Det brenner ennå

Det brenner ennå

Arne Skouens «Det brenner i natt!» er en av norsk films mest intense psykologiske portretter. 60 år etter deltakelsen i hovedprogrammet i Cannes er det som om historien selv vil holde liv i filmen, skriver Morten Barth.

Foto: Arne Skouen jobbet med Claes Gill (t.v.) i Dagbladet og brukte deres felles fortid i portrettet av Tim, hovedpersonen i «Det brenner i natt!». Foto: Nasjonalbiblioteket.

Etter å ha laget tre filmer var Arne Skouen et stort navn. Han hadde deltatt i hovedkonkurransen i Cannes to ganger allerede, med Nødlanding i 1952 og Cirkus Fandango i 1954. Samme år møttes han og produsent Albert W. Owesen, som i et filmintervju i 1990 forteller om møtet. Owesen eide et tekstilagentur, og var prisvinnende smalfilmentusiast med sitt eget énmannsfilmselskap. Han holdt på med en smalfilm om bolignøden i 50-åras Oslo, og trengte teknisk assistanse.

Han skrev til Arne Skouen, som ringte tilbake og ba om et møte på Theaterkaféen. Der fortalte Skouen at Norsk Film A/S, som hadde produsert hans tre første filmer, ikke hadde tro på hans nye prosjekt Det brenner i natt! og ikke ville finansiere det. Kunne det i stedet være noe for Owesen Film? Den store regissøren pitcher altså sitt prosjekt for amatørprodusenten, som rett nok var en beundrer, men uten erfaring og penger til spillefilmproduksjon. Men Owesen var etter eget utsagn «en filmgærn tulling», og sa ja. Egenkapitalen som kreves er 50 000 kroner. Owesen selger seilbåten sin og noen malerier fra veggen.

Owesen følger med på Skouens innspilling for å lære. Det han lærer er respekt for den myndige giganten i norsk film, hvis manus er hellig. Manus er skrevet for Claes Gill, en særegen figur i norsk kulturliv, og selve forutsetningen for Det brenner i natt!. Skouen var journalist i Dagbladet på 1930-tallet da han ble kjent med korrekturleseren Gill, som fikk bo på avisens sentralbord mens han skrev sin første diktsamling, «Fragmenter av et magisk liv». Den bragte ham inn i avantgarden av norsk modernisme.

20 år senere er Gill fetert skuespiller og teatersjef, og Skouen bruker deres felles fortid i portrettet av hovedpersonen Tim. «Er man et ensomt menneske, er sentralbordet en seng med millioner av muligheter for kontakt,» hadde han sagt til Skouen i Dagbladtiden. Der lå grunntemaet for filmen, skriver Skouen i sin bok «En journalists erindringer».

 

Norsk auteur: Arne Skouen, her fra settet til "Gategutter". Foto: Nasjonalbiblioteket
Norsk auteur: Arne Skouen, her fra settet til «Gategutter». Foto: Nasjonalbiblioteket

Natt i byen

Filmens hovedperson Tim Ruud er korrekturleser i en avis, og en einstøing. Redaktøren er hans barndomsvenn som holder sin hånd over ham. Han kjenner Tims mørke hemmelighet, den destruktive driften han kjemper med å undertrykke. For Tim er pyroman. Og det brenner stadig rundt i byen, og avisen skriver om det. Sosialarbeideren Margrethe blir innviet i hemmeligheten, og vil hjelpe Tim.

Men Tim feiltolker fortroligheten som oppstår mellom dem. Margrethe blir målet for den ensomme mannens kjærlighetslengsel og en erotisk besettelse for ham. Samtidig mistenker en av avisens journalister, den kyniske Tollef, at Tim står bak ildspåsettelsene. Han begynner å følge etter Tim, ikke for å stanse brannene eller hjelpe Tim, men for å gjøre det store scoopet for avisen. Så får Tim oppleve Margrethe med en annen mann. Tim innser at han ikke er mannen Margrethe kanskje elsker, slik han trodde, men bare et kasus for en profesjonell sosialarbeider. Alt rakner for ham i et voldsomt utbrudd som bare kan lindres med én ting – det må brenne i natt!

