Tapet av M

Tapet av M

Bond-universet er modernisert, men det har knapt nok tatt igjen samtiden. Derfor var tapet av Judi Dench så smertefullt, mener Cecilie Stranger-Thorsen.

Et øyeblikk hadde jeg glemt at Judi Dench’ M døde i Skyfall. Jeg hadde glemt at jeg gråt sammen med Bond da Sam Mendes badet hennes rynkete ansikt i et gyldent lys. Jeg hadde glemt at jeg tenkte «Hallo, M kan jo ikke være en mann!» da den frembragende Ralph Fiennes tok over noen scener senere.

Jeg hadde også glemt hvordan jeg hatet «Den kvinnelige M» da Dench tok over rollen i 1995. Vi er konservative, vi publikummere, vi vil at franchiser skal servere samme burger hver gang. Bondschmeckerne raste over avviket fra malen. Selv var jeg mest skuffet over gjennomføringen. Judi Dench’s skuespillerprestasjoner til tross, hun ble dresset opp i powersuits og tvunget til å levere replikker som «I think you’re a sexist, misogynist dinosaur, a relic from the cold war» til Bond, for å demonstrere hvor utrolig annerledes alt blir når en etterretningssjef får livmor. En overfladisk ‘fornyelse’ som bare bidro til å sementere Bond-universets regler.

Det er bare 20 år siden M ble kvinne, men mye kan skje på 20 år. Omtrent samtidig kom internett, partnerskapsloven og pappamåneden. Fremskritt går i rykk og napp og plutselig er det vi tvilte på blitt en selvfølge. Protester mot en svart Bond eller en svart stormtrooper fremstår i dag som håpløst reaksjonære. Men det er ikke bare støvete holdninger som gjør det til en tragedie om vi ikke får se Idris Elba som Bond. Det handler om alt det vi vil gå glipp av.

Det skulle drøye helt til Bond-rebooten i 2006 før Dench – og hennes kjønn – ble effektivt utnyttet. I tråd med den psykologiserende trenden i superhelters opprinnelseshistorier ble hun Bonds mor med stor M, men også på mer subtile og interessante måter ble Judi Dench en karakter som bidro med dybde og kontrast.

Daniel Craig and Judi Dench in Metro-Goldwyn-Mayer Pictures/Columbia Pictures/EON Productionsí action adventure SKYFALL.
Daniel Craig og Judi Dench i SKYFALL.

M for mangfold
En nydelig scene fra Quantum of Solace illustrerer dette. Under en samtale med Bond hjemme fra baderommet (ca. 46 minutter ut i filmen) er Ms myke, runde kropp ikledd en stor slåbrok, mens hennes mann pusler rundt i bakgrunnen. Hun gir skarpe ordre mens hun fjerner make-up, jobb-masken forsvinner strøk for strøk og avdekker hennes rødtonede, nærmest gjennomsiktige hud. En liten detalj, i skarp kontrast til filmens heseblesende tempo, et vakkert bilde på den sårbarhet og menneskelighet som Bond aldri kan tillate seg. En scene som tar i bruk hele Dench’s kroppslighet og kvinnelighet for å skape betydning for karakterer og for fortellingen.

Det vil være en overdrivelse å si at Bond-filmene, selv de nye, vil oppfylle noen Bechdel-test, men jeg blir likevel berørt av hvor sjelden man ser dette, ansiktet til en eldre kvinne, som ikke bare er arbeidsaktiv og handlekraftig, men furet av tiden og sårbar. En kvinne som både er kropp og intellekt, selv om hun har passert Hollywoods «last fuckable day» med noen tiår.

Spectre viderefører de seneste filmenes trend med et rikere kvinnegalleri med 51 år gamle Monica Bellucci og Léa Seydoux som sidekick med doktorgrad. Men selv intelligente og selvstendige Bond-kvinner kommer og går. Effekten av en kvinne som eldes og utvikles med universet er en annen.

Stol på kapitalismen
– You cannot win an Emmy for roles that are simply not there, sa Viola Davis i sin takketale for noen uker siden. Jo, vi har enda en del å gå på når det gjelder alle de dimensjoner av menneskelige erfaringer man kunne tenkes utforskes på lerretet. Og det er jo flaks for oss. Siden fremtiden ser ut til å domineres av gamle historier og deres oppfølgere får vi sette vår lit til nye dybder i universene.

«Brand management» i dag kan ikke bare handle om å vokte over et hellig univers, men om å kunne overraske og fornye. For å få oppmerksomhet i en tid med mange budskap og for å appellere til nye publikumsgrupper, som med de nye versjonene av Ocean’s Eleven og Ghostbusters med kvinnelig cast. Hvis kvotering feiler kan man alltids stole på kapitalismen.

Bond-universet er modernisert, men det har knapt nok tatt igjen samtiden. Derfor er det nok alt for mye forlangt å ønske seg Viola Davis som skeiv spion i neste Bond-film. Men noen burde skrive den rollen for henne.

Les Cecilie Stranger-Thorsens tidligere innlegg

Stranger-Thorsen arbeider med innovasjonsprosesser i kulturlivet i sitt Malmö-baserte firma STRANGER. Hun har to kjærligheter: historiefortelling og internett.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Tapet av M

Tapet av M

Bond-universet er modernisert, men det har knapt nok tatt igjen samtiden. Derfor var tapet av Judi Dench så smertefullt, mener Cecilie Stranger-Thorsen.

Et øyeblikk hadde jeg glemt at Judi Dench’ M døde i Skyfall. Jeg hadde glemt at jeg gråt sammen med Bond da Sam Mendes badet hennes rynkete ansikt i et gyldent lys. Jeg hadde glemt at jeg tenkte «Hallo, M kan jo ikke være en mann!» da den frembragende Ralph Fiennes tok over noen scener senere.

Jeg hadde også glemt hvordan jeg hatet «Den kvinnelige M» da Dench tok over rollen i 1995. Vi er konservative, vi publikummere, vi vil at franchiser skal servere samme burger hver gang. Bondschmeckerne raste over avviket fra malen. Selv var jeg mest skuffet over gjennomføringen. Judi Dench’s skuespillerprestasjoner til tross, hun ble dresset opp i powersuits og tvunget til å levere replikker som «I think you’re a sexist, misogynist dinosaur, a relic from the cold war» til Bond, for å demonstrere hvor utrolig annerledes alt blir når en etterretningssjef får livmor. En overfladisk ‘fornyelse’ som bare bidro til å sementere Bond-universets regler.

Det er bare 20 år siden M ble kvinne, men mye kan skje på 20 år. Omtrent samtidig kom internett, partnerskapsloven og pappamåneden. Fremskritt går i rykk og napp og plutselig er det vi tvilte på blitt en selvfølge. Protester mot en svart Bond eller en svart stormtrooper fremstår i dag som håpløst reaksjonære. Men det er ikke bare støvete holdninger som gjør det til en tragedie om vi ikke får se Idris Elba som Bond. Det handler om alt det vi vil gå glipp av.

Det skulle drøye helt til Bond-rebooten i 2006 før Dench – og hennes kjønn – ble effektivt utnyttet. I tråd med den psykologiserende trenden i superhelters opprinnelseshistorier ble hun Bonds mor med stor M, men også på mer subtile og interessante måter ble Judi Dench en karakter som bidro med dybde og kontrast.

Daniel Craig and Judi Dench in Metro-Goldwyn-Mayer Pictures/Columbia Pictures/EON Productionsí action adventure SKYFALL.
Daniel Craig og Judi Dench i SKYFALL.

M for mangfold
En nydelig scene fra Quantum of Solace illustrerer dette. Under en samtale med Bond hjemme fra baderommet (ca. 46 minutter ut i filmen) er Ms myke, runde kropp ikledd en stor slåbrok, mens hennes mann pusler rundt i bakgrunnen. Hun gir skarpe ordre mens hun fjerner make-up, jobb-masken forsvinner strøk for strøk og avdekker hennes rødtonede, nærmest gjennomsiktige hud. En liten detalj, i skarp kontrast til filmens heseblesende tempo, et vakkert bilde på den sårbarhet og menneskelighet som Bond aldri kan tillate seg. En scene som tar i bruk hele Dench’s kroppslighet og kvinnelighet for å skape betydning for karakterer og for fortellingen.

Det vil være en overdrivelse å si at Bond-filmene, selv de nye, vil oppfylle noen Bechdel-test, men jeg blir likevel berørt av hvor sjelden man ser dette, ansiktet til en eldre kvinne, som ikke bare er arbeidsaktiv og handlekraftig, men furet av tiden og sårbar. En kvinne som både er kropp og intellekt, selv om hun har passert Hollywoods «last fuckable day» med noen tiår.

Spectre viderefører de seneste filmenes trend med et rikere kvinnegalleri med 51 år gamle Monica Bellucci og Léa Seydoux som sidekick med doktorgrad. Men selv intelligente og selvstendige Bond-kvinner kommer og går. Effekten av en kvinne som eldes og utvikles med universet er en annen.

Stol på kapitalismen
– You cannot win an Emmy for roles that are simply not there, sa Viola Davis i sin takketale for noen uker siden. Jo, vi har enda en del å gå på når det gjelder alle de dimensjoner av menneskelige erfaringer man kunne tenkes utforskes på lerretet. Og det er jo flaks for oss. Siden fremtiden ser ut til å domineres av gamle historier og deres oppfølgere får vi sette vår lit til nye dybder i universene.

«Brand management» i dag kan ikke bare handle om å vokte over et hellig univers, men om å kunne overraske og fornye. For å få oppmerksomhet i en tid med mange budskap og for å appellere til nye publikumsgrupper, som med de nye versjonene av Ocean’s Eleven og Ghostbusters med kvinnelig cast. Hvis kvotering feiler kan man alltids stole på kapitalismen.

Bond-universet er modernisert, men det har knapt nok tatt igjen samtiden. Derfor er det nok alt for mye forlangt å ønske seg Viola Davis som skeiv spion i neste Bond-film. Men noen burde skrive den rollen for henne.

Les Cecilie Stranger-Thorsens tidligere innlegg

Stranger-Thorsen arbeider med innovasjonsprosesser i kulturlivet i sitt Malmö-baserte firma STRANGER. Hun har to kjærligheter: historiefortelling og internett.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY