Slipp konsulentene fri!

Slipp konsulentene fri!

Filmkonsulentene må få igjen friheten til å påvirke repertoaret i norsk film, mener tidligere NFI-direktør Jan Erik Holst. Han mener konsulentens frie rolle på 90-tallet bidro til et kunstnerisk oppsving i filmbransjen.

Foto: Ti kniver i hjertet (1994) var også resultat av en omlegging av støttesystemet og varslet en ny era i norsk film.

Det er prisverdig og tidsaktuelt at Rushprint på nett og papir tar opp debatten om filmkonsulentenes rolle. Som en av grunnleggerne av konsulentordningen synes jeg det er interessant å se tilbake på debatten rundt 1990 – da ordningen var i støpeskjeen og behovet for å endre gjeldende praksis var økende.

Ut med utvalget!

Faktisk var spørsmålet om overgang fra filmproduksjonsutvalg til konsulenter overmodent mot slutten av 1980-tallet. Som nytilsatt direktør for Norsk filminstitutt (NFI) tok jeg i 1989 til orde for en omlegging: primært ved å foreslå at NFII skulle utnevne utvalget, sekundært å redusere det til en troika, med en sentral medarbeider som produksjonskyndig sekretær/økonomisk konsulent. Senere ble det foreslått å endre systemet fra et produksjonsutvalg til en spillefilmkonsulent, etter dansk mønster. (Danmark hadde hatt en slik ordning siden 1972, og som redaktør av Rushprint i 1980-81 intervjuet jeg Erik Crone ved DFI om fordelelene ved dette opplyste eneveldet.) Debatten kom umiddelbart. Avisartiklene om NFI som det nye maktsentret var mange. Særlig kritiske var kretsen rundt Wam og Vennerød, som fikk tidligere kulturminister Lars Roar Langslet (H) på banen med et innlegg i Aftenposten mot direktør Holst.

Oppfatningene i filmmiljøet om konsulentordningen var delte, men frustrasjonen omkring filmproduksjons-utvalget var også stor. Dette til tross for at det sittende utvalget, oppnevnt i av Kulturdepartementet i 1990 med Tom Remlov som formann, og med medlemmene Dagny Gevelt, Finn Skårderud, Unni Straume og David Wingate gjorde en meget god jobb, både med hensyn til gjennomgang, intervjuer og begrunnelser. Dessuten var de et sammensveiset utvalg, hvor alle medlemmene satt i alle runder, i motsetning til tidligere utvalg, hvor særlig filmfolkene ofte skiftet, til stor irritasjon for søkerne. (Noen av hadde i én runde fått positiv tilbakemelding, for så i neste å få avslag av et utvalg med til dels andre medlemmer.)

Enkelte filmprodusenter ville ikke ta stilling til det prinsipielle om utvalg vs. konsulent før direktøren kom med navnet på konsulentkandidatene – god norsk pragmatisme, med andre ord. Norsk filmforbund kom etter hvert på banen og støttet forslaget. Utvalget selv så både fordeler og ulemper med konsulentordningen og foreslo en både-og-ordning. Andre hevdet, med rette, at en konsulentordning kun kunne fungere med flere konsulenter. Til dette svarte NFI at man hadde både Norsk Film A/S og Produksjonsfondet for kinofilm og fjernsyn, (senere AV-fondet), slik at man i realiteten hadde tre instanser å søke. Instituttets relativt beskjedne andel av støttemidlene tilsa heller ikke mer enn én konsulent. (Midlene til spillefilm-produksjon var frem til 2001 delt mellom disse tre institusjonene.)

 

Først ut: Oddvar Bull Tuhus

Statsbudsjettet for 1992 foreslo innføring av konsulentordning for langfilmproduksjon, som en prøveordning. I mellomtiden hadde departementet opprettet en ny medieavdeling, som ble virksom fra 1991 under ledelse av Helge Sønneland. Derved fikk filmen en sentral plass i mediebildet, sammen med fjernsyn og video.

Stillingen som spillefilmkonsulent ble utlyst våren 1992 med følgende ordlyd:

«Spillefilmkonsulenten har ansvar for å utvikle den norske langfilmproduksjonen gjennom kontinuerlig kontakt med den norske filmbransjen.

