Med is i magen – Sanna Lenken om jenter, skøyter, mat og idealer

Med is i magen – Sanna Lenken om jenter, skøyter, mat og idealer

– Alt i denne filmen henger sammen med å være jente. Eller bli jente, egentlig, sier den svenske filmskaperen Sanna Lenken. I «Min lille søster» ga hun uten å vite det hovedrollen til Erland Josephsons barnebarn.

Sanna Lenkens debutfilm Min lille søster vant Krystallbjørnen (for beste film for ungdom) under filmfestivalen i Berlin tidligere i år, og har fått strålende kritikker i norske aviser. Hovedpersoner er to søstre som hver på sin måte strever med å vokse opp. Storesøster Katja (Amy Deasismont) vil bli isprinsesse, selv om det medfører beinhard trening og et usunt forhold til mat. Lillesøster Stella (Rebecka Josephson) beundrer og misunner henne, men må aksle et stort ansvar når hun er den første som skjønner at noe er galt.

Filmens tittel er tvetydig, for hvem er egentlig den lille søsteren? Er det tolvåringen Stella, som vi opplever hendelsene gjennom, eller sekstenåringen Amy, som fysisk sett tar stadig mindre plass, men som preger familien med problemene sine? Å utforske familiedynamikken var viktig for regissøren.

– Spiseforstyrrelser er sentralt i filmen, fordi den handler om å vokse opp som jente. Men det finnes likheter til andre typer misbruk, som alkohol. Det handler om at noe i familien blir mørkt og stygt, noe et barn må takle ved å ta på seg en voksen rolle, sier Sanna Lenken.

Det viste seg å bli en stor utfordring å finne to unge jenter som kunne bære de krevende rollene. Det var langtfra gitt at valget skulle falle på en popstjerne og barnebarnet til en av Ingmar Bergmans yndlingsskuespillere.

– Stella var jo nødt til å være så himla bra. Da jeg skrev manus tenkte jeg ikke så langt, men da vi begynte å lete slo det meg: Hvorfor har jeg skrevet en film som bygger på at jeg skal finne et barn som er verdens mest fantastiske skuespiller? Om hun ikke var bra kom jo filmen til å bli dårlig!

Stella-og-Katja

En kjendis på laget

I utgangspunktet ønsket Lenken seg ukjente skuespillere.

– Vi lette og lette. Det kjentes som om vi besøkte hver eneste ishall i Sverige. Vi hadde permer på kontoret med omtrent alle landets kunstløperjenter.

Etter hvert lette de bredere, med annonser i avisene. Dermed fikk de en henveldelse fra svensk-britiske Amy Deasismont, bedre kjent som barnestjernen Amy Diamond. Hennes første hit What’s in It for Me (2005) ble spilt inn da hun bare var tretten år, og gjorde det godt også i Norge. Siden har Amy Diamond både vært programleder og spilt i dramaserier for barn på SVT. Blant annet spilte hun isprinsesse i julekalenderen 2006, fordi hun hadde drevet med kunstløp som barn.

– Det var nok derfor hun tok kontakt. Vi hadde skrevet i annonsen at skuespilleren «gjerne» kunne ha kunstløpsbakgrunn, men det var ingen forutsetning. Jeg var skeptisk til Amy, for i mediene virket hun så glad og harmonisk. Helt ærlig hadde jeg fordommer, og trodde ikke at hun ville være noen god skuespiller. Men casteren min ville prøve, og på prøvefilmen kjente jeg henne knapt igjen. Jeg hadde sett mange gjøre den scenen, hvor Katja skal bli hysterisk over at Stella har spist et egg hun selv hadde spart. Jeg så med en gang at Amy var bedre enn noen av de hundrevis av andre jentene jeg hadde sett. Hun var ikke forfengelig, men åpnet seg virkelig, og ville gjøre rollen så autentisk som mulig.

Katja-fortvilet

Desperately seeking Stella

Med Amy på laget ble resten av rollene besatt. Med ett unntak: Halvannen måned før innspilling var rollen som lillesøster Stella ennå ledig.

– Da fikk vi et tips om Rebecka, og samtidig fant vi et par andre som virket bra. Men ingen var like bra som henne, så jeg er glad og takknemlig for at hun ble med.

Rebecka er jo barnebarnet til Erland Josephson?

– Ja, men det visste vi ikke da vi tilbød henne rollen. Riktignok husker jeg at det var noe fascinerende ved ansiktet. Hun har brune øyne og rødt hår, og jeg hørte knapt hva hun sa under prøvefilmingen, for jeg kunne ikke slutte å se.

Hun likner litt på bestefaren?

– Ja, nå kan jeg se det. Men da vi endelig hadde bestemt oss var vi overlykkelige. Vi gikk ut og drakk øl og alt kjentes så lett. Men da vi ringte moren svarte hun ikke ja med en gang. De var i ferd med å feire en jødisk høytid, og hun sa: «Jeg rekker ikke å snakke med dere nå, jeg ringer på mandag.» Det syntes jeg var et dårlig tegn. Den mandagen lot hun ikke høre fra seg, og vi våget ikke helt å ringe. Da kom jeg til å tenke på etternavnet. Kunne Rebecka være i slekt med Erland Josephson? Vi googlet og fant et bilde av faren, som vi visste at het Ludvig. Og «Ludde» var sønn av Erland Josephson. Vi skjønte at dette ikke nødvendigvis var bra for oss. De visste jo hva en filminnspilling var, og kom ikke til å tenke som noen foreldre ville ha gjort: Hurra, barnet mitt får spille i en film!

Stella-og-Katja-forfra

Bergmans forbannelse

De bange anelsene viste seg å stemme. Foreldrene var skeptiske.

– Moren Ann var selv skuespiller, og Ludvig var ikke så glad i filminnspillinger, for han hadde vært med faren da han var liten. I dag er han selv radioteaterregissør, men film oppfattet han som litt for hierarkisk og tøft. Han hadde jo ikke vært med på mine filmer, da. Ingmar Bergman var kanskje noe annet…

Jeg tipper det var ganske annerledes!

– Haha. Ja, antakelig. Men det var andre ting også. Innspillingen skulle vare i sju uker, ville Rebecka greie det? Det var også en tøff rolle, ville hun takle det psykisk? De brukte et par-tre uker på å bestemme seg.

Hvilken thriller!

– Ja, vi vurderte alvorlig å legge ned filmen. Nå hadde jeg jo sett Rebecka og visste hva hun var i stand til, ikke minst sammen med Amy. Det kjentes umulig å finne noen som var like bra på en knapp måned. Til slutt ville moren møte meg, og heldigvis kom vi godt overens. Men hun hadde mange krav. Rebecka skulle aldri jobbe mer enn sju timer per dag, og ingen netter. Foreldrene skulle bli med til Göteborg og bo der sammen med henne, og hun skulle ha guvernante. Så det var mye å forholde seg til. Men til slutt ble svaret ja!

Stella-med-hjelm

Bambi på isen

Den neste utfordringen handlet om skøyter.

– Det var helt fryktelig å spille inn på isen! Bare det å finne en ishall var vanskelig, siden vi trengte å være der i åtte dager. Men det største problemet var lyden. Det gjallet så mye. Du kunne knapt høre hva personen ved siden av deg sa. Så fort det kom statister med skøyter på isen ble det umulig. Den siste innspillingsdagen var alle utslitt, forteller Lenken.

Filmen er spilt inn i Göteborg, med unntak av kunstløpsopptakene, som ble gjort i en ishall på øya Tjörn, fem mil lenger nord.

– Det var den eneste hallen som ville ta imot oss. Den er drevet av en ildsjel som hjalp oss med å fjerne all reklame og gjøre isen helt hvit. Han hjalp oss også å skaffe statister. Vi bygget en innretning til kameraet, slik at to hockeyspillere kunne skyve rundt på fotografen. De skulle kjøre i en ring av barn som gikk på skøyter, og måtte unngå å krasje. Jeg var veldig redd for at noen skulle skade seg alvorlig.

Stella-mfl-på-benken

Dramatikk og kvinnelighet

Størst var utfordringen for de unge skuespillerne. Rebecka Josephson hadde ikke stått på skøyter før, og måtte trene mye. Amy gjorde alle kunstløpsscenene selv, på tross av at de hadde en stuntperson i bakhånd. Hun fikk et par russiske trenere, som hjalp henne med det hun ikke kunne fra før. Hun ble også nødt til å bytte dialekt.

– Amy gikk bra på skøyter fra før, men måtte trene på enkelte piruetter og å bremse på en proff måte. Det ble nok litt mye hardtrening, for til slutt ringte hun og sa: «Sanna, jeg orker ikke mer. Nå er det jo dialekten også…» Jeg hadde ikke forstått hvor hardt det var. Man kan jo ikke trene mer enn et visst antall timer per dag. Det forsto jeg etterpå, mens vi spilte inn. Etter åtte timer er du jo helt kvalm. Og det er lett å bli syk, siden ishallen er kald og det var sommervarmt ute. Så Amy har virkelig kjempet. Hun har gjort en De Niro, ordentlig method acting. Jeg merket at hun er ei prestasjonsjente, som rollefiguren.

Valget av kunstløp handlet om dramatikk, men også om kvinnelighet.

– Mange kunstløpsfilmer bruker malen om den stygge andungen som blir prinsesse. Det hadde jeg lyst til å endre på. Stereotypien av ei jente som driver med kunstløp likner veldig på en stereotypi om kvinnelighet. Det kreves både kondisjon og styrke, men kunstløperjenta er først og fremst behagelig, pen for øyet, objektivisert. Det er mange som drømmer om å se slik ut. Også miljøet kjentes utfordrende: Det er noe med isen, lyden av skøyter, og at man kan falle. Det blir stygt og rått, en kontrast til det vakre og skjøre.

Katja-på-isen

Blikket et barn kan gi

Regissøren har selv erfaring med spiseforstyrrelser, fra hun var seksten til tjue år.

– Jeg drev med dans, ikke kunstløp. Men det var da jeg ble syk. Selv om det ikke var den eneste grunnen. Jeg ble veldig opptatt av å prestere, nærmest besatt.

For et par år siden lagde hun en kortfilm, Äta lunch (2013), om anorektikerens kvalme og angst i møtet med en tallerken kjøttboller og potetmos. Hovedpersonene er unge jenter på en klinikk for spiseforstyrrelser, og filmen er basert på en virkelig hendelse. Kortfilmen blir fortalt gjennom en syk persons blikk, og planen var å gjøre det samme i spillefilmen. Men etter en en samtale med sin egen lillesøster kom Sanna Lenken på andre tanker.

– Jeg spurte hvordan det hadde vært for henne da jeg var syk, og hun sa at hun hadde vært så redd for at jeg skulle dø. Det fikk meg til å tenke at lillesøsteren burde være hovedpersonen i filmen. Dels ble det lettere å få distanse til stoffet, dels syntes jeg at den nye synsvinkelen utvidet historien. Den åpnet for en større fortelling om hvordan det er å vokse opp som jente. Jeg kunne speile søstrene i hverandre, og legge noe av meg selv i hver av dem. På den måten ble det også morsommere å skrive. Blikket et barn kan gi, dette litt naive blikket, gjorde det mulig å få inn en dose humor.

Stella-med-hånden

Om å begrense seg selv

Forholdet mellom søstrene er like viktig i filmen som spiseforstyrrelsene. Lenken ønsket at de to skulle ha en intimitet mellom seg, en kjærlighet med skarpe kanter. Stella beundrer jo Katja, men viser også en egen styrke til å se hva som er rett og galt. Slik sett blir hun en alternativ rollemodell til Katjas selvskading.

– Jeg tenkte mye på dette da jeg lette etter en som kunne spille Stella. Det var så mye jeg ville med henne. Hun måtte være sterk, men også skjør. Det måtte absolutt ikke bli slik at hun bare betraktet, hun måtte ha kraft og integritet. Mange kan nok kjenne seg igjen i Stella, og identifisere seg med henne. I begynnelsen er hun grenseløs og fri. Men så begynner hun å begrense seg, utfra idealet alle later til å hylle. Men det er et sykt ideal. Alt i filmen henger sammen med hva det innebærer å være jente. Eller bli jente, egentlig.

