– Jeg har sagt flere ganger at jeg synes filminstituttet til tider har for mye fokus på å lete frem nye folk og hjelpe aktører som egentlig ikke har nok kunnskap og erfaring til å lage film for offentlig framvisning, sier Aage Aaberge, produsent i Nordisk Film Production AS. Han er en av våre mest erfarne produsenter med blant annet storfilmen Kon-Tiki på samvittigheten.

– Jeg mener at en profesjonell instans som filminstituttet heller bør bruke ressursene på å ivareta de etablerte og å videreutvikle dette miljøet.

Også filmmeldingen støttet dette synet, at erfarne filmfolk bør komme enklere og raskere gjennom støtteordningene hos Norsk Filminstitutt. I filmmeldingen heter det:

«Departementet foreslår at det innføres et hurtigslusesystem («fast track») for søknadsbehandling som et ledd i forenklingen av tilskuddsforvaltningen for etablerte filmprodusenter.»

For tiden jobber NFI med en forskrift som skal ut på høring i løpet av kort tid. Forskriften skal blant annet tydeliggjøre hvordan NFI ønsker å implementere hurtigsluse og fast track i sine støtteordninger.

– Uten å gå i detaljer, vil jeg si at vi ikke planlegger å innføre noen ny tilskuddsordning som heter hurtigsluseordning. Det har vært et klart ønske fra bransjen og fra regjeringen om et enklere tilskuddssystem og færre tilskudssordninger, sier Sveinung Golimo, avdelingsdirektør i Utviklings- og produksjonsavdelingen ved NFI.

– Vi har i vårt arbeid med implementeringen av filmmeldingen valgt å integrere hurtigslusing og «track record» som en del av saksbehandlingen. På den måten blir det en ordning for hurtigslusing, men det blir ikke en tilskuddsordning, presiserer han.

– Med bruk av «track record» mener vi gjennomgående å legge mer vekt på og systematisk inkludere tidligere kommersielle og kunstneriske resultater i saksbehandlingen.

Parodiske møter

Aaberge er enig med Golimos tanker rundt implementeringen, og mener det er på høy tid å lage en enklere vei gjennom systemet.

– Da vi fikk en ny ordning med etterhåndstilskudd skjedde det noe veldig rart. Vi som søker forhåndsstøtte må gjennom en omfattende evaluering og alt vi foretar oss skal sjekkes grundig, mens uprofesjonelle i uetablerte miljøer kan sette i gang prosjekter og dra i land millioner i etterhåndstilskudd uten å være gjennom den samme evalueringen.

Det blir litt bakvendt, mener han.

– En hurtigsluseordning må være sånn at de som kan vise til en track record, og til erfaring, må slippe å gå gjennom apparatet på samme tungvinte måte som i dag. Når NFI får inn søknader må de tenke, wow, her er det bunnsolide folk som har gjort masse før. Finansieringen er solid, alt er på plass, kjør dem gjennom systemet.

Dette vil, slik han ser det, være mer effektivt og fornuftig enn å dra folk gjennom de tradisjonelle evalueringene.

– Av og til føler jeg disse møtene med filminstituttet blir litt parodiske. Jeg sitter i møter med konsulenter som kun fokuserer på manuskriptet og som kanskje ikke har erfaring fra å gjennomføre en eneste filmproduksjon, og så skal jeg forklare hvordan vi skal lage denne filmen.

Aaberge påpeker at det er produsenten som tar all økonomisk risiko og må stå til rette for kritikere og publikum, mens konsulentene kommer og går, og blir ikke evaluert for sine beslutninger.

– Jeg håper og tror at vi snart kan finne et bedre system for å ivareta den kunstnerisk ambisiøse fimen i Norge. Hadde vi hatt et marked i Norge som det gikk an «å leve av» innen filmproduksjon hadde det norske filmmiljøet sett veldig annerledes ut, mener han.

Mer forutsigbarhet

Produsent i Paradox Finn Gjerdrum, som også har lang fartstid i norsk filmbransje, håper også at en hurtigsluseordning bedre skal dra nytte av erfarne produsenter.

– I kraft av markedsstøtteordningen som har eksistert i mange år, har man skolert produsentene til å utvikle prosjekter uavhengig av konsulentsystemet. Sånn sett ligger det utrolig mye prosjektutviklingskompetanse hos oss produsenter. Den kompetansen tar vi med inn i hvert prosjekt som utvikles, vi ser på hva som trengs, ikke bare for at et prosjekt skal få støtte, men hvordan vi skal få det ut på et marked. Den erfaringen burde på en eller annen måte bli fanget opp gjennom en hurtigsluseordning.

Han håper i tillegg at hva slags publikumstall man har oppnådd over tid skal ha betydning, og at en hurtigsluseordning vil gi bedre forutsigbarhet.

– I et prosjekt er det nyttig med et tydelig mål. Så fort man har bestemt en dato for når man skal gå i opptak er det mange andre ting som naturlig faller på plass, selv om innspillingen ligger et til to år frem i tid. Men den sikkerheten har man ikke i systemet i dag, blant annet fordi man ikke vet hvor mange penger som er til produksjon. Dermed prioriterer man ikke det manifisterte talentet og de som har vist at man kan løfte prosjekter.

– Det er ingen ekstra sikkerhet selv om man kan si jeg har gjort dette fem ganger før, og selv om man vet man kan levere film denne gangen også, sier Gjerdrum.

– Da vil man jo gjerne bare sette en dato for når man kan gå i gang, men i stedet havner man i et slags development hell. Som jo var det pakkestøtteordningen skulle bøte på.

Det finnes ikke en ordning som kan løse alle problemer, mener Gjerdrum, fordi problemene ikke er konstante. Men svaret er ifølge ham å gi mer ansvar til konsulentene og lederne i utviklings- og produksjonsavdelingen ved NFI.

– Det kan komme nye utfordringer, men det må løses i prosjektene, og ikke i ordningene. Vi må bort fra situasjonen at man utvikler prosjekter som passer til ordningene. Vi må heller stole på at bransjen har blitt mer profesjonell de siste 16 årene og at mye av den kompetansen som før lå hos institusjonen nå ligger hos bransjens aktører. Det krever at instituttet er villig til å redefinere sin rolle i det totale aktørbildet.

Fiktiv finansiering

Aaberge mener at i tillegg til en hurtigsluseordning, bør lista for å få lage film ligge høyere enn i dag.

– Baksiden av å mangle et marked, og å ha et godt tilskuddssystem, er at du får et miljø som kanskje ikke er proft nok. Som lever på filmtilskudd nesten som en form for subsidier, hvis man skal se kritisk på det. Vi må bort fra det. Det er så mange dyktige filmfolk i Norge i dag, folk med ulike synspunkt og ståsteder, så jeg er ikke redd for at man ved å legge lista høyere bare vil få filmer som blir helt like.

Det er særlig en ting han mener må strammes inn, det han kaller «fiktiv» finansiering.

– Når en film søker støtte, er veldig lite av finansieringen på plass – de har bare masse letters of intent, som egentlig ikke er verdt noen ting. Så skjer det at man får tilskudd, men ikke klarer fullfinansiere likevel.

Følgene er at pengene blir låst og liggende uvirksomme, sier Aaberge, og så bruker man lang tid på å få finansert prosjektet, eller må gi pengene tilbake. Han mener dette kan løses ved å stille strengere dokumentkrav til finansiering, slik de gjør i Sverige og Danmark.

– Man bør også være strengere med gjennomføringen av den berømte kulturtesten. Om vi fortsatt skal forsvare en såpass tung statlig tilskudssordning, er det avhengig av politisk goodwill. Når du leser alle filmmeldingene, og alt som er skrevet om støtteordningene de siste 30–40 årene, så ser du at hele grunnlaget for statlig finansiering er å verne om norsk språk og kultur. Da skal vi ikke dra den strikken for langt ved å lage mange filmer med statlig støtte som ikke er spilt inn på norsk, hvor handlingen foregår i andre land, og med utenlandske skuespillere.

– Det blir absurd med norske filmer som er tungt offentlig subsidierte som ikke kvalifiserer til å representere Norge i Oscar-konkurransen, for eksempel. Her bør filminstituttet stramme inn, hvis ikke vil det komme en boomerang, mener han.

– Oppi alt dette er det viktig å si at jeg mener vi har et fantastisk statlig tilskuddssystem i Norge, som få land kan måle seg med. Men vi må ta vare på det. Og da må vi også være litt sjølkritiske og klare å tenke prinsipielt – og ikke bare på vår egen neste film.