– Vi må bygge et støttesystem for fremtiden

– Vi må bygge et støttesystem for fremtiden

Hvis ikke norsk filmbransje tenker nytt, vil den bli redusert til et ledd i næringskjeden for lansering av barnebøker, advarer Cecilie-Stranger-Thorsen. Hun ser til TV og til nettserier som «Con Man» for glimt fra fremtidens fortellings- og lanseringsstrategier.

Foto: Nett-serien «Con Man» viser kraften som ligger i mobiliseringen av fankultur for å finansiere audiovisuelle produksjoner.

For å kunne tenke og skrive om utvikling og distribusjon av film i dag bør man tåle lange perioder med sammenhengende nedtur. Derfor blir jeg ekstra glad når det dukker opp små beskjeder fra fremtiden om å holde ut og ikke gi opp. Som «Con Man», som ble lansert i forrige uke.

Con Man er en fan-finansiert webserie fra den amerikanske manusforfatteren, regissøren og produsenten Joss Whedons utvidede vennegjeng. Den er en slags fiktiv bakomfilm og metakommentar, ettersom handlingen er basert på opplevelsene til seriens skaper Alan Tudyk i kjølvannet av den for tidlig kansellerte tv-serien «Firefly». Søk på «Firefly returns» så får du et innblikk i indignasjonen og gløden i nettsamfunnet som hostet opp 3 millioner dollar gjennom folkefinansieringstjenesten Indiegogo for å se Con Man realiseres.

En slags fan-finansiert fiksjon om fan-kultur, altså. Ja, dette er så internt som det kan få blitt. Og ja, serien er bare ett i rekken av fremelskede prosjekter. Men prosjektet reiser likevel noen interessante spørsmål om fremtidens formater for film, tv og nett.

Gamle mediers logikk

For noen år siden var «Tablån kräver!» mantraet til plansjef Thomas Nilsson i SVT – et slagord som oppsummerer den gamle medielogikken på en utmerket måte. En kringkaster har en konsesjon som skal oppfylles, konkretisert i programslot’er som skal fylles. Det finnes dyrt innhold til slotene, som sportssendinger og dramaserier, og det finnes billig innhold for å ha noe å vise når de som bygger landet er på jobb.

Denne produksjonstankegangen ligger også bak når kinosjefer etterspør ti nye barnefilmer i året og papiraviser fyller spaltene med notiser om nyheter som man leste om på nettet for en uke siden.

Formatet krever sitt, og produksjonslinja og støttesystemer er organisert deretter. Litt som et teater som fortsetter å sette opp farser fordi det er det de fast ansatte skuespillerne kan spille.

Nye mediers logikk

Men når innhold ikke er avhengig av en fysisk kinobygning eller en fastsatt konsesjon for å nå ut, så oppstår flere problemer. Det blir problemer med finansieringen, da denne er bundet opp i gammeldags distribusjon, ikke bare i Norge, men i hele Europa. Og det blir problemer med lansering, siden også den er basert på de samme strukturene.

Men det er også knyttet utfordringer til hvordan selve formatene skal fungere. SVT har satt i gang Videosprånget for å eksperimentere med nye fortellerformer for nyheter. Hans G. Andersson er programsjef for SVTi, den interaktive delen av allmennkringkasteren, og han understreker viktigheten av å utvikle ny dramaturgi og nye lanseringsstrategier for innhold på små skjermer.

Ikke overraskende er kringkasterne lengst fremme med å teste nye måter å fortelle på. Dette til tross for at virksomhetene fortsatt er drevet av behovet for rullende innhold på folkets skjermer – og til tross for at vi seere må vente en hel uke på neste episode av Broen, når hele House of Cards ligger ute og er tilgjengelig. (Ja, jeg vet hvorfor, men jeg forstår det likevel ikke).

Filmfeltet er derimot låst, av at kinoene tviholder på sitt såkalte tremåneders vindu for eksklusiv visning av innhold, og av kulturpolitiske mål hvor både adapsjoner og originalfortellinger skal lanseres i det aller dyreste vinduet uten annen lanseringsstrategi enn trikkereklame og medieomtale.

Fortsetter denne utviklingen kommer filmbransjen til å ende som en U-landsindustri, et ledd i næringskjeden for lansering av norske barnebøker.

Alle sitter stille i båten, det er bare litt kjekling mellom NFI og NRK om hvem som burde betale og bestemme. Det går jo bra med kinofilmen! Ingen diskuterer hvordan norske filmfortellinger kan løsrives fra kinosjefenes tablåtekning og bygge publikum i forkant av kinolansering eller annen lansering. Det er urimelig å be produsentene eksperimentere og ta risikoen, så lenge støttesystemet underbygger de gamle strukturene.

Kanskje burde så mye som 50 prosent av dagens produksjons-støttekroner deles ut langt mer generøst til utvikling og lansering? Og kanskje bør etableringen av en fanbase være en betingelse for fortsatt støtte?

En slik ordning vil halvere antallet langfilmer som får produksjonsstøtte, men jeg tror ikke det er den såkalt smale filmen (kaller vi den fortsatt det?) som vil tape på den. Det er nerdeprosjekter som ruler på nettet, som Con Man. Og det norske mediemarkedet vil fortsatt flomme over av gode kortformater, web-tv, events og podcasts.

