«Bølgen»: En vanvittig kamp mot klokka

«Bølgen»: En vanvittig kamp mot klokka

Hvordan filme en katastrofefilm om en tsunami ingen har sett, med naturlig skumringslys og hundrevis av statister på settet? Filmfotograf John Christian Rosenlund forteller om det kreative rotteracet bak kinosuksessen «Bølgen».

Foto: John Christian Rosenlund fanger inn Kristoffer Joner på flukt fra monsterbølgen i Geiranger. Foto: Eirik Evjen.

Geirangerfjorden: en av Norges vakreste daler. En natt raser en stor del av fjellet ned i fjorden og skaper en enorm bølge – en 70 meter høy tsunami.

Dette scenarioet legger grunnlaget for Roar Uthaugs «Bølgen». Å få være med Roar og Fantefilm på en ordentlig katastrofefilm har vært en stor og lærerik opplevelse. Samtidig krevde mange av scenene kompliserte løsninger for lys og kamera – med nattscenene som den kanskje største utfordringen.

Natt til hodebry

Nøkkelscenene i denne Norges kanskje første katastrofefilm utspiller seg midt på natta. Den viktigste foregår i Geiranger, nærmere bestemt i Ørneveien, mens resten foregår i et 2000 m2 stort studio i Bucuresti i Romania. I den ferdige filmen skal disse to locations oppleves som ett og samme sted, de skal sømløst henge sammen.

Geirangerfjorden og Ørneveien er gigantiske områder. Vi visste at det var her vi måtte begynne å utarbeide filmens visuelle univers. Og aller først måtte vi få til å filme de viktige nattscenene. Skulle vi prøve å lyssette hele dalen? Gjøre såkalt «day for night»? Eller benytte oss av den blå timen, tida etter at sola har gått ned, like før det blir mørkt?

Å fange inn skumringslyset ble en av John Christian Rosenlunds største utfordringer. Foto: Eirik Evjen
Å fange inn skumringslyset ble en av John Christian Rosenlunds største utfordringer. Pål Morten Hverven til høyre hadde også ansvar for røykeffekter. Foto: Eirik Evjen. Klikk på bildet for større oppløsning!

Alternativ 1 var altså lyssetting. Det hadde vært kult å forsøke, men sånn er ikke virkeligheten på et norsk filmbudsjett. Kanskje heller ikke på et Hollywoodbudsjett, om jeg tenker meg om. Området er for stort. Og mye av poenget er at vi måtte se fjorden godt – vi måtte være sikre på å kunne se Bølgen. Vi måtte også gjøre det så enkelt som mulig å smelte visuelle effekter (VFX) inn i de virkelige omgivelsene. Det krever en kontrollert lyssetting, og arbeidet blir ofte enklere med et mykt topplys enn med skarpe lampeskygger.

Alternativ 2 var «day for night», og jeg må innrømme at jeg får frysninger av det ordet. Å filme nattscener på dagtid fungerer sjelden godt på film. Med en gang man plasserer en lyskilde, en billykt eller annet i bildet, så vil publikum forvente at den skal gi lys til omgivelsene. En billykt gir ikke mye effekt i dagslys, så dette er noe publikum reagerer på – det ser fake ut.

Gjengivelse av billys: en nøkkel til troverdighet. Foto: Eirik Evjen
Gjengivelse av billys: en nøkkel til troverdighet. Foto: Eirik Evjen. Klikk på bildet for større oppløsning!

Tredje alternativ var the real thing – å filme alt i skumringen, i den blå timen. Men selv om Norge er kjent for lange lyse sommernetter, så er ikke den filmbare skumringen på mer enn 1-2 timer i mai måned. En arbeidsdag er ti timer, og dette la et enormt press på Roar Uthaugs orkestrering av skuespillere, hundrevis av statister og biler. I tillegg måtte de nattlige nøkkelscenene filmes de aller første dagene.

