To gode grunner til å oppsøke Cinemateket

To gode grunner til å oppsøke Cinemateket

Det er mange gode grunner til å oppsøke Cinemateket i sommer. Her er to av dem: «The Trip to Italy» og «20 000 Days on Earth» – to av fjorårets mest befriende sjanger-konspirasjoner.

Det er ikke maten som er det mest fristende ved denne uortodokse og underholdende kulinariske reisen til Italia. The Trip to Italy er basert på de samme ingrediensene som ga første filmen, The Trip, dens særegne kvaliteter; særlig hovedpersonenes mangel på respekt for hverandre og matkritikkens konvensjoner. Den gir følelsen av å være på en guttetur med to begavede komikere som snart runder 50 år og som i voksende grad kjenner på hverandres usikkerhet, både profesjonelt og privat, mens de drikker seg gjennom ulike vindistrikter. Men før du avviser denne filmen, kjære kvinnelige leser, så merk deg dette: du har sjelden ledd så mye av en guttetur, det kan jeg garantere, i hvert fall om du er svak for ironi og vidd av den selvutleverende sorten. For Steve Coogan og Rob Brydon er britiske komikere og derfor både beleste og selvforraktende nok til å gjøre samtalene til en sann svir (her følger trailer til første filmen:)

Det starter som sist gjennom en oppdrag for The London Observer: De skal anmelde en rekke restauranter som ligger langs Italias indrefilet. Det starter i Piemonte og skal ta dem hele veien ned til Sicilia, en rute landsmennene Shelley og Lord Byron har tatt før dem og som blir en referanse de både viser ærefrykt for og harselerer med.

Vi får kort opplyst hva de spiser av servitørene, men det er alt. Maten er bare en unnskyldning for å få Coogan og Brydon til å spille på hele sitt komiske register, fra makeløse Michael Caine– og Al Pacino-imitasjoner til selvutleverende sarkasmer om egne karrierer og nederlag.

Første filmen dro veksler på konkurransen mellom dem som skuespillere og komikere, og det faktum at Coogan var på vei ned etter sine mislykkede Hollywoodfilmer. Vi finner noe av den samme dynamikken her, i krysningspunktet mellom fakta og fiksjon, og det gir ekstra bonus å ha en viss kjennskap til deres karrierer.

Men regissør Michael Winterbottom virker mer fokusert på å gjengi omgivelsenes visuelle prakt denne gangen, og speiler de vakre landskapene med de to mennenes opplevelse av å ha vært på høyden. Det er en viss melankoli å spore mellom alle lagene av ironi, og det er, tro det eller ei, kledelig. Og for en filmelsker er referansene til kjente filmer som er spilt inn i Italia uimotståelig, fra Hollywoodfilmer som Roman Holiday og Beat the Devil til Rosselinis klassiker Reisen til Italia.

Jo bedre utsikt, desto dårligere mat, er en kjent klisjé. Derfor er det ikke mer enn rett og rimelig at En reise til Italia motbeviser dette, med en viss nonsjalanse. Denne gangen får selve reisen større betydning og den tilfeldige komikken som oppstår underveis. Vi får gjenhør med Alanis Morisettes mest plagsomme album, Jagged Little Pill, bare fordi iPoden i bilen har hengt seg opp, og når de ankommer Pompeii har Brydon en samtale med en av de mumifiserte kroppene som går Woody Allen en høy gang. Og da hører selvsagt en Allen-imitasjon med.

 

Hvem er Nick Cave? Noen kjenner ham som rockestjerne på en liten scene. Eller som Cave selv sier det i 20 000 Days on Earth: Jeg når best ut til de på fremste rad. Han er også kjent som forfatter, blant annet av filmsuksessen The Preposition, og for sitt samarbeid med Kylie Minogue som for en kort stund løftet ham ut av kultstatusen.

