Årets største filmopplevelse: Panel 2

Årets største filmopplevelse: Panel 2

De tre TV-seriene «Broen», «American Crime» og «Shameless» og musikkvideoen «Tom Waits for No One» står på favorittlisten til Panel 2.

Les også om filmene til Panel 1 og Panel 3

Arne Berggren: American Crime – sesong 1 episode 4

Altfor ofte konsumerer man jo bare, krysser av for enda en serie man har fått sjekket ut. Stort sett er det tyggis, noe man bør ha sett fordi det av en eller annen grunn er relevant, sannsynligvis fordi andre antas å ville komme til å snakke om det, og da gjelder det å være orientert.

Men så kommer disse uventede øyeblikkene. Hinsides plot og kul dialog og heftig casting. Der kunstnerisk uttrykksvilje forenes med glitrende håndverk i alle ledd, et av disse øyeblikkene der alt går opp i en høyere enhet, ingenting stjeler energi fra det andre.

American Crime av John Ridley er en sånn serie. Den starter tregt, omtrent som de fleste store serier vi refererer til. Det dynges på med motiver og konflikter som handler om rase – jeg tenkte at det hele imploderte litt, det ble for påstått og «in your face», for politisk, det var for mye agenda, men det var noe med stemningen, det fantastiske spillet og dialogene, og sakte, men sikkert gikk det opp for seerne at serien handlet om noe helt annet. Noe helt grunnleggende eksistensielt.

Noen ganger er klippen for dominerende. Dialog forskyves i tid, legges noen ganger over bilder uten dialog og blir et frempek eller en slags indre dialog, noen ganger ligger den etter – du ser hvordan serien utvikler seg mens de eksperimenterer i form, og først ut i episode 4 begynner det å oppstå en stemning og en rytme man ikke har sett før på TV, ikke det jeg kan huske. Og så legger du merke til at de eksperimenterer med framing, man er tett som på vanlig TV-vis, men ofte i utkanten av handlingen, og de blir liggende stadig oftere på lyttebilder enn på den som snakker, og så merker du at klipperytmen går drastisk ned, scenene blir lengre og noen scener gjøres tilsynelatende i én innstilling, gjerne en total.

Og så, i episode 4, i andre halvdel kommer én av fjorårets beste scener: Den varer i litt over fire minutter, handler om et møte mellom to familier på et kontor og første halvdel av scenen er relativt konvensjonell. Men så forlater én av karakteren rommet, og det er da det skjer: Resten av scenen er én rolig kjøring frem og tilbake i rommet mens fem skuespillere beveger seg rastløst rundt og til og fra et bord. Men blockingen i scenen er kirurgisk presisjon, og skuespillerne leverer alle på noe av det mest personlige og dramatiske på respektive linjer, det er dommedag med noe så krevende som fem karakterer i bevegelse i én innstilling, men du mister ikke én viktig detalj eller reaksjon, selv om flere av skuespillerne til stadig er utenfor frame. Det er så vanvittig bra spilt og så uhyre imponerende regissert og så ubegripelig elegant fanget av foto og så heftig skrevet og det hele gjort i ett klipp i stedet for en haug av motskudd og reaksjoner, slik vi gjør for ofte på TV … den rolige kjøringen frem og tilbake og koreografien i bevegelsene og timingen i spillet må ha krevd flere dager å konstruere. Jeg fikk noe av den samme opplevelsen som i første sesongen av True Detective med den lange kjøringen under razziaen, men dette er noe helt annet. True Detective-scenen var en spektakulær oppvisning alle la merke til. American Crime-scenen, som for meg var det store øyeblikket i fjor, var diskret og lavmælt.

Elsa Kvamme: Broen – sesong 3

Når luften er tung av regn og dårlige nyheter, dukker Saga Noréns martrede ansikt opp og ønsket om at hun i akkurat rett tid kaster seg inn i den slangegrønne sportsbilen og med sin matematisk-logiske intuisjon forhindrer noe forferdelig fra å skje.

2015 var et godt år for menneskeskapte katastrofer, men også for nyhetsdivisjonene og deres fra time-til time-dekning, som gjør at «aktuelle» dramaserier fort kan virke daterte. Fjoråret startet med mordene i Charlie Hebdo-redaksjonen,  og en TV-dekning med alle ingredienser til en god krim: Hendelsen, ofrene og deres bakgrunnshistorier, jakten på morderne, og avsløringen av deres identitet: To forlatte innvandrergutter, oppvokst i en forstad hvor de gikk under barnevernets, men neppe pedo´enes, radar,  og til slutt fant «redningen» gjennom religiøs omvendelse. Og dramaets klimaks, når alle verdens statsledere går arm i arm og sier «jeg er Charlie».  Hvordan kan en TV-serie toppe noe sånt, enn si komme unna med det i troverdighetens navn?