 

Ingen rom for feil

For å øke den visuelt-dramatiske buen i filmen definerte vi to «visuelle verdener» – før og etter Bølgen inntreffer. Alt som skjer før, gjorde vi i skumringstimen, mens det som skjer etterpå ble gjort midt på natta. Denne inndelingen ga oss noen ekstra timer etter mørkets frembrudd hvor vi forflyttet oss et stykke opp i Ørneveien for å gjøre «etter-bølgen-scenene» – natt for natt, og med ordentlig filmlys.

Vi skrev en detaljert dreiebok som gjorde oss i stand til å plukke ut noen nærbilder som vi kunne filme før den ordentlige skumringen, bilder der vi kunne pumpe opp billyktene med sterkere lamper og dekke til for sol og solskygger. Dermed fikk vi litt filmtid også i forkant av den blå timen.

Likevel: Den til dels vanvittige skumringsplanen vår ga ingen rom for feil.

Fra en av filmens Geiranger-scener, skutt i et minimalt tidsvindu. Foto: Eirik Evjen
Fra en av filmens Geiranger-scener, skutt i et minimalt tidsvindu. Foto: Eirik Evjen. Klikk på bildet for større oppløsning!

Vi brukte dagtid til testing og øving med skuespillere, deretter med skuespillere og kamera, så med statister, kamera og skuespillere. Og så – som et racerbilløp – filmet vi dagens program i løpet av et magisk tidsvindu på én til to timer. Egentlig var det ikke magi i det hele tatt, bare presist og hardt arbeid fra en meget godt forberedt stab. Om jeg ikke husker feil, hadde vi et snitt på rundt 40-50 innstillinger per dag.

«Bølgen» er filmet med to sett kameraer, og second unit-kameraet ble operert av filmfotograf John Erling Holmenes Fredriksen. John Erling er en sånn fyr som vet å ta ansvar og foreslå gode løsninger. Mange av de kuleste Segway-sekvensene i «Bølgen» er det han som har filmet.

 

Kill your darlings

Like før vi gikk i gang med opptak, slapp utstyrsprodusenten RED sin nye RED Dragon-modell. Essensen med dette kameraet var at det ga oss én blender mer lys sammenliknet med modellen Arri Alexa. Fordi vi hadde gjort tester under vann, visst vi at vi ville ha veldig lite lys da vi senere skulle gjøre filmens undervannsscener i den overfylte kjelleren under hotellet.

«Bølgen» ble derfor skutt på RED Dragon, og ikke Arri Alexa, som jeg må innrømme er mitt favorittkamera. Pragmatisme er en del av det å være fotograf…

 

Foto: John Christian Rosenlund
Foto: John Christian Rosenlund. Klikk på bildet for større oppløsning!
Foto: Eirik Evjen. Klikk på bilder for større oppløsning!
Foto: Eirik Evjen. Klikk på bilder for større oppløsning!

Kunsten å improvisere

Vi valgte tidlig å droppe klassiske dolly-bevegelser med kamera – vi ønsket et uttrykk som var mer realistisk, improvisert og til stede. Samtidig ønsket vi stødige «ikke håndholdte» bilder i noen sekvenser. Jeg var allerede i en testgruppe for en ny type gimbal eller kamerastabilisator, SC Newton Gimbal, og foreslo overfor utvikleren, Guffe Funck, å få låne en prototype. Den ankom noen timer før opptak…

Vi koblet blant annet gimbalen opp mot en forlenget utgave av Easyrig, en motorsykkel fra Fikser’n og en Segway fra Moviebird. Med stor hjelp fra vår dyktige kamerastab som etter hvert ble eksperter på å kalibrere gimbal, fikk vi til en del bilder som ellers ikke ville ha vært mulig å få til uten.

 

Silkestoff fra Tyrkia

Jeg synes det er vanskelig å lyssette nattscener. Det er utfordrende å få det til å se ekte ut – altså å finne en logisk begrunnelse for lyset – og jeg har en aversjon mot den klassiske «amerikanske blå natten».

Når en 70 meter høy bølge har skylt inn over land, slik den gjør i filmen, vil lufta trolig være fylt av partikler og røyk. Svært få av oss har heldigvis opplevd timene etter en tsunami nattestid, og vi hadde med andre ord en viss visuell frihet. Til nattscenene i «Bølgen» så jeg for meg et bløtt blågrått/grønt overlys blandet med lyset fra billykter og flammer fra ødelagte hus og liknende.

Etter katastrofen: En egen visuell verden. Foto: Eirik Evjen
Etter katastrofen: En egen visuell verden. Foto: Eirik Evjen. Klikk på bildet for større oppløsning!

Å sette fargefilter på store bløte flater er kostbart. Og filmlys blir i tillegg varme, noe som etter hvert vil ødelegger fargefiltre (som igjen må skiftes ut). Min lysmester Catalin Calin foreslo derfor en rimelig kunstsilke som i utgangspunktet var blågrønn og som i tillegg ville fungere som et mykt filter – en genial «kinderegg»-løsning, med andre ord. Jeg testet diverse silkelignende materialer hjemme i stua med min datter og fant frem til et stoff med farger og bløthet som vi likte.

Lyset i Ørneveien måtte matche studio – med samme farger og samme type bløthet. I studio er dette forholdsvis enkelt å få til, men ute i vær og vind blir det litt mer utfordrende. Calin konstruerte derfor en gigantisk lysboks som ble montert under en industrikran i Ørneveien. Den måtte være svært solid for å kunne tåle vind og regn. Inne i boksen bygde han et grid-mønster av 64x150W lyspærer på en egen dimmer. Dette ga oss et veldig bløtt og jevnt lys over det hele.

Lysrigg under opptak i Ørneveien. Foto: Eirik Evjen
Lysrigg under opptak i Ørneveien. Foto: Eirik Evjen. Klikk på bildet for større oppløsning!

_EP_8590

Det tyrkiske silkestoffet fungerte dessuten utmerket. I studio fikk jeg endelig realisert en gammel drøm om å dekke hele studio med en jevnt belyst duk og dermed slippe reflekser av lamper i vann og blanke flater som jeg visste vi ville ha mye av. Først fikk vi en gjeng med klatrere til å henge opp 24 x space light. De måtte henges såpass høyt at vi fikk en grei avstand til duken. Deretter spente vi opp wire og la en 60×25 meter stor duk som dekket taket i det store studio i Bucuresti.

Et halvt år senere satt vi sammen i Storyline Studios for å lyssette den ferdige filmen. Vi hadde kommet frem til en fet gul grønn farge for denne «etter-bølgen-nattsekvensen». Produsent Martin Sundland kom tilfeldigvis innom og reagerte på den gul-grønne fargen. Han lurte på hvorfor vi ikke lot disse scenene være som jeg hadde lyssatt dem på settet i Geiranger og i studio?

Jeg gikk tilbake til de opprinnelige blågrønne fargene, de vi hadde testet, prøvd ut og blitt enige om før vi gikk i gang med innspillingen. Det fungerte mye bedre – filmen falt bedre på plass som et komplett univers.

Fra opptak i studio i Bururesti; regissør Roar Uthaug midt i bildet. Foto: Eirik Evjen.
Fra opptak i studio i Bururesti; regissør Roar Uthaug midt i bildet. Foto: Eirik Evjen.

Det minner meg nok en gang om viktigheten av å stole på det man har gjort, stole på det man har etablert av fargekoder og visuelt univers og ikke bli forført av de uendelige mulighetene som ligger i digital postproduksjon.

John Christian Rosenlund er filmfotograf og medlem av Foreningen Norske Filmfotografer. På foreningens månedlige arrangement «mandagsfilmen» på Filmens Hus 21. september forteller han mer om «Bølgen».

