En vond selvhjelpssatire

En vond selvhjelpssatire

«Fremtiden kommer bakfra» er det klart mest vellykkede norske biproduktet av «The Office», og føles fremdeles skikkelig pinlig og vondt, ni år etter at den gikk på tv. Her er andre del av Einar Aarvigs revurdering av to norske tv-serier.

Fremtiden kommer bakfra (2006) er sikker i formen, en god gammaldags found footage-variant, et format allmenngjort av The Blair Witch Project i 1999. Hver episode innledes med en tekst som opplyser om at det vi skal se er de etterlatte opptakene fra en havarert opplysningsfilm om nakkesleng og positivitet. Husker jeg riktig presiserte programvertene at serien ble vist mot hovedpersonen Jan Erik Hovdens vilje da den ble sendt på NRK første gang. Og hadde ikke samme mann en hjemmeside full av råd om livskvalitet, valg og muligheter?

Jan Erik Hovden (Steinar Sagen) er skalla reklamemann med fanatisk-optimistisk tro på coaching og diverse selvhjelpsmantraer. Man skal finne basen, tenke positivt, sette seg mål, tro på seg selv, etc. Den store helten er Ingebrigt Steen-Jensen (han har en gjesterolle!), som jo har gjort det stort i både markedsføring og «egenutvikling», ikke minst med suksessboken «Ona Fyr: for deg som vil lykkes sammen med andre», utgitt på eget forlag i 2002.

Når hovedpersonen pådrar seg nakkeslengskade ser han selvsagt muligheter, han skal lage en motivasjonsfilm for andre i samme situasjon. Innspillingen preges av friksjon mellom den innbitt-positive floskelridderen Hovden og de mer pragmatiske folka rundt ham. De andre nakkeslengskadde er ikke udelt positive til prosjektet, oppdragsgiveren blir mer og mer skeptisk og det står ikke helt bra til mellom protagonist og familie.

Sagen og Rangnes 2

Samtidig gjør gutta i selve tv-teamet (manusforfatterne og regissørene Terje Rangnes og Sigmund Falch) narr av ham. De filmer og avlytter ham i smug og gir serien dermed et elegant formgrep. I motsetning til de senere Paranormal Activity-filmene og diverse The Office-derivater forstår vi hvorfor det vi ser har blitt filmet, og smugfilminga funker både som form- og fortellergrep, noe som driver handlingen videre i seg selv.

På kjøpet får vi en slags skole i filmskaping på lavt nivå, det er tydelig at serieskaperne øser av egne erfaringer med vanskelige hovedpersoner og vriene arbeidsforhold, tankene går av og til Tom DiCillos underkjente Living in Oblivion fra 1995. Fagsjargong som «posten» og «motskudd» brukes uanstrengt.

Og det ser meget bra ut, her er lange gjennomtenkte tagninger, svale fine farger, lekre detaljer og en forseggjort DVD-meny, sannsynligvis inspirert av coaching-hjelpemiddelet Powerpoint. Musikken, representert av en minimalistisk og trist rulletekstmelodi er en sorgmunter, sosialrealistisk steelgitar-parallell til Cat Stevens-låta som avslutter Extras-episodene.

Fremtiden kommer bakfra - versjon 2

Formen gjør at vi kommer tettere på hovedpersonen og livet rundt ham enn i Tonight med Timothy Dahle. Og hvem er Jan Erik Hovden? En fyr med tilsynelatende klokkertro på at alt ordner seg bare man tenker positivt. Han ber de nakkeslengskadde skrive problemene sine på et ark og kaste det i søpla, men blir svar skyldig når det påpekes at problemene ikke forsvinner av den grunn. Han siterer Kate Gulbrandsens Grand Prix-bidrag Mitt liv (En vei bare du kan gå, en fremtid i dine hender, et mål bare du kan nå, ingen kan ta fra deg ditt liv), bruker kakemetaforer og lar seg gjerne filme mens han filosoferer trivielt-sentrallyrisk i strandkanten, akkurat som Dennis Storhøi, Espen Schønberg &Co i forsikringsselskapsreklamene til Hans Petter Moland. Han lar seg dessuten lure til å vasse ut i vannet i en glimrende sekvens, utrolig sårt, liksom-selvsikkert og nyansert spilt av Steinar Sagen som definitivt burde fått flere roller som denne. Følelsene han viser på skjermen virker genuine, samtidig som han har den nødvendige distansen til sin hovedperson. I de pinligste scenene er Sagen tydelig litt flau selv, og det kler rollefiguren, gir ham ytterligere beklemthet.

På nittitallet var du liksom litt kul hvis du jobba i reklamebransjen. Man kunne bli intervjua i Natt&Dag av Torgrim Eggen og leke bajas på Kunstnernes Hus og Bollywood Dancing. Jan Erik Hovden, med sin enorme selvtillit, later ikke til å ha fått med seg bransjens nedadgående popularitet. Han er i stedet et evig oppkomme av kjedelige setninger om kommunikasjon og å få fram det beste i seg selv og andre. Han kan finne på å tegne figurer om budskap og feedback på flipboard i en hvilken som helst situasjon.