 Konsulenten skal foreta en total vurdering av søknader om tilskudd, der både kunstneriske og økonomiske sider ved prosjektet skal vurderes. Konsulenten skal også veilede de produsenter som søker støtte til langfilmproduksjon, og delta aktivt i samspillet mellom disse og eventuelle co-produsenter. Samtidig skal spillefilmkonsulenten ha en aktiv rolle når det gjelder oppfølging av de prosjekter som har mottatt støtte.

Spillefilmkonsulenten vil få fullmakt til å initiere og utvikle langfilmprosjekter innenfor en nærmere fastsatt ramme. I en prøveperiode innstiller konsulenten overfor Statens filmproduksjonsutvalg når det gjelder tilskudd til produksjon.

Det kreves allsidig kunstnerisk og administrativ erfaring innen langfilmproduksjon.

Konsulenten kan bli pålagt å representere Norge i nordiske og europeiske produksjonsfond o.l.»

NFIs første filmkonsulent hadde Oddvar Bull Tuhus hadde regi-erfaring blant annet fra filmen 1958. Foto: NFI
NFIs første filmkonsulent hadde Oddvar Bull Tuhus hadde regi-erfaring blant annet fra filmen 1958. Foto: NFI

Kulturdepartementet vedtok at de selv skulle ansette den nye filmkonsulenten – slik de også ansatte instituttets direktør. Da Norsk filmforbunds leder Oddvar Bull Tuhus signaliserte interesse for stillingen, stilnet noe av debatten rundt ordningen av. At han var samboer med Åse Kleveland, som var blitt utnevnt til kulturminister høsten 1990, gjorde jo ikke saken enkel. Antall søkere var heller ikke oppsiktsvekkende høyt, og i realiteten var Bull Tuhus den klart mest kvalifiserte søkeren. Han hadde bred regi- og produsentbakgrunn og hadde ledet flere arrangementer i 1991, i det såkalte Filmens År. Bull Tuhus hadde der tatt initiativ til opprettelsen av Arne Skouens Ærespris, som er en høyt hengende pris for kunstnere og kulturarbeidere som gjør en særlig innsats til beste for norsk filmkunst.

I ansettelsesprosedyren trådte Åse Kleveland til side og settestatsråd Kari Gjesteby foretok ansettelsen.

 

Eggs: En ny æra

Ved innføringen av konsulentordningen oppstod spørsmålet om ansvar for norsk films repertoar. Skulle konsulenten ha det? Meningene var mange. Han var jo på mange måter en kunstnerisk leder for deler av Film-Norge. Samtidig måtte man ikke redusere produsentene til marionetter, eller saksbehandlere, som en av dem så sarkastisk kalte seg noen år senere. Til overmål lå det føringer om høyt publikumsbesøk, barnefilmproduksjon, internasjonalt samarbeid m.m. Bull Tuhus manøvrerte godt i dette landskapet i de to årene han satt som konsulent, før han ble headhuntet til stillingen som NRKs dramasjef.

Overgangen mellom utvalg og konsulent gikk smertefritt høsten 1992, med historien om tilkomsten av Bent Hamers spillefilm-debut Eggs som en særlig utfordrende og interessant episode. Det avtroppende produksjonsutvalget hadde til disposisjon 1/3 av instituttets samlede garantiramme for 1992 og brukte disse midlene til andre filmer. Men de skrev i sin innstilling at Bent Hamers film også burde lages – med andre ord la de et mildt press på den nytilsatte konsulenten. Han valgte annerledes, men Eggs ble etter hvert sikret, med midler fra kortfilmbevilgningen og Produksjonsfondet for kinofilm og fjernsyn.

Bent Hamers Eggs ble en første prøvesten for konsulentordningen.
Bent Hamers Eggs ble en første prøvesten for konsulentordningen.

Eggs ble starten på en ny æra i norsk film – en friskere, yngre og ikke så alvorstung retning. En unorsk uhøytidelighet, med forankring i det lokale som utgangspunkt for det internasjonale. Regissørene Erik Gustavson, Marius Holst og Emil Stang Lund hadde allerede vist samme takter i sine første filmer, for ikke å snakke om «Norwave»-filmene – Pål Sletaunes Budbringeren og Erik Skjoldbjærgs Insomnia. Begge deltok i Kritikeruken under Cannes-festivalen i 1998, hvor Varietys anmelder David Darcy fant opp begrepet. Da hadde den erfarne produsenten Gunnar Svensrud overtatt konsulentstolen i NFI og Tom Remlov var en pro-aktiv direktør i Norsk film A/S. De kunne begge høste laurbær fra dette begrepet, med hver sin film. Vi skal heller ikke glemme Stavanger-miljøet med Mongoland og Detektor, som kom til å bety mye for den nye norske kunstneriske filmen.

