Krigsfilmene vi aldri fikk se

Krigsfilmene vi aldri fikk se

Generasjoner av norske filmskapere har sett Norges krigshistorie, hver på sin måte. Noen av filmene ble klassikere – andre prosjekter ble aldri noe av. Her er noen av filmene vi aldri fikk se.  

Illustrasjonsfoto: Senkingen av det tyske krigsskipet Donau, fra filmen Max Manus.

Filmprosjektet «Den forsvunne MTB» ble annonsert i 1955. Filmen skulle skildre et planlagt raid med motortorpedobåt (MTB) mot Norge, og var bygget på en virkelig hendelse fra høsten 1943. Filmens hovedperson er MTB-ens øverstkommanderende, løytnant Alf Andersen. I høstmørket lå den norske MTB-en i skjul bak en holme i en Vestlandsfjord og avventet angrepsordre. Men en norsk agent i den tyske militære overkommandos etterretningstjeneste Abwehr hadde oppdaget og angitt dem, og tyskerne bordet båten i en lynaksjon. Alle nordmennene om bord ble tatt til fange og ført til Bergen. Der ble de summarisk skutt som sabotører.

Den norske eksilregjeringens MTB-flotilje var stasjonert i Lerwick på Shetland. Båtene var fryktet av tyskerne under krigen og fikk en mytisk aura rundt seg etterpå. MTB-ene var små, raske og effektive, og den lille flotiljen senket i alt 27 tyske skip, mens den selv mistet 8 båter og 20 mann under hele krigen.

Den forsvunne MTB-en som var utgangspunkt for filmprosjektet, var opprinnelig del av denne flotiljen på Shetland, og filmen var inspirert av suksessen med Shetlandsgjengen året før. Både i Kampen om tungtvannet (1948) og i Shetlandsgjengen spilte veteraner fra krigen rollene som seg selv, og ga filmene et preg av dokumentarisk ekthet.

Fra filmen «Kampen om tungtvannet».
Fra filmen «Kampen om tungtvannet». Foto: Nasjonalbiblioteket.

Det var også tanken i «Den forsvunne MBT». Veteraner som hadde vært stasjonert på Shetland skulle spille de viktige rollene som sine falne kamerater. Også bak kamera var det veteraner – produsent og regissør var Bredo Lind, Per G. Jonson skulle fotografere, og de opprettet et eget selskap for produksjonen.

Hvorfor denne filmen ikke ble realisert, framgår ikke av arkivene. Grunnene kan være flere. Prosjektet skildrer en reell hendelse som ikke endte heltemodig og vellykket. Var det for tidlig å lage en slik film bare ti år etter krigen?

Bredo Lind og Per G. Jonson mente åpenbart ikke det, og de hadde tyngde bak sitt syn. Begge var selv krigsveteraner. Bredo Lind hadde vært pressefotograf i Aftenposten før krigen, og krigskorrespondent og filmfotograf for Londonregjeringen ute under krigen. Han var med norske MTB-er på oppdrag langs kysten og i kamp med tysk marine, og filmet det hele.

Offiser, skihopper og filmfotograf Per G. Jonsons liv og karriere var enda mer omfattende og dramatisk. Han var trener for Polens hopplandslag på 1930-tallet, og Leni Riefenstahls assistent på hennes film om vinter-OL i Garmisch-Partenkirchen i 1936. Under krigen var han filmsjef for Forsvarets overkommando i London. Han filmet om bord i Atlanterhavskonvoiene, og deltok i den allierte landgangen på Walcheren i Nederland senhøsten 1944, der norske kommandosoldater deltok. Han filmet de harde kampene på nært hold, ofte mellom frontene.

«5 år – som vi så dem» er en dokumentarfilm om Norges og nordmenns innsats utenfor Norge i 1940-1945. Med regi av Per G. Jonson som også var tiltenkt rollen som fotograf på «Den forsvunne MTB»
«5 år – som vi så dem» er en dokumentarfilm om Norges og nordmenns innsats utenfor Norge i 1940–1945. Med regi av Per G. Jonson som også var tiltenkt rollen som fotograf på «Den forsvunne MTB»

Etter krigen var Per G. Jonson en av våre mest brukte spillefilmfotografer, og var med på rekonstruksjon og gjendikting av flere krigshendelser – han fotograferte Englandsfarere (1946), Flukten fra Dakar (1951), Nødlanding (1952) og den nevnte Shetlandsgjengen (1954). Det ble gradvis klart at krigserfaringene hadde påført ham posttraumatisk stressyndrom. Etter mye og hardt arbeid som både fotograf og filmprodusent gjennom hele 1950-tallet, og et sammenbrudd i full offentlighet, levde han sine siste år på en tidlig krigspensjon.