Broen har skapt et univers som nettopp tør å gå motsatt vei og bryte med realismen ved å lage karakterer og plot med dybde og særpreg på grensen til det teatralske. Mens Broen 2 opplevdes som pent innpakket «vart du skremt no» uten særlig ettersmak,  svingte Broen 3 seg opp til et annet nivå.

Her har serieskaperne både tenkt og villet tilskuerne noe utover det vanlige krim-aspektet og gått inn i morderens logikk med Dostojevskij under armen: Hvordan kan et menneske komme til å hate så sterkt at han gjennomfører bestialske seriemord, inspirert av en utstilling i et kunstgalleri? Med omsorgssvikt og barndommens sår som sesongens motor, og morderens ønske om hevn over alle som ikke forhindret en sadistisk fosterfar i å misbruke sine pleiebarn.  Og hevnens overraskende endemål: Den «anonyme» sæddonoren som var årsaken til fosterbarnets eksistens, som en ny vri på Oidipus-myten.

Hvis man lurer på hva som er god regi, så kan man se på Broen 3, som stort sett var signert Rumle Hammerich. Her får det usagte dirre i luften, dialogen er på Raymond Carver-nivå, og vi blir aldri lei kjøreturene over broen  og vekslende situasjoner som driver tilskueren fra humrende gjenkjennelse til ulidelig spenning.

Genistreken var å løfte opp Saga Noréns eget barndomsdrama så det tangerte smertepunktet til personene de var på jakt etter. Og at hun fikk en nesten like «forstyrret» kollega å spille mot i makkeren Claes. Og ikke minst, gjennom prøvelsene til den nye politimesteren, strålende mutt spilt av Maria Kulle, i forhold til hvor mye avvik som kan tolereres når det gjelder vanlige høflighetskoder, sosiale antenner og overtidsjobbing. Håper Saga beholder jobben en sesong til, for fortsatt er det uklart: Myrdet hun sin mor, eller var moren så infam at hun arrangerte sitt eget selvmord så datteren skulle få skylden? Ja, sånt kan man gå og lure på.

Sølve Skagen: Shameless

I flommen av seriøse og interessante dramaserier vil det alltid være noen godbiter som går under radaren. Shameless, som er premiereklar med sesong 6, er en slik serie. Med sine bisarre og amoralske – for ikke å si umoralske – karakterer og plot har den siden oppstarten i 2010 levd i medieskyggen av langt mer påkostete serier som Mad Men, Game of Thrones, Breaking Bad og Boardwalk Empire. Betalkanalen Showtime, som nærmest har gjort det til sitt varemerke å forarge den gode smak (Dexter, Californication, Weeds), setter en ny personbeste med Shameless.

Shameless følger den dysfunksjonelle Gallagher-familien bestående av faren Frank, en ansvarsløs alkoholiker og trygdemisbruker, hans eldste datter Fiona, som konsekvent velger feil menn og utsletter seg selv i anstrengelsene for å ta vare på sine yngre søsken. Dem er det fem av. Skolelyset Lip, som for betaling hjelper medelever med å jukse seg til bedre karakterer. Broren Ian, som er homoseksuell og bipolar, og har et forhold til en muslimsk (sic!) butikkeier i nabolaget. De yngre søsknene Carl og Debbie bidrar til husholdet ved å stjele matvarer – samt hårfønere fra hotellrom, for å holde varmen i huset når strømregningen ikke er betalt. Til slutt er det baby Liam, som er sent utviklet og kullsvart – angivelig som følge av et ”svart gen” hos bestemoren. Moren til de seks møter vi aldri, hun gikk ut for å handle frokost og kom aldri tilbake.

Det er eldstedatteren Fiona, strålende spilt av musiker og skuespiller Emmy Rossum, som holder familien sammen. I et beksvart univers av moralsk forfall, seksuelle utskeielser, kriminalitet og sosialt sammenbrudd fungerer hennes naturlige åpenhet og naive varme som en lynavleder, slik at vi ikke blir slått i bakken av all dritten seriens forfattere dynger over oss. Shameless er verd å se bare på grunn av henne.

Shameless er adaptert til amerikanske forhold fra en britisk BAFTA-vinnende serie med samme tittel. Jeg har ikke sett den britiske originalen (den står høyt på min liste over forsømmelser), men den amerikanske remaken skal følge originalen nesten scene for scene. Paul Abbott, opphavsmannen til Shamless UK er executive producer på Shameless US. Temaet er fattigdom, men ikke innen en bestemt klasse eller gruppe. ”It’s got a much graver level of poverty attached to it,” sier han til The New York Times. ”It’s not blue collar; it’s no collar.” Disse menneskene er ikke ”de andre” – det er våre naboer, mennesker som bor fire hus lengre ned i gata eller i etasjen over oss. Det handler om hvordan ytre fattigdom skaper indre fattigdom, men også om hvordan fattigdom kan generere styrke og motstandskraft.

Seriens showrunner, John Wells (ER, The West Wing, Southland) samlet et amerikansk skriveteam av ”six really damaged people” – en av dem hadde en far som stakk fra familien og en mor med mentale problemer, en annen kom fra den ytterste fattigdom. Wells søkte opp forfattere med egenerfaring fra livets skyggesider.

Finalen på sesong 5 inneholdt et selvmord (Bianca), en graviditet (14-årige Debbie), tre kjærlighetsforhold som gikk i dramatisk oppløsning (Fiona, Gus og Ian) og dessuten en psykotisk Sammy som jaget de andre med ladd revolver. Dette er mennesker fanget i en ond sirkel av selvdestruksjon, der det ikke finnes noen happy ending. Men de gir ikke opp. ”Happy is overrated,” sier Sean. Galgenhumor er en livbøye for seriens personer.

Shameless er frekk og provoserende, til tider direkte smakløs, men alltid kreativ og inspirert. Og ekstremt underholdende med sine overdrevne karakterer og surrealistiske innfall. Sjelden har en så uspiselig miks av alkoholisme, stoffmisbruk, forsømmelse av barn, seksuelle perversjoner, småkriminalitet, løgn og bedrageri smakt så godt.

Sesong 6 har premiere i USA nå i januar.

Gunnar Strøm: Tom Waits for No One

Da eg trudde eg hadde full oversikt over den tidlege historia til dei animerte musikkvideoane, fekk eg eit spørsmål frå Los Angeles om eg kjente til den rotoskoperte musikkvideoen/filmen Tom Waits for No One (1979). Eg trudde a-ha og Take on Me (1985) var den første rotoskoperte musikkvideoen. Eg tok feil. Gjennom 2015 har eg hatt gleda av å følgje prosessen til denne vesle filmen.

TWfNO er meir kortfilm enn musikkvideo. Den kom to år før MTV, og animerte musikkvideoar var uvanleg på slutten av 70-talet, dei vart sett på som annleis og rekna som kortfilmar. (Linda og Paul McCartney / Oscar Grillo fekk Gullpalmen i Cannes for Seaside Woman i 1978). John Lamb, hovudmannen bak TWfNO, hadde nettopp designa ein ny rotoskop-teknikk saman med Bruce Lyon og som fungerte saman med deira nyutvikla Video Animation System (VAS). Dei fekk i 1980 Oscar for dette arbeidet. For å teste ut denne nye teknikken fekk dei med seg Tom Waits. TWfNO er ein video basert på Waits’ The One that Got Away frå albumet Small Change (1986). Tom Waits spelte seg sjølv i alle scenene i filmen. Hans karakteristiske måte å bevege seg på, passar godt til rotoskopert animasjon.

Bak filmen sto ein kameratgjeng som seinare skulle gjere karriere i animasjonsbransjen. Mest kjend er David Silverman. Han var den første som animerte The Simpsons. Han hadde regi på The Simpsons Movie (2007) og co-regi på Monsters Inc. (2001). Kortfilmen Longest Daycare (2012) var nominert til Oscar.

Jack Lamb, bror til John, fann under ei opprydding, alle filmopptaka, teikningane og cellene til TWfNO. Filmen hadde kultstatus i fanmiljøet til Tom Waits, men var elles gløymd. Gjennom crowdfunding har dei no gitt ut dette materialet i bokform. Å følgje denne prosessen frå obskuritet til lekker ‘coffe-table-bok’ er den ‘filmopplevinga’ eg vil hugse best frå 2015.

Les også om filmene til Panel 1 og Panel 3

Legg igjen en kommentar

Årets største filmopplevelse: Panel 2

Årets største filmopplevelse: Panel 2

De tre TV-seriene «Broen», «American Crime» og «Shameless» og musikkvideoen «Tom Waits for No One» står på favorittlisten til Panel 2.

Les også om filmene til Panel 1 og Panel 3

Arne Berggren: American Crime – sesong 1 episode 4

Altfor ofte konsumerer man jo bare, krysser av for enda en serie man har fått sjekket ut. Stort sett er det tyggis, noe man bør ha sett fordi det av en eller annen grunn er relevant, sannsynligvis fordi andre antas å ville komme til å snakke om det, og da gjelder det å være orientert.

Men så kommer disse uventede øyeblikkene. Hinsides plot og kul dialog og heftig casting. Der kunstnerisk uttrykksvilje forenes med glitrende håndverk i alle ledd, et av disse øyeblikkene der alt går opp i en høyere enhet, ingenting stjeler energi fra det andre.

American Crime av John Ridley er en sånn serie. Den starter tregt, omtrent som de fleste store serier vi refererer til. Det dynges på med motiver og konflikter som handler om rase – jeg tenkte at det hele imploderte litt, det ble for påstått og «in your face», for politisk, det var for mye agenda, men det var noe med stemningen, det fantastiske spillet og dialogene, og sakte, men sikkert gikk det opp for seerne at serien handlet om noe helt annet. Noe helt grunnleggende eksistensielt.

Noen ganger er klippen for dominerende. Dialog forskyves i tid, legges noen ganger over bilder uten dialog og blir et frempek eller en slags indre dialog, noen ganger ligger den etter – du ser hvordan serien utvikler seg mens de eksperimenterer i form, og først ut i episode 4 begynner det å oppstå en stemning og en rytme man ikke har sett før på TV, ikke det jeg kan huske. Og så legger du merke til at de eksperimenterer med framing, man er tett som på vanlig TV-vis, men ofte i utkanten av handlingen, og de blir liggende stadig oftere på lyttebilder enn på den som snakker, og så merker du at klipperytmen går drastisk ned, scenene blir lengre og noen scener gjøres tilsynelatende i én innstilling, gjerne en total.

Og så, i episode 4, i andre halvdel kommer én av fjorårets beste scener: Den varer i litt over fire minutter, handler om et møte mellom to familier på et kontor og første halvdel av scenen er relativt konvensjonell. Men så forlater én av karakteren rommet, og det er da det skjer: Resten av scenen er én rolig kjøring frem og tilbake i rommet mens fem skuespillere beveger seg rastløst rundt og til og fra et bord. Men blockingen i scenen er kirurgisk presisjon, og skuespillerne leverer alle på noe av det mest personlige og dramatiske på respektive linjer, det er dommedag med noe så krevende som fem karakterer i bevegelse i én innstilling, men du mister ikke én viktig detalj eller reaksjon, selv om flere av skuespillerne til stadig er utenfor frame. Det er så vanvittig bra spilt og så uhyre imponerende regissert og så ubegripelig elegant fanget av foto og så heftig skrevet og det hele gjort i ett klipp i stedet for en haug av motskudd og reaksjoner, slik vi gjør for ofte på TV … den rolige kjøringen frem og tilbake og koreografien i bevegelsene og timingen i spillet må ha krevd flere dager å konstruere. Jeg fikk noe av den samme opplevelsen som i første sesongen av True Detective med den lange kjøringen under razziaen, men dette er noe helt annet. True Detective-scenen var en spektakulær oppvisning alle la merke til. American Crime-scenen, som for meg var det store øyeblikket i fjor, var diskret og lavmælt.

Elsa Kvamme: Broen – sesong 3

Når luften er tung av regn og dårlige nyheter, dukker Saga Noréns martrede ansikt opp og ønsket om at hun i akkurat rett tid kaster seg inn i den slangegrønne sportsbilen og med sin matematisk-logiske intuisjon forhindrer noe forferdelig fra å skje.

2015 var et godt år for menneskeskapte katastrofer, men også for nyhetsdivisjonene og deres fra time-til time-dekning, som gjør at «aktuelle» dramaserier fort kan virke daterte. Fjoråret startet med mordene i Charlie Hebdo-redaksjonen,  og en TV-dekning med alle ingredienser til en god krim: Hendelsen, ofrene og deres bakgrunnshistorier, jakten på morderne, og avsløringen av deres identitet: To forlatte innvandrergutter, oppvokst i en forstad hvor de gikk under barnevernets, men neppe pedo´enes, radar,  og til slutt fant «redningen» gjennom religiøs omvendelse. Og dramaets klimaks, når alle verdens statsledere går arm i arm og sier «jeg er Charlie».  Hvordan kan en TV-serie toppe noe sånt, enn si komme unna med det i troverdighetens navn?

Broen har skapt et univers som nettopp tør å gå motsatt vei og bryte med realismen ved å lage karakterer og plot med dybde og særpreg på grensen til det teatralske. Mens Broen 2 opplevdes som pent innpakket «vart du skremt no» uten særlig ettersmak,  svingte Broen 3 seg opp til et annet nivå.

Her har serieskaperne både tenkt og villet tilskuerne noe utover det vanlige krim-aspektet og gått inn i morderens logikk med Dostojevskij under armen: Hvordan kan et menneske komme til å hate så sterkt at han gjennomfører bestialske seriemord, inspirert av en utstilling i et kunstgalleri? Med omsorgssvikt og barndommens sår som sesongens motor, og morderens ønske om hevn over alle som ikke forhindret en sadistisk fosterfar i å misbruke sine pleiebarn.  Og hevnens overraskende endemål: Den «anonyme» sæddonoren som var årsaken til fosterbarnets eksistens, som en ny vri på Oidipus-myten.

Hvis man lurer på hva som er god regi, så kan man se på Broen 3, som stort sett var signert Rumle Hammerich. Her får det usagte dirre i luften, dialogen er på Raymond Carver-nivå, og vi blir aldri lei kjøreturene over broen  og vekslende situasjoner som driver tilskueren fra humrende gjenkjennelse til ulidelig spenning.

Genistreken var å løfte opp Saga Noréns eget barndomsdrama så det tangerte smertepunktet til personene de var på jakt etter. Og at hun fikk en nesten like «forstyrret» kollega å spille mot i makkeren Claes. Og ikke minst, gjennom prøvelsene til den nye politimesteren, strålende mutt spilt av Maria Kulle, i forhold til hvor mye avvik som kan tolereres når det gjelder vanlige høflighetskoder, sosiale antenner og overtidsjobbing. Håper Saga beholder jobben en sesong til, for fortsatt er det uklart: Myrdet hun sin mor, eller var moren så infam at hun arrangerte sitt eget selvmord så datteren skulle få skylden? Ja, sånt kan man gå og lure på.

Sølve Skagen: Shameless

I flommen av seriøse og interessante dramaserier vil det alltid være noen godbiter som går under radaren. Shameless, som er premiereklar med sesong 6, er en slik serie. Med sine bisarre og amoralske – for ikke å si umoralske – karakterer og plot har den siden oppstarten i 2010 levd i medieskyggen av langt mer påkostete serier som Mad Men, Game of Thrones, Breaking Bad og Boardwalk Empire. Betalkanalen Showtime, som nærmest har gjort det til sitt varemerke å forarge den gode smak (Dexter, Californication, Weeds), setter en ny personbeste med Shameless.

Shameless følger den dysfunksjonelle Gallagher-familien bestående av faren Frank, en ansvarsløs alkoholiker og trygdemisbruker, hans eldste datter Fiona, som konsekvent velger feil menn og utsletter seg selv i anstrengelsene for å ta vare på sine yngre søsken. Dem er det fem av. Skolelyset Lip, som for betaling hjelper medelever med å jukse seg til bedre karakterer. Broren Ian, som er homoseksuell og bipolar, og har et forhold til en muslimsk (sic!) butikkeier i nabolaget. De yngre søsknene Carl og Debbie bidrar til husholdet ved å stjele matvarer – samt hårfønere fra hotellrom, for å holde varmen i huset når strømregningen ikke er betalt. Til slutt er det baby Liam, som er sent utviklet og kullsvart – angivelig som følge av et ”svart gen” hos bestemoren. Moren til de seks møter vi aldri, hun gikk ut for å handle frokost og kom aldri tilbake.

Det er eldstedatteren Fiona, strålende spilt av musiker og skuespiller Emmy Rossum, som holder familien sammen. I et beksvart univers av moralsk forfall, seksuelle utskeielser, kriminalitet og sosialt sammenbrudd fungerer hennes naturlige åpenhet og naive varme som en lynavleder, slik at vi ikke blir slått i bakken av all dritten seriens forfattere dynger over oss. Shameless er verd å se bare på grunn av henne.

Shameless er adaptert til amerikanske forhold fra en britisk BAFTA-vinnende serie med samme tittel. Jeg har ikke sett den britiske originalen (den står høyt på min liste over forsømmelser), men den amerikanske remaken skal følge originalen nesten scene for scene. Paul Abbott, opphavsmannen til Shamless UK er executive producer på Shameless US. Temaet er fattigdom, men ikke innen en bestemt klasse eller gruppe. ”It’s got a much graver level of poverty attached to it,” sier han til The New York Times. ”It’s not blue collar; it’s no collar.” Disse menneskene er ikke ”de andre” – det er våre naboer, mennesker som bor fire hus lengre ned i gata eller i etasjen over oss. Det handler om hvordan ytre fattigdom skaper indre fattigdom, men også om hvordan fattigdom kan generere styrke og motstandskraft.

Seriens showrunner, John Wells (ER, The West Wing, Southland) samlet et amerikansk skriveteam av ”six really damaged people” – en av dem hadde en far som stakk fra familien og en mor med mentale problemer, en annen kom fra den ytterste fattigdom. Wells søkte opp forfattere med egenerfaring fra livets skyggesider.

Finalen på sesong 5 inneholdt et selvmord (Bianca), en graviditet (14-årige Debbie), tre kjærlighetsforhold som gikk i dramatisk oppløsning (Fiona, Gus og Ian) og dessuten en psykotisk Sammy som jaget de andre med ladd revolver. Dette er mennesker fanget i en ond sirkel av selvdestruksjon, der det ikke finnes noen happy ending. Men de gir ikke opp. ”Happy is overrated,” sier Sean. Galgenhumor er en livbøye for seriens personer.

Shameless er frekk og provoserende, til tider direkte smakløs, men alltid kreativ og inspirert. Og ekstremt underholdende med sine overdrevne karakterer og surrealistiske innfall. Sjelden har en så uspiselig miks av alkoholisme, stoffmisbruk, forsømmelse av barn, seksuelle perversjoner, småkriminalitet, løgn og bedrageri smakt så godt.

Sesong 6 har premiere i USA nå i januar.

Gunnar Strøm: Tom Waits for No One

Da eg trudde eg hadde full oversikt over den tidlege historia til dei animerte musikkvideoane, fekk eg eit spørsmål frå Los Angeles om eg kjente til den rotoskoperte musikkvideoen/filmen Tom Waits for No One (1979). Eg trudde a-ha og Take on Me (1985) var den første rotoskoperte musikkvideoen. Eg tok feil. Gjennom 2015 har eg hatt gleda av å følgje prosessen til denne vesle filmen.

TWfNO er meir kortfilm enn musikkvideo. Den kom to år før MTV, og animerte musikkvideoar var uvanleg på slutten av 70-talet, dei vart sett på som annleis og rekna som kortfilmar. (Linda og Paul McCartney / Oscar Grillo fekk Gullpalmen i Cannes for Seaside Woman i 1978). John Lamb, hovudmannen bak TWfNO, hadde nettopp designa ein ny rotoskop-teknikk saman med Bruce Lyon og som fungerte saman med deira nyutvikla Video Animation System (VAS). Dei fekk i 1980 Oscar for dette arbeidet. For å teste ut denne nye teknikken fekk dei med seg Tom Waits. TWfNO er ein video basert på Waits’ The One that Got Away frå albumet Small Change (1986). Tom Waits spelte seg sjølv i alle scenene i filmen. Hans karakteristiske måte å bevege seg på, passar godt til rotoskopert animasjon.

Bak filmen sto ein kameratgjeng som seinare skulle gjere karriere i animasjonsbransjen. Mest kjend er David Silverman. Han var den første som animerte The Simpsons. Han hadde regi på The Simpsons Movie (2007) og co-regi på Monsters Inc. (2001). Kortfilmen Longest Daycare (2012) var nominert til Oscar.

Jack Lamb, bror til John, fann under ei opprydding, alle filmopptaka, teikningane og cellene til TWfNO. Filmen hadde kultstatus i fanmiljøet til Tom Waits, men var elles gløymd. Gjennom crowdfunding har dei no gitt ut dette materialet i bokform. Å følgje denne prosessen frå obskuritet til lekker ‘coffe-table-bok’ er den ‘filmopplevinga’ eg vil hugse best frå 2015.

Les også om filmene til Panel 1 og Panel 3

Legg igjen en kommentar

MENY