«Skal du ha filmplakaten på veggen, eller skal du tjene penger?»

«Skal du ha filmplakaten på veggen, eller skal du tjene penger?»

«Louder Than Bombs» har ingen klar profil, verken en god tittel eller en god plakat. Tiden er inne for å la distributørene og kinosjefene få en sterkere stemme i lanseringsarbeidet, mener Jan Erik Holst.

Det er stimulerende å lese Marte Stapnes’ intervju med Thomas Robsahm angående Louder Than Bombs. Det er også prisverdig av filmens produsent å legge seg klar for hugg og be om tilbakemelding på et problem som dessverre rir flere og flere norske filmer: Det hjemlige besøket.

Joachim Triers film er en spennende og god film, men mange betrakter den som utenlandsk (amerikanske og europeiske skuespillere, engelsk dialog), dog med norsk regissør. Som sådan er ikke besøket (cirka 20 000) avskrekkende lavt; en god utenlandsk kunstfilm når ofte ikke over 10 000 på norske kinoer.

Opplysningene om at den er solgt til 100 land og kanskje når en halv million besøkende er virkelig en fjær i hatten til regissøren og produsenten, ved siden av Cannes-konkurransen, da!

Betraktet som norsk film er besøket farlig lavt, særlig sett i forhold til den stupide nye grensen på 35 000 besøk som norske filmer nå må opp i for å få etterhåndsstøtte. Hvorfor skal vi ha en slik grense? I min tid som NFI-direktør fjernet vi den helt, med blant annet det resultat at en sentral og viktig kortfilm som Kroppen min fikk god kinolansering.

La meg bruke litt anvendt filmvitenskap for å utdype fenomenet kinolansering. De fire elementene stjerner, genre, tittel og plakater er filmens salgbare kategorier for å låne et utrykk fra professor Bjørn Sørenssen. Kinofilm er enten komedie, melodrama eller action. Alle andre filmtyper er underavdelinger av disse tre grunnleggende genrene, eller de er kombinasjoner av dem. Stjernene er koblet til genrene, vi har sett dem før i en type film, vi forventer å se dem igjen i den samme. Dette vet kinogjengere, derfor snakker man om overenskomst med publikum når man lanserer kinofilm. En film som overskrider eller bryter med genrebegrepene må ha en spesiell lansering. Kombinert med de grunnleggende lanseringsfaktorene tid, sted og relevans er det fristende å ta for seg artikkelen/intervjuet og kommentere det steg for steg:

1. Lunken mottagelse etter Cannes. Hvorfor ventet man så lenge med norsk kinolansering? Norsk film i hovedkonkurransen er uhyre sjelden, og norsk presse var jo der, da burde man ha sørget for å få filmen opp på sentrale kinoer umiddelbart. Cannes skaper et forventningspress som alltid er av det gode i kinolansering. Jeg er klar over at juni ikke er det beste tidspunktet, men høsten kan være krevende, den også.

2. Bruk av stjernene i lanseringen. Selvfølgelig viktig, og selvsagt gjerne på Skavlan, men har filmen noen stjerner som selger? Det er gedigent av regissør og produsent å få med størrelser som Gabriel Byrne og Isabelle Huppert, men tror man det betyr gode besøkstall? Byrne er vel mest kjent fra den «depressive» fjernsynsserien In Treatment? Stjerner til stede forut for premieren er kun brukbart hvis filmen i seg selv har stort salgspotensial. Dette har flere filmbyråer erfart med sine gjester under filmfestivalen i Haugesund.Tittelen. Robsahm sier at de ikke klarte å fornorske Louder Than Bombs. Hvorfor ikke? Og var det nødvendig? De fleste filmer har jo engelske titler i dag. God teori sier at en filmtittel skal være lokkende, mystisk og sammenfattende for filmen.

3. Tittelen skal, sammen med plakaten, være filmens minste bilde og friste publikum til å gå på kino. Verken mer eller mindre. Jeg vet ikke hvilke andre titler som kunne ha fungert bedre, men den franske, Back Home, fungerer vel godt på plakaten? I Frankrike er det også riktig å bruke Isabelle Huppert som illustrasjon, hun er virkelig stor der, takket være Chabrol, Godard og andre.

