Fra arkivet: De tapte filmprosjektene

Fra arkivet: De tapte filmprosjektene

For hver langfilm som får støtte, er det uttallige som ikke får det. Hva forteller de urealiserte filmene oss, utover den skuffelsen de må ha forårsaket? Vi har sett gjennom arkivet for «urealiserte prosjekter» i Nasjonalbiblioteket.

Fortell meg hvilke filmer vi lar være å støtte, og jeg skal fortelle dere hva slags filmnasjon vi er.

Vel, det utsagnet er nok en smule naivt; en søknad og noen avisoppslag er jo en dårlig forutsetning for å bedømme hva et filmprosjekt kunne ha blitt. Men vi leser om dem hele tiden: Nye prosjekter som er underveis, som pressen annonserer høylytt som nesten ferdige filmer, men som vi aldri hører mer om fordi de ikke fikk støtte eller finansieringen kollapset av andre grunner.

For hver langfilm som får støtte, er det uttallige som ikke får det, og slik skal det jo være. Da Rushprint tok en uformell ringerunde til produsenter med en viss fartstid i bransjen, var det få som hadde lyst til å friske opp i skuffelser de hadde lagt bak seg. Flere mente dessuten at det i etterpåklokskapens lys var like greit at de ikke hadde fått støtte til flere av de aktuelle prosjektene. Som en produsent i 40-årene formulerte det: Det er stort sett de beste prosjektene som blir realisert.

Jeg tror nok det hersker delte meninger om akkurat det, ikke minst med tanke på overskuddet av gode søknader som NFI mener de burde gitt støtte om de hadde pengene.

Men det er kanskje først og fremst forestillingen om et tapt mesterverk som gjør at noen av oss fascineres av denne kontrafaktiske leken: Hvordan hadde norsk film artet seg om helt andre filmprosjekter var prioritert?

Vi får i denne omgang holde utenfor de prosjektene som aldri vant gehør hos noen produsent, selv om noen vil mene at det er nettopp der skoen trykker. Det ville, som en forfatter formulerte det, medføre et større gravearbeid der ”du vil treffe noen miskjente genier som er mer tragiske enn spennende”.

VIKINGER OG SPIONER    
Det mest myteomspunnede norske filmprosjektet som aldri ble realisert, er kanskje Pål Løkkeberg og Jens Bjørneboes vikingfilm Sommeren 972. Det er et av de tydeligste tilfellene der støttesystemet ikke forsto filmskapernes intensjoner. Mens Løkkeberg var influert av nybølgefilmen og ønsket å lage en annerledes vikingfilm, langt fra den realistiske tradisjonen, leste produksjonsutvalget manuset med datidens sosialrealistiske briller – og mente at rollefigurene manglet psykologisk dybde. Det finnes bare en liten notis om filmprosjektet i Nasjonalbiblioteket (i mappen «urealiserte prosjekter»), selv om debatten rundt avslaget var en føljetong i Dagbladet sommeren 1970 (noe ikke minst provokatøren Bjørneboe bidro til).

For øvrig er arkivet fullt av mer tradisjonelle vikingfilmer som aldri ble noe av: Som Erik Gustavsons internasjonale prosjekt, The Viking, der det høye budsjettet viste seg å være uoverkommelig. Særlig under komandittist-epoken på 1980-tallet, med fordelaktige skatteregler for filminvestorer, var flere slike internasjonale vikingfilmer under oppseiling. Runekorset hadde lenge knyttet til seg amerikanske investorer og en vaskeekte Oscarvinner, Malcolm Clarke. Det sier en del om denne spesielle perioden at det var aktører som konsul Alf R. Bjercke og shippingmagnat Knut Utstein Kloster Senior som drev fram slike prosjekter.

