Han var fattig, snublet mer eller mindre vilkårlig over en filminnspilling, skrøyt på seg sertifikat og kjørte plutselig tjue statister rundt i buss. På midten av nittitallet var islandsk filmproduksjon preget av tilfeldigheter, og etter kort tid endte Ingvar «Dengsi» Stefansson opp i lysavdelingen i filmen, den Fridrik Thor Fridriksson-produserte komedien Perlur og svin. Nå har han holdt seg i lyset i tyve år, og har det som må være en av de mest interessante filmografiene på IMDB.

Han er kreditert som gaffer, best boy eller lystekniker i over femti produksjoner, fra moderne islandske klassikere som 101 Reykjavik (2000) og Noi Albinoi (2003) via store tyske og britiske tv-serier til norske filmer som Iskyss (2008), Jernanger (2009), Hjelp vi er russ (2011) og Tina & Bettina (2012). Og ikke minst flere av de siste årenes gigantomane Islands-innspilte hollywoodproduksjoner, blant dem Oblivion (2013), The Secret Life of Walter Mitty (2013), Noah (2014) og Interstellar (2014).

Nå bor Dengsi i Oslo, har ferdigstilt en masse episoder av Lillyhammer og Dag og er for tiden i forarbeidet til tv-serien Valkyrien, der Sven Nordin skal spille mystisk lege på en nedlagt t-banestasjon.

– Gafferen er den høyre hånda til fotografen, og stillingen er mer eller mindre den samme, uansett om du jobber med amerikansk eller europeisk film. Det handler om å gjøre det fotografen ber om. Alt er stort sett bestemt på forhånd, og man vet hva man skal gjøre. Det interessante er at man lærer noe hele tiden. Av alle, uansett folk eller type produksjon. Det kan for eksempel komme geniale ideer fra kids med et skoleprosjekt, ting jeg kan foreslå for fotografen på større innspillinger.

Man må ha et åpent sinn.

– Å ja. Jeg har holdt på med dette i tjue år, det funker ikke hvis man ikke er åpen for nye tanker. Du leser om folk som starter med catering eller kaffekoking og som ender opp som produsenter. Eller andre lysfolk som blir berømte fotografer. Men jeg tenker ikke sånn. Jeg kom aldri ut av lyset. Jeg liker det jeg gjør så godt.

Tatt inn av Svein Krøvel

Dengsi har produsert 28 kortfilmer, men trives som du skjønner best med lys og teknikk. Mindre stress og ansvar, mer frihet til å leke. Hver arbeidsdag er unik og man får reise over hele verden.

– Jeg har vært steder på planeten jeg aldri hadde kommet meg til ellers. Grønland, England, Russland, ute på havet, oppe i fjellet, inne i huler, over isbreer. Jeg har vært på filminnspilling i hver eneste by i Tyskland.

Islendingen er beskjeden, stedene kommer på oppfordring. Nå bor han og jobber i Norge og har gjort det i et år.

– Jeg gjorde lys på The Quiet Storm av Gudny Halldorsdottir, datteren til Halldor Laxness. Svein Krøvel var fotograf og vi fant tonen og ble gode venner. Han spurte om jeg ville gjøre film med ham i Norge, og jeg sa ja. Jeg ble tatt under vingene hans.

Norgesdebuten ble den norskbritiske haugesundkomedien Wide Blue Yonder, og samarbeidet med Krøvel fortsatte med Knut Erik Jensens Iskyss som ble spilt inn i Litauen. Etter Krøvels bortgang jobbet Dengsi med landsmannen Jakob Ingimundarson på Jernanger (2009) og derfra var veien kort til andre norske spillefilm-, tv- og reklameproduksjoner.

– Overgangen hit var ikke vanskelig. Nordmenn og islendinger er søskenbarn. Og jobben er den samme over alt.

Kjede av visjoner

Ingvarsson er nølende når man spør ham om favoritter innen lyssetting. Han understreker at han lærer av andre, snakker med kolleger og leser fagbladene.

– Det beste arbeidet er det ingen legger merke til. Begynner folk å snakke om lyssettingen har man gjort en dårlig jobb. Historien kommer alltid først. Det viktigste er å følge visjonen til fotografen.

Og fotografen følger forhåpentlig regissørens.

– Ja, det må han. Ellers blir det konflikt, det har jeg sett mange ganger.

Dagens utfordringer er flere og kjappere produksjoner, laget på mindre tid og for mindre penger.

– Det er aldri problemer på settet. Men jo mindre tid og ressurser du har, jo mer oppfinnsom må du være. De beste resultatene kommer ofte fra improvisering. Den enkleste «looken» er ofte den beste. Hvert prosjekt man gjør er jo ulikt det andre. Man kan ikke bruke samme metode på alt man gjør, det hadde vært idiotisk, som å krydre all mat du lager helt likt.

Det islandske eventyret

Noen forskjeller er mer merkbare enn andre. Det er ikke mange norske produksjoner som krever at lysmesteren trikser flerfoldige tonn utstyr og seks kilometer blytunge spesialkabler (lånt fra Tyskland, brukes vanligvis til U2-konserter, etc) inn i et vulkankrater som deretter skal lyssettes. Dengsi og teamet brukte syv timer på riggingen under innspillingen av Oblivion. Da scenen endelig ble skutt, ble det brukt lyssensitive kameraer og naturlig lys, og det var ikke nødvendig å bruke en eneste lampe. (Og man måtte stresse for å få kablene tilbake til U2-konsert.) Bittert? Nei, en naturlig del av jobben. Men hva er det som har skjedd i Dengsis hjemland og hvordan har det påvirket karrieren hans?

– Eventyret på Island startet med incentivordningen på tidlig 2000-tall. Da Regjeringen åpnet for 20% dekning av produksjonsutgiftene begynte filmteamene fra Hollywood å strømme inn. Og det slutter ikke, nå har det pågått nonstop i over ti år. Det begynte med James Bond og Lara Croft, og filmene blir bare flere og større. Man har jo alltid spilt inn reklamefilm på Island, det har for eksempel vært en endeløs rekke med bilreklamer. Det har gitt filmarbeiderne enorm erfaring, så da de første store Hollywood-prosjektene kom, var vi forberedt. Sammen med det unike landskapet og billig, engelsktalende arbeidskraft gjør det Island til et opplagt valg.

Incentivordningen

Før Dengsi flyttet til Norge gikk det i ett kjør med jobbing på amerikanske storfilmer i hjemlandet. Og ja, det ER en forskjell på proporsjonene.

– Man kunne fint fått plass til hele Tina & Bettina-crewet i cateringavdelingen til Oblivion. Hehe. Oblivion var en enorm operasjon. De skjøt bare seks eller syv scener der, etter år med forberedelser. Vi var to-tre små team som skjøt på forskjellige steder over hele landet, men hovedenheten var gedigen, 350 mennesker eller deromkring.

Christopher Nolan spilte bare inn to av Interstellar-scenene på Island, og Stefansson regner innsatsen sin på settet som en av sine minste jobber. Da var det annerledes med Ben Stiller-filmen The Secret Life of Walter Mitty. Skrytekartet på hjemmesiden til den islandske filmkommisjonen er stappfull av små Ben Stiller-ikoner, spredt over absolutt hele øya.

– Vi reiste landet rundt, filmet virkelig overalt. Det må ha vært landets største prosjekt.

Vi snakker om Clint Eastwoods ros til islandske filmarbeidere, om Død Snø 2 og Den brysomme mannen, om storserier som Game of Thrones og Fortitude og Baltasar Kormakurs kommende Trapped. Om hvordan forholde seg til store stjerner som gjerne er utenfor komfortsonen når de kommer til Island. Innspillingene renner inn til Island og kommer til å fortsette å gjøre det.

Hvordan har de utenlandske produksjonene forandret islandsk filmkultur?

– Alt har blitt større. Mer ambisiøst. Det har reddet islandsk filmproduksjon. Det har vært et enormt eksperiment. I dag kan den islandske bransjen ta imot en hvilken som helst Hollywood-produksjon og betjene den fra A til Å. Ryktet har gått, og nå er det noe alle i Hollywood vet. Vi har erfaringen, utstyret, kunnskapen og infrastrukturen. Alt er på grunn av incentivordningen.

Burde Norge latt seg inspirere til en tilsvarende ordning?

– Selvfølgelig. Dere har fantastiske landskap. Dere har alt. Noe alle kan bruke. Ting man ikke finner andre steder. Det handler bare om vilje.

Dette intervjuet sto på trykk i utgave 2 av Rushprint.