4. Plakaten. Den norske sier lite om filmen. Den er også lite lokkende. Kjenner man til Trier, gir den assosiasjoner til han og hans brors mange kortfilmer fra skating-miljøet. Scenen på plakaten er gjenkjennelig i filmen, men da har man jo sett den? Plakater skal alltid friste publikum inn på kino. Intet annet. For å sitere den erfarne produsenten Petter Borgli da en av hans regissører presenterte plakaten for deres daværende aktuelle film: Skal du ha den på veggen, eller skal du tjene penger? Gode produsenter lager en teaserplakat i god tid før premieren, og en kinoplakat med kritikksitater umiddelbart før. Max Manusplakatene var forbilledlige i denne sammenheng, Bare skyer beveger stjernene også. God kinoplakatkunst har vært emne for flere utstillinger på Filmens Hus og i Norsk Form i årenes løp. Interesserte plakatelskere kan nå gjøre seg kjent med to unike utstillinger i Oslo: På Cinemateket hvor den tyske mesterregissøren F. W. Murnau utfolder seg i ekspresjonistiske former, og i butikken Utopia på Majorstua hvor man kan stifte bekjentskap med den danske litografen Niels Pedersen Røhder og hans kinoplakater fra 1910- og 20-tallet. Der ser man helheten, i stil, form og innhold.

5. Profil. Alle kinofilmer må ha dette. Man kan også kalle det image. De fire tidligere nevnte elementene stjerner, genre, tittel og plakater utgjør viktige deler av profilen. Det er det folk forbinder med filmen når de samtaler om den. Samtalene, mann til mann, kvinne til kvinne eller ofte kvinne til mann, i markedssammenheng ofte kalt hear say, er alfa og omega i lanseringen av en film. Louder Than Bombs har ingen klar profil, verken en god tittel eller en god plakat. At det er Triers siste film hjelper selvsagt, i filmmiljøet. Men trolig ikke nok. Jeg tror mye av forklaringen på det relativt lave besøket på norske kinoer ligger der. Profilen må gi folk lyst til å se filmen. Og man må se den , ikke vente til VOD, DVD eller annet. Da kan løpet være kjørt.

6. Tittelkrise i Norge? Jeg er blant dem som har harselert over norske titler i de siste kinoårene. De kan da umulig hjelpe filmen videre på sin vei? Hør bare: Jeg er din, En som deg, Høst, Her er Harold, Permafrost og Å vende tilbake. Intet av dette skaper assosiasjoner eller virker lokkende eller innbydende. Hvorfor denne idéfattigdommen?

7. Valg av lanseringsmedia. Norske produsenter er ofte trauste, med unntak av Filmkameratene, Tappeluft og nå sist Mer Film som med tittel og plakat sammen for Mot naturen traff spikeren på hodet (ikke planken). Annonser i avisene, (jo større og oftere under filmens løpetid, jo mer mistenkelig, teaterbransjen kaller slikt dødsannonser) er det mest brukte. Nordisk Film Distribusjons tidligere direktør Bjørn Hoenvoll pleide å si at slike annonser kunne skape omsetning, men sjelden fortjeneste. Viktigere er førpremierer og events, som har tatt seg bra opp de senere årene. Nett og sosiale medier blir viktigere og viktigere, Filmweb er på banen, og kinoenes egne web-sider er gode og viktige. Men de når trolig bare de allerede interesserte og motiverte. For alle andre (i alle fall i Oslo) brukes ofte den evinnelige trikkereklamen, men der glemmer man å fortelle at det dreier seg om EN NY NORSK FILM PÅ KINO! Louder Than Bombs var dessverre ikke noe vellykket unntak fra dette. Her ligger det mange bortkastede kroner. Se hvordan en annen trikkeannonsør, Jensens Bøfhus gjør dette med et klart og utvetydig budskap: «Biff til kun kr 59». Trikkereklame (og wallboards, etc.) er imidlertid bare et godt medium for det som allerede er kjent, eller med andre ord det du virkelig kan reklamere for.

8. Konklusjon. Tiden er inne for å la distributørene og kinosjefene få en sterkere stemme i dette arbeidet. Det er også betimelig å hente inn den internasjonale guruen John Durie tilbake til Filmens Hus og Film Lab. Markedshøyskolen og særlig dens rektor Trond Blindheim, bør utfordres. Og Lanseringsavdelingen i NFI, hvor er de?

Jan Erik Holst er redaktør og filmkritiker, tidligere direktør i NFI og grunnlegger av Cinemateket.

4 kommentarer til «Skal du ha filmplakaten på veggen, eller skal du tjene penger?»

  1. Det er bra noen setter ord på dette problemet. Jeg er enig i at norske filmer ofte sliter med identitet. Det forblir altfor ofte uforståelig hvorfor jeg skal tilbringe min dyrebare tid med filmene. Jeg aner ikke hva de handler om – plakater og titler er altfor ofte helt intetsigende. Et eksempel til etterfølgelse er derimot Welcome To Norway (uten å ha sett plakat enda). Umiddelbart svært god sammenheng mellom tittel og tema som klart setter opp forventning til en tydelig kjernekonflikt som igjen hjelper å gjøre meg i stand til å velge å se filmen. De bruker tittelen til å fortelle meg hva filmen handler om. Jeg mener tittelen er filmens klart viktigste markedsføringselement. Kunstneriske, ofte allerede vanskelig tilgjengelige filmer med ofte symbolske og dermed vage titler er veldig vanskelig å få nok ut av for et publikum med liten tid til å gå i dybden på hva hver enkelt film er for noe.

  2. Et merkelig fenomèn, når filmskapere ikke evner å kommunisere via Titler og Plakater.

    Man skal ikke lage et intetsigende spørsmål oppe i hodet til folk.
    Kunsten er jo få dem i et,»needy»-behov til å få svar på problemstillingen som filmen omhandler.

    Når man spør, må man sørge for at folk finner en relevans til å få vite svaret. Et spørsmål som ikke publikum føler er relevant i forhold til seg selv, forbigåes fortere enn vinden 😉

  3. For et deilig svar, Thomas. Og gratulerer med det! Dog er jo Jan Erik Holsts utfordring noe som inspirerer til ytterligere diskurs, selv om jeg ikke deler hans dogmatiske konklusjoner. Kanskje det blir tid til det i romjulen…

Legg igjen en kommentar

«Skal du ha filmplakaten på veggen, eller skal du tjene penger?»

«Skal du ha filmplakaten på veggen, eller skal du tjene penger?»

«Louder Than Bombs» har ingen klar profil, verken en god tittel eller en god plakat. Tiden er inne for å la distributørene og kinosjefene få en sterkere stemme i lanseringsarbeidet, mener Jan Erik Holst.

Det er stimulerende å lese Marte Stapnes’ intervju med Thomas Robsahm angående Louder Than Bombs. Det er også prisverdig av filmens produsent å legge seg klar for hugg og be om tilbakemelding på et problem som dessverre rir flere og flere norske filmer: Det hjemlige besøket.

Joachim Triers film er en spennende og god film, men mange betrakter den som utenlandsk (amerikanske og europeiske skuespillere, engelsk dialog), dog med norsk regissør. Som sådan er ikke besøket (cirka 20 000) avskrekkende lavt; en god utenlandsk kunstfilm når ofte ikke over 10 000 på norske kinoer.

Opplysningene om at den er solgt til 100 land og kanskje når en halv million besøkende er virkelig en fjær i hatten til regissøren og produsenten, ved siden av Cannes-konkurransen, da!

Betraktet som norsk film er besøket farlig lavt, særlig sett i forhold til den stupide nye grensen på 35 000 besøk som norske filmer nå må opp i for å få etterhåndsstøtte. Hvorfor skal vi ha en slik grense? I min tid som NFI-direktør fjernet vi den helt, med blant annet det resultat at en sentral og viktig kortfilm som Kroppen min fikk god kinolansering.

La meg bruke litt anvendt filmvitenskap for å utdype fenomenet kinolansering. De fire elementene stjerner, genre, tittel og plakater er filmens salgbare kategorier for å låne et utrykk fra professor Bjørn Sørenssen. Kinofilm er enten komedie, melodrama eller action. Alle andre filmtyper er underavdelinger av disse tre grunnleggende genrene, eller de er kombinasjoner av dem. Stjernene er koblet til genrene, vi har sett dem før i en type film, vi forventer å se dem igjen i den samme. Dette vet kinogjengere, derfor snakker man om overenskomst med publikum når man lanserer kinofilm. En film som overskrider eller bryter med genrebegrepene må ha en spesiell lansering. Kombinert med de grunnleggende lanseringsfaktorene tid, sted og relevans er det fristende å ta for seg artikkelen/intervjuet og kommentere det steg for steg:

1. Lunken mottagelse etter Cannes. Hvorfor ventet man så lenge med norsk kinolansering? Norsk film i hovedkonkurransen er uhyre sjelden, og norsk presse var jo der, da burde man ha sørget for å få filmen opp på sentrale kinoer umiddelbart. Cannes skaper et forventningspress som alltid er av det gode i kinolansering. Jeg er klar over at juni ikke er det beste tidspunktet, men høsten kan være krevende, den også.

2. Bruk av stjernene i lanseringen. Selvfølgelig viktig, og selvsagt gjerne på Skavlan, men har filmen noen stjerner som selger? Det er gedigent av regissør og produsent å få med størrelser som Gabriel Byrne og Isabelle Huppert, men tror man det betyr gode besøkstall? Byrne er vel mest kjent fra den «depressive» fjernsynsserien In Treatment? Stjerner til stede forut for premieren er kun brukbart hvis filmen i seg selv har stort salgspotensial. Dette har flere filmbyråer erfart med sine gjester under filmfestivalen i Haugesund.Tittelen. Robsahm sier at de ikke klarte å fornorske Louder Than Bombs. Hvorfor ikke? Og var det nødvendig? De fleste filmer har jo engelske titler i dag. God teori sier at en filmtittel skal være lokkende, mystisk og sammenfattende for filmen.

3. Tittelen skal, sammen med plakaten, være filmens minste bilde og friste publikum til å gå på kino. Verken mer eller mindre. Jeg vet ikke hvilke andre titler som kunne ha fungert bedre, men den franske, Back Home, fungerer vel godt på plakaten? I Frankrike er det også riktig å bruke Isabelle Huppert som illustrasjon, hun er virkelig stor der, takket være Chabrol, Godard og andre.

4. Plakaten. Den norske sier lite om filmen. Den er også lite lokkende. Kjenner man til Trier, gir den assosiasjoner til han og hans brors mange kortfilmer fra skating-miljøet. Scenen på plakaten er gjenkjennelig i filmen, men da har man jo sett den? Plakater skal alltid friste publikum inn på kino. Intet annet. For å sitere den erfarne produsenten Petter Borgli da en av hans regissører presenterte plakaten for deres daværende aktuelle film: Skal du ha den på veggen, eller skal du tjene penger? Gode produsenter lager en teaserplakat i god tid før premieren, og en kinoplakat med kritikksitater umiddelbart før. Max Manusplakatene var forbilledlige i denne sammenheng, Bare skyer beveger stjernene også. God kinoplakatkunst har vært emne for flere utstillinger på Filmens Hus og i Norsk Form i årenes løp. Interesserte plakatelskere kan nå gjøre seg kjent med to unike utstillinger i Oslo: På Cinemateket hvor den tyske mesterregissøren F. W. Murnau utfolder seg i ekspresjonistiske former, og i butikken Utopia på Majorstua hvor man kan stifte bekjentskap med den danske litografen Niels Pedersen Røhder og hans kinoplakater fra 1910- og 20-tallet. Der ser man helheten, i stil, form og innhold.

5. Profil. Alle kinofilmer må ha dette. Man kan også kalle det image. De fire tidligere nevnte elementene stjerner, genre, tittel og plakater utgjør viktige deler av profilen. Det er det folk forbinder med filmen når de samtaler om den. Samtalene, mann til mann, kvinne til kvinne eller ofte kvinne til mann, i markedssammenheng ofte kalt hear say, er alfa og omega i lanseringen av en film. Louder Than Bombs har ingen klar profil, verken en god tittel eller en god plakat. At det er Triers siste film hjelper selvsagt, i filmmiljøet. Men trolig ikke nok. Jeg tror mye av forklaringen på det relativt lave besøket på norske kinoer ligger der. Profilen må gi folk lyst til å se filmen. Og man må se den , ikke vente til VOD, DVD eller annet. Da kan løpet være kjørt.

6. Tittelkrise i Norge? Jeg er blant dem som har harselert over norske titler i de siste kinoårene. De kan da umulig hjelpe filmen videre på sin vei? Hør bare: Jeg er din, En som deg, Høst, Her er Harold, Permafrost og Å vende tilbake. Intet av dette skaper assosiasjoner eller virker lokkende eller innbydende. Hvorfor denne idéfattigdommen?

7. Valg av lanseringsmedia. Norske produsenter er ofte trauste, med unntak av Filmkameratene, Tappeluft og nå sist Mer Film som med tittel og plakat sammen for Mot naturen traff spikeren på hodet (ikke planken). Annonser i avisene, (jo større og oftere under filmens løpetid, jo mer mistenkelig, teaterbransjen kaller slikt dødsannonser) er det mest brukte. Nordisk Film Distribusjons tidligere direktør Bjørn Hoenvoll pleide å si at slike annonser kunne skape omsetning, men sjelden fortjeneste. Viktigere er førpremierer og events, som har tatt seg bra opp de senere årene. Nett og sosiale medier blir viktigere og viktigere, Filmweb er på banen, og kinoenes egne web-sider er gode og viktige. Men de når trolig bare de allerede interesserte og motiverte. For alle andre (i alle fall i Oslo) brukes ofte den evinnelige trikkereklamen, men der glemmer man å fortelle at det dreier seg om EN NY NORSK FILM PÅ KINO! Louder Than Bombs var dessverre ikke noe vellykket unntak fra dette. Her ligger det mange bortkastede kroner. Se hvordan en annen trikkeannonsør, Jensens Bøfhus gjør dette med et klart og utvetydig budskap: «Biff til kun kr 59». Trikkereklame (og wallboards, etc.) er imidlertid bare et godt medium for det som allerede er kjent, eller med andre ord det du virkelig kan reklamere for.

8. Konklusjon. Tiden er inne for å la distributørene og kinosjefene få en sterkere stemme i dette arbeidet. Det er også betimelig å hente inn den internasjonale guruen John Durie tilbake til Filmens Hus og Film Lab. Markedshøyskolen og særlig dens rektor Trond Blindheim, bør utfordres. Og Lanseringsavdelingen i NFI, hvor er de?

Jan Erik Holst er redaktør og filmkritiker, tidligere direktør i NFI og grunnlegger av Cinemateket.

4 Responses to «Skal du ha filmplakaten på veggen, eller skal du tjene penger?»

  1. Det er bra noen setter ord på dette problemet. Jeg er enig i at norske filmer ofte sliter med identitet. Det forblir altfor ofte uforståelig hvorfor jeg skal tilbringe min dyrebare tid med filmene. Jeg aner ikke hva de handler om – plakater og titler er altfor ofte helt intetsigende. Et eksempel til etterfølgelse er derimot Welcome To Norway (uten å ha sett plakat enda). Umiddelbart svært god sammenheng mellom tittel og tema som klart setter opp forventning til en tydelig kjernekonflikt som igjen hjelper å gjøre meg i stand til å velge å se filmen. De bruker tittelen til å fortelle meg hva filmen handler om. Jeg mener tittelen er filmens klart viktigste markedsføringselement. Kunstneriske, ofte allerede vanskelig tilgjengelige filmer med ofte symbolske og dermed vage titler er veldig vanskelig å få nok ut av for et publikum med liten tid til å gå i dybden på hva hver enkelt film er for noe.

  2. Et merkelig fenomèn, når filmskapere ikke evner å kommunisere via Titler og Plakater.

    Man skal ikke lage et intetsigende spørsmål oppe i hodet til folk.
    Kunsten er jo få dem i et,»needy»-behov til å få svar på problemstillingen som filmen omhandler.

    Når man spør, må man sørge for at folk finner en relevans til å få vite svaret. Et spørsmål som ikke publikum føler er relevant i forhold til seg selv, forbigåes fortere enn vinden 😉

  3. For et deilig svar, Thomas. Og gratulerer med det! Dog er jo Jan Erik Holsts utfordring noe som inspirerer til ytterligere diskurs, selv om jeg ikke deler hans dogmatiske konklusjoner. Kanskje det blir tid til det i romjulen…

Legg igjen en kommentar

MENY