Anmeldelsene er gode. Dette er en norsk film av internasjonal klasse! Anmelderne er likevel unisone i sine innvendinger mot at filmens dramaturgi trumfer dens psykologi. For å lede fortellingen fram til sitt klimaks introduserer Skouen noen umotiverte vendinger hos karakterene, som undergraver den psykologiske troverdigheten.

Innsigelsen kommer likevel mer som en ettertanke enn som et slag i ansiktet mens man ser filmen. Da er man bare overveldet av Claes Gills enestående rolleprestasjon.

Claes Gill overbeviste stort i rollen som pyromanen Tim. Foto: Nasjonalbiblioteket
Claes Gill overbeviste stort i rollen som pyromanen Tim. Foto: Nasjonalbiblioteket

Brenner det virkelig?

På en pressekonferanse før innspillingen startet presenterte Skouen og Owesen filmen og dens tema. Skouen hadde lest psykoanalytikeren Wilhelm Stekel, Freuds briljante elev og senere fiende, som mente at utløp for undertrykt seksualitet gjennom ulike perversjoner ikke fulgte noe generelt mønster, men var formet av helt personlige opplevelser. Han avviste dermed at pyromani var smittsomt. Kriminalpolitiet fulgte med på Skouens planer men fant ingen hjemmel for å stanse ham, og bisto i stedet som konsulenter.

Ikke uten grunn var myndighetene opptatt av filmen. I ukene før premieren var to ildspåsettere som hadde gått løse i Oslo, blitt arrestert. Men fantes det flere? En atmosfære av frykt lå over byen. Uansett filmskaperens research spurte mange seg om Skouens nye film kunne inspirere til pyromani. Den passerte filmsensuren 8. desember 1954 uten klipp. Men kriminalsjef Lars L’Abée Lund prøvde helt fram til premieren å stanse filmen eller iallfall få fjernet scenene med ildspåsettelse, hevdet Skouen og Owesen. Kriminalpolitiets interesse for filmen var «temmelig unormal» og «ikke av den hjelpsomme sorten», sa Skouen. Han og Owesen gikk ut i pressen for å beskytte seg og filmen mot inngrep. Ikke alle trodde på påstandene om politiets sensurforsøk, og avfeide dem som et gratisreklameframstøt fra Skouen og Owesen.

Til premieren i januar 1955 var blant andre riksadvokaten, Oslos brannsjef og flere psykiatere invitert. Etter faktisk å ha sett filmen snur L’Abée Lund: «Det er en god film, og jeg syntes Claes Gill spilte fremragende. Det er utenkelig at jeg gjør noe for å få filmen stoppet, og om den kan være skadelig kan jeg ikke svare på. Da må De spørre psykiaterne.»

Det gjorde selvfølgelig pressen, og psykiaterne som ble spurt var enige med Skouen. Filmen ville neppe inspirere noen til å bli ildspåsettere. Skouen mente at også filmen i seg selv ga ham rett – den ble vist landet over uten at et eneste hus ble påtent etterpå.

 

 

Cannes

Norske filmer i hovedprogrammet under filmfestivalen i Cannes var langtfra uvanlig på 1950-tallet. I alt deltok seks norske spillefilmer og sju kortfilmer i de ti årene fra 1952 til 1961. Skouen hadde hele fire filmer med. Det brenner i natt! deltok i hovedprogrammet i 1955. Tysk presse var svært opptatt av filmen, og forsto den utmerket. Å brenne ned hus er jo noe tyskere har erfaring med, bemerket Skouen senere, med 2. verdenskrig for evig innprentet i hukommelsen.

Også i Cannes-konkurransen: Skouens "Cirkus Fandango".
Også i Cannes-konkurransen: Skouens «Cirkus Fandango».

Men de franske journalistene i Cannes bare lo av Det brenner i natt!. Mener De virkelig at noen skulle gå rundt og tenne på hus, monsieur Skouen? Det virket vilt usannsynlig i fransk mentalitet og kultur. Når Freud og andre germanere med seksuelle frustrasjoner som spesialfelt måtte rømme fra nazistene, var det en grunn til at de reiste til London og ikke Paris.

 

Etterspill

Claes Gills filmdebut vakte stor oppsikt. Gill visste endel om erotisk besettelse og undertrykkingen av den, forteller Skouen selv etter betroelser fra Gill mange år tidligere. Gill var en ren «method actor», som gikk så opp i rollen at han slo sin motspiller Elisabeth Bang gul og blå under innspillingen av hans store vanviddsutbrudd, og skremte deler av staben på flukt ut av atelieret, skriver Axel Kielland i Morgenbladet.

Gill ble spådd samme internasjonale karriere som Erich von Stroheim og Charles Laughton, som mange syntes det var naturlig å sammenlikne ham med. Men han ville ikke. Han elsket film, men å spille i dem var utmattende, og han hadde sitt teaterliv i Stavanger som leder og fornyer av Rogaland Teater. Han spilte likevel i to senere filmer av Skouen – Herren og hans tjenere (1959) og An-Magritt (1969) – men i langt mindre krevende roller.

Claes Gill i Skouens "Herren og hans tjenere".
Claes Gill i Skouens «Herren og hans tjenere».

Gill var utvilsomt viktig for at Det brenner i natt! ble en etterspurt film. Flere kopier måtte trekkes for å dekke etterspørselen fra landets kinoer, og produsent Albert Owesen var meget stolt både av Cannes-deltakelse og hjemlig suksess. Skouen ville ha ham som produsent for sin neste film også. Det var Barn av solen (1955), en filmversjon av Skouens eget, lettbente skuespill fra 1941. «Men Skouen var ute av slag, og filmen ble dårlig», sa Owesen kort. Det ble underskudd og trussel om konkurs for Owesen, inntil gjelden ble ettergitt av Finansdepartementet. Owesen mistet likevel aldri sin nesegruse beundring for Skouen. Skouen selv vedkjente seg etterpå ikke Barn av solen. Etterhvert nektet han den vist, og den inngår ikke i DVD-boksen med hans «komplette» filmer.

Arne Skouen gikk videre til stadig nye suksesser. I 1958 var han tilbake i hovedkonkurransen i Cannes med Ni liv, som også ble nominert til Oscar for beste utenlandske film. Han vant ikke. Den russiske Tranene flyr vant i Cannes, og Cabirias netter fikk Oscaren. Men å tape for Fellini var en ære, syntes Skouen.

Å se den nyopprettete Palme d’Or gå til den amerikanske Marty i Cannes i 1955 var heller ingen skam. I Skouens oeuvre, en av de viktigste i vår filmhistorie, står Det brenner i natt! fremdeles som et av høydepunktene.

……………………………………….

I 1955 laget billedhoggeren Arnold Haukeland sin kjente skulptur «Oksen Claes» etter en fyllekrangel med Claes Gill, som spiller hovedrollen som pyroman i Arne Skouens Det brenner i natt!. Samtidig ble filmen vist i hovedkonkurransen under filmfestivalen i Cannes. 60 år senere brenner filmregissør Erik Skjoldbjærg ned ti hus under innspillingen av Pyromanen, mens Joachim Triers nye film Louder Than Bombs deltar i hovedkonkurransen i Cannes, og «Oksen Claes» nettopp er tilbudt på auksjon i Oslo. Det er som om historien selv vil holde Skouens film i live.

1 kommentar til Det brenner ennå

  1. En utmerket artikkel, Morten, faa kan skrive filmhistorie som du! Fortsett i samme spor, den kan jo bli bok av dette!

    Beste hilsen JE

Legg igjen en kommentar

Det brenner ennå

Det brenner ennå

Arne Skouens «Det brenner i natt!» er en av norsk films mest intense psykologiske portretter. 60 år etter deltakelsen i hovedprogrammet i Cannes er det som om historien selv vil holde liv i filmen, skriver Morten Barth.

Foto: Arne Skouen jobbet med Claes Gill (t.v.) i Dagbladet og brukte deres felles fortid i portrettet av Tim, hovedpersonen i «Det brenner i natt!». Foto: Nasjonalbiblioteket.

Etter å ha laget tre filmer var Arne Skouen et stort navn. Han hadde deltatt i hovedkonkurransen i Cannes to ganger allerede, med Nødlanding i 1952 og Cirkus Fandango i 1954. Samme år møttes han og produsent Albert W. Owesen, som i et filmintervju i 1990 forteller om møtet. Owesen eide et tekstilagentur, og var prisvinnende smalfilmentusiast med sitt eget énmannsfilmselskap. Han holdt på med en smalfilm om bolignøden i 50-åras Oslo, og trengte teknisk assistanse.

Han skrev til Arne Skouen, som ringte tilbake og ba om et møte på Theaterkaféen. Der fortalte Skouen at Norsk Film A/S, som hadde produsert hans tre første filmer, ikke hadde tro på hans nye prosjekt Det brenner i natt! og ikke ville finansiere det. Kunne det i stedet være noe for Owesen Film? Den store regissøren pitcher altså sitt prosjekt for amatørprodusenten, som rett nok var en beundrer, men uten erfaring og penger til spillefilmproduksjon. Men Owesen var etter eget utsagn «en filmgærn tulling», og sa ja. Egenkapitalen som kreves er 50 000 kroner. Owesen selger seilbåten sin og noen malerier fra veggen.

Owesen følger med på Skouens innspilling for å lære. Det han lærer er respekt for den myndige giganten i norsk film, hvis manus er hellig. Manus er skrevet for Claes Gill, en særegen figur i norsk kulturliv, og selve forutsetningen for Det brenner i natt!. Skouen var journalist i Dagbladet på 1930-tallet da han ble kjent med korrekturleseren Gill, som fikk bo på avisens sentralbord mens han skrev sin første diktsamling, «Fragmenter av et magisk liv». Den bragte ham inn i avantgarden av norsk modernisme.

20 år senere er Gill fetert skuespiller og teatersjef, og Skouen bruker deres felles fortid i portrettet av hovedpersonen Tim. «Er man et ensomt menneske, er sentralbordet en seng med millioner av muligheter for kontakt,» hadde han sagt til Skouen i Dagbladtiden. Der lå grunntemaet for filmen, skriver Skouen i sin bok «En journalists erindringer».

 

Norsk auteur: Arne Skouen, her fra settet til "Gategutter". Foto: Nasjonalbiblioteket
Norsk auteur: Arne Skouen, her fra settet til «Gategutter». Foto: Nasjonalbiblioteket

Natt i byen

Filmens hovedperson Tim Ruud er korrekturleser i en avis, og en einstøing. Redaktøren er hans barndomsvenn som holder sin hånd over ham. Han kjenner Tims mørke hemmelighet, den destruktive driften han kjemper med å undertrykke. For Tim er pyroman. Og det brenner stadig rundt i byen, og avisen skriver om det. Sosialarbeideren Margrethe blir innviet i hemmeligheten, og vil hjelpe Tim.

Men Tim feiltolker fortroligheten som oppstår mellom dem. Margrethe blir målet for den ensomme mannens kjærlighetslengsel og en erotisk besettelse for ham. Samtidig mistenker en av avisens journalister, den kyniske Tollef, at Tim står bak ildspåsettelsene. Han begynner å følge etter Tim, ikke for å stanse brannene eller hjelpe Tim, men for å gjøre det store scoopet for avisen. Så får Tim oppleve Margrethe med en annen mann. Tim innser at han ikke er mannen Margrethe kanskje elsker, slik han trodde, men bare et kasus for en profesjonell sosialarbeider. Alt rakner for ham i et voldsomt utbrudd som bare kan lindres med én ting – det må brenne i natt!

Anmeldelsene er gode. Dette er en norsk film av internasjonal klasse! Anmelderne er likevel unisone i sine innvendinger mot at filmens dramaturgi trumfer dens psykologi. For å lede fortellingen fram til sitt klimaks introduserer Skouen noen umotiverte vendinger hos karakterene, som undergraver den psykologiske troverdigheten.

Innsigelsen kommer likevel mer som en ettertanke enn som et slag i ansiktet mens man ser filmen. Da er man bare overveldet av Claes Gills enestående rolleprestasjon.

Claes Gill overbeviste stort i rollen som pyromanen Tim. Foto: Nasjonalbiblioteket
Claes Gill overbeviste stort i rollen som pyromanen Tim. Foto: Nasjonalbiblioteket

Brenner det virkelig?

På en pressekonferanse før innspillingen startet presenterte Skouen og Owesen filmen og dens tema. Skouen hadde lest psykoanalytikeren Wilhelm Stekel, Freuds briljante elev og senere fiende, som mente at utløp for undertrykt seksualitet gjennom ulike perversjoner ikke fulgte noe generelt mønster, men var formet av helt personlige opplevelser. Han avviste dermed at pyromani var smittsomt. Kriminalpolitiet fulgte med på Skouens planer men fant ingen hjemmel for å stanse ham, og bisto i stedet som konsulenter.

Ikke uten grunn var myndighetene opptatt av filmen. I ukene før premieren var to ildspåsettere som hadde gått løse i Oslo, blitt arrestert. Men fantes det flere? En atmosfære av frykt lå over byen. Uansett filmskaperens research spurte mange seg om Skouens nye film kunne inspirere til pyromani. Den passerte filmsensuren 8. desember 1954 uten klipp. Men kriminalsjef Lars L’Abée Lund prøvde helt fram til premieren å stanse filmen eller iallfall få fjernet scenene med ildspåsettelse, hevdet Skouen og Owesen. Kriminalpolitiets interesse for filmen var «temmelig unormal» og «ikke av den hjelpsomme sorten», sa Skouen. Han og Owesen gikk ut i pressen for å beskytte seg og filmen mot inngrep. Ikke alle trodde på påstandene om politiets sensurforsøk, og avfeide dem som et gratisreklameframstøt fra Skouen og Owesen.

Til premieren i januar 1955 var blant andre riksadvokaten, Oslos brannsjef og flere psykiatere invitert. Etter faktisk å ha sett filmen snur L’Abée Lund: «Det er en god film, og jeg syntes Claes Gill spilte fremragende. Det er utenkelig at jeg gjør noe for å få filmen stoppet, og om den kan være skadelig kan jeg ikke svare på. Da må De spørre psykiaterne.»

Det gjorde selvfølgelig pressen, og psykiaterne som ble spurt var enige med Skouen. Filmen ville neppe inspirere noen til å bli ildspåsettere. Skouen mente at også filmen i seg selv ga ham rett – den ble vist landet over uten at et eneste hus ble påtent etterpå.

 

 

Cannes

Norske filmer i hovedprogrammet under filmfestivalen i Cannes var langtfra uvanlig på 1950-tallet. I alt deltok seks norske spillefilmer og sju kortfilmer i de ti årene fra 1952 til 1961. Skouen hadde hele fire filmer med. Det brenner i natt! deltok i hovedprogrammet i 1955. Tysk presse var svært opptatt av filmen, og forsto den utmerket. Å brenne ned hus er jo noe tyskere har erfaring med, bemerket Skouen senere, med 2. verdenskrig for evig innprentet i hukommelsen.

Også i Cannes-konkurransen: Skouens "Cirkus Fandango".
Også i Cannes-konkurransen: Skouens «Cirkus Fandango».