Alt dette inngår i et portrett som er laget med hovedpersonens velsignelse, og som han er med på å fortelle, ofte på intime måter. Vi møter ham i den britiske badebyen Brighton, der denne mørkets fyrste har slått seg ned med familie og band. Åpningsscenen illustrerer godt hvordan han har jobbet med filmskaperne Iain Forsyth og Jane Pollard: vi våkner praktisk talt opp sammen med Cave og hans kone i sengen, og blir umiddelbart introdusert for hans mektige, mørke poesi.

Samtidig er vi her langt unna noen ”hjemme hos”-reportasje: Det er stemmen, den voldsomme poesien og hans betraktninger om livet som står sentralt, selv om det gis inntrykk av at vi kommer under huden på ham.

Det er ikke privatpersonen eller familiemannen Cave vi møter, men kunstneren. En hver som lager dokumentar om en rockestjerne vet godt at rockumentar-satiren Spinal Tap alltid vil ruve i bakgrunnen. Dette er Cave åpenbart klar over der han i mørke dresser elegant spaserer over fallgruvene med en avvæpnende, selvutleverende humor. Han vet hvor nærme parodien han ofte balanserer som mytisk rockeikon med sin svulstige, apokalyptiske poesi og teatrale sceneopptreden.

Det er sjelden rockumentarer makter å si noe meningsfullt om rockestjerners forhold til fansen. Her forteller Cave om det psykodramaet som ofte utspiller seg mellom ham og fansen under en konsert, konkretisert gjennom noen strålende liveopptak. For Cave handler det ikke om å innta en rolle som han uten videre kan tre ut av; hans kunstneriske virke er det som definerer ham som person og hans verste frykt er at han skal miste hukommelsen og måtte oppgi karrieren.

Denne bekjennelsen kommer under en samtale med en terapeut – som i virkeligheten er en skuespiller. Alle dokumentarfilmer er iscenesatt, i den forstand at filmskaperne instruerer de foran kamera. Her er iscenesettelsene ment å skape et fiksjonsunivers som leker med våre forventninger og gir Cave avstand nok til å kunne snakke om de problematiske sidene ved sitt liv. Om 80-tallet som han knapt nok husker på grunn av heroinmisbruk, om forholdet til faren som framstår som en distansert, men interessant skikkelse. Det er eneste gangen Cave virker emosjonelt beveget og filmskaperne klipper vekk akkurat idet han tar til tårene (men tar han virkelig til tårene, eller er det også iscenesatt?)

Det mest bisarre innslaget er noe som kalles Arkivet – der alle biografiske fakta om Cave er samlet av seriøse arkivarer med hvite hansker. Det kommer ikke fram om et sånt arkiv faktisk finnes, sannsynligvis inngår det i Cave og filmskapernes lek med den biografiske sjangerens konvensjoner og klisjeer, samtidig som det er en reell inngang til hans oppvekst.

For fansen er denne filmen en gave, ikke minst fordi de selv spiller en meningsfull rolle i den. En rekke av Caves samarbeidspartnere dukker opp i filmen, ikke minst gitaristene Warren Ellis og Blixa Bageld som begge har vært instrumentelle for Caves musikalske uttrykk. Men filmen er også åpen for de uinnvidde, du finner lite av den inneforståttheten som ellers preger rockumentarer. Cave løftes fram som en vesentlig kunstner, men filmskaperne overlater til oss å avgjøre hvor stor han er, hva som er hans betydning. Her er det ingen rockekritikere som slipper til for å definere hans rolle i den store sammenhengen.

Om alt dette skjer gjennom dokumentar, fiksjonsfilm eller rockumentar, forblir et uavklart spørsmål. Forhåpentligvis vil du, som jeg, ganske raskt slutte å lure på det og gi etter for filmens forførende innblikk i Caves særegne verden, selv om også det spørsmålet – hvem det er som forteller – forblir ubesvart. Men så lenge vi får være med som meddiktere og medsammensvorne i denne sjangerkonspirasjonen, er ikke det avgjørende.

