– Det å ta den telefonen og si beklager, du får ikke produksjonsstøtte, det er det absolutt tyngste i hele jobben. Men bransjen er profesjonell. De vet det er større sannsynlighet for et nei enn et ja, sier langfilm- og tv-dramakonsulent Silje Riise Næss.

– Det ligger i sakens natur at ikke alle prosjektene kan eller skal bli film. Sånn er det ikke i noen filmbransje i hele verden. Kanskje var det sånn i Øst-Europa i gamle dager, men det skal ikke være sånn i et velfungerende filmland. Skal man få til en god totalproduksjon av film, må man også skrote mange gode filmprosjekter.

Mer utvikling, mindre ferdigstilling

Konsulentordningen ble debattert i Rushprint i fjor høst og vinter. I Rushprint 3-15 mente Harry Guttormsen at konsulentene har fått verktøykassa vesentlig redusert, og ikke kan tenke repertoar og mangfold på samme måte som før.

Erik Poppe tok til orde for å styrke konsulentordningen snarere enn å bygge den ned med ordninger hvor pengene er øremerket Nye veier eller pakkefinansiering. Eskil Vogt mente det virker som konsulentene bare kan gi produksjonspenger til et par filmer i året. Noe konsulentene langt på vei gir ham rett i.

– Tidligere var det satt av mindre penger til utvikling enn nå, forteller den andre langfilmkonsulenten, Wibecke Rønseth.

Tidligere direktør for utviklings- og produksjonsavdelingen, Ivar Køhn, besluttet å øke utviklingssummen, noe som betød at hver konsulent kunne fordele litt mindre penger til ferdigstillingen av filmer, men at de kunne bruke mer penger på utvikling.

– Det frustrerende kommer nå, sier Rønseth, som har lang erfaring som klipper, og som har jobbet som konsulent siden 2012.

– Noen av prosjektene jeg sitter med har vært i utvikling under nesten hele min periode. Jeg har kanskje ti filmer som kunne gått i produksjon, men av dem kan jeg kanskje velge to eller tre i løpet av et år. Det er vondt.

Den offentlige konsulenten

Næss understreker at konsulentene jobber mye med ordninger som bransjen selv har ønsket, men som nå anklages for å vingeklippe konsulentene. Det er ordninger som Nye veier, hvilke regissører som skal få stipender og støtte til tv-drama.

– Pakkefinansieringen av film kom med et ønske om å virkelig bygge de store talentene, å gi dem arbeidsro. Det er i mine øyne en god tanke som har ført til gode ting. Men jeg ser også fornuften i at ordningen er foreslått avviklet i den økonomiske situasjonen man er i nå, for det blir for lite igjen til resten.

Næss har tidligere vært programansvarlig ved Litteraturhuset, programleder for NFIs filmpresentasjoner, og har jobbet med distribusjon og filmfestival. Hun begynte som konsulent tidligere i høst, og sier det er rørende at folk som har uttalt seg om konsulentrollen ser ut til å ønske seg gode, sterke konsulenter med et visst armslag.

– For oss er det vanskelig å være uenig, og det er fint å se at man har så mye tiltro til den rollen. Det må vi ta som en tillitserklæring. Men vi må kanskje synliggjøre rollen litt mer i offentligheten, legger hun til.

– Det er ikke så lenge siden for eksempel Thomas Robsahm var en tydelig stemme som spillefilmkonsulent. Det er ikke det som skaper de gode filmene i seg selv, det er mer arbeidet man gjør på bakkeplan. Men det å være engasjert i filmens kår og filmpolitikken er helt klart en del av det en konsulent kan holde på med.

Konsulent, produsent og regissør: den ideelle dialog?

Filminstituttet har i etterkant av filmmeldingen fått i oppdrag å gjennomgå alle tilskuddsordningene for å skape færre og enklere tilskuddsordninger. I september sa avdelingsdirektør i produksjonsavdelingen Sveinung Golimo at flere har savnet en konsulentrolle som er mer aktiv i filmskapingsprosessen, at filmene bør formes nærmest i en symbiose mellom regissør og konsulent. Det mener han er feil vei å gå.

Foreløpig sier stillingsinstruksen at «Konsulenten kan involveres i den kreative prosessen der dette er ønsket fra produsentens side.» Slik konsulentene opplever det, er dette noe av det mest meningsfulle ved det de gjør.

