Å kaste badet ut med barnevannet

Å kaste badet ut med barnevannet

I dag er det utflaggingsdag for Filmbutikken i Filmens Hus. Egentlig er det en liten tragedie som nå utspiller seg, mener Jan Erik Holst.

De siste rester av dvd-er, plakater og bøker fases ut, personalet er omplassert, og publikum møter tomme hyller. Norsk filminstitutt sier selv i en kunngjøring på sine nettsider:

«Med endringene i teknologien og i folks filmkonsum er det naturlig at Norsk filminstitutt fokuserer på de nye digitale tjenestene og avvikler salg av DVD og Blu-Ray. I forlengelsen av dette har vi besluttet å avvikle Filmbutikken mandag 29. februar. I februar selger vi alle filmer i DVD- og Blu-Ray-format til reduserte priser.»

Videre heter det:

«Filmbutikken åpnet i Filmens Hus i 1998. Den hadde i sine ti første år et av landets største og beste utvalg av internasjonale filmklassikere, dokumentar- og kortfilm på VHS og DVD, og ble flere ganger nominert til landets beste fagforhandler. Filmbutikken var også tidlig ute med salg over Internett, og bidro dermed i sterk grad til tilgjengeliggjøring av bredde og mangfold i filmformidling over hele Norge gjennom 2000-tallet. Filmbutikkens formål har vært å sikre et mangfold og å formidle smal kvalitetsfilm som ellers ikke ville ha blitt distribuert.

I 2009 avviklet styret i Norsk filminstitutt Filmbutikken i dens daværende form. Utsalg av norske filmer, og Norsk filminstitutts øvrige katalog av filmklassikere, kort- og dokumentarfilm ble likevel opprettholdt under navnet Filmbutikken helt fram til i dag.»

Det pressemeldingen ikke sier noe om, er at daværende styreleder Kristenn Einarsson i NFI selv var en betydelig dvd-aktør gjennom De norske Bokklubbene som han var direktør for. Men ingen tok opp den tråden i 2009, det var vel ufint å kritisere egen styreleder.

Egentlig er det en liten tragedie som nå utspiller seg. Forklaringen ovenfor er tilsynelatende forståelig, hvis man ikke går bak begrunnelsen og ser kritisk på den:

Endringene i konsumet gjelder først og fremst kommersiell film. Dvd- salget er vesentlig redusert over det ganske land, og dette har gått ut over kvalitetsfilmtilbudet. Den brede kommersielle filmen dominerer nå tilbudet i de fleste av de få gjenlevende butikkene. (Et unntak er Video Nova på Majorstua i Oslo, som trår vannet enn så lenge, samt Platekompaniets utsalgssteder som har eller kan levere det meste). På nettstedene Netflix, TV 2 Sumo og annet som man henter ned på sine brett, finnes det få om noen norske filmer (Max Manus, Kon-Tiki og Kraftidioten er hederlige unntak) og iallfall ikke norske og nordiske barne-, kort- og dokumentarfilmer. Ingen klassikere og forsvinnende lite europeisk kvalitetsfilm.

Sammenlign tilbudet på brettet med de siste års nominerte filmer til det europeiske filmakademiets pris, og skrik ut din fortvilelse! Man er prisgitt de kommersielle plattformenes tilbud, de kjører safe, forståelig nok. Burde ikke da statens «filmkulturelle oase» lage et mot-tilbud?

Riktignok finnes det mange nettbaserte tilbud med norske filmer: (sitat)

«Norsk filminstitutt administrerer og distribuerer kort- og dokumentarfilm og den norske filmarven i tre strømmetjenester:

Filmbib.no er vårt nye tilbud til låntakerne på norske folkebibliotek. Her kan du se norsk kort- og dokumentarfilm gratis med ditt Nasjonale Lånekort.

Filmrommet.no er vårt tilbud for offentlig framføring på bibliotekene og i klasserommene. Tjenesten er abonnementsbasert.

Filmarkivet.no er vårt tilbud til de som ønsker et bredere tilbud rett hjem i stua. Tjenesten tilbyr både enkeltleie og abonnement.»

