Den nye norske filmen: RUSHPRINT presenterer tre kortfilmer

Den nye norske filmen: RUSHPRINT presenterer tre kortfilmer

Kortfilmene Sirkus, Burger og No Sex Just Understand bærer fruktene av filmskapernes utdanning fra Gøteborg og representerer ”den nye norske filmen”, mener Jon Inge Faldalen. Her kan du se filmene.

“Jeg er ganske sterk.” Sirkus, Guro Bruusgaard

“Boo!” Burger, Magnus Mork

“What are you for one? I don’t feel again you.” No Sex Just Understand, Mariken Halle

Norske filmskapere snakker sjelden sammen om sine filmer i offentligheten. Et unntak skjedde i serien «Norsk kort» på Cinemateket i Oslo 25. februar i år, da jeg samtalte med filmskaperne Guro Bruusgaard, Magnus Mork og Mariken Halle, om filmskoleutdanningen i Gøteborg, deres prisbelønte kortfilmer Sirkus, Burger og No Sex Just Understand, og hva de vil med ”Den nye filmen”. Filmskaperne etterlyste flere innholdssamtaler i norsk filmbransje, der man blir kjent med hverandre og sammen kan definere film på nytt, utover å stille spørsmålet: “Har du fått støtte?”. For det er verken Kulturdepartementet eller Norsk filminstitutt som skal skape den nye norske filmen.

Gjennom sine arbeider har de tre regissørene vist seg som eksponenter for en ny type film, og nye måter å produsere og fortelle på. I forbindelse med Kortfilmfestivalen i Grimstad gjør Rushprint disse tre kortfilmene tilgjengelig online (du kan se filmene lengre ned i denne teksten), blant annet som inspirasjon for andre norske filmskapere, og uten noen som helst påstand om at filmene er «plattformnøytrale» (les: forflatbare). Levende bilder er stadig best på store lerret.

Gøteborgs frihetstrang

Bruusgaard, Mork og Halle har alle studert ved Akademin Valand avdeling Film, ved Gøteborgs universitet, hvis særegne visjon er som følger:

Utgångspunkten för våra filmstudier är att studenten ska fördjupa och utveckla sitt personliga filmspråk och få en medvetenhet kring filmskapandets villkor. Undervisningen bedrivs i en undersökande och kritisk anda mot bakgrund av den filmiska traditionen och de förändringar som sker av den rörliga bildens position i samhällsutvecklingen. (min kursivering)

Filmskaperen i Gøteborg skal fordype seg i og utvikle sitt personlige filmspråk og bli bevisst filmskapingens vilkår gjennom en undersøkende og kritisk holdning, i relieff av de levende bildenes posisjon i samfunnsutviklingen. En særlig foregangsfigur for et slikt filmsyn er professor Kalle Boman, som har jobbet med både Bo Widerberg og Roy Andersson og stadig er mentor for den mest fremgangsrike studenten: Ruben Østlund (Gitarmongo, De ufrivillige, Play og Turist).

Til motsetning skriver Den norske filmskolen på Lillehammer om sin visjon:

Å lage film handler om å fortelle historier med levende bilder. Gjennom de treårige studiene ved Den norske filmskolen skal du utvikle deg til å bli en historieforteller gjennom en av våre linjer…Formålet med utdanningen er å utdanne kvalifiserte yrkesutøvere for film, fjernsyn og beslektede medier som kan ivareta og videreføre de kunstneriske og håndverksmessige tradisjoner innen de berørte fagretninger…Erfaringen viser at det ikke er noen motsetning mellom å utvikle den enkeltes ”kunstnerisk egenart” (den personlige stemmen) og å lære håndverket. (min kursivering)

Filmskaperen på Lillehammer skal bli en kvalifisert yrkesutøver for film, fjernsyn og spillbransjen, en ivaretakende og videreførende historieforteller med levende bilder. Å lære håndverket settes i høysetet. Og ivareta og videreføre er noe annet enn å fordype og utvikle. Og tvert imot viser erfaringen min som filmkritiker og filmviter – les eksempelvis anmeldelsen min av eksamensfilmene fra Lillehammer i fjor  – nettopp at den enkelte filmstudents kunstneriske egenart og personlige stemme (som jeg fint skriver uten anførselstegn eller parentes) forblir en motsetning til håndverks- og yrkestenkningen. Studentene blir flinke, ja. Men i verste fall ødelegger utdanningen talentet.

