Årets største filmopplevelse: Panel 1

Årets største filmopplevelse: Panel 1

Vi ba noen av våre faste bidragsytere fortelle om sin største filmopplevelse i 2015. Her er svar fra panel 1: «Birdman», «Frank», «Night Thoughts», «45 år» og «Ingeborg Holm».

Les også om filmene til Panel 2 og Panel 3

Igor Devold: Birdman

Å velge den ene filmopplevelsen som var best, er ikke enkelt … Det har vært mange av dem i fjor. Med min første helaftens film på kino, og med all stress, glede, og den uunngåelig følelsen av at man skulle gjort enda mer – flyttet et klipp noen frames den ene eller andre veien … Derfor var det i mars utrolig deilig å kunne lene seg tilbake i et sete på Kino Victoria og nesten føle at man for et par timer kunne forsvinne inn i duken på en, på mange nivåer, imaginær verden i Alejandro González IñárrituBirdman.

Et dykk inn i en psykotisk tilstand hvor ulike realiteter begynner å blandes. Hovedkarakteren Riggan, som blir gestaltet av Michael Keaton på en nydelig måte, tar oss med inn i filmens historie hvor form til de grader jobber med fortellingen for å skape et kompakt helhetlig univers. Filmen er et dystopisk prosjekt om en skuespiller med karrieren på hell.

Filmen har et deilig metanivå hvor Keaton i praksis spiller seg selv – en skuespiller (mest) kjent for én rolle. Birdman er tatt opp i en rekke lange mastershots hvor overgangene er skjult, noe som skaper en illusjon av at filmen foregår i sanntid – i en tagning. Dette gir en intens virkelighetsfølelse, – en tilstedeværelse fulgt opp av sterke rolleprestasjoner (Edward Norton (!)) som gir oss en opplevelse av sannhet. Og der du føler at skuespillet ikke sitter helt, gir det en nærmest teatral følelse, noe som passer i og med at filmen foregår under innspurten av en teateroppsetning på Broadway. Det er nærmest som å stå på scenen (bokstavelig talt) sammen med skuespillerne. Denne opplevelsen er stilt i kontrapunkt, med de absurde, imaginære vrangforestillingene til Riggan. Fordi overgangene mellom de to verdenene er så sømløse, gir det filmen en følelse av at du deltar i en assosiativ, psykedelisk ”stream of conciousness” til filmens hovedkarakter.

Birdman har også i seg et spennende aspekt som er den evige diskusjonen om hva som er kunst. Eller mer presist: hva er kunst, hva er populærkultur og hva er rett og slett kitsch? Og hvem bestemmer hva som er hva? Et annet spørsmål filmen stiller, er hvor mye man skal ofre i søken etter ”den hellige gral”: – den perfekte rollen. Heldigvis klarer filmen å være selvironisk, selv om den tragiske slutten kanskje er litt pompøs. Den er vel på en måte (sammen med en sterk film til fra 2015, Whiplash) et studium i hvor galt det kan være når ambisjonene tar overhånd.

En annen stor filmopplevelse for meg i 2015 på et kanskje mer inspirerende plan var å få tilbringe noen dager i selskap med Agnieszka Holland og høre hennes betraktninger rundt mulighetene og fremtiden til europeisk film. I den forbindelse fikk jeg på nytt sett In Darkness på Cinemateket som – selv om det var andre gang jeg så den, rørte meg sterkere enn ved første gjennomsyn. Kanskje trenger man litt distanse for fullt ut å ta den inn over seg? Kanskje har de siste månedenes nyheter fra Polen med stadige innskrenkninger i ulike demokratiske rettigheter (som treneringen av den polske konstitusjonsdomstolen og innskrenkning av polske statlige mediers selvråderett) – gjort at den plutselig dessverre føltes mer aktuell.

Den oppbyggelige delen av denne siste filmopplevelsen var møtet med Agnieszka og hennes tro på at man likevel fortelle, selv om Europa stilles overfor mange utfordringer nå. Nettopp da er det viktig å skape debatt og formidle historier for å skape engasjement, innsikt og forståelse for hvordan det skjer at enkelte velger å være sterke og stå opp for viktige idealer, selv når det er som mørkest.

Marte Stapnes: Frank

2015 har vært et år for spetakkelpreget fryd. Eller kanskje jeg bare husker det sånn fordi Mad Max: Fury Road og Star Wars: The Force Awakens sitter friskt i minne som høylytte filmeventyr breddfulle av detaljer man først finner andre eller tredje gang man ser dem. Men der Mad Max og Star Wars byr på sug-i-magen-filmspråk og en barnlig glede over å se gamle historier om igjen, er det en mer original historie som gjorde størst inntrykk, og som fortjener å ikke drukne i spetakkelet.

Lenny Abrahamsons Frank er riktignok fra 2014, men her til lands var en av de første mulighetene til å se den i januar 2015 under filmfestivalen i Tromsø. Det virker totalt usannsynlig at finansiører, produsenter, filmskaper og skuespillere har lest manuset til Frank og tenkt dette tør vi satse på. Desto mer tilfredsstillende er det at filmen finnes – og flommer over av gode rolleprestasjoner, sprø musikk og et nennsomt behandlet underliggende alvor.

Hovedpersonen (Michael Fassbender) går nærmest konstant rundt med et stort pappmachehode, og leder det eksperimentelle rockebandet Soronprfbs som enten er genialt, eller helt ræva. Inn i bandet dras Jon, spilt av Domhnall Gleeson; strålende i rollen som naiv og uerfaren keyboardist der han bobler over av ideer, men ikke nødvendigvis talent, og går rett i klinsj med misantropiske thereminspillende Clara (Maggie Gyllenhaal). Frank er en morsom og absurd film om dynamikken i et band, men samtidig en dypere historie om hva det vil si å stå for prinsippene sine, og hvor vante vi har blitt til å forveksle de mentalt ustabile med kreative genier.

Aleksander Huser: Night Thoughts / Mad Max: Fury Road

Årets beste film for meg var nok George MillerMad Max: Fury Road, som på samme tid er bredt anlagt og fullstendig kompromissløs. Med andre ord kunst og kommers i herlig forrykt forening. Som actionfilm hører den dessuten til en sjanger som vel er eksklusiv for filmmediet, i hvert fall er det vanskelig å se for seg Fury Road som noe annet enn film.

Det samme gjelder i grunnen dokumentaren The Visit av danske Michael Madsen (ikke den amerikanske skuespilleren, altså), som jeg også har lyst til å trekke fram. Jeg så mye festivalfilm i 2015, og ikke minst mange dokumentarer. Denne står igjen som den kanskje mektigste av disse. The Visit er en dokumentar om et hypotetisk scenario, nærmere bestemt om hvordan man ville reagere dersom jorden fikk besøk av intelligent liv fra verdensrommet. Madsen tar utgangspunkt i intervjuer med fagfolk på området (deriblant FNs kontor for utenomjordiske anliggender!!), men har likevel laget en undrende, poetisk, visuelt betagende og ikke minst original film, som får oss til å se oss selv med et blikk fra en galakse langt, langt unna. Tour de Force har kjøpt rettighetene, og jeg skal i hvert fall gi The Visit et nytt kinobesøk når den forhåpentligvis snart settes opp her i landet.

Til sist vil jeg nevne enda en film jeg snart skal se igjen. Den 15. november var jeg på konsert med nittitallsheltene Suede på Roundhouse i London. Dette var altså dagen etter terrorangrepet på et tilsvarende konsertlokale i Paris, men det må jeg medgi at jeg ikke tenkte så mye på akkurat da. Mest var jeg spent på å høre bandet framføre sitt kommende album «Night Thoughts», som først slippes 22. januar, i sin helhet.

I et forsøk på å ta albumformatet tilbake, samt å eksperimentere med konsertopplevelsens rammer, har Suede fått fotograf og regissør Roger Sargent til å lage en spillefilm som akkompagnerer plata. Denne ble vist på Roundhouse denne kvelden, på lerret FORAN bandet mens de spilte det nye albumet. Og derfor ble dette også en unik filmopplevelse for meg i 2015, om enn kanskje ikke helt upåvirket av at musikk når sant skal sies kan få hjertet mitt til å banke enda sterkere enn film. (For strengt tatt er jeg litt ambivalent til selve filmen – selv om jeg har landet på at jeg er positiv, etter å ha sett den igjen på et promoarrangement.)

Filmen Night Thoughts skal projiseres foran scenen også når Suede skal spille på Sentrum Scene i Oslo i februar, noen dager etter at plata er sluppet. Jeg bør sikkert også nevne at denne delen kun er første halvdel av konserten, før de spiller en tradisjonell konsert med gamle hits og andre godbiter. Men jeg gleder meg like fullt til å se filmen enda en gang.