Legg igjen en kommentar

– Vi må bygge et støttesystem for fremtiden

– Vi må bygge et støttesystem for fremtiden

Hvis ikke norsk filmbransje tenker nytt, vil den bli redusert til et ledd i næringskjeden for lansering av barnebøker, advarer Cecilie-Stranger-Thorsen. Hun ser til TV og til nettserier som «Con Man» for glimt fra fremtidens fortellings- og lanseringsstrategier.

Foto: Nett-serien «Con Man» viser kraften som ligger i mobiliseringen av fankultur for å finansiere audiovisuelle produksjoner.

For å kunne tenke og skrive om utvikling og distribusjon av film i dag bør man tåle lange perioder med sammenhengende nedtur. Derfor blir jeg ekstra glad når det dukker opp små beskjeder fra fremtiden om å holde ut og ikke gi opp. Som «Con Man», som ble lansert i forrige uke.

Con Man er en fan-finansiert webserie fra den amerikanske manusforfatteren, regissøren og produsenten Joss Whedons utvidede vennegjeng. Den er en slags fiktiv bakomfilm og metakommentar, ettersom handlingen er basert på opplevelsene til seriens skaper Alan Tudyk i kjølvannet av den for tidlig kansellerte tv-serien «Firefly». Søk på «Firefly returns» så får du et innblikk i indignasjonen og gløden i nettsamfunnet som hostet opp 3 millioner dollar gjennom folkefinansieringstjenesten Indiegogo for å se Con Man realiseres.

En slags fan-finansiert fiksjon om fan-kultur, altså. Ja, dette er så internt som det kan få blitt. Og ja, serien er bare ett i rekken av fremelskede prosjekter. Men prosjektet reiser likevel noen interessante spørsmål om fremtidens formater for film, tv og nett.

Gamle mediers logikk

For noen år siden var «Tablån kräver!» mantraet til plansjef Thomas Nilsson i SVT – et slagord som oppsummerer den gamle medielogikken på en utmerket måte. En kringkaster har en konsesjon som skal oppfylles, konkretisert i programslot’er som skal fylles. Det finnes dyrt innhold til slotene, som sportssendinger og dramaserier, og det finnes billig innhold for å ha noe å vise når de som bygger landet er på jobb.

Denne produksjonstankegangen ligger også bak når kinosjefer etterspør ti nye barnefilmer i året og papiraviser fyller spaltene med notiser om nyheter som man leste om på nettet for en uke siden.

Formatet krever sitt, og produksjonslinja og støttesystemer er organisert deretter. Litt som et teater som fortsetter å sette opp farser fordi det er det de fast ansatte skuespillerne kan spille.

Nye mediers logikk

Men når innhold ikke er avhengig av en fysisk kinobygning eller en fastsatt konsesjon for å nå ut, så oppstår flere problemer. Det blir problemer med finansieringen, da denne er bundet opp i gammeldags distribusjon, ikke bare i Norge, men i hele Europa. Og det blir problemer med lansering, siden også den er basert på de samme strukturene.

Men det er også knyttet utfordringer til hvordan selve formatene skal fungere. SVT har satt i gang Videosprånget for å eksperimentere med nye fortellerformer for nyheter. Hans G. Andersson er programsjef for SVTi, den interaktive delen av allmennkringkasteren, og han understreker viktigheten av å utvikle ny dramaturgi og nye lanseringsstrategier for innhold på små skjermer.

Ikke overraskende er kringkasterne lengst fremme med å teste nye måter å fortelle på. Dette til tross for at virksomhetene fortsatt er drevet av behovet for rullende innhold på folkets skjermer – og til tross for at vi seere må vente en hel uke på neste episode av Broen, når hele House of Cards ligger ute og er tilgjengelig. (Ja, jeg vet hvorfor, men jeg forstår det likevel ikke).

Filmfeltet er derimot låst, av at kinoene tviholder på sitt såkalte tremåneders vindu for eksklusiv visning av innhold, og av kulturpolitiske mål hvor både adapsjoner og originalfortellinger skal lanseres i det aller dyreste vinduet uten annen lanseringsstrategi enn trikkereklame og medieomtale.

Fortsetter denne utviklingen kommer filmbransjen til å ende som en U-landsindustri, et ledd i næringskjeden for lansering av norske barnebøker.

Alle sitter stille i båten, det er bare litt kjekling mellom NFI og NRK om hvem som burde betale og bestemme. Det går jo bra med kinofilmen! Ingen diskuterer hvordan norske filmfortellinger kan løsrives fra kinosjefenes tablåtekning og bygge publikum i forkant av kinolansering eller annen lansering. Det er urimelig å be produsentene eksperimentere og ta risikoen, så lenge støttesystemet underbygger de gamle strukturene.

Kanskje burde så mye som 50 prosent av dagens produksjons-støttekroner deles ut langt mer generøst til utvikling og lansering? Og kanskje bør etableringen av en fanbase være en betingelse for fortsatt støtte?

En slik ordning vil halvere antallet langfilmer som får produksjonsstøtte, men jeg tror ikke det er den såkalt smale filmen (kaller vi den fortsatt det?) som vil tape på den. Det er nerdeprosjekter som ruler på nettet, som Con Man. Og det norske mediemarkedet vil fortsatt flomme over av gode kortformater, web-tv, events og podcasts.

Legg igjen en kommentar

MENY