– Mens et prosjekt er under utvikling er vi involvert for å vurdere videre utvikling. Men i det øyeblikket de får produksjonstilskudd, er det opp til produsentene om de tenker det er fruktbart å ha konsulenten med. Noen sender versjoner av manus helt frem til opptak og vil ha tilbakemelding. Noen vil ha besøk på sett og i klipperom, mens andre hører du ikke fra før det er premiere, forteller Rønseth.

Men som regel er det ikke et problem å få deltagerne i dialog.

– Jeg kan ikke ha et møte for å diskutere manus uten at manusforfatter er til stede, og helst regissøren også. Men som regel kommer alle sammen. Det er mer slik at de innimellom vil ha med skuespillere, klipper – hele teamet. Man må heller begrense enn at de kommer for få.

Konsulentene legger vekt på den kreative prosessen, men de legger også vekt på samarbeidet mellom manus, regi og produsent. De ønsker seg ikke nødvendigvis et veldig mye renere eller tettere bånd kun mellom konsulent og regissør.

– Når man skal hale i land en spillefilm, for ikke å snakke om en hel tv-serie, må produsenten og regissøren utgjøre en sterk allianse, mener Næss.

– De må dele visjon og være enige om premisser og gjennomføring. Dermed blir det naturlig at de opptrer i par, eventuelt i konstellasjon med flere, også på vårt kontor.

– Jeg har møter med regissøren alene noen ganger, både under utvikling og etter produksjonsstøtten er gitt, sier Rønseth.

– Det kan være for å diskutere tidligere arbeiders styrker og svakheter, rett og slett bli bedre kjent for dermed også bedre å kunne skjønne hva de ønsker å lage nå. Noe av det beste ved jobben er å forsøke å sette seg inn i regissørens visjon av hva filmen kan bli.

Men hun legger til at alle parter er verdifulle i den diskusjonen, og at det er viktig å avdekke om regi, manus og produsent har forskjellige visjoner for prosjektet.

– At vi har en felles forståelse for hvilken film dette skal bli, er en nødvendighet for at regissøren til slutt skal kunne lage den.

Papirmølle

– Når man jobber i staten er det en del byråkrati, så det går med en del tid til å formulere avslag til prosjekter som ikke får støtte. Og det er flest prosjekter som ikke får støtte. De skal ivaretas på en god måte, de skal dokumenteres. Det er tid man kanskje heller burde brukt på de prosjektene som får støtte, sier Rønseth.

Ifølge Næss er enkelte prosjekter så svake at det uansett aldri ville vært aktuelt å støtte dem, men en del i midtsjiktet kunne det i teorien vært gjort noe med, om man hadde mer tid og penger.

– Det er den verste og mest traurige delen av jobben – å presentere avslag og knuse noens drømmer om å lage film. Vi skal utvikle, styrke og støtte filmbransjen. En del av den styrkingen ligger i å presentere forståelige, velfunderte avslag slik at den som får avslaget ser hvilke muligheter som finnes videre når de går herfra.

– Vi bruker så mye av tiden vår på saksbehandling og samtaler med folk som ikke når helt opp, så det må gjøres skikkelig. Og det kan også ha en viktig funksjon – det kan senere føre til en bra film eller en interessant karriere.

Favne bredt med få midler

– Egentlig har vi en ganske stor filmproduksjon i Norge, men vi har et ganske begrenset publikum per år, mener Rønseth.

– Det finnes en ganske naturlig grense for hvor mange filmer vi kan produsere som når ut til publikum. Det er ikke noe som tyder på at Norge produserer for lite film. Og jeg tror at uansett hvordan man knytter opp disse pengene, så vil folk være misfornøyde. Du finner ikke en løsning som alle synes er perfekt.

Hun mener den beste veien fremover er å justere løsningene regelmessig og tilpasse seg bransjen etter hvert som den forandrer seg. Akkurat nå ser hun for eksempel et tomrom mellom konsulentvurdert film og markedsfilm.

– Der finnes alle komediene, alle barnefilmene som ikke er blockbustere, mange sjangerfilmer som ikke passer inn i noen av ordningene – vi prøver å finne rom for dem i konsulentordningen. Men det er vanskelig å favne bredt med få midler, sier hun.

– Alt i alt er denne jobben et privilegium. Men det er den beste og den verste jobben.

Dette intervjuet sto på trykk i desember/januar-utgaven av Rushprint. Alle foto av Carsten Aniksdal