Les mer om programmet og visningstider på Cinemateket

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint. Disse to tekstene er tidligere publisert i Aftenposten.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

To gode grunner til å oppsøke Cinemateket

To gode grunner til å oppsøke Cinemateket

Det er mange gode grunner til å oppsøke Cinemateket i sommer. Her er to av dem: «The Trip to Italy» og «20 000 Days on Earth» – to av fjorårets mest befriende sjanger-konspirasjoner.

Det er ikke maten som er det mest fristende ved denne uortodokse og underholdende kulinariske reisen til Italia. The Trip to Italy er basert på de samme ingrediensene som ga første filmen, The Trip, dens særegne kvaliteter; særlig hovedpersonenes mangel på respekt for hverandre og matkritikkens konvensjoner. Den gir følelsen av å være på en guttetur med to begavede komikere som snart runder 50 år og som i voksende grad kjenner på hverandres usikkerhet, både profesjonelt og privat, mens de drikker seg gjennom ulike vindistrikter. Men før du avviser denne filmen, kjære kvinnelige leser, så merk deg dette: du har sjelden ledd så mye av en guttetur, det kan jeg garantere, i hvert fall om du er svak for ironi og vidd av den selvutleverende sorten. For Steve Coogan og Rob Brydon er britiske komikere og derfor både beleste og selvforraktende nok til å gjøre samtalene til en sann svir (her følger trailer til første filmen:)

Det starter som sist gjennom en oppdrag for The London Observer: De skal anmelde en rekke restauranter som ligger langs Italias indrefilet. Det starter i Piemonte og skal ta dem hele veien ned til Sicilia, en rute landsmennene Shelley og Lord Byron har tatt før dem og som blir en referanse de både viser ærefrykt for og harselerer med.

Vi får kort opplyst hva de spiser av servitørene, men det er alt. Maten er bare en unnskyldning for å få Coogan og Brydon til å spille på hele sitt komiske register, fra makeløse Michael Caine– og Al Pacino-imitasjoner til selvutleverende sarkasmer om egne karrierer og nederlag.

Første filmen dro veksler på konkurransen mellom dem som skuespillere og komikere, og det faktum at Coogan var på vei ned etter sine mislykkede Hollywoodfilmer. Vi finner noe av den samme dynamikken her, i krysningspunktet mellom fakta og fiksjon, og det gir ekstra bonus å ha en viss kjennskap til deres karrierer.

Men regissør Michael Winterbottom virker mer fokusert på å gjengi omgivelsenes visuelle prakt denne gangen, og speiler de vakre landskapene med de to mennenes opplevelse av å ha vært på høyden. Det er en viss melankoli å spore mellom alle lagene av ironi, og det er, tro det eller ei, kledelig. Og for en filmelsker er referansene til kjente filmer som er spilt inn i Italia uimotståelig, fra Hollywoodfilmer som Roman Holiday og Beat the Devil til Rosselinis klassiker Reisen til Italia.

Jo bedre utsikt, desto dårligere mat, er en kjent klisjé. Derfor er det ikke mer enn rett og rimelig at En reise til Italia motbeviser dette, med en viss nonsjalanse. Denne gangen får selve reisen større betydning og den tilfeldige komikken som oppstår underveis. Vi får gjenhør med Alanis Morisettes mest plagsomme album, Jagged Little Pill, bare fordi iPoden i bilen har hengt seg opp, og når de ankommer Pompeii har Brydon en samtale med en av de mumifiserte kroppene som går Woody Allen en høy gang. Og da hører selvsagt en Allen-imitasjon med.

 

Hvem er Nick Cave? Noen kjenner ham som rockestjerne på en liten scene. Eller som Cave selv sier det i 20 000 Days on Earth: Jeg når best ut til de på fremste rad. Han er også kjent som forfatter, blant annet av filmsuksessen The Preposition, og for sitt samarbeid med Kylie Minogue som for en kort stund løftet ham ut av kultstatusen.