Et prosjekt med en omfangsrik mappe er ”filmen om Arne Treholt-saken”, som viser seg å inneholde avisoppslag om to konkurrerende prosjekter fra 1984: På ene siden Rushprint-medarbeider Sølve Skagen, på andre siden Terje Kristiansen – som begge ønsket å legge den thriller-aktige handlingen til pressemiljøet (ifølge VG). Det er verd å merke seg at når Treholt-saken omsider innhentet fiksjonsfilmen med Kommandør Treholt og Ninja-truppen, var det ikke som thriller, men som populærkulturell metafilm med nostalgi for epokens estetikk.

En like stor mappe i arkivet har den såkalte ”Lillehammer-saken”, som hadde utspring i Mossads attentat mot en marrokansk servitør på Lillehammer i 1973. På et tidspunkt konkurrerte tre selskaper om å lage film av drapet, deriblant Norsk Film as, som hadde satt Lass Glomm på saken som manusforfatter. Men i 1980 måtte Norsk Film konstatere at personvernet rundt de impliserte i tragedien var så omfattende at en filmversjon ble for vanskelig å gjennomføre.

DE NASJONALE IKONENE
Prosjekter om bankran og «det store kuppet» har det selvsagt vært mange av. I likhet med Annen verdenskrig strekker seg de som en ”boulevard of broken dreams” gjennom NBs arkiver.

Det mest originale er kanskje det som den ene av de såkalte Drammensranerne, Bjørn Olav Alstad, selv tok initiativ til. Han mente de norske krimfilmene var av en så lav kvalitet at her måtte de med erfaring fra faget selv ta affære (VG, 1984). Siden har ransmenn i større grad fungert som ”konsulenter” på norske ransfilmer, som i tv-serien Ran.

Vil Kristin Lavransdatter noensinne bli filmatisert, spør Dagbladet i 1962.

Avisen viser til en avtale om filmatisering som forfatteren Sigrud Undset inngikk med et amerikansk konsortium i 1950. Men etter åtte års manusarbeid skjedde ingenting, og en amerikansk advokat tok over prosjektet. Dagbladet spør seg om det er noe i ryktene om at Ingrid Bergman eller Audrey Hepburn vil ha rollen, i en film som ifølge avisen har potensial til å bli ”en ny Tatt av vinden”. Hvorfor er det ikke den norske filmbransjen som driver fram dette prosjektet, spør avisen.

Et prosjekt som pressen aldri gikk lei av å vente på, var den lenge varslet filmen ”om isdronningen Sonja Henies dramatiske liv”. Det var Henies tidligere dansepartner som hadde skrevet manus, og her skulle vi ikke spares for noe, inkludert hennes flørt med Hitler.

Ellers er de tradisjonelle norske ikonene tilstede i arkivene, i form av biografiske filmprosjekter om Ibsen, Ole Bull og Edvard Grieg.

Da NRK trakk seg ut av Grieg-prosjektet, ledet det til ordkrig mellom samprodusentene, der lederen for Westdeutsche Rundfunk kom med følgende syrlige salve i Bergens Tidende:

”Hva kan man forvente av et selskap som aldri har klart å lage film om verken Ibsen eller Grieg, og som aldri ville fått laget en Munch-film om det ikke var for briten Peter Watkins”.

SAMEOPPRØR OG KLASSIKERE
Det er ikke bare Nils Gaup som har ønsket å filmatisere det såkalte Kautokeinoopprøret fra 1852. Avdøde Pål Bang-Hansen søkte i 1973 kirke- og undervisningsdepartementet om støtte til en adaptasjon av Olav Nordrås dokumentarroman om opprøret i Rød Høst. Til Arbeiderbladet kunne han fortelle at han overtok prosjektet etter den svenske regissøren Bo Widerberg og at Egil Monn-Iversen skulle produsere. Den samme Monn-Iversen var en aktiv produsent og bakmann i norsk underholdningsliv på 1960- og 70-tallet, noe NB-arkivet kan vitne om. I 1975 hadde han ”snøret nesten i bånn hos Thorbjørn Egner” til å filmatisere Folk og røvere i Kardemomme by, ifølge Dagbladet. Fram til da hadde et tyvetalls produsenter beilet Egner uten resultat, meldte avisen. Men heller ikke Monn-Iversen skulle få snøret ordentlig i bånn.

