Det er nå det begynner!

Det er nå det begynner!

Da dramavdelingen i NRK våknet i tett bakrus i New York i dag, var det med en visshet om at norsk tv-drama endelig er med i elitedivisjonen, melder Arne Berggren, som selv tok del i Emmy-euforien rundt Anneke von der Lippe.

Anneke von der Lippes Emmy er en enorm boost for norsk tv-drama i et race der det faktisk bare handler om å vinne.

Trangt nåløye, høy list – bruk metaforen du vil, men å vinne en internasjonal Emmy er bare dritvanskelig. Strengt tatt har det vært utenkelig.

Ivar Køhn, den gang engasjert i det som ble kalt Filmutviklingen, var motoren i en satsing som skulle rette blikket ut i verden. Målet var en Emmy. Kunne danskene få én, kunne vi også. Det virket bare så håpløst.

Da Ivar og dramavdelingen våknet i tett bakrus i New York i dag, var det med en visshet om at norsk tv-drama endelig er med i elitedivisjonen. Vi kan begynne å møte blikkene til danskene. Tidligere dramasjef, Hans Rossiné, kan også ta seg en velfortjent pinne, det var han som sa ja til og satte i gang Øyevitne, for ikke å snakke om forfatter og regissør Jarl Emsell Larsen som har en utrolig variert produksjon bak seg – man kan vel strengt tatt hevde at han med serien Svarte penger, hvite løgner bidro til et stemningsskifte i norsk tv-drama. Emmyen er vel så mye hans og ikke minst en manifestasjon av hvor viktig det er å la ett menneske ha hånden på rattet i utviklingen av tv-serier.

At mesteparten av æren allikevel tilfaller hovedpersonen, Anneke von der Lippe, sier seg selv. Det er pinadø andre gangen hun er nominert, og mer sympatisk og ydmyk skuespiller går knapt i to sko.

Ingen juryer er fri for taktiske og politiske vurderinger. Mange her borte regnet vel med at prisen ville gå til den eldste av de tre nominerte, Fernanda Montenegro fra Brasil. Jurysystemet har en slags svakhet for eldre kvinner fra Sør-Amerika, lot en innsider meg diskré forstå over en kaffe – kanskje bare tøv, men jurysystemet har i hvert fall en svakhet for unge engelske kvinner, var det én annen som hevdet – det var i det hele tatt ingen som mente det å komme fra Norge og ha bikket 50 var noen fordel. Med mindre man er en fantastisk skuespiller som nuller alle andre irrasjonelle vurderinger, da.

Og det er derfor Emmyen til Anneke er så velfortjent. Opp mot en ung engelsk og en eldre latina, starter du et stykke bak i utgangspunktet. La oss være høye og mørke når vi møter danske og svenske dramafolk i noen måneder fremover.

Det er jo ikke sånn at New York står stille under Emmy-arrangementene her, men på et par tre hoteller handler det bare om tv. Det lunsjes og drikkes og snakkes tv innimellom en lang rekke paneldebatter og mer eller mindre lukkede arrangementer. Et godt sted å ta pulsen på internasjonal tv-dramabransje akkurat nå.

En tykk dame i slutten av sekstiårene tvang seg ned på den halve ledige stolen mellom meg og en fyr fra Angola under en paneldebatt. Hun kjedet seg åpenlyst og lurte på hva jeg drev med. Jeg pitchet en thriller i øret hennes på dårlig engelsk sånn på sparket bare for gøy, men hun bare ristet på hodet. «Scandinavian noir is dead«, sa hun. «Forget gloomy smalltown crime, move on«, sa hun og forsvant i mengden etter svært lite diskré å ha sjekket profilen min på filmdatabasen IMDb mens vi snakket sammen, jeg måtte faktisk stave navnet mitt for henne da jeg så at hun ikke fikk med seg to g’er i Berggren. Hun rakk å dytte til meg visittkortet sitt, og jeg fikk vel et par hundre treff der blockbuster og Hollywood var gjennomgangsord.

Møter jeg henne igjen, skal jeg pitche noe med traumer, for alt tyder på at det er det som kommer. Det er tjukke mennesker som skriver dagbøker, det er terrorbekjempere med traumer og det er psykologer med posttraumatisk stresslidelse, og det er i det hele tatt mange karakterer på randen av selvmord, ser man, innfløkte greier, mange linjer og karakterer.

Det snakkes også en god del om dramaboblen her. Det er så mye tv-drama tilgjengelig i så mange kanaler at folk er i ferd med å gi opp, sies det. Jeg har satt min ære i å se alt som er relevant, det er faktisk jobben min å se mye tv, har jeg pleid å si til ungene når de spør hvorfor far aldri er ute som andre fedre. Jeg ser til tider flere serier samtidig på flere skjermer for å rekke alt, men merker at jeg stadig oftere må hive inn håndkleet. Selv hurtigspoling hjelper ikke, det er bare for mye av det gode, og nå begynner det pinadø å tyte ut fra YouTube også.

Jeg ser tv i bilen, på trikken og mens jeg går i Bogstadveien, men jeg mister oversikten. Allikevel tror jeg på ingen måte den såkalte gullalderen er over. De som kjøper drama tvinges nå til å ta større og større sjanser.  Det er lenge til vi er der hvor spillefilmbransjen kvaltes av sine egne blockbustere og sequels. Vi kommer til å se billigere tv-drama, men til gjengjeld langt mer kunstnerisk og originalt innhold.

Serier som Mad Men, The Wire og Sopranos kommer til å fremstå som svært konvensjonelle om mindre enn ti år. Langsomme og streite. Ideen om å abonnere på en leverandør av tv-serier, er allerede død.  Vi er på vei mot en blanding av iTunes og Amazon og en uendelig rekke av nisjer i markedet. Når folk tror den såkalte gullalderen er over, er det bare fordi vi sjeldnere opplever at alle rundt bordet snakker om siste episode av den eller den serien. For ti år siden var det fem serier å følge med på. Nå er det tyve, minst. Vi bingewatcher og følger serier lineært på gamlemåten om hverandre. Bokbransjen er blitt gjennomkommersiell, og alle rundt bordet snakker nå om Knausgård eller Nesbø. Tv-bransjen går motsatt vei. Vi går fra kommersiell mainstream-tv som ikke egentlig utfordrer noen. TV2 og NRK kommer til å ha hver sine kvalitetsserier. Og det kommer også TVNorge og TV3 til å ha.

Vi rekker ikke å se alt sammen, dessverre. Men det betyr jo ikke at gullalderen er over. Tvert om. Og nå har Norge fått en Emmy. Det er faktisk nå det begynner!

Arne Berggren er partner i TV Wonder og fast bidragsyter i Rushprint.

Les hans tidligere innlegg

2 kommentarer til Det er nå det begynner!

  1. «Scandinavian noir er død», sa hun. Det kan godt være, men vi kan da vel lage andre serier enn krim? Det store nå er marvel og Dc seriene på netflix, agent carter, jessica jones, daredevil, Flash, gotham etc etc. Enkelte av dem er ganske bra. Men jeg tror Norge nå snart må «branch out» som vi sier på engelsk. Krim er greit, men litt kreativitet er også bra. Okkupert var et godt forsøk, men skuffet litt. Men det finnes vel mye annet man kan forsøke. Hva med Sagaen om isfolket ? Den har de forsøkt å lage i årevis. Nå har jeg ikke lest disse bøkene, så jeg vet ikke om det er verdt å lage, men man kunne forsøke. Snorres Kongesagaer er et annet forslag (skrev ikke du noe manus om dette, Berggren? Sjekket det en gang jeg skulle skrive noe om vikinger) Men nå er det så mange flinke folk i norsk film at jeg tror dette bare går oppover.

  2. Finn Krogvigs presise klipp og Lars Vestergaards danske foto bygger opp om Jarl Emsells regi/manus .i en form og et nivå som det står respekt av når spissen von der Lippe scorer mål. For ikke glemme Junipher Green gutta Bøhren & Åserud fra Torshaug som lager musikken. Det er bra når et et landslag vinner. Gratrulerer Køhn. (Selv om gjennomsnittet på årgangene er litt for høye for nfi)

    tore severin netland fiksjonogfakta.no som har nettpremiere med offer eller spion? 9. desember….

Legg igjen en kommentar

Det er nå det begynner!

Det er nå det begynner!

Da dramavdelingen i NRK våknet i tett bakrus i New York i dag, var det med en visshet om at norsk tv-drama endelig er med i elitedivisjonen, melder Arne Berggren, som selv tok del i Emmy-euforien rundt Anneke von der Lippe.

Anneke von der Lippes Emmy er en enorm boost for norsk tv-drama i et race der det faktisk bare handler om å vinne.

Trangt nåløye, høy list – bruk metaforen du vil, men å vinne en internasjonal Emmy er bare dritvanskelig. Strengt tatt har det vært utenkelig.

Ivar Køhn, den gang engasjert i det som ble kalt Filmutviklingen, var motoren i en satsing som skulle rette blikket ut i verden. Målet var en Emmy. Kunne danskene få én, kunne vi også. Det virket bare så håpløst.

Da Ivar og dramavdelingen våknet i tett bakrus i New York i dag, var det med en visshet om at norsk tv-drama endelig er med i elitedivisjonen. Vi kan begynne å møte blikkene til danskene. Tidligere dramasjef, Hans Rossiné, kan også ta seg en velfortjent pinne, det var han som sa ja til og satte i gang Øyevitne, for ikke å snakke om forfatter og regissør Jarl Emsell Larsen som har en utrolig variert produksjon bak seg – man kan vel strengt tatt hevde at han med serien Svarte penger, hvite løgner bidro til et stemningsskifte i norsk tv-drama. Emmyen er vel så mye hans og ikke minst en manifestasjon av hvor viktig det er å la ett menneske ha hånden på rattet i utviklingen av tv-serier.

At mesteparten av æren allikevel tilfaller hovedpersonen, Anneke von der Lippe, sier seg selv. Det er pinadø andre gangen hun er nominert, og mer sympatisk og ydmyk skuespiller går knapt i to sko.

Ingen juryer er fri for taktiske og politiske vurderinger. Mange her borte regnet vel med at prisen ville gå til den eldste av de tre nominerte, Fernanda Montenegro fra Brasil. Jurysystemet har en slags svakhet for eldre kvinner fra Sør-Amerika, lot en innsider meg diskré forstå over en kaffe – kanskje bare tøv, men jurysystemet har i hvert fall en svakhet for unge engelske kvinner, var det én annen som hevdet – det var i det hele tatt ingen som mente det å komme fra Norge og ha bikket 50 var noen fordel. Med mindre man er en fantastisk skuespiller som nuller alle andre irrasjonelle vurderinger, da.

Og det er derfor Emmyen til Anneke er så velfortjent. Opp mot en ung engelsk og en eldre latina, starter du et stykke bak i utgangspunktet. La oss være høye og mørke når vi møter danske og svenske dramafolk i noen måneder fremover.

Det er jo ikke sånn at New York står stille under Emmy-arrangementene her, men på et par tre hoteller handler det bare om tv. Det lunsjes og drikkes og snakkes tv innimellom en lang rekke paneldebatter og mer eller mindre lukkede arrangementer. Et godt sted å ta pulsen på internasjonal tv-dramabransje akkurat nå.

En tykk dame i slutten av sekstiårene tvang seg ned på den halve ledige stolen mellom meg og en fyr fra Angola under en paneldebatt. Hun kjedet seg åpenlyst og lurte på hva jeg drev med. Jeg pitchet en thriller i øret hennes på dårlig engelsk sånn på sparket bare for gøy, men hun bare ristet på hodet. «Scandinavian noir is dead«, sa hun. «Forget gloomy smalltown crime, move on«, sa hun og forsvant i mengden etter svært lite diskré å ha sjekket profilen min på filmdatabasen IMDb mens vi snakket sammen, jeg måtte faktisk stave navnet mitt for henne da jeg så at hun ikke fikk med seg to g’er i Berggren. Hun rakk å dytte til meg visittkortet sitt, og jeg fikk vel et par hundre treff der blockbuster og Hollywood var gjennomgangsord.

Møter jeg henne igjen, skal jeg pitche noe med traumer, for alt tyder på at det er det som kommer. Det er tjukke mennesker som skriver dagbøker, det er terrorbekjempere med traumer og det er psykologer med posttraumatisk stresslidelse, og det er i det hele tatt mange karakterer på randen av selvmord, ser man, innfløkte greier, mange linjer og karakterer.

Det snakkes også en god del om dramaboblen her. Det er så mye tv-drama tilgjengelig i så mange kanaler at folk er i ferd med å gi opp, sies det. Jeg har satt min ære i å se alt som er relevant, det er faktisk jobben min å se mye tv, har jeg pleid å si til ungene når de spør hvorfor far aldri er ute som andre fedre. Jeg ser til tider flere serier samtidig på flere skjermer for å rekke alt, men merker at jeg stadig oftere må hive inn håndkleet. Selv hurtigspoling hjelper ikke, det er bare for mye av det gode, og nå begynner det pinadø å tyte ut fra YouTube også.

Jeg ser tv i bilen, på trikken og mens jeg går i Bogstadveien, men jeg mister oversikten. Allikevel tror jeg på ingen måte den såkalte gullalderen er over. De som kjøper drama tvinges nå til å ta større og større sjanser.  Det er lenge til vi er der hvor spillefilmbransjen kvaltes av sine egne blockbustere og sequels. Vi kommer til å se billigere tv-drama, men til gjengjeld langt mer kunstnerisk og originalt innhold.

Serier som Mad Men, The Wire og Sopranos kommer til å fremstå som svært konvensjonelle om mindre enn ti år. Langsomme og streite. Ideen om å abonnere på en leverandør av tv-serier, er allerede død.  Vi er på vei mot en blanding av iTunes og Amazon og en uendelig rekke av nisjer i markedet. Når folk tror den såkalte gullalderen er over, er det bare fordi vi sjeldnere opplever at alle rundt bordet snakker om siste episode av den eller den serien. For ti år siden var det fem serier å følge med på. Nå er det tyve, minst. Vi bingewatcher og følger serier lineært på gamlemåten om hverandre. Bokbransjen er blitt gjennomkommersiell, og alle rundt bordet snakker nå om Knausgård eller Nesbø. Tv-bransjen går motsatt vei. Vi går fra kommersiell mainstream-tv som ikke egentlig utfordrer noen. TV2 og NRK kommer til å ha hver sine kvalitetsserier. Og det kommer også TVNorge og TV3 til å ha.

Vi rekker ikke å se alt sammen, dessverre. Men det betyr jo ikke at gullalderen er over. Tvert om. Og nå har Norge fått en Emmy. Det er faktisk nå det begynner!

Arne Berggren er partner i TV Wonder og fast bidragsyter i Rushprint.

Les hans tidligere innlegg

2 Responses to Det er nå det begynner!

  1. «Scandinavian noir er død», sa hun. Det kan godt være, men vi kan da vel lage andre serier enn krim? Det store nå er marvel og Dc seriene på netflix, agent carter, jessica jones, daredevil, Flash, gotham etc etc. Enkelte av dem er ganske bra. Men jeg tror Norge nå snart må «branch out» som vi sier på engelsk. Krim er greit, men litt kreativitet er også bra. Okkupert var et godt forsøk, men skuffet litt. Men det finnes vel mye annet man kan forsøke. Hva med Sagaen om isfolket ? Den har de forsøkt å lage i årevis. Nå har jeg ikke lest disse bøkene, så jeg vet ikke om det er verdt å lage, men man kunne forsøke. Snorres Kongesagaer er et annet forslag (skrev ikke du noe manus om dette, Berggren? Sjekket det en gang jeg skulle skrive noe om vikinger) Men nå er det så mange flinke folk i norsk film at jeg tror dette bare går oppover.

  2. Finn Krogvigs presise klipp og Lars Vestergaards danske foto bygger opp om Jarl Emsells regi/manus .i en form og et nivå som det står respekt av når spissen von der Lippe scorer mål. For ikke glemme Junipher Green gutta Bøhren & Åserud fra Torshaug som lager musikken. Det er bra når et et landslag vinner. Gratrulerer Køhn. (Selv om gjennomsnittet på årgangene er litt for høye for nfi)

    tore severin netland fiksjonogfakta.no som har nettpremiere med offer eller spion? 9. desember….

Legg igjen en kommentar

MENY