Filmutdanningen i Gøteborg synes i større grad å foredle studentenes iboende egenskaper. Og kvaliteten skapt av frihetstrangen til Gøteborg-utdannete Bruusgaard, Mork og Halle utklasser ufrihetstvangen i de aller fleste filmene fra Lillehammer.

Sirkus, Burger og No Sex Just Understand

I auteurtradisjon er både Sirkus, Burger og No Sex Just Understand skrevet og regissert av samme person. Alle de tre filmene har realistiske settinger, et søkende, håndholdt kamera og fyllesituasjoner, som omhandler ulike trykkende og truende, men samtidig festlige og frigjørende maktrelasjoner, mellom unge kvinner og eldre menn i Sirkus og No Sex Just Understand, og unge homofile menn, kvinner og fotballfans i Burger. Alle er svært fokuserte fortellinger med utgangspunkt i en tydelig avgrenset situasjon, som likevel synes åpen i begge ender, lik en sekvens hentet fra en større film.

“Jeg er ganske sterk”, sier den fulle og smågærne hovedpersonen Ida i Sirkus (2010), en ung kvinne som sår og ensom går ut på byen med stort mot iblandet desperasjon, skildret nært av et håndholdt kamera. Filmen er – inspirert av Dardenne-brødrene og Michael Haneke – en realistisk livsskive om kjønn, klasse, etnisitet og andre maktrelasjoner, et slags personlig selvportrett, først utviklet sammen med medstudent Fijona Jonuzi (som blant annet har laget den fantastiske Juni i 2007) som en alternativ eksamensfilm i Gøteborg. Etter endte studier fortsatte Bruusgaard med manuset under ordningen «Nye veier til korte filmer» og samarbeidet med 4 ½ om innspillingen. Bruusgaard jobber nå med prosjektet Skuespilleren med Jonuzi, en slags forlengelse av Sirkus, også et karakterportrett av destruktiv, skamløs atferd og bekreftelsessøken. Bruusgaard vant Gullstolen i Grimstad i 2010 for denne filmen om en sjeldent skildret ”ganske sterk” ung kvinne midt i manesjen.

“The fucker took my fiver”, sier en av de fulle unge mennene i Burger (2013), hvis tittel effektivt angir situasjonen: ei burgersjappe nattestid. Denne realistiske filmen er også et kjøttfullt utsnitt av livet, lagt mellom ulike maktspill i en tidvis kakofoni av stemmer og lemmer, spent mellom nattlig fysenhet mot “something big, hot and juicy” og et modig og uedruelig stillingstagende “Boo!”. Fylleskildringen fanger indre og ytre konflikter, beruselsens mangel på kontroll, dens eufori ispedd destruksjon, latter, sorg, savn og hevn, skildret av et minglende kamera. Morks særegne metodiske prosess består blant annet i å komme langt inn i prøvefilmingen før han skriver manus. Situasjonen er utgangspunktet, og dialog utvikles i samarbeid med skuespillerne underveis. Slik skapes troverdige omgangsformer og sviende utsagn, som i det Gullstolen-vinnende kammerspillet Kompisar (2007) – samtidig som et manusfetisjistisk norsk støttesystem dessverre sannsynligvis forblir rådvilt. Burger er produsert med prispenger fra Iris Prize-festival.

“What are you for one? I don’t feel again you”, sier den underlige eldre mannen i No Sex Just Understand (2011) til yngre Mia, som brisen og fnisen noterer ned deres vidunderlig absurde barsamtale. Historien er basert på en virkelig hendelse da Halle filmet en teateroppsetning i Porsgrunn og på premierefesten havnet i en lang samtale med to menn. Hennes presise observasjon og gjengivelse av ordbruk og gester fremviser virkelighetens fortjente forrang. Replikkene i filmen kunne ikke vært “skrevet”. Regissørens særegne metode består også blant annet i å spille inn fiksjonssituasjoner i faktiske situasjoner, som her på en åpen bar. Filmen vant Gullstolen i Grimstad i 2011, og den er helt klart en av de aller morsomste norske kortfilmene noen sinne. No Sex Just Understand er rett og slett et suverent eksempel på at det ikke er nødvendig å lære seg å lage såkalt “ordentlig” film før man kan eksperimentere og utforskende finne sin kunstneriske egenart og personlige stemme. Den er der allerede.

Og lik Halle, Mork og Bruusgaard bør flere norske filmskapere nekte å forbli vann i Gunvor Hofmos (1951) forstand:

De kommer med åpne krukker, av luft og av glatt tomhet. De kommer og tror jeg er vann, som skal formes etter dem!”

Legg igjen en kommentar

Den nye norske filmen: RUSHPRINT presenterer tre kortfilmer

Den nye norske filmen: RUSHPRINT presenterer tre kortfilmer

Kortfilmene Sirkus, Burger og No Sex Just Understand bærer fruktene av filmskapernes utdanning fra Gøteborg og representerer ”den nye norske filmen”, mener Jon Inge Faldalen. Her kan du se filmene.

“Jeg er ganske sterk.” Sirkus, Guro Bruusgaard

“Boo!” Burger, Magnus Mork

“What are you for one? I don’t feel again you.” No Sex Just Understand, Mariken Halle

Norske filmskapere snakker sjelden sammen om sine filmer i offentligheten. Et unntak skjedde i serien «Norsk kort» på Cinemateket i Oslo 25. februar i år, da jeg samtalte med filmskaperne Guro Bruusgaard, Magnus Mork og Mariken Halle, om filmskoleutdanningen i Gøteborg, deres prisbelønte kortfilmer Sirkus, Burger og No Sex Just Understand, og hva de vil med ”Den nye filmen”. Filmskaperne etterlyste flere innholdssamtaler i norsk filmbransje, der man blir kjent med hverandre og sammen kan definere film på nytt, utover å stille spørsmålet: “Har du fått støtte?”. For det er verken Kulturdepartementet eller Norsk filminstitutt som skal skape den nye norske filmen.

Gjennom sine arbeider har de tre regissørene vist seg som eksponenter for en ny type film, og nye måter å produsere og fortelle på. I forbindelse med Kortfilmfestivalen i Grimstad gjør Rushprint disse tre kortfilmene tilgjengelig online (du kan se filmene lengre ned i denne teksten), blant annet som inspirasjon for andre norske filmskapere, og uten noen som helst påstand om at filmene er «plattformnøytrale» (les: forflatbare). Levende bilder er stadig best på store lerret.

Gøteborgs frihetstrang

Bruusgaard, Mork og Halle har alle studert ved Akademin Valand avdeling Film, ved Gøteborgs universitet, hvis særegne visjon er som følger:

Utgångspunkten för våra filmstudier är att studenten ska fördjupa och utveckla sitt personliga filmspråk och få en medvetenhet kring filmskapandets villkor. Undervisningen bedrivs i en undersökande och kritisk anda mot bakgrund av den filmiska traditionen och de förändringar som sker av den rörliga bildens position i samhällsutvecklingen. (min kursivering)

Filmskaperen i Gøteborg skal fordype seg i og utvikle sitt personlige filmspråk og bli bevisst filmskapingens vilkår gjennom en undersøkende og kritisk holdning, i relieff av de levende bildenes posisjon i samfunnsutviklingen. En særlig foregangsfigur for et slikt filmsyn er professor Kalle Boman, som har jobbet med både Bo Widerberg og Roy Andersson og stadig er mentor for den mest fremgangsrike studenten: Ruben Østlund (Gitarmongo, De ufrivillige, Play og Turist).

Til motsetning skriver Den norske filmskolen på Lillehammer om sin visjon:

Å lage film handler om å fortelle historier med levende bilder. Gjennom de treårige studiene ved Den norske filmskolen skal du utvikle deg til å bli en historieforteller gjennom en av våre linjer…Formålet med utdanningen er å utdanne kvalifiserte yrkesutøvere for film, fjernsyn og beslektede medier som kan ivareta og videreføre de kunstneriske og håndverksmessige tradisjoner innen de berørte fagretninger…Erfaringen viser at det ikke er noen motsetning mellom å utvikle den enkeltes ”kunstnerisk egenart” (den personlige stemmen) og å lære håndverket. (min kursivering)

Filmskaperen på Lillehammer skal bli en kvalifisert yrkesutøver for film, fjernsyn og spillbransjen, en ivaretakende og videreførende historieforteller med levende bilder. Å lære håndverket settes i høysetet. Og ivareta og videreføre er noe annet enn å fordype og utvikle. Og tvert imot viser erfaringen min som filmkritiker og filmviter – les eksempelvis anmeldelsen min av eksamensfilmene fra Lillehammer i fjor  – nettopp at den enkelte filmstudents kunstneriske egenart og personlige stemme (som jeg fint skriver uten anførselstegn eller parentes) forblir en motsetning til håndverks- og yrkestenkningen. Studentene blir flinke, ja. Men i verste fall ødelegger utdanningen talentet.

Filmutdanningen i Gøteborg synes i større grad å foredle studentenes iboende egenskaper. Og kvaliteten skapt av frihetstrangen til Gøteborg-utdannete Bruusgaard, Mork og Halle utklasser ufrihetstvangen i de aller fleste filmene fra Lillehammer.

Sirkus, Burger og No Sex Just Understand

I auteurtradisjon er både Sirkus, Burger og No Sex Just Understand skrevet og regissert av samme person. Alle de tre filmene har realistiske settinger, et søkende, håndholdt kamera og fyllesituasjoner, som omhandler ulike trykkende og truende, men samtidig festlige og frigjørende maktrelasjoner, mellom unge kvinner og eldre menn i Sirkus og No Sex Just Understand, og unge homofile menn, kvinner og fotballfans i Burger. Alle er svært fokuserte fortellinger med utgangspunkt i en tydelig avgrenset situasjon, som likevel synes åpen i begge ender, lik en sekvens hentet fra en større film.

“Jeg er ganske sterk”, sier den fulle og smågærne hovedpersonen Ida i Sirkus (2010), en ung kvinne som sår og ensom går ut på byen med stort mot iblandet desperasjon, skildret nært av et håndholdt kamera. Filmen er – inspirert av Dardenne-brødrene og Michael Haneke – en realistisk livsskive om kjønn, klasse, etnisitet og andre maktrelasjoner, et slags personlig selvportrett, først utviklet sammen med medstudent Fijona Jonuzi (som blant annet har laget den fantastiske Juni i 2007) som en alternativ eksamensfilm i Gøteborg. Etter endte studier fortsatte Bruusgaard med manuset under ordningen «Nye veier til korte filmer» og samarbeidet med 4 ½ om innspillingen. Bruusgaard jobber nå med prosjektet Skuespilleren med Jonuzi, en slags forlengelse av Sirkus, også et karakterportrett av destruktiv, skamløs atferd og bekreftelsessøken. Bruusgaard vant Gullstolen i Grimstad i 2010 for denne filmen om en sjeldent skildret ”ganske sterk” ung kvinne midt i manesjen.

“The fucker took my fiver”, sier en av de fulle unge mennene i Burger (2013), hvis tittel effektivt angir situasjonen: ei burgersjappe nattestid. Denne realistiske filmen er også et kjøttfullt utsnitt av livet, lagt mellom ulike maktspill i en tidvis kakofoni av stemmer og lemmer, spent mellom nattlig fysenhet mot “something big, hot and juicy” og et modig og uedruelig stillingstagende “Boo!”. Fylleskildringen fanger indre og ytre konflikter, beruselsens mangel på kontroll, dens eufori ispedd destruksjon, latter, sorg, savn og hevn, skildret av et minglende kamera. Morks særegne metodiske prosess består blant annet i å komme langt inn i prøvefilmingen før han skriver manus. Situasjonen er utgangspunktet, og dialog utvikles i samarbeid med skuespillerne underveis. Slik skapes troverdige omgangsformer og sviende utsagn, som i det Gullstolen-vinnende kammerspillet Kompisar (2007) – samtidig som et manusfetisjistisk norsk støttesystem dessverre sannsynligvis forblir rådvilt. Burger er produsert med prispenger fra Iris Prize-festival.

“What are you for one? I don’t feel again you”, sier den underlige eldre mannen i No Sex Just Understand (2011) til yngre Mia, som brisen og fnisen noterer ned deres vidunderlig absurde barsamtale. Historien er basert på en virkelig hendelse da Halle filmet en teateroppsetning i Porsgrunn og på premierefesten havnet i en lang samtale med to menn. Hennes presise observasjon og gjengivelse av ordbruk og gester fremviser virkelighetens fortjente forrang. Replikkene i filmen kunne ikke vært “skrevet”. Regissørens særegne metode består også blant annet i å spille inn fiksjonssituasjoner i faktiske situasjoner, som her på en åpen bar. Filmen vant Gullstolen i Grimstad i 2011, og den er helt klart en av de aller morsomste norske kortfilmene noen sinne. No Sex Just Understand er rett og slett et suverent eksempel på at det ikke er nødvendig å lære seg å lage såkalt “ordentlig” film før man kan eksperimentere og utforskende finne sin kunstneriske egenart og personlige stemme. Den er der allerede.

Og lik Halle, Mork og Bruusgaard bør flere norske filmskapere nekte å forbli vann i Gunvor Hofmos (1951) forstand:

De kommer med åpne krukker, av luft og av glatt tomhet. De kommer og tror jeg er vann, som skal formes etter dem!”

Legg igjen en kommentar

MENY