to deler av ett og samme prosjekt er filmene enda mer verdifulle. Det er filmer som tviler og nøler. Filmer som stiller spørsmål, men som samtidig overlater til oss tilskuere å svare. Det er filmer om lykke og tristhet, om skam og skyld, om identitet og roller, og om grensesnittet mellom modernitet og et mer tradisjonelt liv. Det er også filmer som illustrerer mange av dokumentarfilmskapernes dilemmaer omkring nærhet og distanse. Nærhet og distanse til eget materiale, til de sosiale aktører som skildres, og til tilskuerne.

Imagining Emanuel og Out of Norway er filmer som ikke gir slipp på den som ser og lytter i første omgang. De skaper sinne og undring, engasjement og usikkerhet. De tvinger oss til å stille spørsmål og til selv å svare. De tvinger oss til å tenke oss om gjennom sine overraskende grep og perspektiver. Filmene utfordrer sin egen status som dokumentar på diametralt forskjellige måter, men de representerer en utfordring vi ikke kan være foruten.

TILBAKE TIL DEL 1

Denne uken kan du se alle filmene til Østbye hos Doc Alliance.

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.

Legg igjen en kommentar

MENY