 

Konsulenten: Regissørens medspiller

I et intervju med Peter Cowie i boken Straight from the heart rammer Marius Holst inn sin generasjons filmsyn på følgende måte:

«In Norway during the 1970s there were too many films that were just pamphlets, and that failed to flesh out the characters. Such directors couldn’t care less if audiences failed to follow what they were watching. They were drawn to the cinema for reasons of political commitment. Our generation is more attracted to movies by love of film language, finding new ways to express ideas about human relationships.»

Denne bakgrunnen er viktig for å forstå behovet for og tilkomsten av det norske konsulentsystemet. Regissørene ønsket en likestilt makker å spille ball med, filmene var mer konseptuelle og kunstnerisk funderte enn tidligere, og betydningen av det litterære – som produksjonsutvalget ofte hadde betonet – var ikke lenger det mest sentrale utvelgelseskriteriet for å finne den gode filmen.

Samtidig som ordningen med filmkonsulent ble innført, avviklet også Kulturdepartementet ordningen med garanti for banklån til filmproduksjon. Renten for de statsgaranterte lånene hadde, i likhet med banklån generelt, ligget unormalt høyt på åttitallet. Dette vedkom ikke filmbransjen direkte, siden staten betalte rentene. Men de høye rentene på statsgaranterte lån ga produsentene ofte muligheter til å få kassakreditt og lån til egenkapital til en lavere rente. Intet galt i det. Det gale lå vel i at staten hadde betalt rentene på de garanterte lånene siden 1964, med det resultat at de muligens var for høye og at produsentene var fritatt for ansvar. Staten innløste samtlige lån gjennom en engangsbevilgning og filmproduksjon ble deretter gjenstand for tilskuddsbevilgning. Dette gjorde det lettere for konsulentene å planlegge ratene, og selve ordningen ble lettere å administrere, men noen påviselig endring i repertoaret av denne grunn er det vanskelig å finne.

 

Med rett til å spørre

Konsulentene hadde altså en relativt betydningsfull plass i utviklingen av det norske filmrepertoaret i årene 1992-2000. Dette ble endret i 2001 da samtlige langfilmmidler ble samlet i det nye norske filmfondet. Man ønsket da å flytte repertoar-valget ut til bransjen, der det hørte hjemme, hos de som sitter med utrykks-behovet, for å låne Harry Guttormsens ord i artikkelen «Den duknakkede konsulenten» i siste nummer av Rushprint.

Det kan ha vært riktig politikk da. I dag, nesten 15 år senere, synes konsulentene marginaliserte. Ikke minst har de sterke produksjonsrådgivere ved sin side som ikke alltid deler søkerens og kanskje heller ikke konsulentens kunstneriske og idealistiske betraktning, i alle fall etter noen regissørers mening. Da kan det være en ide å la konsulentene få tilbake retten til å spørre, som Arne Skouen i sin tid uttrykte det. En konsulent som kan si til en manusforfatter, regissør eller produsent: «Jeg synes du skal utvikle den ideen, den hendelsen, bearbeide den romanen, utvikle den teksten, med tanke på en film. Du er den rette til det, etter min mening.»

Utviklingssteg og retten til å avbryte prosjektene kan på en enkel måte innbakes i et slikt system, hvis man ønsker det. Og det vil kunne styrke konsulentenes stilling i NFI, vis-á-vis den markedsbaserte støtten og etterhåndsstøtten. Det kan være verdt å prøve!

Jan Erik Holst er redaktør og filmkritiker, tidligere direktør i NFI og grunnlegger av Cinemateket.

 

Litteratur:

Cowie, Peter (1999), Straight from the heart, Kom forlag, Oslo. ISBN 82-908-23-517

Holst, Jan Erik (2006), Det lille sirkus, Norsk film-institutts skriftserie nr. 18, Oslo. ISBN 82-8025-021-2

Holst, Jan Erik (2008), Norsk filmpolitikk; støtte-ordningene for filmproduksjon, i Asbjørnsen og Solum: Film og Kino – den norske modellen, Unipub, Oslo. ISBN 978-82-7477-355-4

 

3 kommentarer til Slipp konsulentene fri!