Alt dette inngår i et portrett som er laget med hovedpersonens velsignelse, og som han er med på å fortelle, ofte på intime måter. Vi møter ham i den britiske badebyen Brighton, der denne mørkets fyrste har slått seg ned med familie og band. Åpningsscenen illustrerer godt hvordan han har jobbet med filmskaperne Iain Forsyth og Jane Pollard: vi våkner praktisk talt opp sammen med Cave og hans kone i sengen, og blir umiddelbart introdusert for hans mektige, mørke poesi.

Samtidig er vi her langt unna noen ”hjemme hos”-reportasje: Det er stemmen, den voldsomme poesien og hans betraktninger om livet som står sentralt, selv om det gis inntrykk av at vi kommer under huden på ham.

Det er ikke privatpersonen eller familiemannen Cave vi møter, men kunstneren. En hver som lager dokumentar om en rockestjerne vet godt at rockumentar-satiren Spinal Tap alltid vil ruve i bakgrunnen. Dette er Cave åpenbart klar over der han i mørke dresser elegant spaserer over fallgruvene med en avvæpnende, selvutleverende humor. Han vet hvor nærme parodien han ofte balanserer som mytisk rockeikon med sin svulstige, apokalyptiske poesi og teatrale sceneopptreden.

Det er sjelden rockumentarer makter å si noe meningsfullt om rockestjerners forhold til fansen. Her forteller Cave om det psykodramaet som ofte utspiller seg mellom ham og fansen under en konsert, konkretisert gjennom noen strålende liveopptak. For Cave handler det ikke om å innta en rolle som han uten videre kan tre ut av; hans kunstneriske virke er det som definerer ham som person og hans verste frykt er at han skal miste hukommelsen og måtte oppgi karrieren.

Denne bekjennelsen kommer under en samtale med en terapeut – som i virkeligheten er en skuespiller. Alle dokumentarfilmer er iscenesatt, i den forstand at filmskaperne instruerer de foran kamera. Her er iscenesettelsene ment å skape et fiksjonsunivers som leker med våre forventninger og gir Cave avstand nok til å kunne snakke om de problematiske sidene ved sitt liv. Om 80-tallet som han knapt nok husker på grunn av heroinmisbruk, om forholdet til faren som framstår som en distansert, men interessant skikkelse. Det er eneste gangen Cave virker emosjonelt beveget og filmskaperne klipper vekk akkurat idet han tar til tårene (men tar han virkelig til tårene, eller er det også iscenesatt?)

Det mest bisarre innslaget er noe som kalles Arkivet – der alle biografiske fakta om Cave er samlet av seriøse arkivarer med hvite hansker. Det kommer ikke fram om et sånt arkiv faktisk finnes, sannsynligvis inngår det i Cave og filmskapernes lek med den biografiske sjangerens konvensjoner og klisjeer, samtidig som det er en reell inngang til hans oppvekst.

For fansen er denne filmen en gave, ikke minst fordi de selv spiller en meningsfull rolle i den. En rekke av Caves samarbeidspartnere dukker opp i filmen, ikke minst gitaristene Warren Ellis og Blixa Bageld som begge har vært instrumentelle for Caves musikalske uttrykk. Men filmen er også åpen for de uinnvidde, du finner lite av den inneforståttheten som ellers preger rockumentarer. Cave løftes fram som en vesentlig kunstner, men filmskaperne overlater til oss å avgjøre hvor stor han er, hva som er hans betydning. Her er det ingen rockekritikere som slipper til for å definere hans rolle i den store sammenhengen.

Om alt dette skjer gjennom dokumentar, fiksjonsfilm eller rockumentar, forblir et uavklart spørsmål. Forhåpentligvis vil du, som jeg, ganske raskt slutte å lure på det og gi etter for filmens forførende innblikk i Caves særegne verden, selv om også det spørsmålet – hvem det er som forteller – forblir ubesvart. Men så lenge vi får være med som meddiktere og medsammensvorne i denne sjangerkonspirasjonen, er ikke det avgjørende.

Les mer om programmet og visningstider på Cinemateket

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint. Disse to tekstene er tidligere publisert i Aftenposten.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY