Vi kom til Cannes, men hva nå, da?

Vi kom til Cannes, men hva nå, da?

Joachim Triers «Louder Than Bombs» ble valgt ut blant tusenvis av filmer i en beinhard konkurranse. Men nå må vi se til at det ikke blir med denne ene gangen, skriver filmfotograf John Christian Rosenlund i dette innlegget. Det tar lang tid å bygge opp faglig kompetanse – men det tar uhyggelig kort tid å rive den ned.

Hvor var du da Northug krasjet bilen? Hvor var du da Joachim Trier holdt pressekonferansen i Cannes i år?

De «nordiske grener», langrenn eller hopp, er i internasjonal sammenheng små sportsgrener forbeholdt et lite publikum, de fleste fra de nordiske landene. Det er ingen tvil om at vinteridrett er viktig for Norges selvfølelse, betyr mye for vår kollektive helse og kan by på fantastiske naturopplevelser.

Men akkurat nå retter en hel verden øynene mot en liten kystby i Frankrike. Rushprints Jon Inge Faldalen skriver på Facebook: Gullpalmen i Cannes kan sammenlignes med Nobelprisen, Michelin-stjerner eller OL-medalje. Jeg håper norske journalister, filmkritikere og folk flest forstår hvor stort det er at norske filmskapere får anledning til å snakke om film, filmestetikk, filmskuespill, filmøkonomi etc. på den største internasjonale scenen, i konkurranse om denne gjeveste av alle filmpriser.

Filmproduksjon er i motsetning til skiidrett eller oljenæring en enestående blanding av kunst og industri med unike muligheter for både å tjene penger, innovasjon og kunstformidling. Og denne bransjen er i motsetning til nettopp oljenæringen, i sterk internasjonal vekst.

Norge som land, Oslo som by – det er trist å gang på gang få bekreftet at det ikke finnes noen helhetlig politisk visjon for hvordan utnytte det store industrielle potensialet innen moderne filmproduksjon.

Stockholm er på vei mot å signere avtale om å få innspillingen av Jo Nesbøs Snømannen. I følge Truls Kontny i Film Commission Norway er Oslo i ferd med å gå glipp av 1,5 milliarder kroner. Han sier videre til Aftenposten at Stockholm beregnet en effekt på nær 800 millioner kroner i økt omsetning fra turister som følge av de til sammen seks filmene som ble laget på bakgrunn av Stieg Larssons Millennium-trilogi.

I følge nettsiden Incentivordningen.no har Island i perioden 2010–2012 gått fra 300 til 800 filmarbeidere, og den lokale omsetningen fra filmbransjen har økt fra 150 til 450 millioner NOK.

Det store spørsmålet for oss i filmbransjen er ikke hvor vi var da Northug krasjet i fylla – men spør oss heller hvor filmer vi, eller hva jobber vi med om tre år?

Insentivordninger, kvalitet på filmstudio og filmteknisk kompetanse er avgjørende når en film skal velge sine opptakssteder. Norge mangler både insentiver og moderne filmstudio. Storparten av de norske filmene spilles derfor inn i utlandet. De samme valgene er selvfølgelig også avgjørende når de utenlandske produksjonene skal velge mellom Norge eller Irland for sin neste spillefilm eller tv-serie.

Det tar lang tid å bygge opp faglig kompetanse – men det tar uhyggelig kort tid å rive den ned. Når vi flagger ut våre filmproduksjoner og ingen filmproduksjoner fra andre land kommer hit og fyller tomrommet, da mister vi raskt vår nasjonale filmfaglige kompetanse. Dette er en ond sirkel.

Den norske filmbransjen er samtidig i en økonomisk krise og sliter med å fokusere.

Filmbransjen har ikke klart å stå samlet om en insentivordning for filmproduksjon, selv om de fleste av oss er enige om at dette er til det beste for bransjen. Hvorfor?

Vi er inne i en turbulent tid der blu-ray og dvd-salget har forsvunnet og etterlatt seg et økonomisk vakuum for bransjen. Viktige inntektskilder for produsentene er plutselig borte. Vi er derfor svært redde for at en insentivordning skal hente midler fra et sårt tiltrengt filmkulturbudsjett og ikke fra næringsdelen av departementene.

Hvorfor får vi ikke til å stå samlet om å etablere en ny nasjonal filmpark?

Fordi vi tror at hvis vi tukler med filmparken på Jar, vil den økonomiske verdien som vår slitte og utdaterte filmpark fra 1930 representerer tas fra bransjen og aldri komme tilbake. Da er det bedre å beholde et dårlig tilbud enn ingen tilbud.

Men jeg tror filmparken til slutt vil forsvinne, om vi vil eller ikke. Det handler kun om tid.

Filmparken på Jar er ikke, og kan ikke bli, en moderne nasjonal filmpark anno 2015. Til det er området alt for lite uten muligheter for ekspansjon. Men som det norske hopplandslaget trenger sitt anlegg i Holmenkollen, trenger vi selvfølgelig en nasjonal filmpark!

Hvis vi skal begynne å drømme om å få store utenlandske filminnspillinger til Oslo, er en filmpark like nødvendig som hoppbakken i Holmenkollen var for å få ski-VM til Oslo i 2011. Hvis vi skal beholde og videreføre vår filmfaglige kompetanse er vi avhengig av en moderne nasjonal filmpark. Om vi skal få til en synergi mellom forskning, utviklingen, innovasjon og visuelle medier, trenger vi en nasjonal filmpark. Hvis de norske filmene i fremtiden skal filmes i Norge, da trenger vi en nasjonal filmpark.

Det kostet mer enn 1,8 milliarder å bygge VM-anlegget i Holmenkollen.

I 2014 ble anlegget ytterligere oppgradert med 174 millioner kroner.

Filmparken på Jar er verdsatt til et sted mellom 150–200 millioner som ren tomteverdi.

Å bygge en ny filmpark på et sted som for eksempel den nedlagte militærleiren på Skar (som ligger innenfor bomringen i Maridalen og som Oslo kommune ikke aner hva de skal gjøre med) vil trolig beløpe seg til et sted mellom 500–1500 millioner kroner, alt etter hva man prioriterer å gjøre og i hvilken rekkefølge. Det nye kulturhuset i Stjørdal kostet til sammenligning 717 millioner.

Kanskje vinner Joachim Trier Gullpalmen i Cannes, kanskje ikke. Det som uansett er et ubestridt faktum er at han ble valgt ut blant tusenvis av andre fra hele verden i en beinhard konkurranse. Han har allerede vunnet, den norske filmbransjen har vunnet, Norge har vunnet!

Å være med i hovedkonkurransen i Cannes er stort. Hvis vi nå innser hva som må til for å videreutvikle filmbransjen, da kan dette skje igjen og igjen – akkurat som det gjør for Northug.

Jeg tror det kun handler om å ta filmbransjen og våre fantastiske muligheter like alvorlig som VM på ski.

Det handler om politisk vilje, forståelse og prioritering.

John Christian Rosenlund, filmfotograf

Legg igjen en kommentar

Vi kom til Cannes, men hva nå, da?

Vi kom til Cannes, men hva nå, da?

Joachim Triers «Louder Than Bombs» ble valgt ut blant tusenvis av filmer i en beinhard konkurranse. Men nå må vi se til at det ikke blir med denne ene gangen, skriver filmfotograf John Christian Rosenlund i dette innlegget. Det tar lang tid å bygge opp faglig kompetanse – men det tar uhyggelig kort tid å rive den ned.

Hvor var du da Northug krasjet bilen? Hvor var du da Joachim Trier holdt pressekonferansen i Cannes i år?

De «nordiske grener», langrenn eller hopp, er i internasjonal sammenheng små sportsgrener forbeholdt et lite publikum, de fleste fra de nordiske landene. Det er ingen tvil om at vinteridrett er viktig for Norges selvfølelse, betyr mye for vår kollektive helse og kan by på fantastiske naturopplevelser.

Men akkurat nå retter en hel verden øynene mot en liten kystby i Frankrike. Rushprints Jon Inge Faldalen skriver på Facebook: Gullpalmen i Cannes kan sammenlignes med Nobelprisen, Michelin-stjerner eller OL-medalje. Jeg håper norske journalister, filmkritikere og folk flest forstår hvor stort det er at norske filmskapere får anledning til å snakke om film, filmestetikk, filmskuespill, filmøkonomi etc. på den største internasjonale scenen, i konkurranse om denne gjeveste av alle filmpriser.

Filmproduksjon er i motsetning til skiidrett eller oljenæring en enestående blanding av kunst og industri med unike muligheter for både å tjene penger, innovasjon og kunstformidling. Og denne bransjen er i motsetning til nettopp oljenæringen, i sterk internasjonal vekst.

Norge som land, Oslo som by – det er trist å gang på gang få bekreftet at det ikke finnes noen helhetlig politisk visjon for hvordan utnytte det store industrielle potensialet innen moderne filmproduksjon.

Stockholm er på vei mot å signere avtale om å få innspillingen av Jo Nesbøs Snømannen. I følge Truls Kontny i Film Commission Norway er Oslo i ferd med å gå glipp av 1,5 milliarder kroner. Han sier videre til Aftenposten at Stockholm beregnet en effekt på nær 800 millioner kroner i økt omsetning fra turister som følge av de til sammen seks filmene som ble laget på bakgrunn av Stieg Larssons Millennium-trilogi.

I følge nettsiden Incentivordningen.no har Island i perioden 2010–2012 gått fra 300 til 800 filmarbeidere, og den lokale omsetningen fra filmbransjen har økt fra 150 til 450 millioner NOK.

Det store spørsmålet for oss i filmbransjen er ikke hvor vi var da Northug krasjet i fylla – men spør oss heller hvor filmer vi, eller hva jobber vi med om tre år?

Insentivordninger, kvalitet på filmstudio og filmteknisk kompetanse er avgjørende når en film skal velge sine opptakssteder. Norge mangler både insentiver og moderne filmstudio. Storparten av de norske filmene spilles derfor inn i utlandet. De samme valgene er selvfølgelig også avgjørende når de utenlandske produksjonene skal velge mellom Norge eller Irland for sin neste spillefilm eller tv-serie.

Det tar lang tid å bygge opp faglig kompetanse – men det tar uhyggelig kort tid å rive den ned. Når vi flagger ut våre filmproduksjoner og ingen filmproduksjoner fra andre land kommer hit og fyller tomrommet, da mister vi raskt vår nasjonale filmfaglige kompetanse. Dette er en ond sirkel.

Den norske filmbransjen er samtidig i en økonomisk krise og sliter med å fokusere.

Filmbransjen har ikke klart å stå samlet om en insentivordning for filmproduksjon, selv om de fleste av oss er enige om at dette er til det beste for bransjen. Hvorfor?

Vi er inne i en turbulent tid der blu-ray og dvd-salget har forsvunnet og etterlatt seg et økonomisk vakuum for bransjen. Viktige inntektskilder for produsentene er plutselig borte. Vi er derfor svært redde for at en insentivordning skal hente midler fra et sårt tiltrengt filmkulturbudsjett og ikke fra næringsdelen av departementene.

Hvorfor får vi ikke til å stå samlet om å etablere en ny nasjonal filmpark?

Fordi vi tror at hvis vi tukler med filmparken på Jar, vil den økonomiske verdien som vår slitte og utdaterte filmpark fra 1930 representerer tas fra bransjen og aldri komme tilbake. Da er det bedre å beholde et dårlig tilbud enn ingen tilbud.

Men jeg tror filmparken til slutt vil forsvinne, om vi vil eller ikke. Det handler kun om tid.

Filmparken på Jar er ikke, og kan ikke bli, en moderne nasjonal filmpark anno 2015. Til det er området alt for lite uten muligheter for ekspansjon. Men som det norske hopplandslaget trenger sitt anlegg i Holmenkollen, trenger vi selvfølgelig en nasjonal filmpark!

Hvis vi skal begynne å drømme om å få store utenlandske filminnspillinger til Oslo, er en filmpark like nødvendig som hoppbakken i Holmenkollen var for å få ski-VM til Oslo i 2011. Hvis vi skal beholde og videreføre vår filmfaglige kompetanse er vi avhengig av en moderne nasjonal filmpark. Om vi skal få til en synergi mellom forskning, utviklingen, innovasjon og visuelle medier, trenger vi en nasjonal filmpark. Hvis de norske filmene i fremtiden skal filmes i Norge, da trenger vi en nasjonal filmpark.

Det kostet mer enn 1,8 milliarder å bygge VM-anlegget i Holmenkollen.

I 2014 ble anlegget ytterligere oppgradert med 174 millioner kroner.

Filmparken på Jar er verdsatt til et sted mellom 150–200 millioner som ren tomteverdi.

Å bygge en ny filmpark på et sted som for eksempel den nedlagte militærleiren på Skar (som ligger innenfor bomringen i Maridalen og som Oslo kommune ikke aner hva de skal gjøre med) vil trolig beløpe seg til et sted mellom 500–1500 millioner kroner, alt etter hva man prioriterer å gjøre og i hvilken rekkefølge. Det nye kulturhuset i Stjørdal kostet til sammenligning 717 millioner.

Kanskje vinner Joachim Trier Gullpalmen i Cannes, kanskje ikke. Det som uansett er et ubestridt faktum er at han ble valgt ut blant tusenvis av andre fra hele verden i en beinhard konkurranse. Han har allerede vunnet, den norske filmbransjen har vunnet, Norge har vunnet!

Å være med i hovedkonkurransen i Cannes er stort. Hvis vi nå innser hva som må til for å videreutvikle filmbransjen, da kan dette skje igjen og igjen – akkurat som det gjør for Northug.

Jeg tror det kun handler om å ta filmbransjen og våre fantastiske muligheter like alvorlig som VM på ski.

Det handler om politisk vilje, forståelse og prioritering.

John Christian Rosenlund, filmfotograf

Legg igjen en kommentar

MENY