Når han tror kamera er av, avslører han mer private ting om seg selv, vi hører for eksempel ørsmå drypp om sønnen. Det tilkjennegis stor sans for Kåre Conradi, Åsne Seierstad og Tre Små Kinesere (særlig låta «Klassebilde») og var det ikke et Arne And-bilde på en oppslagstavle et sted? Den kan selvsagt ha vært på produksjonskontoret til de Raga Rockers-diggende filmskaperne.

Hovden har det vondt, langt vondere enn Timothy Dahle. Det er som om han aner spennet mellom egne ambisjoner og en mer prosaisk virkelighet, men nekter å snu, nekter å vende ryggen til livsanskuelsene som tross alt har gitt ham god lønn og et godt liv gjennom mange år. Men nå er karrieren og familielivet på hell, og han vet det uten å riktig å innse det.

Fremtiden kommer bakfra er det klart mest norske vellykkede biproduktet av The Office, og føles fremdeles skikkelig pinlig og vondt, ni år etter at det gikk på tv. Men nettopp fordi han henges ut, får vi etter hvert en omtanke for Jan Erik Hovden, vi ønsker jo at han skal klare seg gjennom den eskalerende mengden problemer, og får en slags sympati for ham når han henges ut av kyniske filmfolk. Men budskapet hans fremstår som latterlig, som noe han klynger seg til mer enn han oppriktig tror på.

Verken Tonight med Timothy Dahle eller Fremtiden kommer bakfra klarte å forandre oppfattelsen av det som kritiseres/parodiseres. Kanskje er det derfor de har gått litt under radaren? I dette tiåret syns selvhjelp og dumme talkshows å være en selvfølgelig del av eteren, og det gjør gjensynet med disse triste mennene både gledelig og litt sørgelig. Og var det ikke det som var meningen? Tiden er mer enn moden for remakes av begge serier, det er nå vi trenger dere, Timothy og Jan Erik!

Les første delen av vårt fokus på disse to seriene: – Det er nå vi trenger dere, Timothy og Jan Erik!

1 kommentar til En vond selvhjelpssatire

  1. Jeg har ikke sett serien, men noe av det du skriver syhtes jeg minner om den norske filmen Kunsten å tenke negativt, som ligger på netflix. Hvordan er serien sammenlignet med denne?

Legg igjen en kommentar

En vond selvhjelpssatire

En vond selvhjelpssatire

«Fremtiden kommer bakfra» er det klart mest vellykkede norske biproduktet av «The Office», og føles fremdeles skikkelig pinlig og vondt, ni år etter at den gikk på tv. Her er andre del av Einar Aarvigs revurdering av to norske tv-serier.

Fremtiden kommer bakfra (2006) er sikker i formen, en god gammaldags found footage-variant, et format allmenngjort av The Blair Witch Project i 1999. Hver episode innledes med en tekst som opplyser om at det vi skal se er de etterlatte opptakene fra en havarert opplysningsfilm om nakkesleng og positivitet. Husker jeg riktig presiserte programvertene at serien ble vist mot hovedpersonen Jan Erik Hovdens vilje da den ble sendt på NRK første gang. Og hadde ikke samme mann en hjemmeside full av råd om livskvalitet, valg og muligheter?

Jan Erik Hovden (Steinar Sagen) er skalla reklamemann med fanatisk-optimistisk tro på coaching og diverse selvhjelpsmantraer. Man skal finne basen, tenke positivt, sette seg mål, tro på seg selv, etc. Den store helten er Ingebrigt Steen-Jensen (han har en gjesterolle!), som jo har gjort det stort i både markedsføring og «egenutvikling», ikke minst med suksessboken «Ona Fyr: for deg som vil lykkes sammen med andre», utgitt på eget forlag i 2002.

Når hovedpersonen pådrar seg nakkeslengskade ser han selvsagt muligheter, han skal lage en motivasjonsfilm for andre i samme situasjon. Innspillingen preges av friksjon mellom den innbitt-positive floskelridderen Hovden og de mer pragmatiske folka rundt ham. De andre nakkeslengskadde er ikke udelt positive til prosjektet, oppdragsgiveren blir mer og mer skeptisk og det står ikke helt bra til mellom protagonist og familie.

Sagen og Rangnes 2

Samtidig gjør gutta i selve tv-teamet (manusforfatterne og regissørene Terje Rangnes og Sigmund Falch) narr av ham. De filmer og avlytter ham i smug og gir serien dermed et elegant formgrep. I motsetning til de senere Paranormal Activity-filmene og diverse The Office-derivater forstår vi hvorfor det vi ser har blitt filmet, og smugfilminga funker både som form- og fortellergrep, noe som driver handlingen videre i seg selv.

På kjøpet får vi en slags skole i filmskaping på lavt nivå, det er tydelig at serieskaperne øser av egne erfaringer med vanskelige hovedpersoner og vriene arbeidsforhold, tankene går av og til Tom DiCillos underkjente Living in Oblivion fra 1995. Fagsjargong som «posten» og «motskudd» brukes uanstrengt.

Og det ser meget bra ut, her er lange gjennomtenkte tagninger, svale fine farger, lekre detaljer og en forseggjort DVD-meny, sannsynligvis inspirert av coaching-hjelpemiddelet Powerpoint. Musikken, representert av en minimalistisk og trist rulletekstmelodi er en sorgmunter, sosialrealistisk steelgitar-parallell til Cat Stevens-låta som avslutter Extras-episodene.

Fremtiden kommer bakfra - versjon 2

Formen gjør at vi kommer tettere på hovedpersonen og livet rundt ham enn i Tonight med Timothy Dahle. Og hvem er Jan Erik Hovden? En fyr med tilsynelatende klokkertro på at alt ordner seg bare man tenker positivt. Han ber de nakkeslengskadde skrive problemene sine på et ark og kaste det i søpla, men blir svar skyldig når det påpekes at problemene ikke forsvinner av den grunn. Han siterer Kate Gulbrandsens Grand Prix-bidrag Mitt liv (En vei bare du kan gå, en fremtid i dine hender, et mål bare du kan nå, ingen kan ta fra deg ditt liv), bruker kakemetaforer og lar seg gjerne filme mens han filosoferer trivielt-sentrallyrisk i strandkanten, akkurat som Dennis Storhøi, Espen Schønberg &Co i forsikringsselskapsreklamene til Hans Petter Moland. Han lar seg dessuten lure til å vasse ut i vannet i en glimrende sekvens, utrolig sårt, liksom-selvsikkert og nyansert spilt av Steinar Sagen som definitivt burde fått flere roller som denne. Følelsene han viser på skjermen virker genuine, samtidig som han har den nødvendige distansen til sin hovedperson. I de pinligste scenene er Sagen tydelig litt flau selv, og det kler rollefiguren, gir ham ytterligere beklemthet.

På nittitallet var du liksom litt kul hvis du jobba i reklamebransjen. Man kunne bli intervjua i Natt&Dag av Torgrim Eggen og leke bajas på Kunstnernes Hus og Bollywood Dancing. Jan Erik Hovden, med sin enorme selvtillit, later ikke til å ha fått med seg bransjens nedadgående popularitet. Han er i stedet et evig oppkomme av kjedelige setninger om kommunikasjon og å få fram det beste i seg selv og andre. Han kan finne på å tegne figurer om budskap og feedback på flipboard i en hvilken som helst situasjon.

Når han tror kamera er av, avslører han mer private ting om seg selv, vi hører for eksempel ørsmå drypp om sønnen. Det tilkjennegis stor sans for Kåre Conradi, Åsne Seierstad og Tre Små Kinesere (særlig låta «Klassebilde») og var det ikke et Arne And-bilde på en oppslagstavle et sted? Den kan selvsagt ha vært på produksjonskontoret til de Raga Rockers-diggende filmskaperne.

Hovden har det vondt, langt vondere enn Timothy Dahle. Det er som om han aner spennet mellom egne ambisjoner og en mer prosaisk virkelighet, men nekter å snu, nekter å vende ryggen til livsanskuelsene som tross alt har gitt ham god lønn og et godt liv gjennom mange år. Men nå er karrieren og familielivet på hell, og han vet det uten å riktig å innse det.

Fremtiden kommer bakfra er det klart mest norske vellykkede biproduktet av The Office, og føles fremdeles skikkelig pinlig og vondt, ni år etter at det gikk på tv. Men nettopp fordi han henges ut, får vi etter hvert en omtanke for Jan Erik Hovden, vi ønsker jo at han skal klare seg gjennom den eskalerende mengden problemer, og får en slags sympati for ham når han henges ut av kyniske filmfolk. Men budskapet hans fremstår som latterlig, som noe han klynger seg til mer enn han oppriktig tror på.

Verken Tonight med Timothy Dahle eller Fremtiden kommer bakfra klarte å forandre oppfattelsen av det som kritiseres/parodiseres. Kanskje er det derfor de har gått litt under radaren? I dette tiåret syns selvhjelp og dumme talkshows å være en selvfølgelig del av eteren, og det gjør gjensynet med disse triste mennene både gledelig og litt sørgelig. Og var det ikke det som var meningen? Tiden er mer enn moden for remakes av begge serier, det er nå vi trenger dere, Timothy og Jan Erik!

Les første delen av vårt fokus på disse to seriene: – Det er nå vi trenger dere, Timothy og Jan Erik!

One Response to En vond selvhjelpssatire

  1. Jeg har ikke sett serien, men noe av det du skriver syhtes jeg minner om den norske filmen Kunsten å tenke negativt, som ligger på netflix. Hvordan er serien sammenlignet med denne?

Legg igjen en kommentar

MENY