Anne Gjelsvik: 45 år

Det er en helt alminnelig morgen, i to alminnelige menneskers liv. Charlotte Ramplings karakter Kate har luftet hunden og vekslet noen ord med postmannen som akkurat har fått barn. Han har levert et brev til mannen hennes. Hun går til vasken for å ta seg et glass vann, slik hun alltid gjør etter morgenturen. Kamera hviler på henne når han (Tom Courtenay/Geoff) leser brevet. Hun vet at dette ikke er et alminnelig brev, og vi vet fordi vi kan se det på ryggen hennes.

Alle vet, og mange har sagt det, at Charlotte Ramplings ansikt er noe av det mest uttrykksfulle som finnes. Og ja, kanskje er det denne fantastiske skuespillerens beste rolle og beste prestasjon noensinne. Og vi ender i hennes ansikt. Når alt hun har snudd ryggen til og ikke sett i øynene, går opp for henne med all tydelig. Det er det tristeste og mest tilfredsstillende øyeblikket jeg har opplevd på kino i 2015.

Men jeg visste også at det skulle bli en slik film fordi regissør Andrew Haigh lot kamera hvile på hennes rygg i dette viktige øyeblikket. Det er en helt ualminnelig fin film om det alminnelige vi kaller livet.

Jon Inge Faldalen: Ingeborg Holm

Min største filmopplevelse i 2015 var definitivt 35mm-visningen av det svenske mesterverket Ingeborg Holm (Victor Sjøstrom, 1913) for Filmhistorie-studenter i Lillebil på Cinemateket i Oslo. Med stumfilmpianist og stort lerret ble bildefortellingen så sterk at tårene trillet og trillet, for denne usigelig triste historien skildret gjennom realistisk skuespill i lagrike totaltablåer. Jeg ble igjen overbevist om at Ingeborg Holm er den aller første virkelig strålende langfilmen, som kan oppleves i dag uten noe som helst filmhistorisk filter.

Les også om filmene til Panel 2 og Panel 3

Legg igjen en kommentar

Årets største filmopplevelse: Panel 1

Årets største filmopplevelse: Panel 1

Vi ba noen av våre faste bidragsytere fortelle om sin største filmopplevelse i 2015. Her er svar fra panel 1: «Birdman», «Frank», «Night Thoughts», «45 år» og «Ingeborg Holm».

Les også om filmene til Panel 2 og Panel 3

Igor Devold: Birdman

Å velge den ene filmopplevelsen som var best, er ikke enkelt … Det har vært mange av dem i fjor. Med min første helaftens film på kino, og med all stress, glede, og den uunngåelig følelsen av at man skulle gjort enda mer – flyttet et klipp noen frames den ene eller andre veien … Derfor var det i mars utrolig deilig å kunne lene seg tilbake i et sete på Kino Victoria og nesten føle at man for et par timer kunne forsvinne inn i duken på en, på mange nivåer, imaginær verden i Alejandro González IñárrituBirdman.

Et dykk inn i en psykotisk tilstand hvor ulike realiteter begynner å blandes. Hovedkarakteren Riggan, som blir gestaltet av Michael Keaton på en nydelig måte, tar oss med inn i filmens historie hvor form til de grader jobber med fortellingen for å skape et kompakt helhetlig univers. Filmen er et dystopisk prosjekt om en skuespiller med karrieren på hell.

Filmen har et deilig metanivå hvor Keaton i praksis spiller seg selv – en skuespiller (mest) kjent for én rolle. Birdman er tatt opp i en rekke lange mastershots hvor overgangene er skjult, noe som skaper en illusjon av at filmen foregår i sanntid – i en tagning. Dette gir en intens virkelighetsfølelse, – en tilstedeværelse fulgt opp av sterke rolleprestasjoner (Edward Norton (!)) som gir oss en opplevelse av sannhet. Og der du føler at skuespillet ikke sitter helt, gir det en nærmest teatral følelse, noe som passer i og med at filmen foregår under innspurten av en teateroppsetning på Broadway. Det er nærmest som å stå på scenen (bokstavelig talt) sammen med skuespillerne. Denne opplevelsen er stilt i kontrapunkt, med de absurde, imaginære vrangforestillingene til Riggan. Fordi overgangene mellom de to verdenene er så sømløse, gir det filmen en følelse av at du deltar i en assosiativ, psykedelisk ”stream of conciousness” til filmens hovedkarakter.

Birdman har også i seg et spennende aspekt som er den evige diskusjonen om hva som er kunst. Eller mer presist: hva er kunst, hva er populærkultur og hva er rett og slett kitsch? Og hvem bestemmer hva som er hva? Et annet spørsmål filmen stiller, er hvor mye man skal ofre i søken etter ”den hellige gral”: – den perfekte rollen. Heldigvis klarer filmen å være selvironisk, selv om den tragiske slutten kanskje er litt pompøs. Den er vel på en måte (sammen med en sterk film til fra 2015, Whiplash) et studium i hvor galt det kan være når ambisjonene tar overhånd.

En annen stor filmopplevelse for meg i 2015 på et kanskje mer inspirerende plan var å få tilbringe noen dager i selskap med Agnieszka Holland og høre hennes betraktninger rundt mulighetene og fremtiden til europeisk film. I den forbindelse fikk jeg på nytt sett In Darkness på Cinemateket som – selv om det var andre gang jeg så den, rørte meg sterkere enn ved første gjennomsyn. Kanskje trenger man litt distanse for fullt ut å ta den inn over seg? Kanskje har de siste månedenes nyheter fra Polen med stadige innskrenkninger i ulike demokratiske rettigheter (som treneringen av den polske konstitusjonsdomstolen og innskrenkning av polske statlige mediers selvråderett) – gjort at den plutselig dessverre føltes mer aktuell.

Den oppbyggelige delen av denne siste filmopplevelsen var møtet med Agnieszka og hennes tro på at man likevel fortelle, selv om Europa stilles overfor mange utfordringer nå. Nettopp da er det viktig å skape debatt og formidle historier for å skape engasjement, innsikt og forståelse for hvordan det skjer at enkelte velger å være sterke og stå opp for viktige idealer, selv når det er som mørkest.

Marte Stapnes: Frank

2015 har vært et år for spetakkelpreget fryd. Eller kanskje jeg bare husker det sånn fordi Mad Max: Fury Road og Star Wars: The Force Awakens sitter friskt i minne som høylytte filmeventyr breddfulle av detaljer man først finner andre eller tredje gang man ser dem. Men der Mad Max og Star Wars byr på sug-i-magen-filmspråk og en barnlig glede over å se gamle historier om igjen, er det en mer original historie som gjorde størst inntrykk, og som fortjener å ikke drukne i spetakkelet.

Lenny Abrahamsons Frank er riktignok fra 2014, men her til lands var en av de første mulighetene til å se den i januar 2015 under filmfestivalen i Tromsø. Det virker totalt usannsynlig at finansiører, produsenter, filmskaper og skuespillere har lest manuset til Frank og tenkt dette tør vi satse på. Desto mer tilfredsstillende er det at filmen finnes – og flommer over av gode rolleprestasjoner, sprø musikk og et nennsomt behandlet underliggende alvor.

Hovedpersonen (Michael Fassbender) går nærmest konstant rundt med et stort pappmachehode, og leder det eksperimentelle rockebandet Soronprfbs som enten er genialt, eller helt ræva. Inn i bandet dras Jon, spilt av Domhnall Gleeson; strålende i rollen som naiv og uerfaren keyboardist der han bobler over av ideer, men ikke nødvendigvis talent, og går rett i klinsj med misantropiske thereminspillende Clara (Maggie Gyllenhaal). Frank er en morsom og absurd film om dynamikken i et band, men samtidig en dypere historie om hva det vil si å stå for prinsippene sine, og hvor vante vi har blitt til å forveksle de mentalt ustabile med kreative genier.

Aleksander Huser: Night Thoughts / Mad Max: Fury Road

Årets beste film for meg var nok George MillerMad Max: Fury Road, som på samme tid er bredt anlagt og fullstendig kompromissløs. Med andre ord kunst og kommers i herlig forrykt forening. Som actionfilm hører den dessuten til en sjanger som vel er eksklusiv for filmmediet, i hvert fall er det vanskelig å se for seg Fury Road som noe annet enn film.

Det samme gjelder i grunnen dokumentaren The Visit av danske Michael Madsen (ikke den amerikanske skuespilleren, altså), som jeg også har lyst til å trekke fram. Jeg så mye festivalfilm i 2015, og ikke minst mange dokumentarer. Denne står igjen som den kanskje mektigste av disse. The Visit er en dokumentar om et hypotetisk scenario, nærmere bestemt om hvordan man ville reagere dersom jorden fikk besøk av intelligent liv fra verdensrommet. Madsen tar utgangspunkt i intervjuer med fagfolk på området (deriblant FNs kontor for utenomjordiske anliggender!!), men har likevel laget en undrende, poetisk, visuelt betagende og ikke minst original film, som får oss til å se oss selv med et blikk fra en galakse langt, langt unna. Tour de Force har kjøpt rettighetene, og jeg skal i hvert fall gi The Visit et nytt kinobesøk når den forhåpentligvis snart settes opp her i landet.

Til sist vil jeg nevne enda en film jeg snart skal se igjen. Den 15. november var jeg på konsert med nittitallsheltene Suede på Roundhouse i London. Dette var altså dagen etter terrorangrepet på et tilsvarende konsertlokale i Paris, men det må jeg medgi at jeg ikke tenkte så mye på akkurat da. Mest var jeg spent på å høre bandet framføre sitt kommende album «Night Thoughts», som først slippes 22. januar, i sin helhet.

I et forsøk på å ta albumformatet tilbake, samt å eksperimentere med konsertopplevelsens rammer, har Suede fått fotograf og regissør Roger Sargent til å lage en spillefilm som akkompagnerer plata. Denne ble vist på Roundhouse denne kvelden, på lerret FORAN bandet mens de spilte det nye albumet. Og derfor ble dette også en unik filmopplevelse for meg i 2015, om enn kanskje ikke helt upåvirket av at musikk når sant skal sies kan få hjertet mitt til å banke enda sterkere enn film. (For strengt tatt er jeg litt ambivalent til selve filmen – selv om jeg har landet på at jeg er positiv, etter å ha sett den igjen på et promoarrangement.)

Filmen Night Thoughts skal projiseres foran scenen også når Suede skal spille på Sentrum Scene i Oslo i februar, noen dager etter at plata er sluppet. Jeg bør sikkert også nevne at denne delen kun er første halvdel av konserten, før de spiller en tradisjonell konsert med gamle hits og andre godbiter. Men jeg gleder meg like fullt til å se filmen enda en gang.

Anne Gjelsvik: 45 år

Det er en helt alminnelig morgen, i to alminnelige menneskers liv. Charlotte Ramplings karakter Kate har luftet hunden og vekslet noen ord med postmannen som akkurat har fått barn. Han har levert et brev til mannen hennes. Hun går til vasken for å ta seg et glass vann, slik hun alltid gjør etter morgenturen. Kamera hviler på henne når han (Tom Courtenay/Geoff) leser brevet. Hun vet at dette ikke er et alminnelig brev, og vi vet fordi vi kan se det på ryggen hennes.

Alle vet, og mange har sagt det, at Charlotte Ramplings ansikt er noe av det mest uttrykksfulle som finnes. Og ja, kanskje er det denne fantastiske skuespillerens beste rolle og beste prestasjon noensinne. Og vi ender i hennes ansikt. Når alt hun har snudd ryggen til og ikke sett i øynene, går opp for henne med all tydelig. Det er det tristeste og mest tilfredsstillende øyeblikket jeg har opplevd på kino i 2015.

Men jeg visste også at det skulle bli en slik film fordi regissør Andrew Haigh lot kamera hvile på hennes rygg i dette viktige øyeblikket. Det er en helt ualminnelig fin film om det alminnelige vi kaller livet.

Jon Inge Faldalen: Ingeborg Holm

Min største filmopplevelse i 2015 var definitivt 35mm-visningen av det svenske mesterverket Ingeborg Holm (Victor Sjøstrom, 1913) for Filmhistorie-studenter i Lillebil på Cinemateket i Oslo. Med stumfilmpianist og stort lerret ble bildefortellingen så sterk at tårene trillet og trillet, for denne usigelig triste historien skildret gjennom realistisk skuespill i lagrike totaltablåer. Jeg ble igjen overbevist om at Ingeborg Holm er den aller første virkelig strålende langfilmen, som kan oppleves i dag uten noe som helst filmhistorisk filter.

Les også om filmene til Panel 2 og Panel 3

Legg igjen en kommentar

MENY