Om krigserfaringer kan forklare valget av en tragisk historie om en tapt MTB og fravær av seirende helter, kan 1950-tallets filmfinansiering kanskje fortelle hvorfor filmen aldri ble noe av. Statsstøtte til filmproduksjon var nylig innført, i en form som snart viste seg uheldig. Filmer måtte forhåndsfinansieres privat, men var garantert et fastsatt statlig støttebeløp etter premiere. Det fristet endel produsenter til å lage filmer billigere enn støttebeløpet de ville motta, og differansen ble ren fortjeneste. Dermed så vi raskt spekulasjonsprodukter av så lav kvalitet at støtteordningen ble revidert. Da MTB-prosjektet ble annonsert, var omleggingen i gang, og den nye ordningen favoriserte bred underholdning heller enn smale eller kontroversielle filmer.

Skjebnedager

CGI gjør det nå mulig å (gjen)skape hva som helst på film. Før datamaskinene, var storslåtte periodedramaer alltid dyre, iblant på grensen til det gigantomane. Samtidig er nettopp det en av filmens forlokkelser – de audiovisuelle opplevelsene som ikke er mulig i noe annet medium. På 1980-tallet fikk norsk film både nye ressurser og ambisjoner, stundom i utakt med hverandre. Ressursene kom ikke minst gjennom kommandittfinansieringen. Den var del av 1980-tallets nye spekulasjonsøkonomi, der private kunne kjøpe skattemessig gunstige andeler i norske filmer. Som supplement til statsstøtten ga det et oppsving for norsk film, som også fordret et utviklingsarbeid i en helt annen skala enn før. Vi hadde samtidig færre og mindre produksjonsselskaper enn i dag, og hos hvert av dem var det mange prosjekter som slåss om oppmerksomheten.

Et av prosjektene som både krevde oppmerksomhet og utfordret grensene for økonomisk realisme var «9. april», som sirkulerte mellom flere store filmprodusenter gjennom mye av 1980-tallet. Med en tittel som «9. april» kreves ikke noe handlingsreferat. Begrensninger i utvalget av fortellinger om skjebnedøgnet er derimot opplagt nødvendig. Men tilsynelatende vokste prosjektet med årene – vi var fremdeles før CGI-tiden – inn i det uhåndterlige.

Journalist Sverre Helgesen var forfatter og ildsjel bak prosjektet, og jobbet med det mesteparten av 1980-tallet. Hans første kontakt var med Egil Monn-Iversen og EMI Film, som etter hvert måtte takke nei. Senere prøvde Norsk Film A/S, Filmeffekt og NRK i samarbeid å løfte prosjektet. En kombinert tv-serie og 2,5 timers kinofilm ble vurdert, men økonomien bekymret alle. I 1988 brukte Helgesen pressen til å klage over sendrektigheten i filmbransjens beslutningsprosesser. Nå var «9. april» et massivt prosjekt, der historien om invasjonen sees både fra norsk, tysk og engelsk synsvinkel. For det internasjonale markedet, som var nødvendig for å løfte et så stort prosjekt, het det «Conflict at Dawn».

Norsk Film A/S svarer. Kunstnerisk leder Ola Solum beklager at det går sent og lover en snarlig avgjørelse, men minner om at prosjektet nå har et budsjett på 50 millioner kroner, mens Norsk Films rammebevilgning var på 20 millioner. Samtidig vet han noe offentligheten ennå ikke vet – den økonomiske realiteten for selskapet. Kommandittperioden var over. Børskrakket i 1987 forplantet seg til filmbransjen, som ikke lenger kunne hente inn den privatkapitalen som en stund hadde flytt fritt. Og Norsk Film A/S gikk inn i en av sine jevnlige økonomiske kriser etter budsjettoverskridelser og bortfall av privatkapital også der. «9. april» ble aldri gjenskapt i stort format verken for kino eller tv.

Ikke alle ambisiøse prosjekter klarte å tiltrekke seg privatkapital før det heller. Et stoff med alle ønskelige dramatiske ingredienser ble lansert som et kommandittprosjekt i 1986. Det var en film om transporten av de siste gullreservene fra Norges Bank i aprildagene 1940. Gullbeholdningen ble i hemmelighet kjørt ut av Oslo på 25 lastebiler i løpet av 9. april, og etter hvert skipet over til England fra havner på Vestlandet. Forfatteren Nordahl Grieg var blant vaktmannskapet. Bak kommandittprosjektet sto Royal Film, et av landets to filmtekstlaboratorier som den gang ga oss undertekstene på alle utenlandske filmer, men uten filmproduksjonserfaring. Sean Connery var aktuell for en hovedrolle, ifølge Romsdals Budstikke. Riktignok var Al Pacino i Hardanger i 1985 og filmet Revolution 1776 med honorar fra norske kommandittister, men en stjernetung film om gulltransporten ble aldri realisert.

Krim med lange røtter

At en ugjerning kaster skygge over ofrene gjennom hele deres liv, er en opplagt sannhet. Ikke uten grunn er det også et klassisk motiv i krimlitteraturen. Senest med Rivertonprisvinner for 2014, Gard Sveens debutroman «Den siste pilegrimen», demonstrerte krimlitteraturen sin fascinasjon for 2. verdenskrigs lange skygger helt inn i vår tid. Skjulte motiver, mistro mot seierherrenes selektive historieskriving, utforskning av en moralsk sammensatt unntakstilstand som bringer fram både det beste og verste i mennesket – alt sammen er vesentlige ingredienser i godt krimdrama, og i vår krigshistorie finnes de i rikt monn.

Mye norsk krimfilm hviler på romanunderlag. Det gjelder også et ikke-realisert prosjekt som ble annonsert i 1988. Det meste av filmens handling er lagt til samtiden, men det er innledende hendelser under 2. verdenskrig som utløser begivenhetene. «Festningen» bygger på debutromanen til arkitekt og journalist Steffen Langfeldt. Her er den grenseløse ondskapen som ble sluppet løs under 2. verdenskrig fortsatt vitalt personifisert i en tidligere SS-major som nå – og under ny identitet – leder en FN-tilknyttet hjelpeorganisasjon. Men bak fasaden av human velvilje arbeider han for å gjenskape 1930-tallets samfunnstilstand av oppløsning og kaos, som kan gi ham og hans «Alte Kameraden» anledning til å gripe makten igjen. En av metodene er å skape nye horder av narkomane ved å oversvømme verden med norsk oppdrettslaks injisert med heroin. I krigens siste dager i 1945 var SS-majoren i Norge, og kystfestningen på Helgøya på Sørlandet var åsted for hans utspekulert sadistiske overgrep mot både gode nordmenn og egne underordnete. Men så, på 1970-tallet, kommer hevnens time for de overlevende og pårørende. Etter en høk-over-høk jakt Sørlandet rundt, står slaget selvsagt på den gamle festningen som nå er oppdrettsanlegg, og SS-majorens dødelige korstog kan endelig stanses.

«Festningen» bruker et velkjent motiv fra vår krigshistorie – tyske represalier mot norsk sivilbefolkning etter opprulling av motstandsgrupper. Men påstanden om at romanen drøfter universelle sannheter om krig som arena for utfoldelse av menneskelig ondskap, lyder mest som villedende markedsføring. De mange mordene i fortellingens nåtid er påtakelig utspekulerte og sadistiske, og krigen brukes bare til å tegne historiens skurk. Romanen er likevel tilstrekkelig hendelsesrik og med vendepunkter nok. Godt dramatisk håndverk ville kunne skape en kommersielt fungerende og internasjonalt anlagt thriller.

Det var også det produsenten Filmeffekt forsøkte. «Festningen» ble annonsert samtidig som Pax Forlag var i ferd med å utgi romanen. Filmprosjektet ville blitt internasjonalt, med handling på to tidsplan og i flere land. «Festningen» var et stort prosjekt – kanskje for stort, og kommandittfinansieringsbølgen var i ferd med å knuses mot børskrakkets klipper. Den internasjonale kapitalen som trengtes for å produsere «Festningen» eksisterte med ett ikke, og Filmeffekt var allerede på dypt vann med Den hvite viking, som vokste faretruende. «Festningen» ble lagt død, sammen med flere andre av selskapets annonserte prosjekter.

Et av dem var Ingvar Ambjørnsens kriminalroman «Stalins øyne», også det en historie med røtter tilbake til 2. verdenskrig. Mye av handlingen er lagt til 1980-tallets Tyskland, der en serie drap peker mot et dystert bakteppe av konsentrasjonsleir og en stjålet diamantformue fra krigen. Ambjørnsens romandetektiver er klare antihelter som doper seg og går på fylla. For regissør Lasse Glomm var dette potensial for en krimkomedie – nettopp det han trengte etter den digre og dystre Sweetwater (1988). Han og Filmeffekt søkte statsstøtte uten hell.

Orgasme til besvær

De som kom til Norge som flyktninger fra nazi-Tyskland etter 1933 var også et varsel om den kommende krigen. Motviljen mot å se dem som nettopp det, er også del av vår krigshistorie. Mest omstridt var trolig psykologen Wilhelm Reich, jøde, kommunist og talsmann for seksuell frigjøring – etter hans syn en forutsetning for et lykkelig, demokratisk samfunn. Han definerte fascismen og nazismen som uttrykk for seksuell frustrasjon og undertrykkelse, i sin bok «Massenpsychologie des Faschismus» som kom i 1933, samtidig med Hitlers endelige maktovertakelse. Reich flyktet til Norge og bodde her fra 1934 til 1939. Her var hans ideer og praksis oppsiktsvekkende og dypt splittende i både norsk psykologisk fagmiljø og offentlighet. Størst forargelse vakte nok hans teorier om orgon, en livgivende energi som frigjøres gjennom orgasme. Hans norske forkjempere ble etter hvert ganske få, og i 1939 ble hans oppholdstillatelse ikke fornyet. Reich flyttet til USA, der historien gjentok seg. Som både nazi-Tyskland og Norge tidligere, var heller ikke USA rundt 1950 moden for en seksuell revolusjon. Reichs ideer og eksperimenter ble stemplet som kriminelle, og i tillegg var mannen kommunist. Reich døde i amerikansk fengsel i 1957.

Reichs liv og ideer har inspirert flere filmer, mest direkte Dušan Makavejevs W.R.: Misterije Organizma (1971), den jugoslaviske filmen som skapte sensurbråk verden rundt, også i Norge. Denne genrehybride filmen er en dokumentar om Reich og hans seksuelle frigjøringsprosjekt, som frontkolliderer med fiksjonen der en ung kvinne realiserer frigjøringen i eksplisitte scener. Filmen ble hyllet som et subversivt mesterstykke og prisbelønt i Cannes, men i dag er den mest et outrert tidsbilde uten samme sjokkeffekt som i 1971.

Et drøyt tiår senere annonserer filmregissøren Haakon Sandøy en dokumentarfilm om Wilhelm Reichs opphold i Norge. Sandøy har sin filmutdannelse fra Polen, i en tid da kommunistregimet gjerne brukte psykiatrien for å eliminere opposisjonelle. Sandøys samarbeidspartner er den svenske «tverr-tenkeren» Gottfrid Grafström, dramatiker og journalist som skrev om psykologi- og psykiatrifagene som en slagmark mellom samfunnets høyre- og venstrekrefter. Her har Wilhelm Reich en opplagt plass, og noe av kampen sto altså i Norge. Mange av kombattantene på begge sider lever fremdeles når prosjektet annonseres, ikke minst Reichs mange motstandere, og Sandøy skisserer en dokumentarfilm som beveger seg i et landskap av mulige injurier og iallfall personkontroverser.

En opplagt begrensning for arbeidet med en dokumentarfilm om Reichs tid i Norge er at det ikke eksisterer filmopptak av ham herfra. Det erkjenner også Sandøy, og prosjektet ble aldri realisert. Andre filmer om Reich har blitt til senere, men ikke i Norge. Den tyske regissøren Antonin Svoboda har laget både en dokumentar og en spillefilm, og en amerikansk dokumentar søker for tiden finansiering på crowdfunding-nettstedet Kickstarter.

En ubehagelig sannhet?

Når man blar igjennom bunken av ikke realiserte krigsfilmprosjekter, er det naturlig å se etter felles årsaker til at de strandet. Det er vanskelig å få øye på annet enn økonomien. De kontroversielle temaene fra krigen er forlengst luftet i filmer vi faktisk fikk se – motstandsmenn som sviktet i Kalde spor (1962), krigsprofitørene i Belønningen (1980), behandlingen av tyskertøsene og deres barn i Liten Ida (1981), grenseloser som drepte og plyndret jøder på flukt i Over grensen (1987), for å nevne noen. Ingen av filmskaperne bak de ikke realiserte prosjektene har i ettertid erklært seg sensurert eller kneblet fordi de har trådt for nær ubehagelige sannheter. Kanskje nettopp denne manglende brennbarheten er den virkelig ubehagelige sannheten ved disse krigsfilmprosjektene.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Rushprint # 2 – 2015.

1 kommentar til Krigsfilmene vi aldri fikk se

  1. Interessant artikkel. Listen er lengre. Flere nyere manus, som handler om dem som tapte krigen, er ikke realisert – og blir det neppe heller.

