Filmens Hus – reddet av gongongen!

Filmens Hus – reddet av gongongen!

Kulturkomiteen har lagt føringer for en fortsatt statlig drift av Cinemateket på Filmens Hus. Anja Breien og Jan Erik Holst foreslår at styre og ledelse i NFI nå tar turen til Beograd, der de tross økonomiske problemer har greid å skape et praktfullt Filmens Hus.

Debatten om Film-Norge er roet ned, med kulturkomiteens prisverdige innstilling om fortsatt statlig drift av vårt nasjonale cinematek i Oslo legges det føringer for en videre drift av Filmens Hus med sine mange andre publikumsaktiviteter, som museum, utstillinger, aktiviteter for barn og ungdom og andre tiltak.

Da kan det være en idé å se på drift og utvikling i andre land. Vi foreslår at styre og ledelse i NFI tar turen til Beograd, til et land med betydelige økonomiske problemer, som de strever med å kvitte seg med for å komme inn i varmen i EU. I Beograd har de likevel greid å skape et praktfullt Filmens Hus i en gammel bygning, i moderat art noveau stil fra forrige århundreskifte, midt i universitetsområdet i byens sentrum.

For cirka fire år siden åpnet det jugoslaviske filmarkivet, Jugoslovenska Kinoteka, dette nyrestaurerte huset i gaten Uzun Mirkova 1. Fra 2013 har arkivets cinematek hatt sine daglige visninger der. Også den årlige Nitratfilmfestivalen holder til i huset, med visninger av klassikere datert mellom 1895 og 1954. Det er selvsagt nye kopier som er vist, filmarkivene utveksler sjelden originalkopier av nitratfilm seg imellom. Denne svært brennbare, men også gode, dybdeskarpe og eksponeringsvennlige filmtypen ble faset ut til fordel for moderne sikkerhetsfilm rundt 1954. Norge har på denne festivalen vist flere av sine klassikere fra denne tiden, som Laila, Gjest Baardsen og Gategutter samt de noe senere De dødes tjern og Jakten.

Vi har nylig vært der begge to, i ulike sammenhenger, og blitt slått av den prakten og formidlingsgleden dette huset representerer innenfor filmens område. Det er på 5 000 m2 over fire etasjer med hovedsal og bi-sal, store arealer til utstillinger, og et praktfullt museum med en rekke kinotekniske opptaks- og fremvisningsapparater, kinetoscoper, nickelodeons, fotografiapparater, plakater, stills og filmhistoriske gjenstander, blant annet Charlie Chaplins spaserstokk, donert av hans datter Geraldine.

kul-kinoteka

Det er en stolthet og glede over huset som på kort tid har blitt en av de sentrale filmhus i Europa, på linje med de i Amsterdam og Paris.

Restaureringen av huset har vært lang og problematisk. Det var tidligere et slags offisielt palass, man feiret kongens fødselsdag der, og det har huset mange staselige arrangementer. Det var også arena for rettsoppgjøret etter annen verdenskrig. I 1995 var huset falleferdig, nedslitt og utbombet. Som arkivets leder Radoslav Zelenovic sier i en film om huset, «den eneste forbindelsen man kunne se til film var at det muligens kunne være en innspillingsplass for en horror-film». Man startet restaureringen med tanke på å flytte cinematek, bibliotek og museum dit, og i to år bygget man huset møysommelig opp, med midler fra det jugoslaviske kulturdepartementet. Men midlene stoppet opp, og huset ble overført til det statlige bygge-direktoratet, uten filmarkivets vitende. Kampen om eiendomsforhold, korrupsjon og ny oppbygging pågikk i over seks år, inntil den nye serbiske staten var et faktum, etter at unionen med Montenegro var utfaset. Myndighetene så helst at huset ble solgt til en klesbutikk-kjede, men ivrige filmentusiaster stod på sitt, godt hjulpet av den internasjonale filmarkivorganisasjonen FIAF, Fédération Internationale des Archives du Film.

Jugoslaviske kinoteket

Selve filmarkivet ligger utenfor sentrum, i skogen sammen med det gamle filmstudioet til Avala Film. I likhet med vårt eget arkiv i Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana huser dette arkivet det meste av den nasjonale filmproduksjonen og flere sentrale klassikere fra filmens historie. Filmene arkiveres, preserveres og restaureres etter moderne prinsipper, de gamle filmrullene luftes etter et fastlagt mønster for å unngå at bakterier og kjemiske prosesser angriper kunstverkene. For den verdifulle nitratfilmen er dette særdeles viktig før restaureringsarbeidet kan påbegynnes. Det jugoslaviske arkivet er kjent for også å ha sentrale italienske og franske verk, som ikke finnes i sine hjemland. Vår egen co-produksjon Blodveien fra 1955 er selvfølgelig på plass i hyllene.

Filmhistorien er en del av vår kulturhistorie, vår nasjonale arv. I den nevnte filmen om Jugoslovenska Kinoteka er det klippet inn en sekvens fra Theodoros Angelopoulos‘ film Ulysses, der Harvey Keitel oppsøker filmarkivets leder, på jakt etter filmskatter, med begrunnelsen: Han er arkivet! Slike holdninger gjenkjenner vi godt fra den franske nye bølgen på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet, da det franske cinematekets legendariske leder Henri Langlois stilte arkivets filmer til rådighet for sine unge disipler; Chabrol, Godard, Rohmer, Truffaut og Varda. I Cannes, under festivalen, spørres det alltid etter en filmregissørs referanser, det vil si tilknytningspunkter til filmhistorien og filmkunsten. François Truffaut ble en gang spurt om hvordan det var å gå fra å være filmkritiker til å bli filmregissør. «Det problematiske med det», svarte Truffaut, «er at man kan risikere å bli anmeldt av en kritiker som aldri har sett en film av Murnau. (En legendariske tysk mester som Cinemateket i Oslo presenterer denne høsten).

Alle kunstarter har behov for god kontakt med fortiden. Billedkunst og musikk har alltid hatt det, teknikker og utrykk presenteres hånd i hånd. Den italienske forfatteren og journalisten Alberto Moravia sa en gang at «et land som ikke har råd til kultur er som en person som ikke har råd til å drømme». Og en filmproduksjon som mister kontakten med filmhistorien blir en svak og innholdsløs virksomhet.

Mon tro om vi nå kan matche denne holdningen her i landet og ta vare på den unike filmhistoriske utstillingen som også befinner seg i Dronningens gate?

Anja Breien og Jan Erik Holst

Legg igjen en kommentar

Filmens Hus – reddet av gongongen!

Filmens Hus – reddet av gongongen!

Kulturkomiteen har lagt føringer for en fortsatt statlig drift av Cinemateket på Filmens Hus. Anja Breien og Jan Erik Holst foreslår at styre og ledelse i NFI nå tar turen til Beograd, der de tross økonomiske problemer har greid å skape et praktfullt Filmens Hus.

Debatten om Film-Norge er roet ned, med kulturkomiteens prisverdige innstilling om fortsatt statlig drift av vårt nasjonale cinematek i Oslo legges det føringer for en videre drift av Filmens Hus med sine mange andre publikumsaktiviteter, som museum, utstillinger, aktiviteter for barn og ungdom og andre tiltak.

Da kan det være en idé å se på drift og utvikling i andre land. Vi foreslår at styre og ledelse i NFI tar turen til Beograd, til et land med betydelige økonomiske problemer, som de strever med å kvitte seg med for å komme inn i varmen i EU. I Beograd har de likevel greid å skape et praktfullt Filmens Hus i en gammel bygning, i moderat art noveau stil fra forrige århundreskifte, midt i universitetsområdet i byens sentrum.

For cirka fire år siden åpnet det jugoslaviske filmarkivet, Jugoslovenska Kinoteka, dette nyrestaurerte huset i gaten Uzun Mirkova 1. Fra 2013 har arkivets cinematek hatt sine daglige visninger der. Også den årlige Nitratfilmfestivalen holder til i huset, med visninger av klassikere datert mellom 1895 og 1954. Det er selvsagt nye kopier som er vist, filmarkivene utveksler sjelden originalkopier av nitratfilm seg imellom. Denne svært brennbare, men også gode, dybdeskarpe og eksponeringsvennlige filmtypen ble faset ut til fordel for moderne sikkerhetsfilm rundt 1954. Norge har på denne festivalen vist flere av sine klassikere fra denne tiden, som Laila, Gjest Baardsen og Gategutter samt de noe senere De dødes tjern og Jakten.

