– Filmmeldingen behandler publikum som passiv masse

– Filmmeldingen behandler publikum som passiv masse

Hva med en insentivordning for de som tenker nytt om publikum, og ikke bare vurderer de som passive mottagere av storfilmer, foreslår Cecilie Stranger-Thorsen. Hun har lest filmmeldingen og kommer her med noen hjertesukk på vegne av publikum.

”Det er viktig at [tilskudds]ordningene muliggjør den fleksibiliteten publikum etterspør, og samtidig gir filmprodusentene spillerom til å utnytte de mulighetene som teknologiske nyvinninger gir.[…] Regjeringens kulturpolitikk tar utgangspunkt i den egenverdien kultur har for den enkelte. Et mangfoldig kulturliv gir mennesket muligheter til utvikling og dannelse, både gjennom opplevelser og egen deltakelse.”

Slik starter den nye Filmmeldinga (side 5 – 6), og det er lovende konklusjoner for oss som er opptatt av norsk films evne til å nå publikum.

Dessverre fortsetter meldinga med å betrakte publikum som en sammenhengede masse som vil bli distribuert til. De vil bare bli distribuert til på noen nye måter også nå, for de går jo på kino som før og det er det viktigste for norsk filmpolitikk.

Nisjepublikum og nye formater

”Det brede publikummet” omtales som særdeles viktig, fordi det er tegn på suksess at man når mange. Jo, det er fantastisk når gode filmer går godt. Men suksesskriteriet om et bredt publikum henger jo igjen fra den gangen da film måtte ses av mange for å rettferddiggjøre høye produksjonskostnader og da visningsvinduene var få og formatbestemt.

Det fantastiske i det digitale landskapet er muligheten til å la fortellinger bre seg over flere plattformer og finne publikum der de befinner seg. Som Chris Anderson sier i Free:

Everybody loves Raymond is the embodiment of the broadcast model. Nobody loves Raymond, everybody likes Raymond, but somebody loves LonleyGirl15. She had an audience just as large as Raymond, she reinvents our concept of what TV is. She is a creature of abundance, he is in a world where you have to be mass to be broadcast.

For å nå publikum på nye plattformer må det tenkes nytt omkring formater:

Som SVTs programutvikler Maria Karlsson Thörnqvist sa det denne uka:

Ett program i framtiden kanske är en 1 minut lång livesändning, till det tillkommer 60 minuter innehåll som man kan se när man vill och var man vill (og hennes NRK-kollegaer nikker antakelig gjenkjennende.)

Det er TV, spill og webfolk som driver formatutvikling i dag, ikke filmbransjen. Og det gjør de fordi nye plattformer skaper nye brukssituasjoner, så det å forstå publikum er vesentlig for å finne rett format.

Maria sier videre:

Som programutvecklare måste jag nog börja fundera över vad det perfekta innehållet för en tjugo minuter lång bussresa är, utan att för del delen sluta fundera över innehållet för en helkväll i soffan med familjen, där alla ska se och dela samma upplevelse. Två helt olika situationer kräver i många fall olika innehåll.

Incentivordning for klanbyggere?

Denne regjeringen er svært opptatt av å styrke den økonomiske holdbarheten til bransjen, og belønne produsenter som klarer seg godt med et fast track til støttekroner. Så hva med en incentivordning eller belønning for dem som tenker nytt om publikum, ikke bare som passive mottagere av storfilmer, men som støttespillere i produksjon og lansering og som viktige brikker i produsentenes langsiktige virksomhet?

Det er publikum som er broen mellom de nye mulighetene for historiefortelling og for forretningsutvikling i det digitale landskapet. Å få betalt handler ikke bare om å ”lage noe folk vil ha” – det handler om å forstå konteksten publikum konsumerer i, tilby flere måter å ta del av materialet – og kommunisere så folk har lyst til å bli med.

Det er ikke filmen din som er produktet lenger, kjære produsent, det er den samlede oppmerksomheten rundt prosjektet som er produktet ditt.

Nå er det jo ikke regjeringen som har ansvar for detaljene eller utføringen av filmmeldingas overskrifter, det har NFI og andre instanser. Det lover godt at fleksibilitet er et viktig ord i meldinga og jeg venter i spenning på hvordan dette besvares. Selv håper jeg på:

  • Radikal omlegging av tilskudd til produksjon og lansering. Dette er ikke to ulike faser lenger, det er paralellarbeid.
  • Radikal omdefinering av gamle formater og prosjekter. Film, tv, spill, web… who cares. Hva vil du fortelle? Hvor kan du treffe publikumet ditt?
  • Belønning av produsenter som bygger egne publikumskanaler og fanbase. Dette gjelder både fast track produsentene, uetablerte produsenter og nisjekunstnere. Kanskje aller mest de to sistnevnte som sliter mest med å trenge gjennom bruset i dagens landskap.

Og til slutt et hjertesukk: Jeg skulle ønske at filmformidling til barn og unge var kjernen i filmmeldinga, ikke bare strategiske brikker i ansvarsfordelingen mellom de ulike institusjonene. Film og mediepedagoger arbeider i skjæringspunktet mellom formidling av profesjonell film og med barns egen kreativitet, de to Filmmeldinga innleder med.

Formater, plattformer og profesjonalismedebatter er det vi gamle som sliter med. De ’digitale innfødte’ er opptatt av fortellinger og opplevelser. Et forbilde til etterfølgelse for resten av bransjen.

Cecilie Stranger-Thorsen arbeider med innovasjonsprosesser i kulturlivet i sitt Malmö-baserte firma STRANGER. Hun har to kjærligheter: historiefortelling og internett.

Tidligere innlegg av Stranger-Thorsen

Legg igjen en kommentar

– Filmmeldingen behandler publikum som passiv masse

– Filmmeldingen behandler publikum som passiv masse

Hva med en insentivordning for de som tenker nytt om publikum, og ikke bare vurderer de som passive mottagere av storfilmer, foreslår Cecilie Stranger-Thorsen. Hun har lest filmmeldingen og kommer her med noen hjertesukk på vegne av publikum.

”Det er viktig at [tilskudds]ordningene muliggjør den fleksibiliteten publikum etterspør, og samtidig gir filmprodusentene spillerom til å utnytte de mulighetene som teknologiske nyvinninger gir.[…] Regjeringens kulturpolitikk tar utgangspunkt i den egenverdien kultur har for den enkelte. Et mangfoldig kulturliv gir mennesket muligheter til utvikling og dannelse, både gjennom opplevelser og egen deltakelse.”

Slik starter den nye Filmmeldinga (side 5 – 6), og det er lovende konklusjoner for oss som er opptatt av norsk films evne til å nå publikum.

Dessverre fortsetter meldinga med å betrakte publikum som en sammenhengede masse som vil bli distribuert til. De vil bare bli distribuert til på noen nye måter også nå, for de går jo på kino som før og det er det viktigste for norsk filmpolitikk.

Nisjepublikum og nye formater

”Det brede publikummet” omtales som særdeles viktig, fordi det er tegn på suksess at man når mange. Jo, det er fantastisk når gode filmer går godt. Men suksesskriteriet om et bredt publikum henger jo igjen fra den gangen da film måtte ses av mange for å rettferddiggjøre høye produksjonskostnader og da visningsvinduene var få og formatbestemt.

Det fantastiske i det digitale landskapet er muligheten til å la fortellinger bre seg over flere plattformer og finne publikum der de befinner seg. Som Chris Anderson sier i Free:

Everybody loves Raymond is the embodiment of the broadcast model. Nobody loves Raymond, everybody likes Raymond, but somebody loves LonleyGirl15. She had an audience just as large as Raymond, she reinvents our concept of what TV is. She is a creature of abundance, he is in a world where you have to be mass to be broadcast.

For å nå publikum på nye plattformer må det tenkes nytt omkring formater:

Som SVTs programutvikler Maria Karlsson Thörnqvist sa det denne uka:

Ett program i framtiden kanske är en 1 minut lång livesändning, till det tillkommer 60 minuter innehåll som man kan se när man vill och var man vill (og hennes NRK-kollegaer nikker antakelig gjenkjennende.)

Det er TV, spill og webfolk som driver formatutvikling i dag, ikke filmbransjen. Og det gjør de fordi nye plattformer skaper nye brukssituasjoner, så det å forstå publikum er vesentlig for å finne rett format.

Maria sier videre:

Som programutvecklare måste jag nog börja fundera över vad det perfekta innehållet för en tjugo minuter lång bussresa är, utan att för del delen sluta fundera över innehållet för en helkväll i soffan med familjen, där alla ska se och dela samma upplevelse. Två helt olika situationer kräver i många fall olika innehåll.

Incentivordning for klanbyggere?

Denne regjeringen er svært opptatt av å styrke den økonomiske holdbarheten til bransjen, og belønne produsenter som klarer seg godt med et fast track til støttekroner. Så hva med en incentivordning eller belønning for dem som tenker nytt om publikum, ikke bare som passive mottagere av storfilmer, men som støttespillere i produksjon og lansering og som viktige brikker i produsentenes langsiktige virksomhet?

Det er publikum som er broen mellom de nye mulighetene for historiefortelling og for forretningsutvikling i det digitale landskapet. Å få betalt handler ikke bare om å ”lage noe folk vil ha” – det handler om å forstå konteksten publikum konsumerer i, tilby flere måter å ta del av materialet – og kommunisere så folk har lyst til å bli med.

Det er ikke filmen din som er produktet lenger, kjære produsent, det er den samlede oppmerksomheten rundt prosjektet som er produktet ditt.

Nå er det jo ikke regjeringen som har ansvar for detaljene eller utføringen av filmmeldingas overskrifter, det har NFI og andre instanser. Det lover godt at fleksibilitet er et viktig ord i meldinga og jeg venter i spenning på hvordan dette besvares. Selv håper jeg på:

  • Radikal omlegging av tilskudd til produksjon og lansering. Dette er ikke to ulike faser lenger, det er paralellarbeid.
  • Radikal omdefinering av gamle formater og prosjekter. Film, tv, spill, web… who cares. Hva vil du fortelle? Hvor kan du treffe publikumet ditt?
  • Belønning av produsenter som bygger egne publikumskanaler og fanbase. Dette gjelder både fast track produsentene, uetablerte produsenter og nisjekunstnere. Kanskje aller mest de to sistnevnte som sliter mest med å trenge gjennom bruset i dagens landskap.

Og til slutt et hjertesukk: Jeg skulle ønske at filmformidling til barn og unge var kjernen i filmmeldinga, ikke bare strategiske brikker i ansvarsfordelingen mellom de ulike institusjonene. Film og mediepedagoger arbeider i skjæringspunktet mellom formidling av profesjonell film og med barns egen kreativitet, de to Filmmeldinga innleder med.

Formater, plattformer og profesjonalismedebatter er det vi gamle som sliter med. De ’digitale innfødte’ er opptatt av fortellinger og opplevelser. Et forbilde til etterfølgelse for resten av bransjen.

Cecilie Stranger-Thorsen arbeider med innovasjonsprosesser i kulturlivet i sitt Malmö-baserte firma STRANGER. Hun har to kjærligheter: historiefortelling og internett.

Tidligere innlegg av Stranger-Thorsen

Legg igjen en kommentar

MENY