Er tv-komedie best på internett?

Er tv-komedie best på internett?

Kritikerroste serier som «Community», «Veep» og «Arrested Development» er tettpakket med kjappe replikkvekslinger, hyppige punchlines og skjulte vitser for oppmerksomme seere. Men krever komiseriene så mye fra sitt publikum at de ikke lenger har en plass på tv?

It’s a comedy. It’s messed up. There are ostriches running around. Sex offenders keep buying their barely legal neighbor games of Twister. Bees attack celebrities in the back of a limo. That’s the kind of show this is—it gets stranger and stranger the deeper you go.

Emily Nussbaum i The New Yorker om sesong fire av Arrested development, sluppet på Netflix i 2013.

Det er lenge siden det ble en trend å bingewatche intelligent, utfordrende tv-drama. Serier som ikke insisterer på å oppsummere hva som skjedde i forrige episode, eller gjenta de viktigste plotpoengene hvert kvarter, i tilfelle noen akkurat har skrudd på.

Men mens det skrives side opp og ned om dramaseriens gullalder, får ikke komiserien like mye av æren for tv-seriens statusløft. Selv om også komedien utfordrer sitt publikum. Kanskje på grensen til det selvutslettende.

This TV publicity image released by NBC shows, from left, Danny Pudi as Abed, Yvette Nicole Brown as Shirley, Donald Glover as Troy, Alison Brie as Annie, Joel McHale as Jeff Winger, Gillian Jacobs as Britta in a scene from season four of "Community."  NBC said Monday, June 10, 2013, that show creator Dan Harmon will be joined by another former "Community" producer, Chris McKenna.Harmon was replaced as showrunner for season four after a clash with then-cast member Chevy Chase. (AP Photo/NBC, Vivian Zink)
Community

Norsk pinlighetskomedie

De tradisjonelle komiserieformatene går fortsatt godt. Flerkameraproduksjoner som Two and a Half Men og The Bing Bang Theory har gjort det godt på amerikansk tv i årevis. Sketsjeformatet står også sterkt med serier som Saturday Night Live og Inside Amy Shumer. Her hjemme er det kanskje en tredje kategori som fortsatt regjerer. Arven etter The Office: pinlighetskomedien. Med serier som Neste Sommer og Helt Perfekt, som fortsetter å bygge på ukomfortable hverdagshendelser og ironisering over pute-tv.

Men der den tradisjonelle sitcom-en måtte la publikums latter, eller det innskutte lattersporet, få rulle et øyeblikk før neste vits kunne komme, trenger ikke komedie være like saktegående lenger. Uten lattersporet er det rom for å være kjappere – smartere. Et ofte brukt ekempel på hvor langsom flerkamerakomedie kan fremstå, er klippet fra The Big Bang Theory med lattersporet skrudd av.

Vi har lenge sett tendensen til at hurtige, tettpakkede komiserier fanger kritikernes interesse, men ikke nødvendigvis får de høyeste seertallene. Serier som Arrested Development, Community, animasjonsserien Bob’s Burgers og satireserien Veep og dens forgjenger, The Thick of It, er ekempler på lynrask komedie med høy tetthet av punchlines, gags og throwaway jokes. I stedet for å basere seg på at vi ler av karakterenes brysomhet, boltrer de seg heller i formatet og utforsker hvor mye humor det er plass til i en 22 minutter lang komedie-episode.

Seriene oppleves som så fulle av godt manusarbeid at det ikke er rom for å le. Ler du høyt går du glipp av neste replikk. Og følger du ikke godt nok med, går du glipp av mer enn bare det mest åpenbare vitsematerialet.

Nauseatingly difficult

Kjapp replikkrytme er gammelt nytt – seriene minner sånn sett om slapstick og screwballkomedier fra Hollywoods gullæra. Rappkjeftede Marx-brødre, Rosalind Russell som ingen kunne målbinde mot Cary Grant i His Girl Friday og mesteparten av Katharine Hepburns rolleliste er bare noen eksempler på humor som går i et forrykende tempo. Fra nyere tid er også Gilmore Girls eksempel på høyhastighetsutveksling av dialog og populærkulturelle referanser. Men for dagens komiserier handler ikke tempoet bare om replikkene. Hele fortellertempoet er skrudd til elleve, tettpakket av vitser, referanser og skjulte nikk til den som følger ekstra godt med.

Arrested Development-skaper Mitch Hurwitz forteller i et intervju med The A.V. Club at å skrive en så kompakt serie er en øvelse i å skrive for mye, og kondensere det ned så mye som overhodet mulig.

«(…) it was a very difficult project to write. I mean, it was nauseatingly difficult. (…) The scripts have to be shot at about 31 or 32 pages to even make it on TV, and I think my first draft was about 60 pages, and I still hadn’t quite gotten out all the information I wanted.

It was a very ambitious thing, and sort of set the template for how we do the show now, which is just overwrite it, and boil it down and reduce it until we get the densest 32-page script we can. Then we end up with an edit or a cut of the show that’s about 27 minutes long, and these things end up on TV at about 21 minutes long.»

I Arrested Development og Community er i tillegg klipperytme og de visuelle vitsene vel så viktige.

Manusforfattere på standby

Manusforfatter David Quantick som har jobbet på The Thick of It har beskrevet jobben som å arbeide i en granatfabrikk uten samlebånd, hvor du må ta i mot granatene etter hvert som de kastes mot deg.

Veep- og The Thick of It-serieskaper Armando Iannucci kommenterer i et intervju med On the Write Track at for å lage slike kompakte serier spekket med vitser behøves kontinuerlig manusarbeid.

«We tend to rewrite all the time, on set, and as we shoot. So I always have at least two writers on set and, since we film Veep in Baltimore, maybe two more in the UK on US East Coast time standing by. I’m not sure about grenades, but very often I’ll send out notes asking for three or four alternatives to a line we’re going to shoot in an hour. So it can be nerve-wracking».

I politikernes ganger hos Veep og The Thick of It er det ingen som stopper opp for å forklare historien. Snarere tvert i mot – de politiske hendelsene i hver episode er pakket inn i en jevn strøm av vittigheter, fornærmelser og rennspikka bannskap.

Men mulighetene som ligger i å lage tjue minutter tettpakket komedie stopper ikke med vitsene. Med dagens krystallklare tv-bilder kan både lydbildet, for- og bakgrunnen utnyttes til det fulle.

Iannucci forteller i et intervju med The Wrap at noe av jobben til manusforfatterne på settet er å bidra til å gjøre den fysiske komedien best mulig.

« (…) if we reach a part where we think, ‘Oh, this is going to be a bit strange’, the writers are around and we stop and we talk about how to make it funnier. And usually, that’s when the physical comedy comes in. We give Gary something to do with Selina that takes her eye off the plot information.»

Gary, visepresident Selina Meyers’ hjelper, er konstant i nærheten for å hjelpe sjefen sin, men ender som regel opp med å gjøre ting bittelitt vanskeligere – uten at det blir er et stort nummer i seg selv.

Påskeegg

På mange vis kan tv-serien briske seg så mye at den nærmest blir mer cinematisk enn filmen. I hvert fall om man er Dan Harmon, showrunner av Community. Serien flommer over av visuelle referanser og ulike uttrykk, fra hommage-episoder til My Dinner With André, Pulp Fiction og hele episoder gjort i stop motion, til mer komplekse referanseepisoder hvor studentene ved Community College Greendale må redde skolen, gjentatte ganger, ofte gjennom finurlig orkestrerte paintballkamper.

Fra Community-episoden «Abed’s Uncontrollable Christmas»
Fra Community-episoden «Abed’s Uncontrollable Christmas»

All denne lekingen med serieformatet krever at seeren følger med. Seriene oppfordrer sogar til konstant årvåkenhet. Community er nærmest kongen av easter eggs. I serien nevnes Beetlejuice én gang i hver av de tre første sesongene. Og tredje gang han nevnes, tusler Beetlejuice forbi – en visuell bakgrunnsvits det har tatt tre år å sette opp. Som et fåtall vil få med seg første gang de ser episoden.

Mitch Hurwitz er også glad i å legge inn små hint som man kanskje først tenker over andre eller tredje gang man ser dem. Like før Buster Bluth mister hånden i et selangrep sitter han på en benk, hvor teksten bak ham lyder Army Surplus Official Supply. Hvor Busters kropp blokkerer alle bokstavene, untatt Arm og Off:

Buster_Arm off_riktigstr_RP

Tv er best på internett

Skaperne av disse seriene høster unektelig stor respekt blant sine mest dedikerte fans. De lager serieøyeblikk fulle av innsidevitser, referanser og mulig diskusjonsmateriale – det hele er skreddersydd for å konsumeres og diskuteres på nett (mye av det samme kan for øvrig sies om film, noe Aksel Kielland argumenerer for i wuxia). Men det kan slå begge veier. Har de tettpakkede komediene gjort seg selv for krevende og kompliserte for tv?

Da Communitys seertall sank, forsøkte NBC først å kvitte seg med showrunner Harmon. Det gjorde fansen forbanna, og den Harmon-løse sesongen de forsøkte å lage ble håpløst tannløs. Men selv med Harmon tilbake var ikke seertallene høye nok, og serien gikk over til Yahoo i stedet (six seasons and a movie!). Arrested Development fikk tre sesonger på FOX før de ble droppet, med en påfølgende fjerdesesong på Netflix. HBOs Veep er allerede fra starten av på en plattform hvor det er mulig å se serien både på nett og tv. Tettpakkede komedier er kanskje kritikerrost, men de viser seg å være høyst sårbare nisjeprodukt.

Tv-seriens oppblomstring har vært avhengig av visjonære serieskapere. Men også av at kanaler satser på mange ulike prosjekter – slik at noen av dem ender opp med å fange publikums interesse. Om tettpakkede komiserier ikke får høye nok seertall på tv, kan de gamle seriene få nytt liv på steder som Yahoo og Netflix. Men det gir ikke tv-kanalene særlig god grunn til å fortsette å satse på denne type humor. Kanskje er det best å nyte det så lenge det varer. Er du ikke oppmerksom, kan du gå glipp av de beste vitsene.

Les også Einar Aarvigs gjennomgang av ny og ikke så ny norsk tv-humor: Det er nå vi trenger dere, Timothy og Jan Erik!

Marte Stapnes er medieviter fra Universitetet i Oslo. Hun skriver for Rushprint, er redaksjonssekretær for wuxia og Norsk Pressehistorisk Tidsskrift, og arbeider i Universitetsforlaget.

Legg igjen en kommentar

Er tv-komedie best på internett?

Er tv-komedie best på internett?

Kritikerroste serier som «Community», «Veep» og «Arrested Development» er tettpakket med kjappe replikkvekslinger, hyppige punchlines og skjulte vitser for oppmerksomme seere. Men krever komiseriene så mye fra sitt publikum at de ikke lenger har en plass på tv?

It’s a comedy. It’s messed up. There are ostriches running around. Sex offenders keep buying their barely legal neighbor games of Twister. Bees attack celebrities in the back of a limo. That’s the kind of show this is—it gets stranger and stranger the deeper you go.

Emily Nussbaum i The New Yorker om sesong fire av Arrested development, sluppet på Netflix i 2013.

Det er lenge siden det ble en trend å bingewatche intelligent, utfordrende tv-drama. Serier som ikke insisterer på å oppsummere hva som skjedde i forrige episode, eller gjenta de viktigste plotpoengene hvert kvarter, i tilfelle noen akkurat har skrudd på.

Men mens det skrives side opp og ned om dramaseriens gullalder, får ikke komiserien like mye av æren for tv-seriens statusløft. Selv om også komedien utfordrer sitt publikum. Kanskje på grensen til det selvutslettende.

This TV publicity image released by NBC shows, from left, Danny Pudi as Abed, Yvette Nicole Brown as Shirley, Donald Glover as Troy, Alison Brie as Annie, Joel McHale as Jeff Winger, Gillian Jacobs as Britta in a scene from season four of "Community."  NBC said Monday, June 10, 2013, that show creator Dan Harmon will be joined by another former "Community" producer, Chris McKenna.Harmon was replaced as showrunner for season four after a clash with then-cast member Chevy Chase. (AP Photo/NBC, Vivian Zink)
Community

Norsk pinlighetskomedie

De tradisjonelle komiserieformatene går fortsatt godt. Flerkameraproduksjoner som Two and a Half Men og The Bing Bang Theory har gjort det godt på amerikansk tv i årevis. Sketsjeformatet står også sterkt med serier som Saturday Night Live og Inside Amy Shumer. Her hjemme er det kanskje en tredje kategori som fortsatt regjerer. Arven etter The Office: pinlighetskomedien. Med serier som Neste Sommer og Helt Perfekt, som fortsetter å bygge på ukomfortable hverdagshendelser og ironisering over pute-tv.

Men der den tradisjonelle sitcom-en måtte la publikums latter, eller det innskutte lattersporet, få rulle et øyeblikk før neste vits kunne komme, trenger ikke komedie være like saktegående lenger. Uten lattersporet er det rom for å være kjappere – smartere. Et ofte brukt ekempel på hvor langsom flerkamerakomedie kan fremstå, er klippet fra The Big Bang Theory med lattersporet skrudd av.

Vi har lenge sett tendensen til at hurtige, tettpakkede komiserier fanger kritikernes interesse, men ikke nødvendigvis får de høyeste seertallene. Serier som Arrested Development, Community, animasjonsserien Bob’s Burgers og satireserien Veep og dens forgjenger, The Thick of It, er ekempler på lynrask komedie med høy tetthet av punchlines, gags og throwaway jokes. I stedet for å basere seg på at vi ler av karakterenes brysomhet, boltrer de seg heller i formatet og utforsker hvor mye humor det er plass til i en 22 minutter lang komedie-episode.

Seriene oppleves som så fulle av godt manusarbeid at det ikke er rom for å le. Ler du høyt går du glipp av neste replikk. Og følger du ikke godt nok med, går du glipp av mer enn bare det mest åpenbare vitsematerialet.

Nauseatingly difficult

Kjapp replikkrytme er gammelt nytt – seriene minner sånn sett om slapstick og screwballkomedier fra Hollywoods gullæra. Rappkjeftede Marx-brødre, Rosalind Russell som ingen kunne målbinde mot Cary Grant i His Girl Friday og mesteparten av Katharine Hepburns rolleliste er bare noen eksempler på humor som går i et forrykende tempo. Fra nyere tid er også Gilmore Girls eksempel på høyhastighetsutveksling av dialog og populærkulturelle referanser. Men for dagens komiserier handler ikke tempoet bare om replikkene. Hele fortellertempoet er skrudd til elleve, tettpakket av vitser, referanser og skjulte nikk til den som følger ekstra godt med.

Arrested Development-skaper Mitch Hurwitz forteller i et intervju med The A.V. Club at å skrive en så kompakt serie er en øvelse i å skrive for mye, og kondensere det ned så mye som overhodet mulig.

«(…) it was a very difficult project to write. I mean, it was nauseatingly difficult. (…) The scripts have to be shot at about 31 or 32 pages to even make it on TV, and I think my first draft was about 60 pages, and I still hadn’t quite gotten out all the information I wanted.

It was a very ambitious thing, and sort of set the template for how we do the show now, which is just overwrite it, and boil it down and reduce it until we get the densest 32-page script we can. Then we end up with an edit or a cut of the show that’s about 27 minutes long, and these things end up on TV at about 21 minutes long.»

I Arrested Development og Community er i tillegg klipperytme og de visuelle vitsene vel så viktige.

Manusforfattere på standby

Manusforfatter David Quantick som har jobbet på The Thick of It har beskrevet jobben som å arbeide i en granatfabrikk uten samlebånd, hvor du må ta i mot granatene etter hvert som de kastes mot deg.

Veep- og The Thick of It-serieskaper Armando Iannucci kommenterer i et intervju med On the Write Track at for å lage slike kompakte serier spekket med vitser behøves kontinuerlig manusarbeid.

«We tend to rewrite all the time, on set, and as we shoot. So I always have at least two writers on set and, since we film Veep in Baltimore, maybe two more in the UK on US East Coast time standing by. I’m not sure about grenades, but very often I’ll send out notes asking for three or four alternatives to a line we’re going to shoot in an hour. So it can be nerve-wracking».

I politikernes ganger hos Veep og The Thick of It er det ingen som stopper opp for å forklare historien. Snarere tvert i mot – de politiske hendelsene i hver episode er pakket inn i en jevn strøm av vittigheter, fornærmelser og rennspikka bannskap.

Men mulighetene som ligger i å lage tjue minutter tettpakket komedie stopper ikke med vitsene. Med dagens krystallklare tv-bilder kan både lydbildet, for- og bakgrunnen utnyttes til det fulle.

Iannucci forteller i et intervju med The Wrap at noe av jobben til manusforfatterne på settet er å bidra til å gjøre den fysiske komedien best mulig.

« (…) if we reach a part where we think, ‘Oh, this is going to be a bit strange’, the writers are around and we stop and we talk about how to make it funnier. And usually, that’s when the physical comedy comes in. We give Gary something to do with Selina that takes her eye off the plot information.»

Gary, visepresident Selina Meyers’ hjelper, er konstant i nærheten for å hjelpe sjefen sin, men ender som regel opp med å gjøre ting bittelitt vanskeligere – uten at det blir er et stort nummer i seg selv.

Påskeegg

På mange vis kan tv-serien briske seg så mye at den nærmest blir mer cinematisk enn filmen. I hvert fall om man er Dan Harmon, showrunner av Community. Serien flommer over av visuelle referanser og ulike uttrykk, fra hommage-episoder til My Dinner With André, Pulp Fiction og hele episoder gjort i stop motion, til mer komplekse referanseepisoder hvor studentene ved Community College Greendale må redde skolen, gjentatte ganger, ofte gjennom finurlig orkestrerte paintballkamper.

Fra Community-episoden «Abed’s Uncontrollable Christmas»
Fra Community-episoden «Abed’s Uncontrollable Christmas»

All denne lekingen med serieformatet krever at seeren følger med. Seriene oppfordrer sogar til konstant årvåkenhet. Community er nærmest kongen av easter eggs. I serien nevnes Beetlejuice én gang i hver av de tre første sesongene. Og tredje gang han nevnes, tusler Beetlejuice forbi – en visuell bakgrunnsvits det har tatt tre år å sette opp. Som et fåtall vil få med seg første gang de ser episoden.

Mitch Hurwitz er også glad i å legge inn små hint som man kanskje først tenker over andre eller tredje gang man ser dem. Like før Buster Bluth mister hånden i et selangrep sitter han på en benk, hvor teksten bak ham lyder Army Surplus Official Supply. Hvor Busters kropp blokkerer alle bokstavene, untatt Arm og Off:

Buster_Arm off_riktigstr_RP

Tv er best på internett

Skaperne av disse seriene høster unektelig stor respekt blant sine mest dedikerte fans. De lager serieøyeblikk fulle av innsidevitser, referanser og mulig diskusjonsmateriale – det hele er skreddersydd for å konsumeres og diskuteres på nett (mye av det samme kan for øvrig sies om film, noe Aksel Kielland argumenerer for i wuxia). Men det kan slå begge veier. Har de tettpakkede komediene gjort seg selv for krevende og kompliserte for tv?

Da Communitys seertall sank, forsøkte NBC først å kvitte seg med showrunner Harmon. Det gjorde fansen forbanna, og den Harmon-løse sesongen de forsøkte å lage ble håpløst tannløs. Men selv med Harmon tilbake var ikke seertallene høye nok, og serien gikk over til Yahoo i stedet (six seasons and a movie!). Arrested Development fikk tre sesonger på FOX før de ble droppet, med en påfølgende fjerdesesong på Netflix. HBOs Veep er allerede fra starten av på en plattform hvor det er mulig å se serien både på nett og tv. Tettpakkede komedier er kanskje kritikerrost, men de viser seg å være høyst sårbare nisjeprodukt.

Tv-seriens oppblomstring har vært avhengig av visjonære serieskapere. Men også av at kanaler satser på mange ulike prosjekter – slik at noen av dem ender opp med å fange publikums interesse. Om tettpakkede komiserier ikke får høye nok seertall på tv, kan de gamle seriene få nytt liv på steder som Yahoo og Netflix. Men det gir ikke tv-kanalene særlig god grunn til å fortsette å satse på denne type humor. Kanskje er det best å nyte det så lenge det varer. Er du ikke oppmerksom, kan du gå glipp av de beste vitsene.

Les også Einar Aarvigs gjennomgang av ny og ikke så ny norsk tv-humor: Det er nå vi trenger dere, Timothy og Jan Erik!

Marte Stapnes er medieviter fra Universitetet i Oslo. Hun skriver for Rushprint, er redaksjonssekretær for wuxia og Norsk Pressehistorisk Tidsskrift, og arbeider i Universitetsforlaget.

Legg igjen en kommentar

MENY