Vi har nylig vært der begge to, i ulike sammenhenger, og blitt slått av den prakten og formidlingsgleden dette huset representerer innenfor filmens område. Det er på 5 000 m2 over fire etasjer med hovedsal og bi-sal, store arealer til utstillinger, og et praktfullt museum med en rekke kinotekniske opptaks- og fremvisningsapparater, kinetoscoper, nickelodeons, fotografiapparater, plakater, stills og filmhistoriske gjenstander, blant annet Charlie Chaplins spaserstokk, donert av hans datter Geraldine.

kul-kinoteka

Det er en stolthet og glede over huset som på kort tid har blitt en av de sentrale filmhus i Europa, på linje med de i Amsterdam og Paris.

Restaureringen av huset har vært lang og problematisk. Det var tidligere et slags offisielt palass, man feiret kongens fødselsdag der, og det har huset mange staselige arrangementer. Det var også arena for rettsoppgjøret etter annen verdenskrig. I 1995 var huset falleferdig, nedslitt og utbombet. Som arkivets leder Radoslav Zelenovic sier i en film om huset, «den eneste forbindelsen man kunne se til film var at det muligens kunne være en innspillingsplass for en horror-film». Man startet restaureringen med tanke på å flytte cinematek, bibliotek og museum dit, og i to år bygget man huset møysommelig opp, med midler fra det jugoslaviske kulturdepartementet. Men midlene stoppet opp, og huset ble overført til det statlige bygge-direktoratet, uten filmarkivets vitende. Kampen om eiendomsforhold, korrupsjon og ny oppbygging pågikk i over seks år, inntil den nye serbiske staten var et faktum, etter at unionen med Montenegro var utfaset. Myndighetene så helst at huset ble solgt til en klesbutikk-kjede, men ivrige filmentusiaster stod på sitt, godt hjulpet av den internasjonale filmarkivorganisasjonen FIAF, Fédération Internationale des Archives du Film.

Jugoslaviske kinoteket

Selve filmarkivet ligger utenfor sentrum, i skogen sammen med det gamle filmstudioet til Avala Film. I likhet med vårt eget arkiv i Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana huser dette arkivet det meste av den nasjonale filmproduksjonen og flere sentrale klassikere fra filmens historie. Filmene arkiveres, preserveres og restaureres etter moderne prinsipper, de gamle filmrullene luftes etter et fastlagt mønster for å unngå at bakterier og kjemiske prosesser angriper kunstverkene. For den verdifulle nitratfilmen er dette særdeles viktig før restaureringsarbeidet kan påbegynnes. Det jugoslaviske arkivet er kjent for også å ha sentrale italienske og franske verk, som ikke finnes i sine hjemland. Vår egen co-produksjon Blodveien fra 1955 er selvfølgelig på plass i hyllene.

Filmhistorien er en del av vår kulturhistorie, vår nasjonale arv. I den nevnte filmen om Jugoslovenska Kinoteka er det klippet inn en sekvens fra Theodoros Angelopoulos‘ film Ulysses, der Harvey Keitel oppsøker filmarkivets leder, på jakt etter filmskatter, med begrunnelsen: Han er arkivet! Slike holdninger gjenkjenner vi godt fra den franske nye bølgen på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet, da det franske cinematekets legendariske leder Henri Langlois stilte arkivets filmer til rådighet for sine unge disipler; Chabrol, Godard, Rohmer, Truffaut og Varda. I Cannes, under festivalen, spørres det alltid etter en filmregissørs referanser, det vil si tilknytningspunkter til filmhistorien og filmkunsten. François Truffaut ble en gang spurt om hvordan det var å gå fra å være filmkritiker til å bli filmregissør. «Det problematiske med det», svarte Truffaut, «er at man kan risikere å bli anmeldt av en kritiker som aldri har sett en film av Murnau. (En legendariske tysk mester som Cinemateket i Oslo presenterer denne høsten).

Alle kunstarter har behov for god kontakt med fortiden. Billedkunst og musikk har alltid hatt det, teknikker og utrykk presenteres hånd i hånd. Den italienske forfatteren og journalisten Alberto Moravia sa en gang at «et land som ikke har råd til kultur er som en person som ikke har råd til å drømme». Og en filmproduksjon som mister kontakten med filmhistorien blir en svak og innholdsløs virksomhet.

Mon tro om vi nå kan matche denne holdningen her i landet og ta vare på den unike filmhistoriske utstillingen som også befinner seg i Dronningens gate?

Anja Breien og Jan Erik Holst

Legg igjen en kommentar

MENY