Hvor billig kan vi lage tv-drama?

Hvor billig kan vi lage tv-drama?

Tv-kanalene ønsker seg billigere tv-drama. Så la oss skjære inn til beinet, skriver Arne Berggren og stiller spørsmålet: Hva trenger du egentlig for å lage en serie?

Det er ingen hemmelighet at mange mener norsk tv-drama allerede er for dyrt. Spør du nesten hvem som helst i tv-kanalene, vil de bekrefte at de ønsker seg tv-drama til underholdningspriser. Spør du folk i produksjonsselskapene, vil du få høre at ingen tjener penger på drama, og nå må tv-kanalene snart skjønne at kvalitet koster.

Men uansett – hva avholder produsenter fra å lage billigere dramaserier? Jeg tror det fins ett veldig enkelt svar på det, og det burde plage forfattere: Forfattere vet lite eller ingenting om økonomi.

Man løper til produksjonsselskaper og tv-kanaler uten å vite om det er en idé som vil kreve ti eller hundre millioner å realisere. Tv-kanalene tenner kanskje på ideen din og sender deg videre til et produksjonsselskap de liker, og der starter en årelang finansieringsprosess som ofte ender i nada eller kapping av bordben til man står igjen med en teaser av en miniserie. Vi må rett og slett snart holde opp med alle disse miniseriene. 10 episoder og plan for tre sesonger eller ikkeno, bør man snart skrive over døren hos NFI.

Det fins opptil flere studier på høyskolenivå i Norge der man påstår å lære folk å bli tv- og filmforfattere, men uten økonomi som eget punkt på timeplanen. Det er svært få norske forfattere som har lært seg å skrive for et budsjett, dessverre – og enda færre som viser noen interesse for det. Det er da vi gjerne ender opp med en tv-serie til hundre millioner med et budsjett på tredve. Bedre da å skrive en serie til ti millioner og få et budsjett på tyve.

I tv-kanalen hører de på pitchen din mens de nikker og smiler og tenker på tre ting før noe annet: Når kan vi sende det? Hva koster det? Hvor mange seere får vi?

Noen ganger kan det være lurt å starte med et budsjett og en sendeflate for en spesiell kanal og heller sørge for at begrensningene trigger gode løsninger. Det er litt urovekkende at såpass mange forfattere anser seg profesjonelle uten i det hele tatt å ha tilbragt en hel dag ute på settet, uten å ha sittet sammen med foto og regi og tegnet ut scenene, eller å ha tilbragt noen uker i klipperommet for å se hvorfor klipperen må finne nødløsninger fordi scenen var utydelig skrevet. Å skrive uavhengig av budsjettrammer blir garantert dyrere. Å skrive upresist, blir enda dyrere. Selv om kreative forelesere sier at man må tro på det umulige og the sky is the limit og sånn, kan det lønne seg å tenke innenfor boksen noen ganger også. Noen vil til og med hevde at tenking utenfor boksen gjør veien til NAV vesentlig kortere.

Den vanligste feilen som gjøres på manussiden, er å ha med nesten alle karakterene i samtlige linjer og mange locations. Deretter skriver man småhistorier med de samme karakterene og fordeler det over flere scener med litt sånn walk and talk fra den ene siden av Oslo til den andre, helst via Barcode, alle skjønner jo at det blir dyrt. Bedre drama blir det i hvert fall ikke, og det sier seg selv at da har du stadig mange skådiser i venteposisjon.

Den neste feilen som gjøres er å strø for mange konflikter utover for mange locations. Heldigvis for linjeprodusenten er det slik i norske manus – men også dessverre – at location har liten eller ingen betydning for hva som skjer med karakteren i scenen – det er bare forfatterne som tenkte at det kan være kult om dette skjer utenfor en kebab-bule, etc. Storgaten natt. Skuffelsen er naturligvis stor for et gryende auteurhjerte når den samme scenen flyttes til INT. STUDIO KONTOR, der 60 prosent av scenene skjer fra før. Jeg kan forresten aldri huske at jeg har fått et ark fra noen produsent med rammer for skrivingen. Bortsett fra på Hotel Cæsar. Der må forfattere holde telling på statister med og uten replikk, antall locations og forflytninger, og i det hele tatt – en veldig god skole for forfattere, som jeg har vært innpå til det kjedsommelige ved tidligere anledninger.

En gang var jeg episodeforfatter på en serie der vi raskt ble oppmerksomme på at mesteparten av episode 1 hadde lite å si for fremdrift og hovedhandling, ja, her var det så mye backstory og etablering og rot, at serien ville bli langt bedre uten. Samtidig var det vel tre fire millioner å spare på ikke å dra en hel stab til den andre siden av kloden for å lage drama som strengt tatt var et førti minutters langt flashback. Det var et lite taktisk innspill. Billettene var jo bestilt, lenge før manus var ferdig bearbeidet, og hele staben gledet seg. Det var vel bare forfatterne som ikke ble invitert med på turen. Det er dessverre et faktum at mange norske tv-serier kunne droppet hele første episode og gått rett på toer’n med litt voice over.

Men hvis vi starter i den andre enden? Hvor billig kan tv-drama være? Trenger vi en regissør? Vel, de fleste, særlig regissører vil jo hevde det, og det har jeg full forståelse for. Men hva om forfattere regisserer selv? Neida, det kan vi jo ikke, sier flere av oss, men hvis du ser utrolig prinsipielt på det og leker med tanken på at vi egentlig har sett så mye tv at vi kjenner igjen en god scene, så kunne det jo hende at mye av regijobben ble gjort da vi skrev manus, eller? Har du en god fotograf, vil han eller hun gjøre mye av grunnarbeidet for deg, akkurat slik de gjør for regissører. Så får du litt kaffe og kikker i monitoren og sier hva du synes, akkurat som når du ser tv hjemme og vet hvordan Homeland kunne vært mye bedre. Vel, nå har du sjansen. Ja, regi er et fag, men det er ikke en nådegave eller et gen – det er rett og slett dømmekraft og erfaring, med trykk på det siste. Etter en tagning ser gjerne skuespilleren på deg for å få ros eller innspill, og da sier du at det var fint, men vi tar én til for klippens skyld. Når noe virker tregt eller uklart, sier du det, og er du usikker, spør du om noen har noen forslag.

Jeg tror det er mulig å kutte kostnader vesentlig på norsk tv-drama, samtidig som vi verdsetter fagkunnskap og erfaring, og – og det er svært viktig – respekterer det grunnleggende arbeidet Dramatikerforbundet og Filmforbundet gjør for å ha ordnede forhold i denne bransjen. Ingen er tjent med at vi beveger oss tilbake til de Texas-tilstandene som har preget bransjen tidligere. Men ingen er heller tjent med at det staffes opp unødvendig mye, der flinke folk flyr i beina på hverandre uten styring.

Bare for moro skyld og for å leke med enkle tall: Si at en skuespillere får 5000 kroner for en dag, og du greier å skrive scener der du har med i snitt tre av dem per dag. Det er 15 tusen. Så betaler du fotografen det samme, kanskje også en prod. ass., bare for å gjøre det enkelt. Lydmann trenger du ikke hvis du bruker mygger og lytter i headset selv, manuset skriver du på spekk, og så tar du regi,  men sett av 5000 til deg selv per dag. Alle har med egen matpakke og tar i et tak der det trengs. Location låner dere. Da har du en produksjon til 30 000 per dag. Si at du greier å spille inn 12 minutter per dag, da har du en typisk sitcomepisode på to dager – 60 000. Du regner tre dager til klipping à 5000 og bruker 5000 på julekort til staben og uforutsette utgifter – nå er du oppe i 80 000 for en episode. Musikken finner du tilnærmet gratis, og det grafiske gjør du så enkelt at fetteren din kan greie det. Vi er nå nede i samme pris for en episode som noen av de siste norske tv-seriene koster per minutt.

Nå kan vi jo eventuelt begynne å skalere opp. For: Hvilke kostnader er det som faktisk gjør serien bedre?

Arne Berggren er produsent og partner i Stim/TV Wonder AS

7 kommentarer til Hvor billig kan vi lage tv-drama?

  1. Vel. Jeg håper at det Arne Berggren gjør her er å provosere og stimulere til å tenke kreativt. At ikke hans eksempel er ment konkret.

    For det første: hvorfor skal forfatteren skrive på spekk? Fordi man da skal kunne heve lønn på settet når man kikker i monitor som regissør? Når regien ligger i et godt skrevet manus, som påpekt, står og faller ikke det hele i et ekstremt godt manus? Er det ikke der forfatterne burde lønnes? Hvorfor skal forfattere jobbe gratis? Dessverre er dette noe forfattere møter hele veien. Jeg vet ikke hvor mange ganger folk har kommet til meg og bedt meg skrive – vederlagsfritt – fordi det kommer lønn inn en gang senere. Eller når produktet er en suksess, så vil det ta seg godt ut på CV’en. Tro meg, det kommer sjelden inn penger senere. Dessuten er det vanskelig å få huseieren eller banken til å godta at leien eller lånet betales i en fiktiv fremtid. Synd at ungene skriker av sult fordi mor eller far en dag i fremtiden får heve noen tusen lapper.

    Hvor er så produsentene i oppsettet? Eller skal forfatteren også være produsenten som skaffer de kr 80.000 pr 10 episoder á 3 sesonger? Som bruker tid sammen med tv selskapene for å overbevise dem at serien garantert blir en suksess. Og dertil også meget til en behagelig pris.

    Basert på regnestykket ditt vil en forfatter få betalt kr 100.000 pr sesong. Levere stoff tilsvarende drøye 2 spillefilmer: skrive, regissere, følge opp i postproduksjon og produsere. Hvor realistisk er dette?

    Jeg lurer også på hvilke sitcom’er eller andre tv serier – kvalitetsserier med store publikumstall over flere sesonger – som Berggren kan trekke frem som referanseserier. Fra inn- eller utlandet. Og hvilke av disse kunne produseres på billigsalg?

    Det er topp å tenke begrensninger for å presse frem gode kreative løsninger. Forfattere som utdanner seg bør også sette seg inn i den økonomiske siden av produksjonen. Disse poengene ser jeg verdien av.Resten av innlegget derimot, får jeg ikke til å gå opp.

  2. Hei, Linda – jeg mener man utfra det lynraske og røffe regnestykket kan begynne å skalere opp, hva er det som gjør serien bedre, som jeg sier på slutten. Jeg har ingen referanseserier på dette budsjettet med de kravene du stiller. Fordi serier stort sett er svært mye dyrere. Men på et eller annet tidspunkt må bransjen tenke annerledes. Selv er jeg noen ganger forfatter for hire, andre ganger har jeg vært regissør/produsent og forfatter – vil jeg da belaste budsjettet med tre honorarer, slik noen gjør, eller kan jeg greie meg med ett? Produserer vi selv, får vi langt større del av rettighetene. Får du full «tariff» som manusforfatter, har du naturligvis lavere andel av rettigheter – vel, som regel. Men jeg er sikker på én ting: Forfattere bør i større grad tenke som produsenter, ta grep om produksjonene selv og samarbeide i små fleksible selskaper. Det passer ikke for alle, men gjennom å lære oss økonomi og produksjon får vi langt større innflytelse.

  3. Joda, alle kan jo ta med matpakke og man trenger hverken sminke, lydarbeidere eller lønn for å ha skrevet på manus i ukesvis…

    Men når man har utdannet seg innen et fag og jobbet seg opp til et punkt der man skal produsere profesjonell underholdning til landsdekkende distribusjon, hvorfor i all verden skal man strebe etter å gå tilbake til amatørmessig studentforhold der alle bare må være glade for å få lov til å være med?

    «A well fed crew is a happy crew» er det noe som heter, og ingenting er så ulønnsomt som dårlig moral i et crew som må dytte i seg mat som er så trist at det har blitt skrevet sanger om det.

    Om man først skal kutte kostnader, hvorfor ikke heller se på lønna til produsenter, programsjefer, kanalansvarlige og kulturministre? Om disse ikke er villige til å kutte ned på mattilbud, luksusbiler, hytter, hus og kjendisfester i utlandet, så blir det for dumt å forlange at de som i utgangspunktet tjener mye mindre skal måtte spise sin triste mat, når den ligger i pakke og ikke på fat.

