La Saga være i fred!

La Saga være i fred!

Jeg elsker Saga Norén som karikatur. På dager med mange arbeidsmøter er hun den reneste revenge-fantasi for meg: hun oppfører seg slik jeg hadde gjort om ikke de sosiale omkostningene var for store.

Den dysfunksjonelle kvinnelige etterforskeren er i ferd med å bli en like stor klisje som cowboyen i solnedgangen. Hun har et ødelagt familieliv eller er barnløs. Hun er promiskuøs. Hun er hyperrasjonell og -intelligent, syns det er vanskelig å snakke om følelser og har gjerne en diagnose. Hun er… nesten som en mann – derfor er hun briljant. Og ensom.

I dag har kjønnskoverskridende uttrykk blitt mainstream og feires. I Pride-parader, i populærkulturen, i måten vi tenker og snakker omkring kjønn. Alle unntatt nettroll og KrF syns at Caitlyn Jenner har blitt «utrolig vakker» som kvinne og at folk må få lov til å være seg selv.

SAGA OG DET SOSIALE

Men det er ingen som feirer Saga Norén. Snarere har vi en tendens til å lese henne som en tragedie, som et halvt menneske og en uforløst kvinne, fanget i sitt hode av en sykdom det bare hintes til (danske seere syntes å innledningsvis se henne som helt vanlig svensk kvinne, uten humor, men nå synes det å råde skandinavisk enighet om at hun har en diagnose).

Saga rolle, den ensomme detektiven er naturligvis allerede en klisje. Malteserfalkens Sam Spade og Detective Andy Sipwicz i NYPD Blue var ikke særlig sosialt veltilpasset heller. Men de fikk i det minste arbeidsro.

Saga kan knapt hente seg en kopp kaffe uten at en velmenende kollega påtvinger henne en «kram».

I den første sesongen var Sagas sære personlighetstrekk nærmest en egen karakter – de fikk en sentral funksjon i sluttscenen, hvor Sagas manglende evne til å lyve gjør at Martin nesten blir en drapsmann (hun rekker å skadeskyte ham før han dreper Jens, sønnens morder).

Saga forsøker å lyve. Hun mangler ikke følelser, hun bryr seg om Martin. Men de sosiale konvensjonene er mindre viktige for henne enn fakta.

Å ikke forstå og respektere sosiale konvensjoner gjør det nærmest umulig å inngå i en mengde sosiale sammenhenger: arbeid, vennskap, familieliv. Men Saga har lært seg å leve blant andre mennesker gjennom å akseptere og memorere kodene for sosialt samvær. Hun ber om unnskyldning når hun forstår at hun har såret noen. Hun har sin helt egen form for forhør for å tilfredsstille folks behov for smalltalk. Hun holder ut at folk ikke respekterer henne tilbake, fordi det er hun som er annerledes.

SAGAS TRAGEDIE

Saga forstår funksjonen av sosialt samvær bedre enn det vi andre gjør. Hun forstår at det består av en rekke transaksjoner. Hun kan bare ikke delta i dette samværet på samme måte som oss andre, fordi hun forstår ikke subtilitet og timing.

Sagas personlighet hadde ikke spilt så stor rolle om det ikke nettopp var fordi hun er kvinne. Det er jo kvinner som skal kunne multitaske og sympatisere og kommunisere. I Broen er det en kastrert macho som er den følelsdrevne, med bunnløst behov for bekreftelse.

Sagas karakter utvikler seg faktisk, på tross av at Sofia Hélins kroppsliggjørelse bare blir stivere og stivere utover sesongene. Hun forsøker å ha en kjæreste. Hun knytter vennskapsbånd med Martin – før hun i sesong 2 angir ham for mordet av Jens.

På tross av utvikling kan Saga Norén ikke endre sin skjebne – eller Martins. Som i en gresk tragedie felles hun av sin egen karakter og setter sin eneste venn i fengsel, for et mord vi seere gjerne vil unnskylde. Det er hjerteskjærende, og det fungerer nettopp fordi hun er en karikatur.

Jeg elsker Saga som karikatur. På dager med mange arbeidsmøter er hun den reneste revenge-fantasi for meg: hun oppfører seg slik jeg hadde gjort om ikke de sosiale omkostningene var for store. Og jeg blir like irritert på kommentatorer som syns hun er «for stereotyp» som jeg blir på hennes emosjonelt terroriserende kollegaer.

Saga har det fint. La henne være i fred.

 

Les Cecilie Stranger-Thorsens tidligere innlegg

Stranger-Thorsen arbeider med innovasjonsprosesser i kulturlivet i sitt Malmö-baserte firma STRANGER. Hun har to kjærligheter: historiefortelling og internett. 

1 kommentar til La Saga være i fred!

  1. Enig med skribenten, langt på vei, men ordene «karikatur» og «klisje» er ikke spesielt treffende. Saga er en veldig tydelig karakter som rendyrker bildet av den strengt fokuserte etterforskeren uten fungerende privatliv, og tydeliggjør gjennom inkompetanse de sosiale konvensjonene vi alle er underlagt. At hun er kvinne forsterker selvfølgelig bare effekten – det finnes mannlige forbilder – Peter Falks «Columbo» er et slående eksempel – og vi blir minnet om at kjønnene har forskjellige handlingsrom. Først og fremst framstår imidlertid Saga som et individ, et begavet, skadet og tydelig sårbart menneske som kjemper for å finne sin plass i verden, framragende framstilt at Sofia Helin. En bragd! Klisjeen er fortsatt den passivt beundrende, dekorative kvinnelige assistenten. Det er mye å gå på. Heia Saga! Sesong 3 er veldig lovende så langt.

Legg igjen en kommentar

La Saga være i fred!