Også Rebecka Josephson syntes Stella var modig.

– Rebecka sa til meg at Stella våger ting hun selv kanskje ikke ville ha gjort. Som når hun er er på fest med vennene sine, og nekter å drikke. Hun tilpasser seg ikke alltid, men sier hva hun mener. Slik kunne jeg også være som barn, men da jeg ble tenåring endret det seg. Jeg hadde elsket å ta plass og si hva jeg mente, men så begynte jeg å merke at det ikke var attraktivt. Ingen ble forelsket i meg hvis jeg var slik, så jeg var nødt til å bli mer lavmælt. Det handlet om mye mer enn kropp. Det var så mye som var feil.

Stella-og-Katja-krangel

Hva kan foreldre gjøre?

Foreldrene til Katja og Stella spilles av erfarne skuespillere, Annika Hallin (som hadde hovedrollen i Sara Johnsens Vinterkyss) og Henrik Norlén. I filmen mener de det godt, men forstår ikke alltid hva som er best å gjøre.

– De er litt basert på mine egne foreldre. Kanskje litt naive, men veldig gode.

Har du noen råd til foreldre i samme situasjon?

– Foreldrene til den som får spiseforstyrrelser har mye ansvar. Jeg forstår hvor maktesløs man kan bli. Men jeg tror det er altfor vanlig å bare fokusere på maten, fordi man er redd. «Du må jo spise! Du dør om du ikke spiser!» Jeg tror det er bedre å spørre: Hva føler du? Hvordan har du det egentlig? Som oftest blir jo svaret: «Jeg har det bra!» Kanskje må du spørre tretti ganger, for å bryte ned motstanden. Men det gjelder å fortsette å spørre, og prate om følelsene. Å bare fokusere på maten tror jeg er et stort feilgrep. Mine foreldre gjorde det også. Det var nesten bare prat om mat.

Men hadde du villet snakket med dem?

– Nei, det hadde jeg sikkert ikke først. Men det er derfor man ikke må gi seg. Og så må man jo søke hjelp, hvis det går for langt. Det kan også hjelpe å spørre: Før du ble syk, hva likte du å gjøre? Mange som har spiseforstyrrelser er jo ganske kreative. Det var det som hjalp meg, å finne noe jeg hadde lyst til å gjøre. Jeg ble hjulpet av min egen kreativitet. Men det er skummelt, for det kan ta lang tid å bli frisk. Jeg greide meg jo tross alt ganske bra.

Familiedrama-på-kjøkken

Internett og moderskap

Sanna Lenken har allerede flere nye prosjekter på gang. Først skal hun lage en novellefilm for TV, basert på et tegneseriealbum av Hanna Gustavsson. Finansieringen kommer fra den støtteordningen Moving Sweden, som er et samarbeid mellom SVT, Svensk Filminstitutt og regionale aktører, og særlig rettes inn mot nye formater.

Nattbarn handler om to fjortenårige jenter som oppdager sin seksualitet, delvis gjennom internett. Jeg vil si det er en feministisk serie. Det skal bli gøy å filmatisere den. Jeg elsker tegneserier! På et tidspunkt ville jeg selv bli serietegner, faktisk søkte jeg serietegnerskolen i Malmö og kom inn. Men da hadde jeg allerede begynt med film, og takket nei. Tegneserier er inspirerende, og ofte friere enn jeg synes jeg kan være innen film. Flere svenske jenter har lagd serier som er blitt til film og teater.

Et annet prosjekt er utkastet til en spillefilm, denne gangen uten barn i hovedrollen.

– Filmen skal handle om moderskap. Jeg er selv nylig blitt mor, så først var jeg inne på at moren skulle være i min alder. Men det er også deilig å kunne distansere seg, så nå tenker jeg mer i retning av en kvinne på førtifem-femti år. Og hun skal ha en tenåringsdatter. Jeg liker fortsatt dette med to kvinner som kan speile hverandre, sier Sanna Lenken.

Legg igjen en kommentar

Med is i magen – Sanna Lenken om jenter, skøyter, mat og idealer

Med is i magen – Sanna Lenken om jenter, skøyter, mat og idealer

– Alt i denne filmen henger sammen med å være jente. Eller bli jente, egentlig, sier den svenske filmskaperen Sanna Lenken. I «Min lille søster» ga hun uten å vite det hovedrollen til Erland Josephsons barnebarn.

Sanna Lenkens debutfilm Min lille søster vant Krystallbjørnen (for beste film for ungdom) under filmfestivalen i Berlin tidligere i år, og har fått strålende kritikker i norske aviser. Hovedpersoner er to søstre som hver på sin måte strever med å vokse opp. Storesøster Katja (Amy Deasismont) vil bli isprinsesse, selv om det medfører beinhard trening og et usunt forhold til mat. Lillesøster Stella (Rebecka Josephson) beundrer og misunner henne, men må aksle et stort ansvar når hun er den første som skjønner at noe er galt.

Filmens tittel er tvetydig, for hvem er egentlig den lille søsteren? Er det tolvåringen Stella, som vi opplever hendelsene gjennom, eller sekstenåringen Amy, som fysisk sett tar stadig mindre plass, men som preger familien med problemene sine? Å utforske familiedynamikken var viktig for regissøren.

– Spiseforstyrrelser er sentralt i filmen, fordi den handler om å vokse opp som jente. Men det finnes likheter til andre typer misbruk, som alkohol. Det handler om at noe i familien blir mørkt og stygt, noe et barn må takle ved å ta på seg en voksen rolle, sier Sanna Lenken.

Det viste seg å bli en stor utfordring å finne to unge jenter som kunne bære de krevende rollene. Det var langtfra gitt at valget skulle falle på en popstjerne og barnebarnet til en av Ingmar Bergmans yndlingsskuespillere.

– Stella var jo nødt til å være så himla bra. Da jeg skrev manus tenkte jeg ikke så langt, men da vi begynte å lete slo det meg: Hvorfor har jeg skrevet en film som bygger på at jeg skal finne et barn som er verdens mest fantastiske skuespiller? Om hun ikke var bra kom jo filmen til å bli dårlig!

Stella-og-Katja

En kjendis på laget

I utgangspunktet ønsket Lenken seg ukjente skuespillere.

– Vi lette og lette. Det kjentes som om vi besøkte hver eneste ishall i Sverige. Vi hadde permer på kontoret med omtrent alle landets kunstløperjenter.

Etter hvert lette de bredere, med annonser i avisene. Dermed fikk de en henveldelse fra svensk-britiske Amy Deasismont, bedre kjent som barnestjernen Amy Diamond. Hennes første hit What’s in It for Me (2005) ble spilt inn da hun bare var tretten år, og gjorde det godt også i Norge. Siden har Amy Diamond både vært programleder og spilt i dramaserier for barn på SVT. Blant annet spilte hun isprinsesse i julekalenderen 2006, fordi hun hadde drevet med kunstløp som barn.

– Det var nok derfor hun tok kontakt. Vi hadde skrevet i annonsen at skuespilleren «gjerne» kunne ha kunstløpsbakgrunn, men det var ingen forutsetning. Jeg var skeptisk til Amy, for i mediene virket hun så glad og harmonisk. Helt ærlig hadde jeg fordommer, og trodde ikke at hun ville være noen god skuespiller. Men casteren min ville prøve, og på prøvefilmen kjente jeg henne knapt igjen. Jeg hadde sett mange gjøre den scenen, hvor Katja skal bli hysterisk over at Stella har spist et egg hun selv hadde spart. Jeg så med en gang at Amy var bedre enn noen av de hundrevis av andre jentene jeg hadde sett. Hun var ikke forfengelig, men åpnet seg virkelig, og ville gjøre rollen så autentisk som mulig.

Katja-fortvilet

Desperately seeking Stella

Med Amy på laget ble resten av rollene besatt. Med ett unntak: Halvannen måned før innspilling var rollen som lillesøster Stella ennå ledig.

– Da fikk vi et tips om Rebecka, og samtidig fant vi et par andre som virket bra. Men ingen var like bra som henne, så jeg er glad og takknemlig for at hun ble med.

Rebecka er jo barnebarnet til Erland Josephson?

– Ja, men det visste vi ikke da vi tilbød henne rollen. Riktignok husker jeg at det var noe fascinerende ved ansiktet. Hun har brune øyne og rødt hår, og jeg hørte knapt hva hun sa under prøvefilmingen, for jeg kunne ikke slutte å se.

Hun likner litt på bestefaren?

– Ja, nå kan jeg se det. Men da vi endelig hadde bestemt oss var vi overlykkelige. Vi gikk ut og drakk øl og alt kjentes så lett. Men da vi ringte moren svarte hun ikke ja med en gang. De var i ferd med å feire en jødisk høytid, og hun sa: «Jeg rekker ikke å snakke med dere nå, jeg ringer på mandag.» Det syntes jeg var et dårlig tegn. Den mandagen lot hun ikke høre fra seg, og vi våget ikke helt å ringe. Da kom jeg til å tenke på etternavnet. Kunne Rebecka være i slekt med Erland Josephson? Vi googlet og fant et bilde av faren, som vi visste at het Ludvig. Og «Ludde» var sønn av Erland Josephson. Vi skjønte at dette ikke nødvendigvis var bra for oss. De visste jo hva en filminnspilling var, og kom ikke til å tenke som noen foreldre ville ha gjort: Hurra, barnet mitt får spille i en film!

Stella-og-Katja-forfra

Bergmans forbannelse

De bange anelsene viste seg å stemme. Foreldrene var skeptiske.

– Moren Ann var selv skuespiller, og Ludvig var ikke så glad i filminnspillinger, for han hadde vært med faren da han var liten. I dag er han selv radioteaterregissør, men film oppfattet han som litt for hierarkisk og tøft. Han hadde jo ikke vært med på mine filmer, da. Ingmar Bergman var kanskje noe annet…

Jeg tipper det var ganske annerledes!

– Haha. Ja, antakelig. Men det var andre ting også. Innspillingen skulle vare i sju uker, ville Rebecka greie det? Det var også en tøff rolle, ville hun takle det psykisk? De brukte et par-tre uker på å bestemme seg.

Hvilken thriller!

– Ja, vi vurderte alvorlig å legge ned filmen. Nå hadde jeg jo sett Rebecka og visste hva hun var i stand til, ikke minst sammen med Amy. Det kjentes umulig å finne noen som var like bra på en knapp måned. Til slutt ville moren møte meg, og heldigvis kom vi godt overens. Men hun hadde mange krav. Rebecka skulle aldri jobbe mer enn sju timer per dag, og ingen netter. Foreldrene skulle bli med til Göteborg og bo der sammen med henne, og hun skulle ha guvernante. Så det var mye å forholde seg til. Men til slutt ble svaret ja!

Stella-med-hjelm

Bambi på isen

Den neste utfordringen handlet om skøyter.

– Det var helt fryktelig å spille inn på isen! Bare det å finne en ishall var vanskelig, siden vi trengte å være der i åtte dager. Men det største problemet var lyden. Det gjallet så mye. Du kunne knapt høre hva personen ved siden av deg sa. Så fort det kom statister med skøyter på isen ble det umulig. Den siste innspillingsdagen var alle utslitt, forteller Lenken.

Filmen er spilt inn i Göteborg, med unntak av kunstløpsopptakene, som ble gjort i en ishall på øya Tjörn, fem mil lenger nord.

– Det var den eneste hallen som ville ta imot oss. Den er drevet av en ildsjel som hjalp oss med å fjerne all reklame og gjøre isen helt hvit. Han hjalp oss også å skaffe statister. Vi bygget en innretning til kameraet, slik at to hockeyspillere kunne skyve rundt på fotografen. De skulle kjøre i en ring av barn som gikk på skøyter, og måtte unngå å krasje. Jeg var veldig redd for at noen skulle skade seg alvorlig.

Stella-mfl-på-benken

Dramatikk og kvinnelighet

Størst var utfordringen for de unge skuespillerne. Rebecka Josephson hadde ikke stått på skøyter før, og måtte trene mye. Amy gjorde alle kunstløpsscenene selv, på tross av at de hadde en stuntperson i bakhånd. Hun fikk et par russiske trenere, som hjalp henne med det hun ikke kunne fra før. Hun ble også nødt til å bytte dialekt.

– Amy gikk bra på skøyter fra før, men måtte trene på enkelte piruetter og å bremse på en proff måte. Det ble nok litt mye hardtrening, for til slutt ringte hun og sa: «Sanna, jeg orker ikke mer. Nå er det jo dialekten også…» Jeg hadde ikke forstått hvor hardt det var. Man kan jo ikke trene mer enn et visst antall timer per dag. Det forsto jeg etterpå, mens vi spilte inn. Etter åtte timer er du jo helt kvalm. Og det er lett å bli syk, siden ishallen er kald og det var sommervarmt ute. Så Amy har virkelig kjempet. Hun har gjort en De Niro, ordentlig method acting. Jeg merket at hun er ei prestasjonsjente, som rollefiguren.

Valget av kunstløp handlet om dramatikk, men også om kvinnelighet.

– Mange kunstløpsfilmer bruker malen om den stygge andungen som blir prinsesse. Det hadde jeg lyst til å endre på. Stereotypien av ei jente som driver med kunstløp likner veldig på en stereotypi om kvinnelighet. Det kreves både kondisjon og styrke, men kunstløperjenta er først og fremst behagelig, pen for øyet, objektivisert. Det er mange som drømmer om å se slik ut. Også miljøet kjentes utfordrende: Det er noe med isen, lyden av skøyter, og at man kan falle. Det blir stygt og rått, en kontrast til det vakre og skjøre.

Katja-på-isen

Blikket et barn kan gi

Regissøren har selv erfaring med spiseforstyrrelser, fra hun var seksten til tjue år.

– Jeg drev med dans, ikke kunstløp. Men det var da jeg ble syk. Selv om det ikke var den eneste grunnen. Jeg ble veldig opptatt av å prestere, nærmest besatt.

For et par år siden lagde hun en kortfilm, Äta lunch (2013), om anorektikerens kvalme og angst i møtet med en tallerken kjøttboller og potetmos. Hovedpersonene er unge jenter på en klinikk for spiseforstyrrelser, og filmen er basert på en virkelig hendelse. Kortfilmen blir fortalt gjennom en syk persons blikk, og planen var å gjøre det samme i spillefilmen. Men etter en en samtale med sin egen lillesøster kom Sanna Lenken på andre tanker.

– Jeg spurte hvordan det hadde vært for henne da jeg var syk, og hun sa at hun hadde vært så redd for at jeg skulle dø. Det fikk meg til å tenke at lillesøsteren burde være hovedpersonen i filmen. Dels ble det lettere å få distanse til stoffet, dels syntes jeg at den nye synsvinkelen utvidet historien. Den åpnet for en større fortelling om hvordan det er å vokse opp som jente. Jeg kunne speile søstrene i hverandre, og legge noe av meg selv i hver av dem. På den måten ble det også morsommere å skrive. Blikket et barn kan gi, dette litt naive blikket, gjorde det mulig å få inn en dose humor.

Stella-med-hånden

Om å begrense seg selv

Forholdet mellom søstrene er like viktig i filmen som spiseforstyrrelsene. Lenken ønsket at de to skulle ha en intimitet mellom seg, en kjærlighet med skarpe kanter. Stella beundrer jo Katja, men viser også en egen styrke til å se hva som er rett og galt. Slik sett blir hun en alternativ rollemodell til Katjas selvskading.

– Jeg tenkte mye på dette da jeg lette etter en som kunne spille Stella. Det var så mye jeg ville med henne. Hun måtte være sterk, men også skjør. Det måtte absolutt ikke bli slik at hun bare betraktet, hun måtte ha kraft og integritet. Mange kan nok kjenne seg igjen i Stella, og identifisere seg med henne. I begynnelsen er hun grenseløs og fri. Men så begynner hun å begrense seg, utfra idealet alle later til å hylle. Men det er et sykt ideal. Alt i filmen henger sammen med hva det innebærer å være jente. Eller bli jente, egentlig.