Men en ting er de nettbaserte løsningene. De er utmerkede for skoler, bibliotek og den enslige konsument hjemme i sofakroken. Noe annet er det synlige og kulturelt forankrede tilbudet en dvd-utgivelse medfører. En tilbudsvegg med dvd-er er en opplevelse. Vandrer man i slike butikker i Berlin, London eller Paris, får man en gratis reise i filmkulturen og filmhistorien, man får ideer, referanser, man minnes de store klassikerne, stjernene og regissørene. Man dannes rett og slett.

Utsalg og utgivelse henger tett sammen. Forlagene vet at de sentrale butikkene markedsfører deres tilbud. Også NFI var et forlag i den filmkulturelle storhetstiden 1998–2007, både på bok-, postkort-, plakat- og dvd-fronten. Vi har ikke sett så mye av det i de senere år, siste dvd-/BD-utgivelse kom prisverdig her om dagen med samiske kortfilmer. Er det Nasjonalbiblioteket som nå tar over forlags- og utgivelsesprofilen? De har i alle fall startet fint med fjorårets Anja Breien-samling og med den nylig restaurerte Hamsun-klassikeren Pan fra 1922. I andre europeiske land, som Frankrike og Tyskland utgis det fremdeles nasjonale filmskatter, klassikere, samlebokser, stjernepresentasjoner og andre kvalitetsfilmer på dvd. For ikke å snakke om tilbudet fra Criterion Collections. Filmhistorien synliggjøres og fokuseres.

Det er en markedsføringsteori som forklarer det hele, teorien om den lange halen, eller 80/20 regelen. I moderne filmhandel, enten det er på kino eller dvd, ser man at 80 prosent av konsumentene fokuserer på 20 prosent av filmtilbudet, de brede kommersielle (og selvfølgelig gode) filmene. Derfor er Max Manus, Kon-Tiki og Kraftidioten med i tilbudet. Kun 20 prosent av konsumentene bryr seg om de resterende 80 prosent av tilbudet, som omfatter de foran nevnte kategorier. Men for at disse skal kunne få tilfredsstilt sine ønsker og forskyve noe av 80/20 forholdet, kreves det at tilbudet er tilgjengelig over lang tid, over flere år, derav utrykket den lange halen. De må finnes der, akkurat som bøkene i bibliotekene eller spesialbokhandlene eller antikvariatene. Jeg minnes også at Den norske Bokklubben i Knut Giævers tid hadde slike «back catalogues».

Det er med andre ord mottiltak som nå kreves, ikke avvikling. Med Stortingets redningsaksjon for Cinemateket, gode håp for et fremtidig fint Filmmuseum, økte barne- og ungdomsaktiviteter og Den norske filmskolens Master-utdanning på plass i Filmens Hus er det intet mindre enn en kulturell tragedie som nå utspiller seg. Tar vi med Nasjonalbibliotekets uforståelige nedpakking av det gamle filmbiblioteket, som de overtok fra NFI i 2007, møysommelig bygget opp fra instituttets etablering i 1956, aner vi konturene av et «nøytralt» filmdirektorat i Dronningens gate og vinker farvel til den filmkulturelle oasen i Kvadraturen.

Min stefar, som dog var Høyre-mann, pleide å fortelle følgende historie hjemme på Stabekk på 60-tallet: En mann drev en vellykket pølsebod langs en avstikker fra hovedveien. Tilbudet var godt, og etterspørselen upåklagelig, Hans sønn, som studerte økonomi i USA, og kanskje så konturene av New Public Management, kom hjem og sa : »Far, det blir dårlige tider, du må innskrenke tilbudet og rasjonalisere». Faren så gjorde og måtte innrømme at det gikk litt nedover. Året etter kom sønnen igjen tilbake fra studiene og fortsatte: «Det går nedoverbakke, du må kutte lysreklamen og skiltene langs hovedveien». Faren så gjorde, og boden tørket inn. Da sønnen kom hjem det tredje året, ferdig utdannet med sin BA, satt faren på gamlehjem og sa: «Du hadde rett, min sønn det gikk ikke som jeg hadde håpet.».

Jan Erik Holst er redaktør og filmkritiker, tidligere direktør i NFI og grunnlegger av Cinemateket.