Sjekk også ut denne «behind-the-scenes»-videoen fra innspillingen: 

1 kommentar til «Bølgen»: En vanvittig kamp mot klokka

Legg igjen en kommentar

«Bølgen»: En vanvittig kamp mot klokka

«Bølgen»: En vanvittig kamp mot klokka

Hvordan filme en katastrofefilm om en tsunami ingen har sett, med naturlig skumringslys og hundrevis av statister på settet? Filmfotograf John Christian Rosenlund forteller om det kreative rotteracet bak kinosuksessen «Bølgen».

Foto: John Christian Rosenlund fanger inn Kristoffer Joner på flukt fra monsterbølgen i Geiranger. Foto: Eirik Evjen.

Geirangerfjorden: en av Norges vakreste daler. En natt raser en stor del av fjellet ned i fjorden og skaper en enorm bølge – en 70 meter høy tsunami.

Dette scenarioet legger grunnlaget for Roar Uthaugs «Bølgen». Å få være med Roar og Fantefilm på en ordentlig katastrofefilm har vært en stor og lærerik opplevelse. Samtidig krevde mange av scenene kompliserte løsninger for lys og kamera – med nattscenene som den kanskje største utfordringen.

Natt til hodebry

Nøkkelscenene i denne Norges kanskje første katastrofefilm utspiller seg midt på natta. Den viktigste foregår i Geiranger, nærmere bestemt i Ørneveien, mens resten foregår i et 2000 m2 stort studio i Bucuresti i Romania. I den ferdige filmen skal disse to locations oppleves som ett og samme sted, de skal sømløst henge sammen.

Geirangerfjorden og Ørneveien er gigantiske områder. Vi visste at det var her vi måtte begynne å utarbeide filmens visuelle univers. Og aller først måtte vi få til å filme de viktige nattscenene. Skulle vi prøve å lyssette hele dalen? Gjøre såkalt «day for night»? Eller benytte oss av den blå timen, tida etter at sola har gått ned, like før det blir mørkt?

Å fange inn skumringslyset ble en av John Christian Rosenlunds største utfordringer. Foto: Eirik Evjen
Å fange inn skumringslyset ble en av John Christian Rosenlunds største utfordringer. Pål Morten Hverven til høyre hadde også ansvar for røykeffekter. Foto: Eirik Evjen. Klikk på bildet for større oppløsning!

Alternativ 1 var altså lyssetting. Det hadde vært kult å forsøke, men sånn er ikke virkeligheten på et norsk filmbudsjett. Kanskje heller ikke på et Hollywoodbudsjett, om jeg tenker meg om. Området er for stort. Og mye av poenget er at vi måtte se fjorden godt – vi måtte være sikre på å kunne se Bølgen. Vi måtte også gjøre det så enkelt som mulig å smelte visuelle effekter (VFX) inn i de virkelige omgivelsene. Det krever en kontrollert lyssetting, og arbeidet blir ofte enklere med et mykt topplys enn med skarpe lampeskygger.

Alternativ 2 var «day for night», og jeg må innrømme at jeg får frysninger av det ordet. Å filme nattscener på dagtid fungerer sjelden godt på film. Med en gang man plasserer en lyskilde, en billykt eller annet i bildet, så vil publikum forvente at den skal gi lys til omgivelsene. En billykt gir ikke mye effekt i dagslys, så dette er noe publikum reagerer på – det ser fake ut.

Gjengivelse av billys: en nøkkel til troverdighet. Foto: Eirik Evjen
Gjengivelse av billys: en nøkkel til troverdighet. Foto: Eirik Evjen. Klikk på bildet for større oppløsning!

Tredje alternativ var the real thing – å filme alt i skumringen, i den blå timen. Men selv om Norge er kjent for lange lyse sommernetter, så er ikke den filmbare skumringen på mer enn 1-2 timer i mai måned. En arbeidsdag er ti timer, og dette la et enormt press på Roar Uthaugs orkestrering av skuespillere, hundrevis av statister og biler. I tillegg måtte de nattlige nøkkelscenene filmes de aller første dagene.

 

Ingen rom for feil

For å øke den visuelt-dramatiske buen i filmen definerte vi to «visuelle verdener» – før og etter Bølgen inntreffer. Alt som skjer før, gjorde vi i skumringstimen, mens det som skjer etterpå ble gjort midt på natta. Denne inndelingen ga oss noen ekstra timer etter mørkets frembrudd hvor vi forflyttet oss et stykke opp i Ørneveien for å gjøre «etter-bølgen-scenene» – natt for natt, og med ordentlig filmlys.

Vi skrev en detaljert dreiebok som gjorde oss i stand til å plukke ut noen nærbilder som vi kunne filme før den ordentlige skumringen, bilder der vi kunne pumpe opp billyktene med sterkere lamper og dekke til for sol og solskygger. Dermed fikk vi litt filmtid også i forkant av den blå timen.

Likevel: Den til dels vanvittige skumringsplanen vår ga ingen rom for feil.

Fra en av filmens Geiranger-scener, skutt i et minimalt tidsvindu. Foto: Eirik Evjen
Fra en av filmens Geiranger-scener, skutt i et minimalt tidsvindu. Foto: Eirik Evjen. Klikk på bildet for større oppløsning!

Vi brukte dagtid til testing og øving med skuespillere, deretter med skuespillere og kamera, så med statister, kamera og skuespillere. Og så – som et racerbilløp – filmet vi dagens program i løpet av et magisk tidsvindu på én til to timer. Egentlig var det ikke magi i det hele tatt, bare presist og hardt arbeid fra en meget godt forberedt stab. Om jeg ikke husker feil, hadde vi et snitt på rundt 40-50 innstillinger per dag.

«Bølgen» er filmet med to sett kameraer, og second unit-kameraet ble operert av filmfotograf John Erling Holmenes Fredriksen. John Erling er en sånn fyr som vet å ta ansvar og foreslå gode løsninger. Mange av de kuleste Segway-sekvensene i «Bølgen» er det han som har filmet.

 

Kill your darlings

Like før vi gikk i gang med opptak, slapp utstyrsprodusenten RED sin nye RED Dragon-modell. Essensen med dette kameraet var at det ga oss én blender mer lys sammenliknet med modellen Arri Alexa. Fordi vi hadde gjort tester under vann, visst vi at vi ville ha veldig lite lys da vi senere skulle gjøre filmens undervannsscener i den overfylte kjelleren under hotellet.

«Bølgen» ble derfor skutt på RED Dragon, og ikke Arri Alexa, som jeg må innrømme er mitt favorittkamera. Pragmatisme er en del av det å være fotograf…

 

Foto: John Christian Rosenlund
Foto: John Christian Rosenlund. Klikk på bildet for større oppløsning!
Foto: Eirik Evjen. Klikk på bilder for større oppløsning!
Foto: Eirik Evjen. Klikk på bilder for større oppløsning!

Kunsten å improvisere

Vi valgte tidlig å droppe klassiske dolly-bevegelser med kamera – vi ønsket et uttrykk som var mer realistisk, improvisert og til stede. Samtidig ønsket vi stødige «ikke håndholdte» bilder i noen sekvenser. Jeg var allerede i en testgruppe for en ny type gimbal eller kamerastabilisator, SC Newton Gimbal, og foreslo overfor utvikleren, Guffe Funck, å få låne en prototype. Den ankom noen timer før opptak…

Vi koblet blant annet gimbalen opp mot en forlenget utgave av Easyrig, en motorsykkel fra Fikser’n og en Segway fra Moviebird. Med stor hjelp fra vår dyktige kamerastab som etter hvert ble eksperter på å kalibrere gimbal, fikk vi til en del bilder som ellers ikke ville ha vært mulig å få til uten.

 

Silkestoff fra Tyrkia

Jeg synes det er vanskelig å lyssette nattscener. Det er utfordrende å få det til å se ekte ut – altså å finne en logisk begrunnelse for lyset – og jeg har en aversjon mot den klassiske «amerikanske blå natten».

Når en 70 meter høy bølge har skylt inn over land, slik den gjør i filmen, vil lufta trolig være fylt av partikler og røyk. Svært få av oss har heldigvis opplevd timene etter en tsunami nattestid, og vi hadde med andre ord en viss visuell frihet. Til nattscenene i «Bølgen» så jeg for meg et bløtt blågrått/grønt overlys blandet med lyset fra billykter og flammer fra ødelagte hus og liknende.

Etter katastrofen: En egen visuell verden. Foto: Eirik Evjen
Etter katastrofen: En egen visuell verden. Foto: Eirik Evjen. Klikk på bildet for større oppløsning!

Å sette fargefilter på store bløte flater er kostbart. Og filmlys blir i tillegg varme, noe som etter hvert vil ødelegger fargefiltre (som igjen må skiftes ut). Min lysmester Catalin Calin foreslo derfor en rimelig kunstsilke som i utgangspunktet var blågrønn og som i tillegg ville fungere som et mykt filter – en genial «kinderegg»-løsning, med andre ord. Jeg testet diverse silkelignende materialer hjemme i stua med min datter og fant frem til et stoff med farger og bløthet som vi likte.

Lyset i Ørneveien måtte matche studio – med samme farger og samme type bløthet. I studio er dette forholdsvis enkelt å få til, men ute i vær og vind blir det litt mer utfordrende. Calin konstruerte derfor en gigantisk lysboks som ble montert under en industrikran i Ørneveien. Den måtte være svært solid for å kunne tåle vind og regn. Inne i boksen bygde han et grid-mønster av 64x150W lyspærer på en egen dimmer. Dette ga oss et veldig bløtt og jevnt lys over det hele.

Lysrigg under opptak i Ørneveien. Foto: Eirik Evjen
Lysrigg under opptak i Ørneveien. Foto: Eirik Evjen. Klikk på bildet for større oppløsning!

_EP_8590

Det tyrkiske silkestoffet fungerte dessuten utmerket. I studio fikk jeg endelig realisert en gammel drøm om å dekke hele studio med en jevnt belyst duk og dermed slippe reflekser av lamper i vann og blanke flater som jeg visste vi ville ha mye av. Først fikk vi en gjeng med klatrere til å henge opp 24 x space light. De måtte henges såpass høyt at vi fikk en grei avstand til duken. Deretter spente vi opp wire og la en 60×25 meter stor duk som dekket taket i det store studio i Bucuresti.

Et halvt år senere satt vi sammen i Storyline Studios for å lyssette den ferdige filmen. Vi hadde kommet frem til en fet gul grønn farge for denne «etter-bølgen-nattsekvensen». Produsent Martin Sundland kom tilfeldigvis innom og reagerte på den gul-grønne fargen. Han lurte på hvorfor vi ikke lot disse scenene være som jeg hadde lyssatt dem på settet i Geiranger og i studio?

Jeg gikk tilbake til de opprinnelige blågrønne fargene, de vi hadde testet, prøvd ut og blitt enige om før vi gikk i gang med innspillingen. Det fungerte mye bedre – filmen falt bedre på plass som et komplett univers.

Fra opptak i studio i Bururesti; regissør Roar Uthaug midt i bildet. Foto: Eirik Evjen.
Fra opptak i studio i Bururesti; regissør Roar Uthaug midt i bildet. Foto: Eirik Evjen.

Det minner meg nok en gang om viktigheten av å stole på det man har gjort, stole på det man har etablert av fargekoder og visuelt univers og ikke bli forført av de uendelige mulighetene som ligger i digital postproduksjon.

John Christian Rosenlund er filmfotograf og medlem av Foreningen Norske Filmfotografer. På foreningens månedlige arrangement «mandagsfilmen» på Filmens Hus 21. september forteller han mer om «Bølgen».

Sjekk også ut denne «behind-the-scenes»-videoen fra innspillingen: 

One Response to «Bølgen»: En vanvittig kamp mot klokka

Legg igjen en kommentar

MENY