Også Rebecka Josephson syntes Stella var modig.

– Rebecka sa til meg at Stella våger ting hun selv kanskje ikke ville ha gjort. Som når hun er er på fest med vennene sine, og nekter å drikke. Hun tilpasser seg ikke alltid, men sier hva hun mener. Slik kunne jeg også være som barn, men da jeg ble tenåring endret det seg. Jeg hadde elsket å ta plass og si hva jeg mente, men så begynte jeg å merke at det ikke var attraktivt. Ingen ble forelsket i meg hvis jeg var slik, så jeg var nødt til å bli mer lavmælt. Det handlet om mye mer enn kropp. Det var så mye som var feil.

Stella-og-Katja-krangel

Hva kan foreldre gjøre?

Foreldrene til Katja og Stella spilles av erfarne skuespillere, Annika Hallin (som hadde hovedrollen i Sara Johnsens Vinterkyss) og Henrik Norlén. I filmen mener de det godt, men forstår ikke alltid hva som er best å gjøre.

– De er litt basert på mine egne foreldre. Kanskje litt naive, men veldig gode.

Har du noen råd til foreldre i samme situasjon?

– Foreldrene til den som får spiseforstyrrelser har mye ansvar. Jeg forstår hvor maktesløs man kan bli. Men jeg tror det er altfor vanlig å bare fokusere på maten, fordi man er redd. «Du må jo spise! Du dør om du ikke spiser!» Jeg tror det er bedre å spørre: Hva føler du? Hvordan har du det egentlig? Som oftest blir jo svaret: «Jeg har det bra!» Kanskje må du spørre tretti ganger, for å bryte ned motstanden. Men det gjelder å fortsette å spørre, og prate om følelsene. Å bare fokusere på maten tror jeg er et stort feilgrep. Mine foreldre gjorde det også. Det var nesten bare prat om mat.

Men hadde du villet snakket med dem?

– Nei, det hadde jeg sikkert ikke først. Men det er derfor man ikke må gi seg. Og så må man jo søke hjelp, hvis det går for langt. Det kan også hjelpe å spørre: Før du ble syk, hva likte du å gjøre? Mange som har spiseforstyrrelser er jo ganske kreative. Det var det som hjalp meg, å finne noe jeg hadde lyst til å gjøre. Jeg ble hjulpet av min egen kreativitet. Men det er skummelt, for det kan ta lang tid å bli frisk. Jeg greide meg jo tross alt ganske bra.

Familiedrama-på-kjøkken

Internett og moderskap

Sanna Lenken har allerede flere nye prosjekter på gang. Først skal hun lage en novellefilm for TV, basert på et tegneseriealbum av Hanna Gustavsson. Finansieringen kommer fra den støtteordningen Moving Sweden, som er et samarbeid mellom SVT, Svensk Filminstitutt og regionale aktører, og særlig rettes inn mot nye formater.

Nattbarn handler om to fjortenårige jenter som oppdager sin seksualitet, delvis gjennom internett. Jeg vil si det er en feministisk serie. Det skal bli gøy å filmatisere den. Jeg elsker tegneserier! På et tidspunkt ville jeg selv bli serietegner, faktisk søkte jeg serietegnerskolen i Malmö og kom inn. Men da hadde jeg allerede begynt med film, og takket nei. Tegneserier er inspirerende, og ofte friere enn jeg synes jeg kan være innen film. Flere svenske jenter har lagd serier som er blitt til film og teater.

Et annet prosjekt er utkastet til en spillefilm, denne gangen uten barn i hovedrollen.

– Filmen skal handle om moderskap. Jeg er selv nylig blitt mor, så først var jeg inne på at moren skulle være i min alder. Men det er også deilig å kunne distansere seg, så nå tenker jeg mer i retning av en kvinne på førtifem-femti år. Og hun skal ha en tenåringsdatter. Jeg liker fortsatt dette med to kvinner som kan speile hverandre, sier Sanna Lenken.

Legg igjen en kommentar

MENY