Legg igjen en kommentar

Å kaste badet ut med barnevannet

Å kaste badet ut med barnevannet

I dag er det utflaggingsdag for Filmbutikken i Filmens Hus. Egentlig er det en liten tragedie som nå utspiller seg, mener Jan Erik Holst.

De siste rester av dvd-er, plakater og bøker fases ut, personalet er omplassert, og publikum møter tomme hyller. Norsk filminstitutt sier selv i en kunngjøring på sine nettsider:

«Med endringene i teknologien og i folks filmkonsum er det naturlig at Norsk filminstitutt fokuserer på de nye digitale tjenestene og avvikler salg av DVD og Blu-Ray. I forlengelsen av dette har vi besluttet å avvikle Filmbutikken mandag 29. februar. I februar selger vi alle filmer i DVD- og Blu-Ray-format til reduserte priser.»

Videre heter det:

«Filmbutikken åpnet i Filmens Hus i 1998. Den hadde i sine ti første år et av landets største og beste utvalg av internasjonale filmklassikere, dokumentar- og kortfilm på VHS og DVD, og ble flere ganger nominert til landets beste fagforhandler. Filmbutikken var også tidlig ute med salg over Internett, og bidro dermed i sterk grad til tilgjengeliggjøring av bredde og mangfold i filmformidling over hele Norge gjennom 2000-tallet. Filmbutikkens formål har vært å sikre et mangfold og å formidle smal kvalitetsfilm som ellers ikke ville ha blitt distribuert.

I 2009 avviklet styret i Norsk filminstitutt Filmbutikken i dens daværende form. Utsalg av norske filmer, og Norsk filminstitutts øvrige katalog av filmklassikere, kort- og dokumentarfilm ble likevel opprettholdt under navnet Filmbutikken helt fram til i dag.»

Det pressemeldingen ikke sier noe om, er at daværende styreleder Kristenn Einarsson i NFI selv var en betydelig dvd-aktør gjennom De norske Bokklubbene som han var direktør for. Men ingen tok opp den tråden i 2009, det var vel ufint å kritisere egen styreleder.

Egentlig er det en liten tragedie som nå utspiller seg. Forklaringen ovenfor er tilsynelatende forståelig, hvis man ikke går bak begrunnelsen og ser kritisk på den:

Endringene i konsumet gjelder først og fremst kommersiell film. Dvd- salget er vesentlig redusert over det ganske land, og dette har gått ut over kvalitetsfilmtilbudet. Den brede kommersielle filmen dominerer nå tilbudet i de fleste av de få gjenlevende butikkene. (Et unntak er Video Nova på Majorstua i Oslo, som trår vannet enn så lenge, samt Platekompaniets utsalgssteder som har eller kan levere det meste). På nettstedene Netflix, TV 2 Sumo og annet som man henter ned på sine brett, finnes det få om noen norske filmer (Max Manus, Kon-Tiki og Kraftidioten er hederlige unntak) og iallfall ikke norske og nordiske barne-, kort- og dokumentarfilmer. Ingen klassikere og forsvinnende lite europeisk kvalitetsfilm.

Sammenlign tilbudet på brettet med de siste års nominerte filmer til det europeiske filmakademiets pris, og skrik ut din fortvilelse! Man er prisgitt de kommersielle plattformenes tilbud, de kjører safe, forståelig nok. Burde ikke da statens «filmkulturelle oase» lage et mot-tilbud?

Riktignok finnes det mange nettbaserte tilbud med norske filmer: (sitat)

«Norsk filminstitutt administrerer og distribuerer kort- og dokumentarfilm og den norske filmarven i tre strømmetjenester:

Filmbib.no er vårt nye tilbud til låntakerne på norske folkebibliotek. Her kan du se norsk kort- og dokumentarfilm gratis med ditt Nasjonale Lånekort.

Filmrommet.no er vårt tilbud for offentlig framføring på bibliotekene og i klasserommene. Tjenesten er abonnementsbasert.

Filmarkivet.no er vårt tilbud til de som ønsker et bredere tilbud rett hjem i stua. Tjenesten tilbyr både enkeltleie og abonnement.»

Men en ting er de nettbaserte løsningene. De er utmerkede for skoler, bibliotek og den enslige konsument hjemme i sofakroken. Noe annet er det synlige og kulturelt forankrede tilbudet en dvd-utgivelse medfører. En tilbudsvegg med dvd-er er en opplevelse. Vandrer man i slike butikker i Berlin, London eller Paris, får man en gratis reise i filmkulturen og filmhistorien, man får ideer, referanser, man minnes de store klassikerne, stjernene og regissørene. Man dannes rett og slett.

Utsalg og utgivelse henger tett sammen. Forlagene vet at de sentrale butikkene markedsfører deres tilbud. Også NFI var et forlag i den filmkulturelle storhetstiden 1998–2007, både på bok-, postkort-, plakat- og dvd-fronten. Vi har ikke sett så mye av det i de senere år, siste dvd-/BD-utgivelse kom prisverdig her om dagen med samiske kortfilmer. Er det Nasjonalbiblioteket som nå tar over forlags- og utgivelsesprofilen? De har i alle fall startet fint med fjorårets Anja Breien-samling og med den nylig restaurerte Hamsun-klassikeren Pan fra 1922. I andre europeiske land, som Frankrike og Tyskland utgis det fremdeles nasjonale filmskatter, klassikere, samlebokser, stjernepresentasjoner og andre kvalitetsfilmer på dvd. For ikke å snakke om tilbudet fra Criterion Collections. Filmhistorien synliggjøres og fokuseres.

Det er en markedsføringsteori som forklarer det hele, teorien om den lange halen, eller 80/20 regelen. I moderne filmhandel, enten det er på kino eller dvd, ser man at 80 prosent av konsumentene fokuserer på 20 prosent av filmtilbudet, de brede kommersielle (og selvfølgelig gode) filmene. Derfor er Max Manus, Kon-Tiki og Kraftidioten med i tilbudet. Kun 20 prosent av konsumentene bryr seg om de resterende 80 prosent av tilbudet, som omfatter de foran nevnte kategorier. Men for at disse skal kunne få tilfredsstilt sine ønsker og forskyve noe av 80/20 forholdet, kreves det at tilbudet er tilgjengelig over lang tid, over flere år, derav utrykket den lange halen. De må finnes der, akkurat som bøkene i bibliotekene eller spesialbokhandlene eller antikvariatene. Jeg minnes også at Den norske Bokklubben i Knut Giævers tid hadde slike «back catalogues».

Det er med andre ord mottiltak som nå kreves, ikke avvikling. Med Stortingets redningsaksjon for Cinemateket, gode håp for et fremtidig fint Filmmuseum, økte barne- og ungdomsaktiviteter og Den norske filmskolens Master-utdanning på plass i Filmens Hus er det intet mindre enn en kulturell tragedie som nå utspiller seg. Tar vi med Nasjonalbibliotekets uforståelige nedpakking av det gamle filmbiblioteket, som de overtok fra NFI i 2007, møysommelig bygget opp fra instituttets etablering i 1956, aner vi konturene av et «nøytralt» filmdirektorat i Dronningens gate og vinker farvel til den filmkulturelle oasen i Kvadraturen.

Min stefar, som dog var Høyre-mann, pleide å fortelle følgende historie hjemme på Stabekk på 60-tallet: En mann drev en vellykket pølsebod langs en avstikker fra hovedveien. Tilbudet var godt, og etterspørselen upåklagelig, Hans sønn, som studerte økonomi i USA, og kanskje så konturene av New Public Management, kom hjem og sa : »Far, det blir dårlige tider, du må innskrenke tilbudet og rasjonalisere». Faren så gjorde og måtte innrømme at det gikk litt nedover. Året etter kom sønnen igjen tilbake fra studiene og fortsatte: «Det går nedoverbakke, du må kutte lysreklamen og skiltene langs hovedveien». Faren så gjorde, og boden tørket inn. Da sønnen kom hjem det tredje året, ferdig utdannet med sin BA, satt faren på gamlehjem og sa: «Du hadde rett, min sønn det gikk ikke som jeg hadde håpet.».

Jan Erik Holst er redaktør og filmkritiker, tidligere direktør i NFI og grunnlegger av Cinemateket.

Legg igjen en kommentar

MENY