Men de franske journalistene i Cannes bare lo av Det brenner i natt!. Mener De virkelig at noen skulle gå rundt og tenne på hus, monsieur Skouen? Det virket vilt usannsynlig i fransk mentalitet og kultur. Når Freud og andre germanere med seksuelle frustrasjoner som spesialfelt måtte rømme fra nazistene, var det en grunn til at de reiste til London og ikke Paris.

 

Etterspill

Claes Gills filmdebut vakte stor oppsikt. Gill visste endel om erotisk besettelse og undertrykkingen av den, forteller Skouen selv etter betroelser fra Gill mange år tidligere. Gill var en ren «method actor», som gikk så opp i rollen at han slo sin motspiller Elisabeth Bang gul og blå under innspillingen av hans store vanviddsutbrudd, og skremte deler av staben på flukt ut av atelieret, skriver Axel Kielland i Morgenbladet.

Gill ble spådd samme internasjonale karriere som Erich von Stroheim og Charles Laughton, som mange syntes det var naturlig å sammenlikne ham med. Men han ville ikke. Han elsket film, men å spille i dem var utmattende, og han hadde sitt teaterliv i Stavanger som leder og fornyer av Rogaland Teater. Han spilte likevel i to senere filmer av Skouen – Herren og hans tjenere (1959) og An-Magritt (1969) – men i langt mindre krevende roller.

Claes Gill i Skouens "Herren og hans tjenere".
Claes Gill i Skouens «Herren og hans tjenere».

Gill var utvilsomt viktig for at Det brenner i natt! ble en etterspurt film. Flere kopier måtte trekkes for å dekke etterspørselen fra landets kinoer, og produsent Albert Owesen var meget stolt både av Cannes-deltakelse og hjemlig suksess. Skouen ville ha ham som produsent for sin neste film også. Det var Barn av solen (1955), en filmversjon av Skouens eget, lettbente skuespill fra 1941. «Men Skouen var ute av slag, og filmen ble dårlig», sa Owesen kort. Det ble underskudd og trussel om konkurs for Owesen, inntil gjelden ble ettergitt av Finansdepartementet. Owesen mistet likevel aldri sin nesegruse beundring for Skouen. Skouen selv vedkjente seg etterpå ikke Barn av solen. Etterhvert nektet han den vist, og den inngår ikke i DVD-boksen med hans «komplette» filmer.

Arne Skouen gikk videre til stadig nye suksesser. I 1958 var han tilbake i hovedkonkurransen i Cannes med Ni liv, som også ble nominert til Oscar for beste utenlandske film. Han vant ikke. Den russiske Tranene flyr vant i Cannes, og Cabirias netter fikk Oscaren. Men å tape for Fellini var en ære, syntes Skouen.

Å se den nyopprettete Palme d’Or gå til den amerikanske Marty i Cannes i 1955 var heller ingen skam. I Skouens oeuvre, en av de viktigste i vår filmhistorie, står Det brenner i natt! fremdeles som et av høydepunktene.

……………………………………….

I 1955 laget billedhoggeren Arnold Haukeland sin kjente skulptur «Oksen Claes» etter en fyllekrangel med Claes Gill, som spiller hovedrollen som pyroman i Arne Skouens Det brenner i natt!. Samtidig ble filmen vist i hovedkonkurransen under filmfestivalen i Cannes. 60 år senere brenner filmregissør Erik Skjoldbjærg ned ti hus under innspillingen av Pyromanen, mens Joachim Triers nye film Louder Than Bombs deltar i hovedkonkurransen i Cannes, og «Oksen Claes» nettopp er tilbudt på auksjon i Oslo. Det er som om historien selv vil holde Skouens film i live.

One Response to Det brenner ennå

  1. En utmerket artikkel, Morten, faa kan skrive filmhistorie som du! Fortsett i samme spor, den kan jo bli bok av dette!

    Beste hilsen JE

Legg igjen en kommentar

MENY