Legg igjen en kommentar

Krigsfilmene vi aldri fikk se

Krigsfilmene vi aldri fikk se

Generasjoner av norske filmskapere har sett Norges krigshistorie, hver på sin måte. Noen av filmene ble klassikere – andre prosjekter ble aldri noe av. Her er noen av filmene vi aldri fikk se.  

Illustrasjonsfoto: Senkingen av det tyske krigsskipet Donau, fra filmen Max Manus.

Filmprosjektet «Den forsvunne MTB» ble annonsert i 1955. Filmen skulle skildre et planlagt raid med motortorpedobåt (MTB) mot Norge, og var bygget på en virkelig hendelse fra høsten 1943. Filmens hovedperson er MTB-ens øverstkommanderende, løytnant Alf Andersen. I høstmørket lå den norske MTB-en i skjul bak en holme i en Vestlandsfjord og avventet angrepsordre. Men en norsk agent i den tyske militære overkommandos etterretningstjeneste Abwehr hadde oppdaget og angitt dem, og tyskerne bordet båten i en lynaksjon. Alle nordmennene om bord ble tatt til fange og ført til Bergen. Der ble de summarisk skutt som sabotører.

Den norske eksilregjeringens MTB-flotilje var stasjonert i Lerwick på Shetland. Båtene var fryktet av tyskerne under krigen og fikk en mytisk aura rundt seg etterpå. MTB-ene var små, raske og effektive, og den lille flotiljen senket i alt 27 tyske skip, mens den selv mistet 8 båter og 20 mann under hele krigen.

Den forsvunne MTB-en som var utgangspunkt for filmprosjektet, var opprinnelig del av denne flotiljen på Shetland, og filmen var inspirert av suksessen med Shetlandsgjengen året før. Både i Kampen om tungtvannet (1948) og i Shetlandsgjengen spilte veteraner fra krigen rollene som seg selv, og ga filmene et preg av dokumentarisk ekthet.

Fra filmen «Kampen om tungtvannet».
Fra filmen «Kampen om tungtvannet». Foto: Nasjonalbiblioteket.

Det var også tanken i «Den forsvunne MBT». Veteraner som hadde vært stasjonert på Shetland skulle spille de viktige rollene som sine falne kamerater. Også bak kamera var det veteraner – produsent og regissør var Bredo Lind, Per G. Jonson skulle fotografere, og de opprettet et eget selskap for produksjonen.

Hvorfor denne filmen ikke ble realisert, framgår ikke av arkivene. Grunnene kan være flere. Prosjektet skildrer en reell hendelse som ikke endte heltemodig og vellykket. Var det for tidlig å lage en slik film bare ti år etter krigen?

Bredo Lind og Per G. Jonson mente åpenbart ikke det, og de hadde tyngde bak sitt syn. Begge var selv krigsveteraner. Bredo Lind hadde vært pressefotograf i Aftenposten før krigen, og krigskorrespondent og filmfotograf for Londonregjeringen ute under krigen. Han var med norske MTB-er på oppdrag langs kysten og i kamp med tysk marine, og filmet det hele.

Offiser, skihopper og filmfotograf Per G. Jonsons liv og karriere var enda mer omfattende og dramatisk. Han var trener for Polens hopplandslag på 1930-tallet, og Leni Riefenstahls assistent på hennes film om vinter-OL i Garmisch-Partenkirchen i 1936. Under krigen var han filmsjef for Forsvarets overkommando i London. Han filmet om bord i Atlanterhavskonvoiene, og deltok i den allierte landgangen på Walcheren i Nederland senhøsten 1944, der norske kommandosoldater deltok. Han filmet de harde kampene på nært hold, ofte mellom frontene.

«5 år – som vi så dem» er en dokumentarfilm om Norges og nordmenns innsats utenfor Norge i 1940-1945. Med regi av Per G. Jonson som også var tiltenkt rollen som fotograf på «Den forsvunne MTB»
«5 år – som vi så dem» er en dokumentarfilm om Norges og nordmenns innsats utenfor Norge i 1940–1945. Med regi av Per G. Jonson som også var tiltenkt rollen som fotograf på «Den forsvunne MTB»

Etter krigen var Per G. Jonson en av våre mest brukte spillefilmfotografer, og var med på rekonstruksjon og gjendikting av flere krigshendelser – han fotograferte Englandsfarere (1946), Flukten fra Dakar (1951), Nødlanding (1952) og den nevnte Shetlandsgjengen (1954). Det ble gradvis klart at krigserfaringene hadde påført ham posttraumatisk stressyndrom. Etter mye og hardt arbeid som både fotograf og filmprodusent gjennom hele 1950-tallet, og et sammenbrudd i full offentlighet, levde han sine siste år på en tidlig krigspensjon.

Om krigserfaringer kan forklare valget av en tragisk historie om en tapt MTB og fravær av seirende helter, kan 1950-tallets filmfinansiering kanskje fortelle hvorfor filmen aldri ble noe av. Statsstøtte til filmproduksjon var nylig innført, i en form som snart viste seg uheldig. Filmer måtte forhåndsfinansieres privat, men var garantert et fastsatt statlig støttebeløp etter premiere. Det fristet endel produsenter til å lage filmer billigere enn støttebeløpet de ville motta, og differansen ble ren fortjeneste. Dermed så vi raskt spekulasjonsprodukter av så lav kvalitet at støtteordningen ble revidert. Da MTB-prosjektet ble annonsert, var omleggingen i gang, og den nye ordningen favoriserte bred underholdning heller enn smale eller kontroversielle filmer.

Skjebnedager

CGI gjør det nå mulig å (gjen)skape hva som helst på film. Før datamaskinene, var storslåtte periodedramaer alltid dyre, iblant på grensen til det gigantomane. Samtidig er nettopp det en av filmens forlokkelser – de audiovisuelle opplevelsene som ikke er mulig i noe annet medium. På 1980-tallet fikk norsk film både nye ressurser og ambisjoner, stundom i utakt med hverandre. Ressursene kom ikke minst gjennom kommandittfinansieringen. Den var del av 1980-tallets nye spekulasjonsøkonomi, der private kunne kjøpe skattemessig gunstige andeler i norske filmer. Som supplement til statsstøtten ga det et oppsving for norsk film, som også fordret et utviklingsarbeid i en helt annen skala enn før. Vi hadde samtidig færre og mindre produksjonsselskaper enn i dag, og hos hvert av dem var det mange prosjekter som slåss om oppmerksomheten.

Et av prosjektene som både krevde oppmerksomhet og utfordret grensene for økonomisk realisme var «9. april», som sirkulerte mellom flere store filmprodusenter gjennom mye av 1980-tallet. Med en tittel som «9. april» kreves ikke noe handlingsreferat. Begrensninger i utvalget av fortellinger om skjebnedøgnet er derimot opplagt nødvendig. Men tilsynelatende vokste prosjektet med årene – vi var fremdeles før CGI-tiden – inn i det uhåndterlige.

Journalist Sverre Helgesen var forfatter og ildsjel bak prosjektet, og jobbet med det mesteparten av 1980-tallet. Hans første kontakt var med Egil Monn-Iversen og EMI Film, som etter hvert måtte takke nei. Senere prøvde Norsk Film A/S, Filmeffekt og NRK i samarbeid å løfte prosjektet. En kombinert tv-serie og 2,5 timers kinofilm ble vurdert, men økonomien bekymret alle. I 1988 brukte Helgesen pressen til å klage over sendrektigheten i filmbransjens beslutningsprosesser. Nå var «9. april» et massivt prosjekt, der historien om invasjonen sees både fra norsk, tysk og engelsk synsvinkel. For det internasjonale markedet, som var nødvendig for å løfte et så stort prosjekt, het det «Conflict at Dawn».

Norsk Film A/S svarer. Kunstnerisk leder Ola Solum beklager at det går sent og lover en snarlig avgjørelse, men minner om at prosjektet nå har et budsjett på 50 millioner kroner, mens Norsk Films rammebevilgning var på 20 millioner. Samtidig vet han noe offentligheten ennå ikke vet – den økonomiske realiteten for selskapet. Kommandittperioden var over. Børskrakket i 1987 forplantet seg til filmbransjen, som ikke lenger kunne hente inn den privatkapitalen som en stund hadde flytt fritt. Og Norsk Film A/S gikk inn i en av sine jevnlige økonomiske kriser etter budsjettoverskridelser og bortfall av privatkapital også der. «9. april» ble aldri gjenskapt i stort format verken for kino eller tv.

Ikke alle ambisiøse prosjekter klarte å tiltrekke seg privatkapital før det heller. Et stoff med alle ønskelige dramatiske ingredienser ble lansert som et kommandittprosjekt i 1986. Det var en film om transporten av de siste gullreservene fra Norges Bank i aprildagene 1940. Gullbeholdningen ble i hemmelighet kjørt ut av Oslo på 25 lastebiler i løpet av 9. april, og etter hvert skipet over til England fra havner på Vestlandet. Forfatteren Nordahl Grieg var blant vaktmannskapet. Bak kommandittprosjektet sto Royal Film, et av landets to filmtekstlaboratorier som den gang ga oss undertekstene på alle utenlandske filmer, men uten filmproduksjonserfaring. Sean Connery var aktuell for en hovedrolle, ifølge Romsdals Budstikke. Riktignok var Al Pacino i Hardanger i 1985 og filmet Revolution 1776 med honorar fra norske kommandittister, men en stjernetung film om gulltransporten ble aldri realisert.

Krim med lange røtter

At en ugjerning kaster skygge over ofrene gjennom hele deres liv, er en opplagt sannhet. Ikke uten grunn er det også et klassisk motiv i krimlitteraturen. Senest med Rivertonprisvinner for 2014, Gard Sveens debutroman «Den siste pilegrimen», demonstrerte krimlitteraturen sin fascinasjon for 2. verdenskrigs lange skygger helt inn i vår tid. Skjulte motiver, mistro mot seierherrenes selektive historieskriving, utforskning av en moralsk sammensatt unntakstilstand som bringer fram både det beste og verste i mennesket – alt sammen er vesentlige ingredienser i godt krimdrama, og i vår krigshistorie finnes de i rikt monn.

Mye norsk krimfilm hviler på romanunderlag. Det gjelder også et ikke-realisert prosjekt som ble annonsert i 1988. Det meste av filmens handling er lagt til samtiden, men det er innledende hendelser under 2. verdenskrig som utløser begivenhetene. «Festningen» bygger på debutromanen til arkitekt og journalist Steffen Langfeldt. Her er den grenseløse ondskapen som ble sluppet løs under 2. verdenskrig fortsatt vitalt personifisert i en tidligere SS-major som nå – og under ny identitet – leder en FN-tilknyttet hjelpeorganisasjon. Men bak fasaden av human velvilje arbeider han for å gjenskape 1930-tallets samfunnstilstand av oppløsning og kaos, som kan gi ham og hans «Alte Kameraden» anledning til å gripe makten igjen. En av metodene er å skape nye horder av narkomane ved å oversvømme verden med norsk oppdrettslaks injisert med heroin. I krigens siste dager i 1945 var SS-majoren i Norge, og kystfestningen på Helgøya på Sørlandet var åsted for hans utspekulert sadistiske overgrep mot både gode nordmenn og egne underordnete. Men så, på 1970-tallet, kommer hevnens time for de overlevende og pårørende. Etter en høk-over-høk jakt Sørlandet rundt, står slaget selvsagt på den gamle festningen som nå er oppdrettsanlegg, og SS-majorens dødelige korstog kan endelig stanses.

«Festningen» bruker et velkjent motiv fra vår krigshistorie – tyske represalier mot norsk sivilbefolkning etter opprulling av motstandsgrupper. Men påstanden om at romanen drøfter universelle sannheter om krig som arena for utfoldelse av menneskelig ondskap, lyder mest som villedende markedsføring. De mange mordene i fortellingens nåtid er påtakelig utspekulerte og sadistiske, og krigen brukes bare til å tegne historiens skurk. Romanen er likevel tilstrekkelig hendelsesrik og med vendepunkter nok. Godt dramatisk håndverk ville kunne skape en kommersielt fungerende og internasjonalt anlagt thriller.

Det var også det produsenten Filmeffekt forsøkte. «Festningen» ble annonsert samtidig som Pax Forlag var i ferd med å utgi romanen. Filmprosjektet ville blitt internasjonalt, med handling på to tidsplan og i flere land. «Festningen» var et stort prosjekt – kanskje for stort, og kommandittfinansieringsbølgen var i ferd med å knuses mot børskrakkets klipper. Den internasjonale kapitalen som trengtes for å produsere «Festningen» eksisterte med ett ikke, og Filmeffekt var allerede på dypt vann med Den hvite viking, som vokste faretruende. «Festningen» ble lagt død, sammen med flere andre av selskapets annonserte prosjekter.

Et av dem var Ingvar Ambjørnsens kriminalroman «Stalins øyne», også det en historie med røtter tilbake til 2. verdenskrig. Mye av handlingen er lagt til 1980-tallets Tyskland, der en serie drap peker mot et dystert bakteppe av konsentrasjonsleir og en stjålet diamantformue fra krigen. Ambjørnsens romandetektiver er klare antihelter som doper seg og går på fylla. For regissør Lasse Glomm var dette potensial for en krimkomedie – nettopp det han trengte etter den digre og dystre Sweetwater (1988). Han og Filmeffekt søkte statsstøtte uten hell.

Orgasme til besvær

De som kom til Norge som flyktninger fra nazi-Tyskland etter 1933 var også et varsel om den kommende krigen. Motviljen mot å se dem som nettopp det, er også del av vår krigshistorie. Mest omstridt var trolig psykologen Wilhelm Reich, jøde, kommunist og talsmann for seksuell frigjøring – etter hans syn en forutsetning for et lykkelig, demokratisk samfunn. Han definerte fascismen og nazismen som uttrykk for seksuell frustrasjon og undertrykkelse, i sin bok «Massenpsychologie des Faschismus» som kom i 1933, samtidig med Hitlers endelige maktovertakelse. Reich flyktet til Norge og bodde her fra 1934 til 1939. Her var hans ideer og praksis oppsiktsvekkende og dypt splittende i både norsk psykologisk fagmiljø og offentlighet. Størst forargelse vakte nok hans teorier om orgon, en livgivende energi som frigjøres gjennom orgasme. Hans norske forkjempere ble etter hvert ganske få, og i 1939 ble hans oppholdstillatelse ikke fornyet. Reich flyttet til USA, der historien gjentok seg. Som både nazi-Tyskland og Norge tidligere, var heller ikke USA rundt 1950 moden for en seksuell revolusjon. Reichs ideer og eksperimenter ble stemplet som kriminelle, og i tillegg var mannen kommunist. Reich døde i amerikansk fengsel i 1957.

Reichs liv og ideer har inspirert flere filmer, mest direkte Dušan Makavejevs W.R.: Misterije Organizma (1971), den jugoslaviske filmen som skapte sensurbråk verden rundt, også i Norge. Denne genrehybride filmen er en dokumentar om Reich og hans seksuelle frigjøringsprosjekt, som frontkolliderer med fiksjonen der en ung kvinne realiserer frigjøringen i eksplisitte scener. Filmen ble hyllet som et subversivt mesterstykke og prisbelønt i Cannes, men i dag er den mest et outrert tidsbilde uten samme sjokkeffekt som i 1971.

Et drøyt tiår senere annonserer filmregissøren Haakon Sandøy en dokumentarfilm om Wilhelm Reichs opphold i Norge. Sandøy har sin filmutdannelse fra Polen, i en tid da kommunistregimet gjerne brukte psykiatrien for å eliminere opposisjonelle. Sandøys samarbeidspartner er den svenske «tverr-tenkeren» Gottfrid Grafström, dramatiker og journalist som skrev om psykologi- og psykiatrifagene som en slagmark mellom samfunnets høyre- og venstrekrefter. Her har Wilhelm Reich en opplagt plass, og noe av kampen sto altså i Norge. Mange av kombattantene på begge sider lever fremdeles når prosjektet annonseres, ikke minst Reichs mange motstandere, og Sandøy skisserer en dokumentarfilm som beveger seg i et landskap av mulige injurier og iallfall personkontroverser.

En opplagt begrensning for arbeidet med en dokumentarfilm om Reichs tid i Norge er at det ikke eksisterer filmopptak av ham herfra. Det erkjenner også Sandøy, og prosjektet ble aldri realisert. Andre filmer om Reich har blitt til senere, men ikke i Norge. Den tyske regissøren Antonin Svoboda har laget både en dokumentar og en spillefilm, og en amerikansk dokumentar søker for tiden finansiering på crowdfunding-nettstedet Kickstarter.

En ubehagelig sannhet?

Når man blar igjennom bunken av ikke realiserte krigsfilmprosjekter, er det naturlig å se etter felles årsaker til at de strandet. Det er vanskelig å få øye på annet enn økonomien. De kontroversielle temaene fra krigen er forlengst luftet i filmer vi faktisk fikk se – motstandsmenn som sviktet i Kalde spor (1962), krigsprofitørene i Belønningen (1980), behandlingen av tyskertøsene og deres barn i Liten Ida (1981), grenseloser som drepte og plyndret jøder på flukt i Over grensen (1987), for å nevne noen. Ingen av filmskaperne bak de ikke realiserte prosjektene har i ettertid erklært seg sensurert eller kneblet fordi de har trådt for nær ubehagelige sannheter. Kanskje nettopp denne manglende brennbarheten er den virkelig ubehagelige sannheten ved disse krigsfilmprosjektene.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Rushprint # 2 – 2015.

One Response to Krigsfilmene vi aldri fikk se

  1. Interessant artikkel. Listen er lengre. Flere nyere manus, som handler om dem som tapte krigen, er ikke realisert – og blir det neppe heller.

Legg igjen en kommentar

MENY