Tweeden er truet

Tweeden er truet

Den pågående striden mellom Dramatikerforbundet og NRK er noe du som rettighetshaver bør følge nøye med på, mener Arne Berggren. Ikke bare fordi det kan handle om dine penger, men fordi den sier noe om de voldsomme endringene mediebransjen gjennomgår – og nå er det tv-bransjens tur.

For ti år siden var det kun snakk om standardavtaler for tv-drama. Det var oftest én forfatter som skrev hele tv-serien, og han eller hun fikk betalt for hvert minutt ferdig innspilt manus. Var det mer enn et visst antall episoder, fikk kanalen en rabatt per minutt spilletid. En serie på ti episoder ga forfatteren et honorar på mellom 800.000 og 1,2 millioner kroner, avhengig av minuttlengden. Relativt bra betalt, altså – om du ser bort fra all ventingen, alle endringene, banningen, griningen og angsten som følger med faget. Det har alltid vært bra betalt å skrive manus i Norge, man får bare så altfor sjelden muligheten, så det er ikke noe du kan bygge et støtt og forutsigbart familieliv på (men det er en annen historie). Satsene har økt med jevne mellomrom gjennom gode forhandlinger mellom Dramatikerforbundet og NRK. Episode-rabatten er også økt, men til gjengjeld produseres det stort sett flere episoder i slengen, så alt har vært fryd og gammen for de få som har kommet gjennom nåløyet. Så kommer altså Netflix, streaming og globalisering og føkker opp idyllen.

Jeg er tilhenger av både laug og fagforeninger. Nå ble vel laug strengt tatt forbudt ved lov en gang på slutten av 1800-tallet, men fortsatt håndhever både Forfatterforeningen og Dramatikerforbundet opptakskriterier med fjernt slektskap til gamle dager, for du må være håndverker eller kunstner på et visst nivå før du kan bli medlem. En komité – i Dramatikerforbundet kalles den Det dramatiske råd (og ja, den forkortes faktisk DDR) – vurderer om du er medlemsverdig, ut fra gitte kriterier i vedtektene. Å endre slike vedtekter er ikke gjort i en håndvending, og hver gang noen forsøker, blusser det opp både ondt blod og interessante prinsippdebatter.

For det å være medlem av en organisasjon handler like mye om hvem som skal stå på utsiden, som igjen handler om to ting: Hvem gidder du å sitte til bords med under årsmøtemiddagene? Og kanskje viktigere: Hvilken medlemsmasse gir størst tyngde i forhandlinger med kanaler og produksjonsselskaper?

Det er sannelig ingen lett jobb å modernisere et forbund. Jeg var med på noen tøffe tak i Forfatterforeningen, der sentrale og profilerte ml-ere hadde grepet om alle prosesser til langt utpå 2000-tallet. På den ene siden var det mye å lære av de gamle raddisene, men på den andre siden lå det en eim av korrupsjon og udemokratiske virkemidler rundt dem. De viktigste avgjørelsen ble tatt på bakrommene uten at de fleste forstod hva som skjedde, enten fordi de var for fulle til å gidde å følge med, eller fordi de for lengst hadde resignert. Når Edvard Hoem gikk på talerstolen, fikk man alltid følelsen av at noe for lengst var avgjort. Jeg fikk mine mistanker bekreftet da jeg kvelden før en av de store avstemningene om styresammensetningen ble innkalt på et hotellrom, der tre profilerte ml-ere fortalte at dersom jeg stilte på et benkeforslag, ville jeg være garantert rundt 230 stemmer. Ikke fordi jeg var spesielt radikal av politisk natur, men jeg var noe så sjelden som en forhenværende blåruss, og dessuten tydelig på at klønete kapitalistiske forleggere var forfatternes hovedfiende. Ml-ere er jo svake for både konflikt og hovedfiender.

Jeg var imponert over raddisenes evne til mobilisering i det skjulte, og dagen etter fikk jeg pluss minus 230 stemmer. Jeg har senere tenkt at de måtte ha et slags rodesystem der føringsoffiserer var innpiskere for hver sin gruppe av forfattere. Da de samme ml-erne senere jevnlig kontaktet meg for å få orienteringer fra innsiden av styret, helt uformelt og sånn oss imellom, naturligvis, fikk jeg en klar fornemmelse av at det var payback time. Jeg tror ikke helt jeg innfridde forventningene, men lærte mye om hvordan Norge ble drevet på søtti- og åttitallet.

I Dramatikerforbundet har stilen vært en annen. Det har vært mindre slåssing, mer tweed og tversover og vanskeligere å få øye på politiske fronter, i hvert fall siden slutten av nittitallet. Her var heller ingen kvinnelige forfattere som kravlet opp på bordet under lunsjen for å rive av seg trusa og kaste opp i buffeten. Det er mer stil og hygge, rett og slett – selv om man av og til kan savne å bli skjelt ut av Ole Robert Sunde for å være epiker eller hjernevasket av paven.

Men snart kan det bli muligheter for mer rabalder. Midt i fellesferien sendte nemlig NRKs dramasjef Ivar Køhn en sommerhilsen til norske forfattere i Rushprint for å fortelle at tiden er inne for å forhandle individuelt. Når Statskanalen så blir beskyldt for fagforeningsknusing, sier det noe om nye tider i kringkastingen, men også om hvor dårlig organisert norske forfattere antas å være. Ingen ville finne på å skrive brev i full offentlighet til norske jern- og metallarbeidere og si at fra nå av forhandler vi med én og én av dere. Eller til heismontørene. Det ville tatt fem arbeidsdager før ordet «generalstreik» preget avisforsidene (jeg mener naturligvis nettavisene), og ti dager før fakkeltog i gatene.

Jeg har stor forståelse for NRKs behov for å modernisere avtaleverket. Det er ikke lenger sånn at én forfatter skriver alle episodene, og dersom vi skal dyrke showrunnertanken med én hovedforfatter som leder et writers’ room, må manusbudsjettene og forskjellene bli større. Narsissisten i meg ønsker naturligvis at seriene jeg har jobbet på skal være tilgjengelige overalt, til enhver tid. Konsumenten i meg ønsker også at alt skal være et tastetrykk unna, helst gratis. Men han som skal betale avdrag på banklån og julepresanger, er usikker på hvor smart det er å gi bort det jeg har laget for evig tid. Og det er her NRK forsøker seg på en retorisk snarvei. Det hevdes at seerne forventer at alt er tilgjengelig på alle plattformer. Det tror jeg er rungende feil.

Er det noe konsumentene har lært om tv, gjennom Netflix og Sumo og HBO Nordic og Viaplay og you name it, så er det at tilbud er tidsbegrenset. Og på en innfløkt måte må dette være pissing i buksa for å holde lisensidéen varm. Som om det å dele ut stadig mer gratis og uten begrensninger skal øke lisensbetalingsviljen på sikt.

Hva kommer de forfatterne til å gjøre som nå inviteres på kaffe i Dramaavdelingen? Mange av dem er ikke organisert, ganske enkelt fordi laugstankegangen har stengt dem ute. Kan man regne med at en Hotel Cæsar-forfatter som ble utestengt av DDR, nå skal være solidarisk med det samme forbundet som ikke ville ha henne som medlem?

Boracco, Rosenlund & co har en stor jobb å gjøre, og den er de godt i gang med. Kanskje brevet fra dramasjefen er det som skal til for å få forbundet til å fri seg fra kunstnernykkene, inkludere alle profesjonelle dramatikere og faktisk bli en sterk fagforening? Som forfatter heier jeg naturligvis på forbundet mitt, men det er også svært mye bra og gledelig i forslagene som foreligger fra krinken. Det hele koker ned til spekulasjoner om hvordan fremtiden ser ut. Jeg er optimist. Uansett vil det fortsatt være mulig å kle seg i tweed ved festlige anledninger.

Arne Berggren er partner i TV Wonder AS

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i utgave 3 av papirutgaven.

Legg igjen en kommentar

Tweeden er truet

Tweeden er truet

Den pågående striden mellom Dramatikerforbundet og NRK er noe du som rettighetshaver bør følge nøye med på, mener Arne Berggren. Ikke bare fordi det kan handle om dine penger, men fordi den sier noe om de voldsomme endringene mediebransjen gjennomgår – og nå er det tv-bransjens tur.

For ti år siden var det kun snakk om standardavtaler for tv-drama. Det var oftest én forfatter som skrev hele tv-serien, og han eller hun fikk betalt for hvert minutt ferdig innspilt manus. Var det mer enn et visst antall episoder, fikk kanalen en rabatt per minutt spilletid. En serie på ti episoder ga forfatteren et honorar på mellom 800.000 og 1,2 millioner kroner, avhengig av minuttlengden. Relativt bra betalt, altså – om du ser bort fra all ventingen, alle endringene, banningen, griningen og angsten som følger med faget. Det har alltid vært bra betalt å skrive manus i Norge, man får bare så altfor sjelden muligheten, så det er ikke noe du kan bygge et støtt og forutsigbart familieliv på (men det er en annen historie). Satsene har økt med jevne mellomrom gjennom gode forhandlinger mellom Dramatikerforbundet og NRK. Episode-rabatten er også økt, men til gjengjeld produseres det stort sett flere episoder i slengen, så alt har vært fryd og gammen for de få som har kommet gjennom nåløyet. Så kommer altså Netflix, streaming og globalisering og føkker opp idyllen.

Jeg er tilhenger av både laug og fagforeninger. Nå ble vel laug strengt tatt forbudt ved lov en gang på slutten av 1800-tallet, men fortsatt håndhever både Forfatterforeningen og Dramatikerforbundet opptakskriterier med fjernt slektskap til gamle dager, for du må være håndverker eller kunstner på et visst nivå før du kan bli medlem. En komité – i Dramatikerforbundet kalles den Det dramatiske råd (og ja, den forkortes faktisk DDR) – vurderer om du er medlemsverdig, ut fra gitte kriterier i vedtektene. Å endre slike vedtekter er ikke gjort i en håndvending, og hver gang noen forsøker, blusser det opp både ondt blod og interessante prinsippdebatter.

For det å være medlem av en organisasjon handler like mye om hvem som skal stå på utsiden, som igjen handler om to ting: Hvem gidder du å sitte til bords med under årsmøtemiddagene? Og kanskje viktigere: Hvilken medlemsmasse gir størst tyngde i forhandlinger med kanaler og produksjonsselskaper?

Det er sannelig ingen lett jobb å modernisere et forbund. Jeg var med på noen tøffe tak i Forfatterforeningen, der sentrale og profilerte ml-ere hadde grepet om alle prosesser til langt utpå 2000-tallet. På den ene siden var det mye å lære av de gamle raddisene, men på den andre siden lå det en eim av korrupsjon og udemokratiske virkemidler rundt dem. De viktigste avgjørelsen ble tatt på bakrommene uten at de fleste forstod hva som skjedde, enten fordi de var for fulle til å gidde å følge med, eller fordi de for lengst hadde resignert. Når Edvard Hoem gikk på talerstolen, fikk man alltid følelsen av at noe for lengst var avgjort. Jeg fikk mine mistanker bekreftet da jeg kvelden før en av de store avstemningene om styresammensetningen ble innkalt på et hotellrom, der tre profilerte ml-ere fortalte at dersom jeg stilte på et benkeforslag, ville jeg være garantert rundt 230 stemmer. Ikke fordi jeg var spesielt radikal av politisk natur, men jeg var noe så sjelden som en forhenværende blåruss, og dessuten tydelig på at klønete kapitalistiske forleggere var forfatternes hovedfiende. Ml-ere er jo svake for både konflikt og hovedfiender.

Jeg var imponert over raddisenes evne til mobilisering i det skjulte, og dagen etter fikk jeg pluss minus 230 stemmer. Jeg har senere tenkt at de måtte ha et slags rodesystem der føringsoffiserer var innpiskere for hver sin gruppe av forfattere. Da de samme ml-erne senere jevnlig kontaktet meg for å få orienteringer fra innsiden av styret, helt uformelt og sånn oss imellom, naturligvis, fikk jeg en klar fornemmelse av at det var payback time. Jeg tror ikke helt jeg innfridde forventningene, men lærte mye om hvordan Norge ble drevet på søtti- og åttitallet.

I Dramatikerforbundet har stilen vært en annen. Det har vært mindre slåssing, mer tweed og tversover og vanskeligere å få øye på politiske fronter, i hvert fall siden slutten av nittitallet. Her var heller ingen kvinnelige forfattere som kravlet opp på bordet under lunsjen for å rive av seg trusa og kaste opp i buffeten. Det er mer stil og hygge, rett og slett – selv om man av og til kan savne å bli skjelt ut av Ole Robert Sunde for å være epiker eller hjernevasket av paven.

Men snart kan det bli muligheter for mer rabalder. Midt i fellesferien sendte nemlig NRKs dramasjef Ivar Køhn en sommerhilsen til norske forfattere i Rushprint for å fortelle at tiden er inne for å forhandle individuelt. Når Statskanalen så blir beskyldt for fagforeningsknusing, sier det noe om nye tider i kringkastingen, men også om hvor dårlig organisert norske forfattere antas å være. Ingen ville finne på å skrive brev i full offentlighet til norske jern- og metallarbeidere og si at fra nå av forhandler vi med én og én av dere. Eller til heismontørene. Det ville tatt fem arbeidsdager før ordet «generalstreik» preget avisforsidene (jeg mener naturligvis nettavisene), og ti dager før fakkeltog i gatene.

Jeg har stor forståelse for NRKs behov for å modernisere avtaleverket. Det er ikke lenger sånn at én forfatter skriver alle episodene, og dersom vi skal dyrke showrunnertanken med én hovedforfatter som leder et writers’ room, må manusbudsjettene og forskjellene bli større. Narsissisten i meg ønsker naturligvis at seriene jeg har jobbet på skal være tilgjengelige overalt, til enhver tid. Konsumenten i meg ønsker også at alt skal være et tastetrykk unna, helst gratis. Men han som skal betale avdrag på banklån og julepresanger, er usikker på hvor smart det er å gi bort det jeg har laget for evig tid. Og det er her NRK forsøker seg på en retorisk snarvei. Det hevdes at seerne forventer at alt er tilgjengelig på alle plattformer. Det tror jeg er rungende feil.

Er det noe konsumentene har lært om tv, gjennom Netflix og Sumo og HBO Nordic og Viaplay og you name it, så er det at tilbud er tidsbegrenset. Og på en innfløkt måte må dette være pissing i buksa for å holde lisensidéen varm. Som om det å dele ut stadig mer gratis og uten begrensninger skal øke lisensbetalingsviljen på sikt.

Hva kommer de forfatterne til å gjøre som nå inviteres på kaffe i Dramaavdelingen? Mange av dem er ikke organisert, ganske enkelt fordi laugstankegangen har stengt dem ute. Kan man regne med at en Hotel Cæsar-forfatter som ble utestengt av DDR, nå skal være solidarisk med det samme forbundet som ikke ville ha henne som medlem?

Boracco, Rosenlund & co har en stor jobb å gjøre, og den er de godt i gang med. Kanskje brevet fra dramasjefen er det som skal til for å få forbundet til å fri seg fra kunstnernykkene, inkludere alle profesjonelle dramatikere og faktisk bli en sterk fagforening? Som forfatter heier jeg naturligvis på forbundet mitt, men det er også svært mye bra og gledelig i forslagene som foreligger fra krinken. Det hele koker ned til spekulasjoner om hvordan fremtiden ser ut. Jeg er optimist. Uansett vil det fortsatt være mulig å kle seg i tweed ved festlige anledninger.

Arne Berggren er partner i TV Wonder AS

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i utgave 3 av papirutgaven.

Legg igjen en kommentar

MENY