  1. Jan Erik Holst gir en godt informert gjennomgang av konsulentordningens historiske bakgrunn helt fram til 2001, men deretter svikter presisjonen. Det kan virke som han mener at samlingen i Filmfondet førte til en marginalisering av konsulentrollen. Det stemmer jo ikke. De årene Norsk Filmfond var en selvstendig produksjonsstøtteinstans står vel tvert i mot som den sterkeste konsulentperioden. Problemene oppstod når fondet ble lagt til NFI og dermed underlagt et mer byråkratisk regime paralellt med at departementet ønsket en stadig mer instrumentell utøvelse av forvaltningen. Gradvis fikk vi flere ordninger og hensyn og dermed mindre råderett for konsulentene.
    Jeg vil også advare mot Holsts ønske om den proaktive konsulent som skal «bestille» prosjekter fra enkeltpersoner i bransjen. Det må selvfølgelig fortsatt være bransjen selv som kommer med prosjektene, men de bør møte konsulenter som har midler og mulighet til å virke som en kreativ motspiller i prosessen fram mot skjerm og lerret.

  2. Takk for god kommentar, Harry, jeg mener selvsagt ikke at konsulentene i fondet ble marginalisert, det er kun repertoar-ansvaret jeg setter søkelys på. Som du selv skriver i RP-bladet var den første perioden med deg, Julsrud og Loe en fruktbar og viktig periode for norsk film. Fondet skulle aldri vært lagt inn under NFI, særlig instituttet selv tapte jo på det. NFI hadde en glansperiode i de samme årene under Vigdis Lians ledelse. Det ser vi jo i dag hvor det foreslås i Filmmeldingen at hele kulturdelen av instituttet skal raderes ut.

    • Det er å håpe at dagens ledelse i NFI har klokskap og mot til å motstå de mest korttenkte forordringene fra en regjering som snakker vakkert om frihet og armlengdes avstand.

Svar til Jan Erik Holst Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Slipp konsulentene fri!

Slipp konsulentene fri!

Filmkonsulentene må få igjen friheten til å påvirke repertoaret i norsk film, mener tidligere NFI-direktør Jan Erik Holst. Han mener konsulentens frie rolle på 90-tallet bidro til et kunstnerisk oppsving i filmbransjen.

Foto: Ti kniver i hjertet (1994) var også resultat av en omlegging av støttesystemet og varslet en ny era i norsk film.

Det er prisverdig og tidsaktuelt at Rushprint på nett og papir tar opp debatten om filmkonsulentenes rolle. Som en av grunnleggerne av konsulentordningen synes jeg det er interessant å se tilbake på debatten rundt 1990 – da ordningen var i støpeskjeen og behovet for å endre gjeldende praksis var økende.

Ut med utvalget!

Faktisk var spørsmålet om overgang fra filmproduksjonsutvalg til konsulenter overmodent mot slutten av 1980-tallet. Som nytilsatt direktør for Norsk filminstitutt (NFI) tok jeg i 1989 til orde for en omlegging: primært ved å foreslå at NFII skulle utnevne utvalget, sekundært å redusere det til en troika, med en sentral medarbeider som produksjonskyndig sekretær/økonomisk konsulent. Senere ble det foreslått å endre systemet fra et produksjonsutvalg til en spillefilmkonsulent, etter dansk mønster. (Danmark hadde hatt en slik ordning siden 1972, og som redaktør av Rushprint i 1980-81 intervjuet jeg Erik Crone ved DFI om fordelelene ved dette opplyste eneveldet.) Debatten kom umiddelbart. Avisartiklene om NFI som det nye maktsentret var mange. Særlig kritiske var kretsen rundt Wam og Vennerød, som fikk tidligere kulturminister Lars Roar Langslet (H) på banen med et innlegg i Aftenposten mot direktør Holst.

Oppfatningene i filmmiljøet om konsulentordningen var delte, men frustrasjonen omkring filmproduksjons-utvalget var også stor. Dette til tross for at det sittende utvalget, oppnevnt i av Kulturdepartementet i 1990 med Tom Remlov som formann, og med medlemmene Dagny Gevelt, Finn Skårderud, Unni Straume og David Wingate gjorde en meget god jobb, både med hensyn til gjennomgang, intervjuer og begrunnelser. Dessuten var de et sammensveiset utvalg, hvor alle medlemmene satt i alle runder, i motsetning til tidligere utvalg, hvor særlig filmfolkene ofte skiftet, til stor irritasjon for søkerne. (Noen av hadde i én runde fått positiv tilbakemelding, for så i neste å få avslag av et utvalg med til dels andre medlemmer.)

Enkelte filmprodusenter ville ikke ta stilling til det prinsipielle om utvalg vs. konsulent før direktøren kom med navnet på konsulentkandidatene – god norsk pragmatisme, med andre ord. Norsk filmforbund kom etter hvert på banen og støttet forslaget. Utvalget selv så både fordeler og ulemper med konsulentordningen og foreslo en både-og-ordning. Andre hevdet, med rette, at en konsulentordning kun kunne fungere med flere konsulenter. Til dette svarte NFI at man hadde både Norsk Film A/S og Produksjonsfondet for kinofilm og fjernsyn, (senere AV-fondet), slik at man i realiteten hadde tre instanser å søke. Instituttets relativt beskjedne andel av støttemidlene tilsa heller ikke mer enn én konsulent. (Midlene til spillefilm-produksjon var frem til 2001 delt mellom disse tre institusjonene.)

 

Først ut: Oddvar Bull Tuhus

Statsbudsjettet for 1992 foreslo innføring av konsulentordning for langfilmproduksjon, som en prøveordning. I mellomtiden hadde departementet opprettet en ny medieavdeling, som ble virksom fra 1991 under ledelse av Helge Sønneland. Derved fikk filmen en sentral plass i mediebildet, sammen med fjernsyn og video.

Stillingen som spillefilmkonsulent ble utlyst våren 1992 med følgende ordlyd:

«Spillefilmkonsulenten har ansvar for å utvikle den norske langfilmproduksjonen gjennom kontinuerlig kontakt med den norske filmbransjen.

 Konsulenten skal foreta en total vurdering av søknader om tilskudd, der både kunstneriske og økonomiske sider ved prosjektet skal vurderes. Konsulenten skal også veilede de produsenter som søker støtte til langfilmproduksjon, og delta aktivt i samspillet mellom disse og eventuelle co-produsenter. Samtidig skal spillefilmkonsulenten ha en aktiv rolle når det gjelder oppfølging av de prosjekter som har mottatt støtte.

Spillefilmkonsulenten vil få fullmakt til å initiere og utvikle langfilmprosjekter innenfor en nærmere fastsatt ramme. I en prøveperiode innstiller konsulenten overfor Statens filmproduksjonsutvalg når det gjelder tilskudd til produksjon.

Det kreves allsidig kunstnerisk og administrativ erfaring innen langfilmproduksjon.

Konsulenten kan bli pålagt å representere Norge i nordiske og europeiske produksjonsfond o.l.»

NFIs første filmkonsulent hadde Oddvar Bull Tuhus hadde regi-erfaring blant annet fra filmen 1958. Foto: NFI
NFIs første filmkonsulent hadde Oddvar Bull Tuhus hadde regi-erfaring blant annet fra filmen 1958. Foto: NFI

Kulturdepartementet vedtok at de selv skulle ansette den nye filmkonsulenten – slik de også ansatte instituttets direktør. Da Norsk filmforbunds leder Oddvar Bull Tuhus signaliserte interesse for stillingen, stilnet noe av debatten rundt ordningen av. At han var samboer med Åse Kleveland, som var blitt utnevnt til kulturminister høsten 1990, gjorde jo ikke saken enkel. Antall søkere var heller ikke oppsiktsvekkende høyt, og i realiteten var Bull Tuhus den klart mest kvalifiserte søkeren. Han hadde bred regi- og produsentbakgrunn og hadde ledet flere arrangementer i 1991, i det såkalte Filmens År. Bull Tuhus hadde der tatt initiativ til opprettelsen av Arne Skouens Ærespris, som er en høyt hengende pris for kunstnere og kulturarbeidere som gjør en særlig innsats til beste for norsk filmkunst.

I ansettelsesprosedyren trådte Åse Kleveland til side og settestatsråd Kari Gjesteby foretok ansettelsen.

 

Eggs: En ny æra

Ved innføringen av konsulentordningen oppstod spørsmålet om ansvar for norsk films repertoar. Skulle konsulenten ha det? Meningene var mange. Han var jo på mange måter en kunstnerisk leder for deler av Film-Norge. Samtidig måtte man ikke redusere produsentene til marionetter, eller saksbehandlere, som en av dem så sarkastisk kalte seg noen år senere. Til overmål lå det føringer om høyt publikumsbesøk, barnefilmproduksjon, internasjonalt samarbeid m.m. Bull Tuhus manøvrerte godt i dette landskapet i de to årene han satt som konsulent, før han ble headhuntet til stillingen som NRKs dramasjef.

Overgangen mellom utvalg og konsulent gikk smertefritt høsten 1992, med historien om tilkomsten av Bent Hamers spillefilm-debut Eggs som en særlig utfordrende og interessant episode. Det avtroppende produksjonsutvalget hadde til disposisjon 1/3 av instituttets samlede garantiramme for 1992 og brukte disse midlene til andre filmer. Men de skrev i sin innstilling at Bent Hamers film også burde lages – med andre ord la de et mildt press på den nytilsatte konsulenten. Han valgte annerledes, men Eggs ble etter hvert sikret, med midler fra kortfilmbevilgningen og Produksjonsfondet for kinofilm og fjernsyn.

Bent Hamers Eggs ble en første prøvesten for konsulentordningen.
Bent Hamers Eggs ble en første prøvesten for konsulentordningen.

Eggs ble starten på en ny æra i norsk film – en friskere, yngre og ikke så alvorstung retning. En unorsk uhøytidelighet, med forankring i det lokale som utgangspunkt for det internasjonale. Regissørene Erik Gustavson, Marius Holst og Emil Stang Lund hadde allerede vist samme takter i sine første filmer, for ikke å snakke om «Norwave»-filmene – Pål Sletaunes Budbringeren og Erik Skjoldbjærgs Insomnia. Begge deltok i Kritikeruken under Cannes-festivalen i 1998, hvor Varietys anmelder David Darcy fant opp begrepet. Da hadde den erfarne produsenten Gunnar Svensrud overtatt konsulentstolen i NFI og Tom Remlov var en pro-aktiv direktør i Norsk film A/S. De kunne begge høste laurbær fra dette begrepet, med hver sin film. Vi skal heller ikke glemme Stavanger-miljøet med Mongoland og Detektor, som kom til å bety mye for den nye norske kunstneriske filmen.

 

Konsulenten: Regissørens medspiller

I et intervju med Peter Cowie i boken Straight from the heart rammer Marius Holst inn sin generasjons filmsyn på følgende måte:

«In Norway during the 1970s there were too many films that were just pamphlets, and that failed to flesh out the characters. Such directors couldn’t care less if audiences failed to follow what they were watching. They were drawn to the cinema for reasons of political commitment. Our generation is more attracted to movies by love of film language, finding new ways to express ideas about human relationships.»

Denne bakgrunnen er viktig for å forstå behovet for og tilkomsten av det norske konsulentsystemet. Regissørene ønsket en likestilt makker å spille ball med, filmene var mer konseptuelle og kunstnerisk funderte enn tidligere, og betydningen av det litterære – som produksjonsutvalget ofte hadde betonet – var ikke lenger det mest sentrale utvelgelseskriteriet for å finne den gode filmen.

Samtidig som ordningen med filmkonsulent ble innført, avviklet også Kulturdepartementet ordningen med garanti for banklån til filmproduksjon. Renten for de statsgaranterte lånene hadde, i likhet med banklån generelt, ligget unormalt høyt på åttitallet. Dette vedkom ikke filmbransjen direkte, siden staten betalte rentene. Men de høye rentene på statsgaranterte lån ga produsentene ofte muligheter til å få kassakreditt og lån til egenkapital til en lavere rente. Intet galt i det. Det gale lå vel i at staten hadde betalt rentene på de garanterte lånene siden 1964, med det resultat at de muligens var for høye og at produsentene var fritatt for ansvar. Staten innløste samtlige lån gjennom en engangsbevilgning og filmproduksjon ble deretter gjenstand for tilskuddsbevilgning. Dette gjorde det lettere for konsulentene å planlegge ratene, og selve ordningen ble lettere å administrere, men noen påviselig endring i repertoaret av denne grunn er det vanskelig å finne.

 

Med rett til å spørre

Konsulentene hadde altså en relativt betydningsfull plass i utviklingen av det norske filmrepertoaret i årene 1992-2000. Dette ble endret i 2001 da samtlige langfilmmidler ble samlet i det nye norske filmfondet. Man ønsket da å flytte repertoar-valget ut til bransjen, der det hørte hjemme, hos de som sitter med utrykks-behovet, for å låne Harry Guttormsens ord i artikkelen «Den duknakkede konsulenten» i siste nummer av Rushprint.

Det kan ha vært riktig politikk da. I dag, nesten 15 år senere, synes konsulentene marginaliserte. Ikke minst har de sterke produksjonsrådgivere ved sin side som ikke alltid deler søkerens og kanskje heller ikke konsulentens kunstneriske og idealistiske betraktning, i alle fall etter noen regissørers mening. Da kan det være en ide å la konsulentene få tilbake retten til å spørre, som Arne Skouen i sin tid uttrykte det. En konsulent som kan si til en manusforfatter, regissør eller produsent: «Jeg synes du skal utvikle den ideen, den hendelsen, bearbeide den romanen, utvikle den teksten, med tanke på en film. Du er den rette til det, etter min mening.»

Utviklingssteg og retten til å avbryte prosjektene kan på en enkel måte innbakes i et slikt system, hvis man ønsker det. Og det vil kunne styrke konsulentenes stilling i NFI, vis-á-vis den markedsbaserte støtten og etterhåndsstøtten. Det kan være verdt å prøve!

Jan Erik Holst er redaktør og filmkritiker, tidligere direktør i NFI og grunnlegger av Cinemateket.

 

Litteratur:

Cowie, Peter (1999), Straight from the heart, Kom forlag, Oslo. ISBN 82-908-23-517

Holst, Jan Erik (2006), Det lille sirkus, Norsk film-institutts skriftserie nr. 18, Oslo. ISBN 82-8025-021-2

Holst, Jan Erik (2008), Norsk filmpolitikk; støtte-ordningene for filmproduksjon, i Asbjørnsen og Solum: Film og Kino – den norske modellen, Unipub, Oslo. ISBN 978-82-7477-355-4

 

3 Responses to Slipp konsulentene fri!

  1. Jan Erik Holst gir en godt informert gjennomgang av konsulentordningens historiske bakgrunn helt fram til 2001, men deretter svikter presisjonen. Det kan virke som han mener at samlingen i Filmfondet førte til en marginalisering av konsulentrollen. Det stemmer jo ikke. De årene Norsk Filmfond var en selvstendig produksjonsstøtteinstans står vel tvert i mot som den sterkeste konsulentperioden. Problemene oppstod når fondet ble lagt til NFI og dermed underlagt et mer byråkratisk regime paralellt med at departementet ønsket en stadig mer instrumentell utøvelse av forvaltningen. Gradvis fikk vi flere ordninger og hensyn og dermed mindre råderett for konsulentene.
    Jeg vil også advare mot Holsts ønske om den proaktive konsulent som skal «bestille» prosjekter fra enkeltpersoner i bransjen. Det må selvfølgelig fortsatt være bransjen selv som kommer med prosjektene, men de bør møte konsulenter som har midler og mulighet til å virke som en kreativ motspiller i prosessen fram mot skjerm og lerret.

  2. Takk for god kommentar, Harry, jeg mener selvsagt ikke at konsulentene i fondet ble marginalisert, det er kun repertoar-ansvaret jeg setter søkelys på. Som du selv skriver i RP-bladet var den første perioden med deg, Julsrud og Loe en fruktbar og viktig periode for norsk film. Fondet skulle aldri vært lagt inn under NFI, særlig instituttet selv tapte jo på det. NFI hadde en glansperiode i de samme årene under Vigdis Lians ledelse. Det ser vi jo i dag hvor det foreslås i Filmmeldingen at hele kulturdelen av instituttet skal raderes ut.

    • Det er å håpe at dagens ledelse i NFI har klokskap og mot til å motstå de mest korttenkte forordringene fra en regjering som snakker vakkert om frihet og armlengdes avstand.

Leave a Reply to Jan Erik Holst Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY