Hva vil zombiene oss?

Hva vil zombiene oss?

I 2004 begynte jeg så smått å skrive en eksistensiell zombieroman. Ti år senere ble jeg ferdig. I løpet av disse ti årene har noe endret seg: Zombiene er overalt, konstaterer Øystein Stene.

Bildet viser nazi-zombier i Tommy Wirkolas grøsserkomedie Død snø.

Disse haltende, hvesende og kjøttetende skapningene fantes i forrige århundre bare i smale splattervideoer, rare tegneserier og suspekte kultfilmer. I dag er de en del av mainstreamkulturen, med enormt nedslagsfelt.

Vi møtte dem i svære spill som Resident Evil og i gigantiske filmproduksjoner som World War Z – med selveste Brad Pitt i hovedrollen. Zombier har fått en sentral plass i populære TV-serier: Game of Thrones, The Walking Dead og Les Revenants. Og ikke minst våre hjemlige Død snø-filmer.

Hva er årsaken til dette massive angrepet fra de døde? Hvorfor synes det å foregå en zombie-apokalypse akkurat nå?

The Walking Dead.
The Walking Dead.

Zombienes opphav

Fortellinger om levende døde, om avsjelede kropper som beveger seg blant oss, er minst like gamle som skriftkulturen. Vi finner dem i verdens eldste epos, Gilgamesj, vi finner dem hos profeten Sakaria i Bibelen. Og vi finner dem i mytologiske beretninger om dødsriket, der noen av dem krysser grensen tilbake.

Ordet zombie stammer fra kreolske ”zonbi”, og begrepet spredte seg fra Haiti og Jamaica tidlig på 1900-tallet. Vestlige observatører med sans for det eksotiske, rapporterte om voodoo-gifter som drepte mennesker, inntil de våknet igjen, avsjelede. Den amerikanske underholdningsindustrien plukket det opp, Victor Halperin laget filmen White Zombie i 1932. Handlingen utspiller seg rundt en trollmann på Haiti, filmuniverset er melankolsk og mørkt, men direkte farlige blir ikke disse tidlige zombiene.

White Zombie.
White Zombie.

Døden i kulissene

Det var først med den da 28 år gamle George A. Romeros spillefilm Night of the Living Dead fra 1968 at zombiene virkelig ble truende. I en dramatisk og dyster film følger vi noen karakterer gjennom en sivilisasjonskollaps: Hele Amerika angripes av sultne dødninger som spiser alt de finner av levende menneskekjøtt. De er ikke spesielt raske og smarte, men de er mange – og blir du bitt, blir du en av dem.

Night of the Living Dead.
Night of the Living Dead.

Filmen ble en kultklassiker, og det er interessant å merke seg tidspunktet: 1968 er året for flower power og ukuelig framtidstro, det er året da seksuell revolusjon og politisk bevissthet får bredt gjennomslag. Man kan vanskelig finne et mer ungdommelig, livsbejaende og optimistisk år i den vestlige kulturens nyere historie.

Men i kulissene lurer selvsagt døden, som alltid når det er fest. Night of the Living Dead foreslår en ironisk og paradoksal løsning på hele døden, like utopisk som den er symbolsk interessant for vår kultur: å myrde den.

Revival of the zombies

Motivet fra Romeros film har fått en voldsom renessanse ved inngangen til det nye tusenåret: I seriene, filmene og spillene må den levende legge fra seg all empati, gripe nærmeste våpen og slakte de døde ned for fote. Bare slik vil helten kunne overleve. Bare slik kan helten unngå selv å bli fortært av dødningene.

Denne fortellingen kan tolkes på mange måter. På knappe hundre år har døden blitt institusjonalisert, den foregår stort sett på sykehus, som om den skyldes en feil ved oss, en anomali. I dagens begravelsesritualer senkes kisten vanligvis ved hjelp av en motorisert jekk, for å unngå ubehageligheter. Når gravfølget har forlatt kirkegården, tas kista opp igjen, jekken fjernes, og den virkelige begravelsen kan skje. Døden har blitt noe metafysisk, symbolsk – den reelle døden behandles av profesjonelle.

Vi kan også forstå zombie-narrativet i lys av terroren som de siste tiårene har blitt en større del av vår globale fortelling. Vi vet at det fins mennesker der ute som er villige til å dø for en sak vi ikke forstår, og de drar gjerne oss med seg. Vi opplever ikke bare en slik tenkemåte som fremmed og uforståelig; vi vet ikke engang hvordan vi skal beskytte oss mot den. Sikkerhetsrutinene for å boarde et fly blir mer og mer bisarre – som en nevrotikers ritualer som i det minste gir en følelse av kontroll.

Game of Thrones.
Game of Thrones.

Den levende døde kan sies å kroppsliggjøre det vi ikke vet hvordan vi skal håndtere: Det døde i oss, det døende ved oss, avmakten og fortvilelsen. Det traumatiserte, det som er kaldt og lammet. Det vi mangler strategi for å møte, både i oss selv og i kulturen.

Det avspaltede i oss

Samtidig er revolusjonen fra 1968 langt fra et avsluttet prosjekt, den har bare tatt en annen form: Coacher, selvhjelpsguruer, sexologer, personlige trenere og ernæringsfysiologer er tidstypiske med sin appell til vitaliteten i oss, til endringspotensialet, evnen til å leve og nyte. Det som primært forkynnes i en sekularisert humanistisk kultur, er ikke dødeligheten og begrensningene, men vitaliteten og mulighetene.

En kultur med slike krav om framdrift og opprettholdelse, tilbyr ikke mange verktøy til å leve med avvisning og skam, fortvilelse og tungsinn. Følelser som truer våre individuelle livsprosjekter må derfor avvises, avspaltes. Folk som forteller om sykdom, depresjoner og nedturer i media blir omtalt som om de ”står fram”, ”snakker ut”. Vi gløtter inn i lidelsen med ærefrykt og distanse, det handler om noen andre, noe annet.

World War Z.
World War Z.

Men like lite som zombiene i filmene helt lar seg utrydde – det blir alltid noen igjen så en oppfølger kan lages – kan vi lykkes i forsøket på å drepe døden i oss. Jo mer fortrengt zombien blir, desto mer prøver den å komme til overflaten, anerkjennes.

Dansen med døden

Det finnes tidsepoker der døden har blitt betraktet som en frigjører, som en overgangsfase, som noe livgivende. I alle religioner er fokus på døden en sentral del av praksisen, enten det nå er i sakramenter eller i meditasjon.

Det er mange måter å skildre den tilbakevendende døde på. Helt fram til 1800-tallet fantes det et klassisk motiv i malekunst og litteratur: Dansen med døden. Den levende og den døde i et forsonende favntak, begge aksepterer den andres rett til eksistens. Døden før modernismen, før Gud forsvant og før vi skulle frigjøres til oss selv, har en helt annen funksjon.

Kanskje finnes det en måte å leve med zombiene på, uten å måtte hugge dem ned for fote. Kanskje kan vi til og med danse med dem. Men inntil da må vi nok forberede oss på at de kommer tilbake. Mer sultne enn noensinne.

Øystein Stene er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Stene har publisert flere romaner og hatt manus og regi på film og teater. I 2014 kom han med romanen «Zombie Nation» samt en innføringsbok om skuespillerkunst.

1 kommentar til Hva vil zombiene oss?

Legg igjen en kommentar

Hva vil zombiene oss?

Hva vil zombiene oss?

I 2004 begynte jeg så smått å skrive en eksistensiell zombieroman. Ti år senere ble jeg ferdig. I løpet av disse ti årene har noe endret seg: Zombiene er overalt, konstaterer Øystein Stene.

Bildet viser nazi-zombier i Tommy Wirkolas grøsserkomedie Død snø.

Disse haltende, hvesende og kjøttetende skapningene fantes i forrige århundre bare i smale splattervideoer, rare tegneserier og suspekte kultfilmer. I dag er de en del av mainstreamkulturen, med enormt nedslagsfelt.

Vi møtte dem i svære spill som Resident Evil og i gigantiske filmproduksjoner som World War Z – med selveste Brad Pitt i hovedrollen. Zombier har fått en sentral plass i populære TV-serier: Game of Thrones, The Walking Dead og Les Revenants. Og ikke minst våre hjemlige Død snø-filmer.

Hva er årsaken til dette massive angrepet fra de døde? Hvorfor synes det å foregå en zombie-apokalypse akkurat nå?

The Walking Dead.
The Walking Dead.

Zombienes opphav

Fortellinger om levende døde, om avsjelede kropper som beveger seg blant oss, er minst like gamle som skriftkulturen. Vi finner dem i verdens eldste epos, Gilgamesj, vi finner dem hos profeten Sakaria i Bibelen. Og vi finner dem i mytologiske beretninger om dødsriket, der noen av dem krysser grensen tilbake.

Ordet zombie stammer fra kreolske ”zonbi”, og begrepet spredte seg fra Haiti og Jamaica tidlig på 1900-tallet. Vestlige observatører med sans for det eksotiske, rapporterte om voodoo-gifter som drepte mennesker, inntil de våknet igjen, avsjelede. Den amerikanske underholdningsindustrien plukket det opp, Victor Halperin laget filmen White Zombie i 1932. Handlingen utspiller seg rundt en trollmann på Haiti, filmuniverset er melankolsk og mørkt, men direkte farlige blir ikke disse tidlige zombiene.

White Zombie.
White Zombie.

Døden i kulissene

Det var først med den da 28 år gamle George A. Romeros spillefilm Night of the Living Dead fra 1968 at zombiene virkelig ble truende. I en dramatisk og dyster film følger vi noen karakterer gjennom en sivilisasjonskollaps: Hele Amerika angripes av sultne dødninger som spiser alt de finner av levende menneskekjøtt. De er ikke spesielt raske og smarte, men de er mange – og blir du bitt, blir du en av dem.

Night of the Living Dead.
Night of the Living Dead.

Filmen ble en kultklassiker, og det er interessant å merke seg tidspunktet: 1968 er året for flower power og ukuelig framtidstro, det er året da seksuell revolusjon og politisk bevissthet får bredt gjennomslag. Man kan vanskelig finne et mer ungdommelig, livsbejaende og optimistisk år i den vestlige kulturens nyere historie.

Men i kulissene lurer selvsagt døden, som alltid når det er fest. Night of the Living Dead foreslår en ironisk og paradoksal løsning på hele døden, like utopisk som den er symbolsk interessant for vår kultur: å myrde den.

Revival of the zombies

Motivet fra Romeros film har fått en voldsom renessanse ved inngangen til det nye tusenåret: I seriene, filmene og spillene må den levende legge fra seg all empati, gripe nærmeste våpen og slakte de døde ned for fote. Bare slik vil helten kunne overleve. Bare slik kan helten unngå selv å bli fortært av dødningene.

Denne fortellingen kan tolkes på mange måter. På knappe hundre år har døden blitt institusjonalisert, den foregår stort sett på sykehus, som om den skyldes en feil ved oss, en anomali. I dagens begravelsesritualer senkes kisten vanligvis ved hjelp av en motorisert jekk, for å unngå ubehageligheter. Når gravfølget har forlatt kirkegården, tas kista opp igjen, jekken fjernes, og den virkelige begravelsen kan skje. Døden har blitt noe metafysisk, symbolsk – den reelle døden behandles av profesjonelle.

Vi kan også forstå zombie-narrativet i lys av terroren som de siste tiårene har blitt en større del av vår globale fortelling. Vi vet at det fins mennesker der ute som er villige til å dø for en sak vi ikke forstår, og de drar gjerne oss med seg. Vi opplever ikke bare en slik tenkemåte som fremmed og uforståelig; vi vet ikke engang hvordan vi skal beskytte oss mot den. Sikkerhetsrutinene for å boarde et fly blir mer og mer bisarre – som en nevrotikers ritualer som i det minste gir en følelse av kontroll.

Game of Thrones.
Game of Thrones.

Den levende døde kan sies å kroppsliggjøre det vi ikke vet hvordan vi skal håndtere: Det døde i oss, det døende ved oss, avmakten og fortvilelsen. Det traumatiserte, det som er kaldt og lammet. Det vi mangler strategi for å møte, både i oss selv og i kulturen.

Det avspaltede i oss

Samtidig er revolusjonen fra 1968 langt fra et avsluttet prosjekt, den har bare tatt en annen form: Coacher, selvhjelpsguruer, sexologer, personlige trenere og ernæringsfysiologer er tidstypiske med sin appell til vitaliteten i oss, til endringspotensialet, evnen til å leve og nyte. Det som primært forkynnes i en sekularisert humanistisk kultur, er ikke dødeligheten og begrensningene, men vitaliteten og mulighetene.

En kultur med slike krav om framdrift og opprettholdelse, tilbyr ikke mange verktøy til å leve med avvisning og skam, fortvilelse og tungsinn. Følelser som truer våre individuelle livsprosjekter må derfor avvises, avspaltes. Folk som forteller om sykdom, depresjoner og nedturer i media blir omtalt som om de ”står fram”, ”snakker ut”. Vi gløtter inn i lidelsen med ærefrykt og distanse, det handler om noen andre, noe annet.

World War Z.
World War Z.

Men like lite som zombiene i filmene helt lar seg utrydde – det blir alltid noen igjen så en oppfølger kan lages – kan vi lykkes i forsøket på å drepe døden i oss. Jo mer fortrengt zombien blir, desto mer prøver den å komme til overflaten, anerkjennes.

Dansen med døden

Det finnes tidsepoker der døden har blitt betraktet som en frigjører, som en overgangsfase, som noe livgivende. I alle religioner er fokus på døden en sentral del av praksisen, enten det nå er i sakramenter eller i meditasjon.

Det er mange måter å skildre den tilbakevendende døde på. Helt fram til 1800-tallet fantes det et klassisk motiv i malekunst og litteratur: Dansen med døden. Den levende og den døde i et forsonende favntak, begge aksepterer den andres rett til eksistens. Døden før modernismen, før Gud forsvant og før vi skulle frigjøres til oss selv, har en helt annen funksjon.

Kanskje finnes det en måte å leve med zombiene på, uten å måtte hugge dem ned for fote. Kanskje kan vi til og med danse med dem. Men inntil da må vi nok forberede oss på at de kommer tilbake. Mer sultne enn noensinne.

Øystein Stene er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Stene har publisert flere romaner og hatt manus og regi på film og teater. I 2014 kom han med romanen «Zombie Nation» samt en innføringsbok om skuespillerkunst.

One Response to Hva vil zombiene oss?

Legg igjen en kommentar

MENY