La Saga være i fred!

Jeg elsker Saga Norén som karikatur. På dager med mange arbeidsmøter er hun den reneste revenge-fantasi for meg: hun oppfører seg slik jeg hadde gjort om ikke de sosiale omkostningene var for store.

Den dysfunksjonelle kvinnelige etterforskeren er i ferd med å bli en like stor klisje som cowboyen i solnedgangen. Hun har et ødelagt familieliv eller er barnløs. Hun er promiskuøs. Hun er hyperrasjonell og -intelligent, syns det er vanskelig å snakke om følelser og har gjerne en diagnose. Hun er… nesten som en mann – derfor er hun briljant. Og ensom.

I dag har kjønnskoverskridende uttrykk blitt mainstream og feires. I Pride-parader, i populærkulturen, i måten vi tenker og snakker omkring kjønn. Alle unntatt nettroll og KrF syns at Caitlyn Jenner har blitt «utrolig vakker» som kvinne og at folk må få lov til å være seg selv.

SAGA OG DET SOSIALE

Men det er ingen som feirer Saga Norén. Snarere har vi en tendens til å lese henne som en tragedie, som et halvt menneske og en uforløst kvinne, fanget i sitt hode av en sykdom det bare hintes til (danske seere syntes å innledningsvis se henne som helt vanlig svensk kvinne, uten humor, men nå synes det å råde skandinavisk enighet om at hun har en diagnose).

Saga rolle, den ensomme detektiven er naturligvis allerede en klisje. Malteserfalkens Sam Spade og Detective Andy Sipwicz i NYPD Blue var ikke særlig sosialt veltilpasset heller. Men de fikk i det minste arbeidsro.

Saga kan knapt hente seg en kopp kaffe uten at en velmenende kollega påtvinger henne en «kram».

I den første sesongen var Sagas sære personlighetstrekk nærmest en egen karakter – de fikk en sentral funksjon i sluttscenen, hvor Sagas manglende evne til å lyve gjør at Martin nesten blir en drapsmann (hun rekker å skadeskyte ham før han dreper Jens, sønnens morder).

Saga forsøker å lyve. Hun mangler ikke følelser, hun bryr seg om Martin. Men de sosiale konvensjonene er mindre viktige for henne enn fakta.

Å ikke forstå og respektere sosiale konvensjoner gjør det nærmest umulig å inngå i en mengde sosiale sammenhenger: arbeid, vennskap, familieliv. Men Saga har lært seg å leve blant andre mennesker gjennom å akseptere og memorere kodene for sosialt samvær. Hun ber om unnskyldning når hun forstår at hun har såret noen. Hun har sin helt egen form for forhør for å tilfredsstille folks behov for smalltalk. Hun holder ut at folk ikke respekterer henne tilbake, fordi det er hun som er annerledes.

SAGAS TRAGEDIE

Saga forstår funksjonen av sosialt samvær bedre enn det vi andre gjør. Hun forstår at det består av en rekke transaksjoner. Hun kan bare ikke delta i dette samværet på samme måte som oss andre, fordi hun forstår ikke subtilitet og timing.

Sagas personlighet hadde ikke spilt så stor rolle om det ikke nettopp var fordi hun er kvinne. Det er jo kvinner som skal kunne multitaske og sympatisere og kommunisere. I Broen er det en kastrert macho som er den følelsdrevne, med bunnløst behov for bekreftelse.

Sagas karakter utvikler seg faktisk, på tross av at Sofia Hélins kroppsliggjørelse bare blir stivere og stivere utover sesongene. Hun forsøker å ha en kjæreste. Hun knytter vennskapsbånd med Martin – før hun i sesong 2 angir ham for mordet av Jens.

På tross av utvikling kan Saga Norén ikke endre sin skjebne – eller Martins. Som i en gresk tragedie felles hun av sin egen karakter og setter sin eneste venn i fengsel, for et mord vi seere gjerne vil unnskylde. Det er hjerteskjærende, og det fungerer nettopp fordi hun er en karikatur.

Jeg elsker Saga som karikatur. På dager med mange arbeidsmøter er hun den reneste revenge-fantasi for meg: hun oppfører seg slik jeg hadde gjort om ikke de sosiale omkostningene var for store. Og jeg blir like irritert på kommentatorer som syns hun er «for stereotyp» som jeg blir på hennes emosjonelt terroriserende kollegaer.

Saga har det fint. La henne være i fred.

 

Les Cecilie Stranger-Thorsens tidligere innlegg

Stranger-Thorsen arbeider med innovasjonsprosesser i kulturlivet i sitt Malmö-baserte firma STRANGER. Hun har to kjærligheter: historiefortelling og internett. 

One Response to La Saga være i fred!

  1. Enig med skribenten, langt på vei, men ordene «karikatur» og «klisje» er ikke spesielt treffende. Saga er en veldig tydelig karakter som rendyrker bildet av den strengt fokuserte etterforskeren uten fungerende privatliv, og tydeliggjør gjennom inkompetanse de sosiale konvensjonene vi alle er underlagt. At hun er kvinne forsterker selvfølgelig bare effekten – det finnes mannlige forbilder – Peter Falks «Columbo» er et slående eksempel – og vi blir minnet om at kjønnene har forskjellige handlingsrom. Først og fremst framstår imidlertid Saga som et individ, et begavet, skadet og tydelig sårbart menneske som kjemper for å finne sin plass i verden, framragende framstilt at Sofia Helin. En bragd! Klisjeen er fortsatt den passivt beundrende, dekorative kvinnelige assistenten. Det er mye å gå på. Heia Saga! Sesong 3 er veldig lovende så langt.

Legg igjen en kommentar

MENY