  4. Jeg tror nok ikke det er størrelsen på staben som skaper lykkefølelsen på settet. I og for seg heller ikke cateringen. Og jeg tror det fins et stort og spennende område mellom studentproduksjoner og de dyreste norske dramaproduksjonene. Noen av de historiene som kommer fra nettopp stabene på store produksjoner, både fra film og tv, handler om ineffektivitet, at folk er standby uten å gjøre noe, at mange venter på regissører som ikke tar avgjørelser osv. Jeg tror det fins store muligheter for å ha ordnede forhold, jobbe utfra tariff – jeg tror til og med stab kan få bedre betalt og ha en morsommere jobb, samtidig som produksjonene blir billigere. Prinsipielt er jeg naturligvis for tariff og normalkontrakter. Men at alle ledd må se kritisk på kostnadene, er jeg helt for – produsenter og for den saks skyld kulturministeren også, i den grad hennes lønn har noe som helst med dette å gjøre.

  5. Innenfor alle typer kulturell prosjektering går det igjen at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

  6. «Lydmann trenger du ikke hvis du bruker mygger og lytter i headset selv» Dette stemmer simpelthen ikke. Synlige clip-on mygger er no-go i drama, så allerede her går den snarveien i vasken. Det trengs erfarne lydfolk for å feste skjulte mikrofoner under kostyme skikkelig, eller blir det ritsj ratsj fillibombombom.. Dessuten er det slik med mygger, at sporet enten låter supert eller må kastes i klipp, her er det er små marginer. Derfor bommer vi også alle takes, også inserts. Man trenger også bom for å ha lydmateriale til miljø og 100% fx, ellers så venter store utgifter og tidsbruk i foley/ADR i etterarbeidet. Blir litt som å si at man ikke trenger B-foto, fordi fotografen burde klare seg med ett zoom objektiv og fokus er det ikke så nøye med. Betale for lysmester? erru gæærn? Bare sett opp en arbeidslampe, går sikkert bra..

    • Nå mygges det jo opp jevnlig i dramaproduksjoner – men enig i at synlige clip-on mygger er no go, det ville jo vært idiotisk. Klart det er fint å bomme opp, for sikkerhets skyld, men igjen – kostnadene øker, det er det som er mitt poeng. Jeg er sikker på at hver eneste en i en stor stab kan begrunne hvorfor man er absolutt nødvendig, det har jeg forståelse for, men hvor billig ville det teksnik sett – på det mest ekstreme – være mulig å gjøre det, er spørsmålet. Før man skalerer opp.

Legg igjen en kommentar

Hvor billig kan vi lage tv-drama?

Hvor billig kan vi lage tv-drama?

Tv-kanalene ønsker seg billigere tv-drama. Så la oss skjære inn til beinet, skriver Arne Berggren og stiller spørsmålet: Hva trenger du egentlig for å lage en serie?

Det er ingen hemmelighet at mange mener norsk tv-drama allerede er for dyrt. Spør du nesten hvem som helst i tv-kanalene, vil de bekrefte at de ønsker seg tv-drama til underholdningspriser. Spør du folk i produksjonsselskapene, vil du få høre at ingen tjener penger på drama, og nå må tv-kanalene snart skjønne at kvalitet koster.

Men uansett – hva avholder produsenter fra å lage billigere dramaserier? Jeg tror det fins ett veldig enkelt svar på det, og det burde plage forfattere: Forfattere vet lite eller ingenting om økonomi.

Man løper til produksjonsselskaper og tv-kanaler uten å vite om det er en idé som vil kreve ti eller hundre millioner å realisere. Tv-kanalene tenner kanskje på ideen din og sender deg videre til et produksjonsselskap de liker, og der starter en årelang finansieringsprosess som ofte ender i nada eller kapping av bordben til man står igjen med en teaser av en miniserie. Vi må rett og slett snart holde opp med alle disse miniseriene. 10 episoder og plan for tre sesonger eller ikkeno, bør man snart skrive over døren hos NFI.

Det fins opptil flere studier på høyskolenivå i Norge der man påstår å lære folk å bli tv- og filmforfattere, men uten økonomi som eget punkt på timeplanen. Det er svært få norske forfattere som har lært seg å skrive for et budsjett, dessverre – og enda færre som viser noen interesse for det. Det er da vi gjerne ender opp med en tv-serie til hundre millioner med et budsjett på tredve. Bedre da å skrive en serie til ti millioner og få et budsjett på tyve.

I tv-kanalen hører de på pitchen din mens de nikker og smiler og tenker på tre ting før noe annet: Når kan vi sende det? Hva koster det? Hvor mange seere får vi?

Noen ganger kan det være lurt å starte med et budsjett og en sendeflate for en spesiell kanal og heller sørge for at begrensningene trigger gode løsninger. Det er litt urovekkende at såpass mange forfattere anser seg profesjonelle uten i det hele tatt å ha tilbragt en hel dag ute på settet, uten å ha sittet sammen med foto og regi og tegnet ut scenene, eller å ha tilbragt noen uker i klipperommet for å se hvorfor klipperen må finne nødløsninger fordi scenen var utydelig skrevet. Å skrive uavhengig av budsjettrammer blir garantert dyrere. Å skrive upresist, blir enda dyrere. Selv om kreative forelesere sier at man må tro på det umulige og the sky is the limit og sånn, kan det lønne seg å tenke innenfor boksen noen ganger også. Noen vil til og med hevde at tenking utenfor boksen gjør veien til NAV vesentlig kortere.

Den vanligste feilen som gjøres på manussiden, er å ha med nesten alle karakterene i samtlige linjer og mange locations. Deretter skriver man småhistorier med de samme karakterene og fordeler det over flere scener med litt sånn walk and talk fra den ene siden av Oslo til den andre, helst via Barcode, alle skjønner jo at det blir dyrt. Bedre drama blir det i hvert fall ikke, og det sier seg selv at da har du stadig mange skådiser i venteposisjon.

Den neste feilen som gjøres er å strø for mange konflikter utover for mange locations. Heldigvis for linjeprodusenten er det slik i norske manus – men også dessverre – at location har liten eller ingen betydning for hva som skjer med karakteren i scenen – det er bare forfatterne som tenkte at det kan være kult om dette skjer utenfor en kebab-bule, etc. Storgaten natt. Skuffelsen er naturligvis stor for et gryende auteurhjerte når den samme scenen flyttes til INT. STUDIO KONTOR, der 60 prosent av scenene skjer fra før. Jeg kan forresten aldri huske at jeg har fått et ark fra noen produsent med rammer for skrivingen. Bortsett fra på Hotel Cæsar. Der må forfattere holde telling på statister med og uten replikk, antall locations og forflytninger, og i det hele tatt – en veldig god skole for forfattere, som jeg har vært innpå til det kjedsommelige ved tidligere anledninger.

En gang var jeg episodeforfatter på en serie der vi raskt ble oppmerksomme på at mesteparten av episode 1 hadde lite å si for fremdrift og hovedhandling, ja, her var det så mye backstory og etablering og rot, at serien ville bli langt bedre uten. Samtidig var det vel tre fire millioner å spare på ikke å dra en hel stab til den andre siden av kloden for å lage drama som strengt tatt var et førti minutters langt flashback. Det var et lite taktisk innspill. Billettene var jo bestilt, lenge før manus var ferdig bearbeidet, og hele staben gledet seg. Det var vel bare forfatterne som ikke ble invitert med på turen. Det er dessverre et faktum at mange norske tv-serier kunne droppet hele første episode og gått rett på toer’n med litt voice over.

Men hvis vi starter i den andre enden? Hvor billig kan tv-drama være? Trenger vi en regissør? Vel, de fleste, særlig regissører vil jo hevde det, og det har jeg full forståelse for. Men hva om forfattere regisserer selv? Neida, det kan vi jo ikke, sier flere av oss, men hvis du ser utrolig prinsipielt på det og leker med tanken på at vi egentlig har sett så mye tv at vi kjenner igjen en god scene, så kunne det jo hende at mye av regijobben ble gjort da vi skrev manus, eller? Har du en god fotograf, vil han eller hun gjøre mye av grunnarbeidet for deg, akkurat slik de gjør for regissører. Så får du litt kaffe og kikker i monitoren og sier hva du synes, akkurat som når du ser tv hjemme og vet hvordan Homeland kunne vært mye bedre. Vel, nå har du sjansen. Ja, regi er et fag, men det er ikke en nådegave eller et gen – det er rett og slett dømmekraft og erfaring, med trykk på det siste. Etter en tagning ser gjerne skuespilleren på deg for å få ros eller innspill, og da sier du at det var fint, men vi tar én til for klippens skyld. Når noe virker tregt eller uklart, sier du det, og er du usikker, spør du om noen har noen forslag.

Jeg tror det er mulig å kutte kostnader vesentlig på norsk tv-drama, samtidig som vi verdsetter fagkunnskap og erfaring, og – og det er svært viktig – respekterer det grunnleggende arbeidet Dramatikerforbundet og Filmforbundet gjør for å ha ordnede forhold i denne bransjen. Ingen er tjent med at vi beveger oss tilbake til de Texas-tilstandene som har preget bransjen tidligere. Men ingen er heller tjent med at det staffes opp unødvendig mye, der flinke folk flyr i beina på hverandre uten styring.

Bare for moro skyld og for å leke med enkle tall: Si at en skuespillere får 5000 kroner for en dag, og du greier å skrive scener der du har med i snitt tre av dem per dag. Det er 15 tusen. Så betaler du fotografen det samme, kanskje også en prod. ass., bare for å gjøre det enkelt. Lydmann trenger du ikke hvis du bruker mygger og lytter i headset selv, manuset skriver du på spekk, og så tar du regi,  men sett av 5000 til deg selv per dag. Alle har med egen matpakke og tar i et tak der det trengs. Location låner dere. Da har du en produksjon til 30 000 per dag. Si at du greier å spille inn 12 minutter per dag, da har du en typisk sitcomepisode på to dager – 60 000. Du regner tre dager til klipping à 5000 og bruker 5000 på julekort til staben og uforutsette utgifter – nå er du oppe i 80 000 for en episode. Musikken finner du tilnærmet gratis, og det grafiske gjør du så enkelt at fetteren din kan greie det. Vi er nå nede i samme pris for en episode som noen av de siste norske tv-seriene koster per minutt.

Nå kan vi jo eventuelt begynne å skalere opp. For: Hvilke kostnader er det som faktisk gjør serien bedre?

Arne Berggren er produsent og partner i Stim/TV Wonder AS

7 Responses to Hvor billig kan vi lage tv-drama?

  1. Vel. Jeg håper at det Arne Berggren gjør her er å provosere og stimulere til å tenke kreativt. At ikke hans eksempel er ment konkret.

    For det første: hvorfor skal forfatteren skrive på spekk? Fordi man da skal kunne heve lønn på settet når man kikker i monitor som regissør? Når regien ligger i et godt skrevet manus, som påpekt, står og faller ikke det hele i et ekstremt godt manus? Er det ikke der forfatterne burde lønnes? Hvorfor skal forfattere jobbe gratis? Dessverre er dette noe forfattere møter hele veien. Jeg vet ikke hvor mange ganger folk har kommet til meg og bedt meg skrive – vederlagsfritt – fordi det kommer lønn inn en gang senere. Eller når produktet er en suksess, så vil det ta seg godt ut på CV’en. Tro meg, det kommer sjelden inn penger senere. Dessuten er det vanskelig å få huseieren eller banken til å godta at leien eller lånet betales i en fiktiv fremtid. Synd at ungene skriker av sult fordi mor eller far en dag i fremtiden får heve noen tusen lapper.

    Hvor er så produsentene i oppsettet? Eller skal forfatteren også være produsenten som skaffer de kr 80.000 pr 10 episoder á 3 sesonger? Som bruker tid sammen med tv selskapene for å overbevise dem at serien garantert blir en suksess. Og dertil også meget til en behagelig pris.

    Basert på regnestykket ditt vil en forfatter få betalt kr 100.000 pr sesong. Levere stoff tilsvarende drøye 2 spillefilmer: skrive, regissere, følge opp i postproduksjon og produsere. Hvor realistisk er dette?

    Jeg lurer også på hvilke sitcom’er eller andre tv serier – kvalitetsserier med store publikumstall over flere sesonger – som Berggren kan trekke frem som referanseserier. Fra inn- eller utlandet. Og hvilke av disse kunne produseres på billigsalg?

    Det er topp å tenke begrensninger for å presse frem gode kreative løsninger. Forfattere som utdanner seg bør også sette seg inn i den økonomiske siden av produksjonen. Disse poengene ser jeg verdien av.Resten av innlegget derimot, får jeg ikke til å gå opp.

  2. Hei, Linda – jeg mener man utfra det lynraske og røffe regnestykket kan begynne å skalere opp, hva er det som gjør serien bedre, som jeg sier på slutten. Jeg har ingen referanseserier på dette budsjettet med de kravene du stiller. Fordi serier stort sett er svært mye dyrere. Men på et eller annet tidspunkt må bransjen tenke annerledes. Selv er jeg noen ganger forfatter for hire, andre ganger har jeg vært regissør/produsent og forfatter – vil jeg da belaste budsjettet med tre honorarer, slik noen gjør, eller kan jeg greie meg med ett? Produserer vi selv, får vi langt større del av rettighetene. Får du full «tariff» som manusforfatter, har du naturligvis lavere andel av rettigheter – vel, som regel. Men jeg er sikker på én ting: Forfattere bør i større grad tenke som produsenter, ta grep om produksjonene selv og samarbeide i små fleksible selskaper. Det passer ikke for alle, men gjennom å lære oss økonomi og produksjon får vi langt større innflytelse.

  3. Joda, alle kan jo ta med matpakke og man trenger hverken sminke, lydarbeidere eller lønn for å ha skrevet på manus i ukesvis…

    Men når man har utdannet seg innen et fag og jobbet seg opp til et punkt der man skal produsere profesjonell underholdning til landsdekkende distribusjon, hvorfor i all verden skal man strebe etter å gå tilbake til amatørmessig studentforhold der alle bare må være glade for å få lov til å være med?

    «A well fed crew is a happy crew» er det noe som heter, og ingenting er så ulønnsomt som dårlig moral i et crew som må dytte i seg mat som er så trist at det har blitt skrevet sanger om det.

    Om man først skal kutte kostnader, hvorfor ikke heller se på lønna til produsenter, programsjefer, kanalansvarlige og kulturministre? Om disse ikke er villige til å kutte ned på mattilbud, luksusbiler, hytter, hus og kjendisfester i utlandet, så blir det for dumt å forlange at de som i utgangspunktet tjener mye mindre skal måtte spise sin triste mat, når den ligger i pakke og ikke på fat.

  4. Jeg tror nok ikke det er størrelsen på staben som skaper lykkefølelsen på settet. I og for seg heller ikke cateringen. Og jeg tror det fins et stort og spennende område mellom studentproduksjoner og de dyreste norske dramaproduksjonene. Noen av de historiene som kommer fra nettopp stabene på store produksjoner, både fra film og tv, handler om ineffektivitet, at folk er standby uten å gjøre noe, at mange venter på regissører som ikke tar avgjørelser osv. Jeg tror det fins store muligheter for å ha ordnede forhold, jobbe utfra tariff – jeg tror til og med stab kan få bedre betalt og ha en morsommere jobb, samtidig som produksjonene blir billigere. Prinsipielt er jeg naturligvis for tariff og normalkontrakter. Men at alle ledd må se kritisk på kostnadene, er jeg helt for – produsenter og for den saks skyld kulturministeren også, i den grad hennes lønn har noe som helst med dette å gjøre.

  5. Innenfor alle typer kulturell prosjektering går det igjen at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

  6. «Lydmann trenger du ikke hvis du bruker mygger og lytter i headset selv» Dette stemmer simpelthen ikke. Synlige clip-on mygger er no-go i drama, så allerede her går den snarveien i vasken. Det trengs erfarne lydfolk for å feste skjulte mikrofoner under kostyme skikkelig, eller blir det ritsj ratsj fillibombombom.. Dessuten er det slik med mygger, at sporet enten låter supert eller må kastes i klipp, her er det er små marginer. Derfor bommer vi også alle takes, også inserts. Man trenger også bom for å ha lydmateriale til miljø og 100% fx, ellers så venter store utgifter og tidsbruk i foley/ADR i etterarbeidet. Blir litt som å si at man ikke trenger B-foto, fordi fotografen burde klare seg med ett zoom objektiv og fokus er det ikke så nøye med. Betale for lysmester? erru gæærn? Bare sett opp en arbeidslampe, går sikkert bra..

    • Nå mygges det jo opp jevnlig i dramaproduksjoner – men enig i at synlige clip-on mygger er no go, det ville jo vært idiotisk. Klart det er fint å bomme opp, for sikkerhets skyld, men igjen – kostnadene øker, det er det som er mitt poeng. Jeg er sikker på at hver eneste en i en stor stab kan begrunne hvorfor man er absolutt nødvendig, det har jeg forståelse for, men hvor billig ville det teksnik sett – på det mest ekstreme – være mulig å gjøre det, er spørsmålet. Før man skalerer opp.

Legg igjen en kommentar

MENY