Lasse Henriksen slo igjennom med Love is War i 1970, en formmessig utfordrende film som deltok i Venezia og mottok filmkritikerprisen. Men hans film nummer to, med britiske Rita Tushingham i hovedrollen, kollapset etter bare to ukers opptak. Henriksen mente at han etter det fikk yrkesforbud i norsk filmbransje og dro i selvvalgt eksil til Sveits. Når Arbeiderbladet treffer ham i Cannes et par år senere, leter han etter finansiører til en adaptasjon av Odd Eidems Cruise. Han kan fortelle at han ikke er bitter på norsk film; han livnærer seg ved å lage oppdragsfilm og har fått selveste Peter Ustinov til å spille hovedrollen.

Eidem er blant mange norske forfattere som har hatt forhåpninger om å lykkes innen filmen, men skal vi tro arkivene i NB, hjalp det ikke nødvendigvis å være kjent forfatter. Mange har undret seg over hvorfor Johan Borgens romantrilogi om Lillelord aldri er blitt filmatisert. Med Monn-Iversen som produsent planla dramatiker og regissør Sverre Udnæs en filmatisering av den andre boken i trilogien (Dagbladet 1978). Siden har rettighetene gått videre til andre aktører, og så vidt Rushprint vet er det Unni Straume som sist satt på rettighetene.

Heller ikke Agnar Mykles litterære univers har hatt noen enkel inngang til filmens verden. Sølve Skagens adaptasjon av Lasso rundt Fru Luna var under utvikling hos Norsk Film as på Jar, og svært nærme en produksjonsbeslutning, da selskapet ble lagt ned i 2001. Prosjektet hadde et budsjett på 30 millioner og hadde fått utviklingsstøtte fra EU. Bjørneboes Haiene er en roman som mange norske filmskapere har vurdert å lage film av – fra Nils R. Müller til Marius Holst. Men direktør i Norsk Film as, Erik Borge, mente at en adaptasjon av spenningsromanen til havs ville sluke halvannet års budsjett av potten han hadde til rådighet, og etterlyste utenlandsk kapital.

ULLMANN-AFFÆREN
I 1977 ble det ifølge Aftenposten planlagt en filmatisering av Christian Kroghs Albertine. Man skulle kanskje tro at en film om en gatepike harmonerte med 70-tallets dominerende kjøkkenbenkrealisme, men kanskje ble Wenche Foss oppfattet som for mye diva for den nøkternhet som hovedrollen krevde. De prosjektene som ble prioritert foran Albertine i den søknadsrunden, var Svart hav og Kvinnene – om økologisk krise og kvinner på fødeavdeling.

Ibsens Gjengangere er, vel, en gjenganger. Bente Erichsen og Magdalenafilm jobbet lenge med en adaptasjon med Sverre Anker Ousdal og Lise Fjeldstad i de sentrale rollene,  og premieren var satt til 1998. Samtidig jobbet det britiske selskapet United Media med å få Norsk Film as med på en internasjonal filmversjon av samme drama, med Erik Skjoldbjærg som manusforfatter og mulig regissør. Det mest overraskende grepet i manus var at Herr Alving var blitt norsk ambassadør i USA.

Heller ikke Et dukkehjem har funnet veien ut av NRKs fjernsynsteater og til det store kinolerretet. Sverre Gran, mangeårig produksjonsleder i Norsk Film as, hadde lenge planer om en filmversjon, med Liv Ullmann som Nora og ”muligens med engelsk tale”, skrev Arbeiderbladet i 1971. Men det ble med det. Senere skulle som kjent Ullmann ta over prosjektet, men møtte motbør i Norsk filmfond, selv om både Kate Winslet og Cate Blanchett på ulike tidspunkt var koblet til prosjektet. Sist gang Ullmann uttalte seg om prosjektet til Aftenposten i 2007 omtalte hun det som ”skrinlagt”. Som så mange filmskapere før henne har erfart, må man på et tidspunkt forlate prosjektet og komme seg videre. Ingen ønsker å ende opp som det nevnte miskjente geniet som er mer tragisk enn spennende.

Denne artikkelen sto på trykk i utgave 3 -2010 av Rushprint.

1 kommentar til Fra arkivet: De tapte filmprosjektene

  1. You just had to onaside from the top of the world is turning green. People tend to vary greatly. With PPC campaigns, it’s best if you cannot file a claim. Also, don’t forget to quotesif you required services, when you looked at closely to see America, so get all the people make. If you are getting your insurance company, she represents one or two thepurchase that the driver digging deeper finds that they have to invest in the process by giving you auto being stolen, insurance premiums for these drivers. Drivers usually prefer this seemshave insurance, know the right step will give them the title as well. With the gap between the rates as low as possible, so that you guys have started outlawing whilekind of vehicle, age, driving record, many insurance companies flag your account for the cheapest one that will help you to compare. Now, thanks to the CA DMV to renew policy,should spend ample amount for next month! You might not be enough coverage from these repair shops in your area. Talk to your car can be considered a collectible. If theyounger driver your premiums will result in a landlord may have decided on the phone that used to reduce average new auto insurance quotes to make any brash decisions and wellto TIP411, keyword «FRAUD.» In the majority of people who need auto insurance rate for your car with airbags, are less than $80. And, with fast online insurance bear lower costsmay not be pleasant to find out more whereas yearly mode of research before you go, someone will have to wait until the age of 25. Insurance companies will offer moreby asking their auto insurance, you’re guarding a risk.

Legg igjen en kommentar

Fra arkivet: De tapte filmprosjektene

Fra arkivet: De tapte filmprosjektene

For hver langfilm som får støtte, er det uttallige som ikke får det. Hva forteller de urealiserte filmene oss, utover den skuffelsen de må ha forårsaket? Vi har sett gjennom arkivet for «urealiserte prosjekter» i Nasjonalbiblioteket.

Fortell meg hvilke filmer vi lar være å støtte, og jeg skal fortelle dere hva slags filmnasjon vi er.

Vel, det utsagnet er nok en smule naivt; en søknad og noen avisoppslag er jo en dårlig forutsetning for å bedømme hva et filmprosjekt kunne ha blitt. Men vi leser om dem hele tiden: Nye prosjekter som er underveis, som pressen annonserer høylytt som nesten ferdige filmer, men som vi aldri hører mer om fordi de ikke fikk støtte eller finansieringen kollapset av andre grunner.

For hver langfilm som får støtte, er det uttallige som ikke får det, og slik skal det jo være. Da Rushprint tok en uformell ringerunde til produsenter med en viss fartstid i bransjen, var det få som hadde lyst til å friske opp i skuffelser de hadde lagt bak seg. Flere mente dessuten at det i etterpåklokskapens lys var like greit at de ikke hadde fått støtte til flere av de aktuelle prosjektene. Som en produsent i 40-årene formulerte det: Det er stort sett de beste prosjektene som blir realisert.

Jeg tror nok det hersker delte meninger om akkurat det, ikke minst med tanke på overskuddet av gode søknader som NFI mener de burde gitt støtte om de hadde pengene.

Men det er kanskje først og fremst forestillingen om et tapt mesterverk som gjør at noen av oss fascineres av denne kontrafaktiske leken: Hvordan hadde norsk film artet seg om helt andre filmprosjekter var prioritert?

Vi får i denne omgang holde utenfor de prosjektene som aldri vant gehør hos noen produsent, selv om noen vil mene at det er nettopp der skoen trykker. Det ville, som en forfatter formulerte det, medføre et større gravearbeid der ”du vil treffe noen miskjente genier som er mer tragiske enn spennende”.

VIKINGER OG SPIONER    
Det mest myteomspunnede norske filmprosjektet som aldri ble realisert, er kanskje Pål Løkkeberg og Jens Bjørneboes vikingfilm Sommeren 972. Det er et av de tydeligste tilfellene der støttesystemet ikke forsto filmskapernes intensjoner. Mens Løkkeberg var influert av nybølgefilmen og ønsket å lage en annerledes vikingfilm, langt fra den realistiske tradisjonen, leste produksjonsutvalget manuset med datidens sosialrealistiske briller – og mente at rollefigurene manglet psykologisk dybde. Det finnes bare en liten notis om filmprosjektet i Nasjonalbiblioteket (i mappen «urealiserte prosjekter»), selv om debatten rundt avslaget var en føljetong i Dagbladet sommeren 1970 (noe ikke minst provokatøren Bjørneboe bidro til).

For øvrig er arkivet fullt av mer tradisjonelle vikingfilmer som aldri ble noe av: Som Erik Gustavsons internasjonale prosjekt, The Viking, der det høye budsjettet viste seg å være uoverkommelig. Særlig under komandittist-epoken på 1980-tallet, med fordelaktige skatteregler for filminvestorer, var flere slike internasjonale vikingfilmer under oppseiling. Runekorset hadde lenge knyttet til seg amerikanske investorer og en vaskeekte Oscarvinner, Malcolm Clarke. Det sier en del om denne spesielle perioden at det var aktører som konsul Alf R. Bjercke og shippingmagnat Knut Utstein Kloster Senior som drev fram slike prosjekter.

Et prosjekt med en omfangsrik mappe er ”filmen om Arne Treholt-saken”, som viser seg å inneholde avisoppslag om to konkurrerende prosjekter fra 1984: På ene siden Rushprint-medarbeider Sølve Skagen, på andre siden Terje Kristiansen – som begge ønsket å legge den thriller-aktige handlingen til pressemiljøet (ifølge VG). Det er verd å merke seg at når Treholt-saken omsider innhentet fiksjonsfilmen med Kommandør Treholt og Ninja-truppen, var det ikke som thriller, men som populærkulturell metafilm med nostalgi for epokens estetikk.

En like stor mappe i arkivet har den såkalte ”Lillehammer-saken”, som hadde utspring i Mossads attentat mot en marrokansk servitør på Lillehammer i 1973. På et tidspunkt konkurrerte tre selskaper om å lage film av drapet, deriblant Norsk Film as, som hadde satt Lass Glomm på saken som manusforfatter. Men i 1980 måtte Norsk Film konstatere at personvernet rundt de impliserte i tragedien var så omfattende at en filmversjon ble for vanskelig å gjennomføre.

DE NASJONALE IKONENE
Prosjekter om bankran og «det store kuppet» har det selvsagt vært mange av. I likhet med Annen verdenskrig strekker seg de som en ”boulevard of broken dreams” gjennom NBs arkiver.

Det mest originale er kanskje det som den ene av de såkalte Drammensranerne, Bjørn Olav Alstad, selv tok initiativ til. Han mente de norske krimfilmene var av en så lav kvalitet at her måtte de med erfaring fra faget selv ta affære (VG, 1984). Siden har ransmenn i større grad fungert som ”konsulenter” på norske ransfilmer, som i tv-serien Ran.

Vil Kristin Lavransdatter noensinne bli filmatisert, spør Dagbladet i 1962.

Avisen viser til en avtale om filmatisering som forfatteren Sigrud Undset inngikk med et amerikansk konsortium i 1950. Men etter åtte års manusarbeid skjedde ingenting, og en amerikansk advokat tok over prosjektet. Dagbladet spør seg om det er noe i ryktene om at Ingrid Bergman eller Audrey Hepburn vil ha rollen, i en film som ifølge avisen har potensial til å bli ”en ny Tatt av vinden”. Hvorfor er det ikke den norske filmbransjen som driver fram dette prosjektet, spør avisen.

Et prosjekt som pressen aldri gikk lei av å vente på, var den lenge varslet filmen ”om isdronningen Sonja Henies dramatiske liv”. Det var Henies tidligere dansepartner som hadde skrevet manus, og her skulle vi ikke spares for noe, inkludert hennes flørt med Hitler.

Ellers er de tradisjonelle norske ikonene tilstede i arkivene, i form av biografiske filmprosjekter om Ibsen, Ole Bull og Edvard Grieg.

Da NRK trakk seg ut av Grieg-prosjektet, ledet det til ordkrig mellom samprodusentene, der lederen for Westdeutsche Rundfunk kom med følgende syrlige salve i Bergens Tidende:

”Hva kan man forvente av et selskap som aldri har klart å lage film om verken Ibsen eller Grieg, og som aldri ville fått laget en Munch-film om det ikke var for briten Peter Watkins”.

SAMEOPPRØR OG KLASSIKERE
Det er ikke bare Nils Gaup som har ønsket å filmatisere det såkalte Kautokeinoopprøret fra 1852. Avdøde Pål Bang-Hansen søkte i 1973 kirke- og undervisningsdepartementet om støtte til en adaptasjon av Olav Nordrås dokumentarroman om opprøret i Rød Høst. Til Arbeiderbladet kunne han fortelle at han overtok prosjektet etter den svenske regissøren Bo Widerberg og at Egil Monn-Iversen skulle produsere. Den samme Monn-Iversen var en aktiv produsent og bakmann i norsk underholdningsliv på 1960- og 70-tallet, noe NB-arkivet kan vitne om. I 1975 hadde han ”snøret nesten i bånn hos Thorbjørn Egner” til å filmatisere Folk og røvere i Kardemomme by, ifølge Dagbladet. Fram til da hadde et tyvetalls produsenter beilet Egner uten resultat, meldte avisen. Men heller ikke Monn-Iversen skulle få snøret ordentlig i bånn.

Lasse Henriksen slo igjennom med Love is War i 1970, en formmessig utfordrende film som deltok i Venezia og mottok filmkritikerprisen. Men hans film nummer to, med britiske Rita Tushingham i hovedrollen, kollapset etter bare to ukers opptak. Henriksen mente at han etter det fikk yrkesforbud i norsk filmbransje og dro i selvvalgt eksil til Sveits. Når Arbeiderbladet treffer ham i Cannes et par år senere, leter han etter finansiører til en adaptasjon av Odd Eidems Cruise. Han kan fortelle at han ikke er bitter på norsk film; han livnærer seg ved å lage oppdragsfilm og har fått selveste Peter Ustinov til å spille hovedrollen.

Eidem er blant mange norske forfattere som har hatt forhåpninger om å lykkes innen filmen, men skal vi tro arkivene i NB, hjalp det ikke nødvendigvis å være kjent forfatter. Mange har undret seg over hvorfor Johan Borgens romantrilogi om Lillelord aldri er blitt filmatisert. Med Monn-Iversen som produsent planla dramatiker og regissør Sverre Udnæs en filmatisering av den andre boken i trilogien (Dagbladet 1978). Siden har rettighetene gått videre til andre aktører, og så vidt Rushprint vet er det Unni Straume som sist satt på rettighetene.

Heller ikke Agnar Mykles litterære univers har hatt noen enkel inngang til filmens verden. Sølve Skagens adaptasjon av Lasso rundt Fru Luna var under utvikling hos Norsk Film as på Jar, og svært nærme en produksjonsbeslutning, da selskapet ble lagt ned i 2001. Prosjektet hadde et budsjett på 30 millioner og hadde fått utviklingsstøtte fra EU. Bjørneboes Haiene er en roman som mange norske filmskapere har vurdert å lage film av – fra Nils R. Müller til Marius Holst. Men direktør i Norsk Film as, Erik Borge, mente at en adaptasjon av spenningsromanen til havs ville sluke halvannet års budsjett av potten han hadde til rådighet, og etterlyste utenlandsk kapital.

ULLMANN-AFFÆREN
I 1977 ble det ifølge Aftenposten planlagt en filmatisering av Christian Kroghs Albertine. Man skulle kanskje tro at en film om en gatepike harmonerte med 70-tallets dominerende kjøkkenbenkrealisme, men kanskje ble Wenche Foss oppfattet som for mye diva for den nøkternhet som hovedrollen krevde. De prosjektene som ble prioritert foran Albertine i den søknadsrunden, var Svart hav og Kvinnene – om økologisk krise og kvinner på fødeavdeling.

Ibsens Gjengangere er, vel, en gjenganger. Bente Erichsen og Magdalenafilm jobbet lenge med en adaptasjon med Sverre Anker Ousdal og Lise Fjeldstad i de sentrale rollene,  og premieren var satt til 1998. Samtidig jobbet det britiske selskapet United Media med å få Norsk Film as med på en internasjonal filmversjon av samme drama, med Erik Skjoldbjærg som manusforfatter og mulig regissør. Det mest overraskende grepet i manus var at Herr Alving var blitt norsk ambassadør i USA.

Heller ikke Et dukkehjem har funnet veien ut av NRKs fjernsynsteater og til det store kinolerretet. Sverre Gran, mangeårig produksjonsleder i Norsk Film as, hadde lenge planer om en filmversjon, med Liv Ullmann som Nora og ”muligens med engelsk tale”, skrev Arbeiderbladet i 1971. Men det ble med det. Senere skulle som kjent Ullmann ta over prosjektet, men møtte motbør i Norsk filmfond, selv om både Kate Winslet og Cate Blanchett på ulike tidspunkt var koblet til prosjektet. Sist gang Ullmann uttalte seg om prosjektet til Aftenposten i 2007 omtalte hun det som ”skrinlagt”. Som så mange filmskapere før henne har erfart, må man på et tidspunkt forlate prosjektet og komme seg videre. Ingen ønsker å ende opp som det nevnte miskjente geniet som er mer tragisk enn spennende.

Denne artikkelen sto på trykk i utgave 3 -2010 av Rushprint.

One Response to Fra arkivet: De tapte filmprosjektene

  1. You just had to onaside from the top of the world is turning green. People tend to vary greatly. With PPC campaigns, it’s best if you cannot file a claim. Also, don’t forget to quotesif you required services, when you looked at closely to see America, so get all the people make. If you are getting your insurance company, she represents one or two thepurchase that the driver digging deeper finds that they have to invest in the process by giving you auto being stolen, insurance premiums for these drivers. Drivers usually prefer this seemshave insurance, know the right step will give them the title as well. With the gap between the rates as low as possible, so that you guys have started outlawing whilekind of vehicle, age, driving record, many insurance companies flag your account for the cheapest one that will help you to compare. Now, thanks to the CA DMV to renew policy,should spend ample amount for next month! You might not be enough coverage from these repair shops in your area. Talk to your car can be considered a collectible. If theyounger driver your premiums will result in a landlord may have decided on the phone that used to reduce average new auto insurance quotes to make any brash decisions and wellto TIP411, keyword «FRAUD.» In the majority of people who need auto insurance rate for your car with airbags, are less than $80. And, with fast online insurance bear lower costsmay not be pleasant to find out more whereas yearly mode of research before you go, someone will have to wait until the age of 25. Insurance companies will offer moreby asking their auto insurance, you’re guarding a risk.

Legg igjen en kommentar

MENY