– Uttrykk som «smal film» bør vi slutte med

– Uttrykk som «smal film» bør vi slutte med

Alan Milligan er norsk co-produsent på to spillefilmer i årets offisielle Cannes-program. Nå er han bekymret over hvordan det skal gå med internasjonal og norsk arthousefilm i Norge. – Men debatten som går om at hvis folk streamer film så går de ikke på kino, har jeg ikke noe tro på.

– Hvis Norge skal inn og finansiere filmer, må vi også kunne vise de filmene her, mener Alan Milligan, produsent i Film Farms.

– Når norske produsenter går inn i en co-produksjon har de funnet et prosjekt som appellerer til dem personlig.

Det mener Milligan betyr at det også vil finnes noe der for et norsk publikum. Men han savner større ambisjoner rundt internasjonal og norsk arthousefilm i Norge.

Alan Milligan

Milligan er co-produsent på to filmer som er med i årets Cannes-program. Den islandske filmen Rams er regissert av Grímar Jónsson, og handler om to brødre som ikke har pratet sammen på førti år. De kommer sammen for å redde det som er dem kjærest: sauene deres. Lamb er en etiopisk film om en ung gutt som mister hjem og familie. Sistnevnte er regissert av Yared Zeleke og begge filmene er med i hovedprogrammet Un Certain Regard.

Milligan traff Lambs-regissør Zeleke og produsent Ama Ampadu under en tidligere tur i Cannes, hvor han umiddelbart fikk sansen for prosjektet og menneskene bak.

– Det var et av de beste manusene jeg hadde lest, og da vi fikk støtte fra Sørfond var det omtrent den siste brikken som falt på plass.

Som co-produsent har Milligan vært med på for- og etterarbeidet, særlig manus og klipping av filmen. Som produsent vil han helst være med så mye han kan i hele prosessen, men innspillingen i Etiopia vanskeliggjorde det.

– Som europeer ville det å være tilstede gjøre det vanskeligere for produksjonen, forteller han.

– Det er viktig i Etiopia at de ser at det er lokale som bestemmer, uten innblanding utenfra. Yared og Ama er begge afrikanere, fra Etiopia og Ghana. Om jeg og de andre europeiske produsentene hadde vært tilstede ville de ha fått mange flere nei under innspilling. Å skyte film i Etiopia er krevende nok som det er.

Lamb
Lamb

Edgy mobbefilm

Milligan flyttet fra USA til Bergen i 1985, da han var åtte år.

– Der hadde vi kun NRK og så regnet det i tre måneder. Familien min i England synes så synd på meg at de tok opp filmer fra ITV og BBC og sendte meg på VHS-kassetter. Så jeg begynte å se filmer som Midnight Cowboy, Deer Hunter og Cassevetes-filmer i ung alder.

Milligan har blant annet jobbet i amerikansk politikk og som softwaregründer, før han gikk over til det han hadde mest lyst til å gjøre. I 2010 startet han Film Farms sammen med fotograf Marius Matzow Gulbrandsen. Senere ble hans bror Jonas Guldbrandsen og Tom Kjeseth med i selskapet.

­– Vi ønsker å lage film som har noe å si. Noe edgy som skiller seg ut, og tar opp noe viktig. Vi kan gjerne lage barnefilm, for eksempel, og vi har faktisk kjøpt rettighetene til Gummi-Tarzan. Men det må være fortsatt være edgy. Vi kan ikke lage en sukkersøt Gummi-Tarzan, påpeker Milligan.

– Hovedpersonen mobbes, og mobbing er kjempealvorlig. Jeg vil at når en åtteåring går inn og ser mobbingen på kino så skal han kjenne på frykten. Og de som mobber bør føle på skammen. Men hallo, det er Gummi-Tarzan så det er masse humor også. Tenk på alle emosjonene E.T. setter i sving for en åtte-åring!

– Det vi har som ambisjon med alle våre filmer, at de ikke skal være fort glemt. Filmen skal sitte i, snakkes om, gi rom for refleksjon. Men det betyr ikke at det ikke kan være en kassasuksess. Det er bare snakk om at de ærlige intensjonene ligger til grunn for filmen. Så må vi bli så gode vi kan på å selge det.

Power

Det første året på jakt etter prosjekter til Sørfond, leste Milligan alle manusene han ble tilsendt.

– Det var seksti manus. Og det var hardt. Valget falt tilslutt på Flapping in the Middle of Nowhere. Den fascinerte meg helt fra pitchen av: En ung jente blir gravid med kjæresten sin, men de ønsker å ta abort. Så stjeler kjæresten pengene hun trenger. For å skaffe penger må hun selge seg, og den ene personen som vil ha henne har en fetisj for gravide kvinner.

– Den skilte seg ut, forteller han.

– Filmen tar opp et veldig vanskelig tema, ikke bare i Vietnam hvor det foregår mye ulovlig abort, men også i vesten. Samtidig er den veldig poetisk, nydelig fotografert og et innblikk i en helt annen verden og hverdag enn vår, forteller Milligan.

– Det ordet vi bruker i Film Farms er at denne filmen har power. Den har mye å si, mener Milligan.

Flapping in the Middle of Nowhere
Flapping in the Middle of Nowhere

Filmen er regissert av Nguyen Hoang Diep, og vant kritikerprisen under filmfestivalen i Venezia.

– Nå leser jeg ikke seksti manus lenger, jeg skal jo primært lage norske filmer. Men nå vet jeg hvor jeg skal lete og blir heldigvis kontaktet av de som sitter på sterke prosjekter. Når jeg finner noe jeg har lyst til å lese og leser et manus som sitter, da tenker jeg at også andre kan ha lyst til å se den ferdige filmen.

Hva leter du etter i nye prosjekter?

– Jeg ser etter noe så ambisiøst som mulig, på alle nivåer. Det gjelder også Film Farms egne filmer. Nå har vi tre norske og en europeisk/kanadisk film i utvikling. Jeg har flyttet mye i oppveksten, i utlandet, så det er naturlig for meg å se etter prosjekter som kommuniserer internasjonalt.

Synes du det er gode nok insentiver på plass for å co-produsere denne typen filmer i Norge?

– Vi har fått en grei start, men nei, definitivt ikke. Sørfond burde fått triplet budsjettet sitt. En norsk co-produsent burde ha tjue prosent av finansieringen i en film om man virkelig skal få vekst i erfaring og kontakter. Men den signaliserte insentivordning er spennende og kan åpne mange dører for andre type co-produksjoner.

Co-produksjoner i Norge gavner alle, mener han, fra filmarbeidere, til produsenter.

– Forhåpentligvis også distributørene og kinoene hvis vi kan få de filmene vist her i Norge. Men nettopp distribusjonsmulighetene er noe vi må ta på alvor, understreker Milligan.

Mer norsk arthouse

Film Farms har tidligere produsert Brev til Kongen av Hishman Zaman, der Milligan var produsent og Tom Kjeseth investor. I år investerte de i den islandske filmen Rams der både Milligan og Kjeseth er executive produsenter.

– Vi kom inn i det prosjektet på et veldig sent stadium, faktisk i Gøteborg nå i januar. Produsenten Grímar Jónsson er en god venn og han viste meg en rough cut av filmen. Jeg ble med en gang helt sikker på at dette var noe å satse på. Etter en samtale med Tom Kjeseth gikk vi inn med en investering slik at filmens post-produksjon ble sikret. Det har vært en god investering og gir mersmak for en slik modell i fremtiden. Kanskje vi kan få med oss andre private investorer der ren kommersiell satsing ikke er eneste fokus.

Rams
Rams

Milligan mener ambisjonen må være større oppslutning om internasjonal og norsk arthousefilm i Norge.

– En festival som Film fra Sør er en kjempesuksess, så det er tydelig en interesse hos publikum. Hvorfor skal man ikke da kunne vise slike filmer hele året gjennom?

– Det er et knippe selskaper i Norge som distribuerer internasjonale filmer som ikke kommer fra Hollywood. Og som har vært veldig flinke til å promotere dem. Arthaus har for eksempel gjort en veldig god jobb der. Men det vises for få filmer og i for kort tid på kino. De som ikke er prisvinnere faller alt for ofte igjennom.

Milligan mener at om man klarer å skape et distribusjonsmerkevare rundt denne type filmer, slik man har med Biografklub i Danmark, vil det også gavne norske arthousefilmer.

– Om det er Sørfond-filmer, andre norske co-produksjoner eller norske arthousefilmer, vil et brand som publikum kan stole på bidra til å skape et større marked for norsk arthouse. Publikum må bli eksponert for mer variert film og det er lettere når et brand går god for den filmen og man kan bli medlem av den klubben. På 90-tallet visste man det kom til å bli gøy når Miramax-logoen dukket opp på lerretet, hevder han.

– Uttrykk som smal film bør vi slutte med, legger han til.

– Det er kun snakk om hvordan en film appellerer til et visst publikum, og hvordan vi best skal selge den inn. Det finnes et uforløst potensial for norsk arthouse i Norge, tror han.

– Og det finnes definitivt et marked utenfor Norge, om våre filmer blir gode nok.

– «Kvalitetsfilm» er også et kjempedårlig ord når man forsøker å kategorisere denne type filmer. Mener du da at filmer som selger 600 000 billetter ikke har kvalitet? Selvfølgelig har de det – de har kvaliteter som publikum vil ha. Det skal man ha respekt for. Og det finnes arthousefilm som er dårlig film. Derfor er det viktig å få et brand og snakke om god film, uansett hvor den kommer fra eller hvilken sjanger den er i.

Få folk ut på kino

– Debatten som går om at hvis folk streamer film så går de ikke på kino har jeg ikke noe tro på, foreller Milligan.

– Kino er en egen opplevelse. Og kinoer kan gjøre mye mer med den opplevelsen. De behøver ikke nødvendigvis være redde for streaming. De bør tenke på hvilke andre valg folk gjør når de går ut av døren: konsert, pub, restaurant, fotballkamp og utstillinger, ramser han opp.

– Jeg skjønner kinosjefens bekymring: Om vi gjør det tilgjengelig på samme dag så kommer jo ingen på kino. Men er det en ting vi vet, så er det at det er umulig å stoppe kundens ønske etter filmen. Du har Popcorntime, for eksempel – første gang jeg så det tenkte jeg wow, dette er en skikkelig game changer. Nå er det bare snakk om hvordan vi best kan hente ut inntektene fra kunder som i utgangspunktet er villig til å betale. Det eneste de krever er tilgjengelighet.

– Svaret er i hvert fall ikke å si at vi står fast på businessmodellen slik den er. For den er ødelagt. Vinduene lever på overtid og inndelingen i territorier står kanskje for fall. Kinoens skjebne er også filmskaperens skjebne. Nå må vi samarbeide om en modell for fremtiden.

– Som produsent har jeg ikke en stabil nok businessmodell å gå etter akkurat nå. Det er for mye usikkerhet. Film utgjør bortimot seksti prosent av all streaming. Teleselskapene drar inn milliarder på dette. Så da er spørsmålet, hvordan kan vi samarbeide? Vi trenger pengene de tjener på dette – på oss, på det vi lager, som streames både lovlig og ulovlig. Teleselskapene trenger produkt like mye som vi trenger friheten til å skape.

Men for å styrke besøkstallene på kino, mener han det viktigste er å se på hva man kan gjøre med selve kinoopplevelsen.

– Hvordan kan vi gjøre totalopplevelsen bedre? Hvordan kan den tilpasses dagens publikum og samtidig få en bredere publikumsmasse inn på kinoene? Å bøtelegge de som laster ned filmer … det at folk er villige til å bryte loven for å se filmen så fort som bare mulig, det er jo et hederstegn. Da gjør vi noe riktig! Vi må heller se på hvordan vi kan forsterke forskjellene mellom å streame og å gå på kino, mener han.

– Utgangen fra kinosalene går ofte rett ut på gata. Hvorfor det? De burde jo sluses tilbake inn i kinoen, til et område hvor man kan sette seg og diskutere, spise god mat, eller gå videre og ha en annen opplevelse i kinoen om de føler for det. Det er mange muligheter der.

– Kinoen er en arena, og som alle andre arenaer må de kommunisere med sitt publikum. Gi dem en spesiell opplevelse, i interaksjon med filmen men også utenom filmen. Jeg leste en artikkel i The Guardian om Waterstones transformasjon av bokbutikkene. Fra den sikre død til økt omsetning og forbedret bunnlinje. Hvem ville trodd det med Amazon og nettbrett som konkurrenter. Men de modifiserte arenaen. Det vil vært spennende om vi fikk CEO James Daunt til Norge for å fortelle om deres transformasjon. Nå er viktig at vi har en åpen debatt og rom for nye tanker.

1 kommentar til – Uttrykk som «smal film» bør vi slutte med

  1. Kære Marte …

    Tak for dit indholdsrige interview med Alan Milligan. Det burde også få læsere i Danmark.

    Hvad siger du til, at sende interviewet til EKKO (ekkofilm.dk) her i Danmark? Den skriftlige, filmfaglige debat på kryds og tværs i Norden savnes.

    Som du kan se, har jeg skrevet et indlæg efter din artikel om Filmskolerne, hvor ønsket om, at styrke den filmfaglige debat i Norden udtrykkes.

    Tak for dine artikler – og for Rushprint. Hils dine kolleger. Tak.

    De bedste hilsener, fra Peter

    [email protected]

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Uttrykk som «smal film» bør vi slutte med

– Uttrykk som «smal film» bør vi slutte med

Alan Milligan er norsk co-produsent på to spillefilmer i årets offisielle Cannes-program. Nå er han bekymret over hvordan det skal gå med internasjonal og norsk arthousefilm i Norge. – Men debatten som går om at hvis folk streamer film så går de ikke på kino, har jeg ikke noe tro på.

– Hvis Norge skal inn og finansiere filmer, må vi også kunne vise de filmene her, mener Alan Milligan, produsent i Film Farms.

– Når norske produsenter går inn i en co-produksjon har de funnet et prosjekt som appellerer til dem personlig.

Det mener Milligan betyr at det også vil finnes noe der for et norsk publikum. Men han savner større ambisjoner rundt internasjonal og norsk arthousefilm i Norge.

Alan Milligan

Milligan er co-produsent på to filmer som er med i årets Cannes-program. Den islandske filmen Rams er regissert av Grímar Jónsson, og handler om to brødre som ikke har pratet sammen på førti år. De kommer sammen for å redde det som er dem kjærest: sauene deres. Lamb er en etiopisk film om en ung gutt som mister hjem og familie. Sistnevnte er regissert av Yared Zeleke og begge filmene er med i hovedprogrammet Un Certain Regard.

Milligan traff Lambs-regissør Zeleke og produsent Ama Ampadu under en tidligere tur i Cannes, hvor han umiddelbart fikk sansen for prosjektet og menneskene bak.

– Det var et av de beste manusene jeg hadde lest, og da vi fikk støtte fra Sørfond var det omtrent den siste brikken som falt på plass.

Som co-produsent har Milligan vært med på for- og etterarbeidet, særlig manus og klipping av filmen. Som produsent vil han helst være med så mye han kan i hele prosessen, men innspillingen i Etiopia vanskeliggjorde det.

– Som europeer ville det å være tilstede gjøre det vanskeligere for produksjonen, forteller han.

– Det er viktig i Etiopia at de ser at det er lokale som bestemmer, uten innblanding utenfra. Yared og Ama er begge afrikanere, fra Etiopia og Ghana. Om jeg og de andre europeiske produsentene hadde vært tilstede ville de ha fått mange flere nei under innspilling. Å skyte film i Etiopia er krevende nok som det er.

Lamb
Lamb

Edgy mobbefilm

Milligan flyttet fra USA til Bergen i 1985, da han var åtte år.

– Der hadde vi kun NRK og så regnet det i tre måneder. Familien min i England synes så synd på meg at de tok opp filmer fra ITV og BBC og sendte meg på VHS-kassetter. Så jeg begynte å se filmer som Midnight Cowboy, Deer Hunter og Cassevetes-filmer i ung alder.

Milligan har blant annet jobbet i amerikansk politikk og som softwaregründer, før han gikk over til det han hadde mest lyst til å gjøre. I 2010 startet han Film Farms sammen med fotograf Marius Matzow Gulbrandsen. Senere ble hans bror Jonas Guldbrandsen og Tom Kjeseth med i selskapet.

­– Vi ønsker å lage film som har noe å si. Noe edgy som skiller seg ut, og tar opp noe viktig. Vi kan gjerne lage barnefilm, for eksempel, og vi har faktisk kjøpt rettighetene til Gummi-Tarzan. Men det må være fortsatt være edgy. Vi kan ikke lage en sukkersøt Gummi-Tarzan, påpeker Milligan.

– Hovedpersonen mobbes, og mobbing er kjempealvorlig. Jeg vil at når en åtteåring går inn og ser mobbingen på kino så skal han kjenne på frykten. Og de som mobber bør føle på skammen. Men hallo, det er Gummi-Tarzan så det er masse humor også. Tenk på alle emosjonene E.T. setter i sving for en åtte-åring!

– Det vi har som ambisjon med alle våre filmer, at de ikke skal være fort glemt. Filmen skal sitte i, snakkes om, gi rom for refleksjon. Men det betyr ikke at det ikke kan være en kassasuksess. Det er bare snakk om at de ærlige intensjonene ligger til grunn for filmen. Så må vi bli så gode vi kan på å selge det.

Power

Det første året på jakt etter prosjekter til Sørfond, leste Milligan alle manusene han ble tilsendt.

– Det var seksti manus. Og det var hardt. Valget falt tilslutt på Flapping in the Middle of Nowhere. Den fascinerte meg helt fra pitchen av: En ung jente blir gravid med kjæresten sin, men de ønsker å ta abort. Så stjeler kjæresten pengene hun trenger. For å skaffe penger må hun selge seg, og den ene personen som vil ha henne har en fetisj for gravide kvinner.

– Den skilte seg ut, forteller han.

– Filmen tar opp et veldig vanskelig tema, ikke bare i Vietnam hvor det foregår mye ulovlig abort, men også i vesten. Samtidig er den veldig poetisk, nydelig fotografert og et innblikk i en helt annen verden og hverdag enn vår, forteller Milligan.

– Det ordet vi bruker i Film Farms er at denne filmen har power. Den har mye å si, mener Milligan.

Flapping in the Middle of Nowhere
Flapping in the Middle of Nowhere

Filmen er regissert av Nguyen Hoang Diep, og vant kritikerprisen under filmfestivalen i Venezia.

– Nå leser jeg ikke seksti manus lenger, jeg skal jo primært lage norske filmer. Men nå vet jeg hvor jeg skal lete og blir heldigvis kontaktet av de som sitter på sterke prosjekter. Når jeg finner noe jeg har lyst til å lese og leser et manus som sitter, da tenker jeg at også andre kan ha lyst til å se den ferdige filmen.

Hva leter du etter i nye prosjekter?

– Jeg ser etter noe så ambisiøst som mulig, på alle nivåer. Det gjelder også Film Farms egne filmer. Nå har vi tre norske og en europeisk/kanadisk film i utvikling. Jeg har flyttet mye i oppveksten, i utlandet, så det er naturlig for meg å se etter prosjekter som kommuniserer internasjonalt.

Synes du det er gode nok insentiver på plass for å co-produsere denne typen filmer i Norge?

– Vi har fått en grei start, men nei, definitivt ikke. Sørfond burde fått triplet budsjettet sitt. En norsk co-produsent burde ha tjue prosent av finansieringen i en film om man virkelig skal få vekst i erfaring og kontakter. Men den signaliserte insentivordning er spennende og kan åpne mange dører for andre type co-produksjoner.

Co-produksjoner i Norge gavner alle, mener han, fra filmarbeidere, til produsenter.

– Forhåpentligvis også distributørene og kinoene hvis vi kan få de filmene vist her i Norge. Men nettopp distribusjonsmulighetene er noe vi må ta på alvor, understreker Milligan.

Mer norsk arthouse

Film Farms har tidligere produsert Brev til Kongen av Hishman Zaman, der Milligan var produsent og Tom Kjeseth investor. I år investerte de i den islandske filmen Rams der både Milligan og Kjeseth er executive produsenter.

– Vi kom inn i det prosjektet på et veldig sent stadium, faktisk i Gøteborg nå i januar. Produsenten Grímar Jónsson er en god venn og han viste meg en rough cut av filmen. Jeg ble med en gang helt sikker på at dette var noe å satse på. Etter en samtale med Tom Kjeseth gikk vi inn med en investering slik at filmens post-produksjon ble sikret. Det har vært en god investering og gir mersmak for en slik modell i fremtiden. Kanskje vi kan få med oss andre private investorer der ren kommersiell satsing ikke er eneste fokus.

Rams
Rams

Milligan mener ambisjonen må være større oppslutning om internasjonal og norsk arthousefilm i Norge.

– En festival som Film fra Sør er en kjempesuksess, så det er tydelig en interesse hos publikum. Hvorfor skal man ikke da kunne vise slike filmer hele året gjennom?

– Det er et knippe selskaper i Norge som distribuerer internasjonale filmer som ikke kommer fra Hollywood. Og som har vært veldig flinke til å promotere dem. Arthaus har for eksempel gjort en veldig god jobb der. Men det vises for få filmer og i for kort tid på kino. De som ikke er prisvinnere faller alt for ofte igjennom.

Milligan mener at om man klarer å skape et distribusjonsmerkevare rundt denne type filmer, slik man har med Biografklub i Danmark, vil det også gavne norske arthousefilmer.

– Om det er Sørfond-filmer, andre norske co-produksjoner eller norske arthousefilmer, vil et brand som publikum kan stole på bidra til å skape et større marked for norsk arthouse. Publikum må bli eksponert for mer variert film og det er lettere når et brand går god for den filmen og man kan bli medlem av den klubben. På 90-tallet visste man det kom til å bli gøy når Miramax-logoen dukket opp på lerretet, hevder han.

– Uttrykk som smal film bør vi slutte med, legger han til.

– Det er kun snakk om hvordan en film appellerer til et visst publikum, og hvordan vi best skal selge den inn. Det finnes et uforløst potensial for norsk arthouse i Norge, tror han.

– Og det finnes definitivt et marked utenfor Norge, om våre filmer blir gode nok.

– «Kvalitetsfilm» er også et kjempedårlig ord når man forsøker å kategorisere denne type filmer. Mener du da at filmer som selger 600 000 billetter ikke har kvalitet? Selvfølgelig har de det – de har kvaliteter som publikum vil ha. Det skal man ha respekt for. Og det finnes arthousefilm som er dårlig film. Derfor er det viktig å få et brand og snakke om god film, uansett hvor den kommer fra eller hvilken sjanger den er i.

Få folk ut på kino

– Debatten som går om at hvis folk streamer film så går de ikke på kino har jeg ikke noe tro på, foreller Milligan.

– Kino er en egen opplevelse. Og kinoer kan gjøre mye mer med den opplevelsen. De behøver ikke nødvendigvis være redde for streaming. De bør tenke på hvilke andre valg folk gjør når de går ut av døren: konsert, pub, restaurant, fotballkamp og utstillinger, ramser han opp.

– Jeg skjønner kinosjefens bekymring: Om vi gjør det tilgjengelig på samme dag så kommer jo ingen på kino. Men er det en ting vi vet, så er det at det er umulig å stoppe kundens ønske etter filmen. Du har Popcorntime, for eksempel – første gang jeg så det tenkte jeg wow, dette er en skikkelig game changer. Nå er det bare snakk om hvordan vi best kan hente ut inntektene fra kunder som i utgangspunktet er villig til å betale. Det eneste de krever er tilgjengelighet.

– Svaret er i hvert fall ikke å si at vi står fast på businessmodellen slik den er. For den er ødelagt. Vinduene lever på overtid og inndelingen i territorier står kanskje for fall. Kinoens skjebne er også filmskaperens skjebne. Nå må vi samarbeide om en modell for fremtiden.

– Som produsent har jeg ikke en stabil nok businessmodell å gå etter akkurat nå. Det er for mye usikkerhet. Film utgjør bortimot seksti prosent av all streaming. Teleselskapene drar inn milliarder på dette. Så da er spørsmålet, hvordan kan vi samarbeide? Vi trenger pengene de tjener på dette – på oss, på det vi lager, som streames både lovlig og ulovlig. Teleselskapene trenger produkt like mye som vi trenger friheten til å skape.

Men for å styrke besøkstallene på kino, mener han det viktigste er å se på hva man kan gjøre med selve kinoopplevelsen.

– Hvordan kan vi gjøre totalopplevelsen bedre? Hvordan kan den tilpasses dagens publikum og samtidig få en bredere publikumsmasse inn på kinoene? Å bøtelegge de som laster ned filmer … det at folk er villige til å bryte loven for å se filmen så fort som bare mulig, det er jo et hederstegn. Da gjør vi noe riktig! Vi må heller se på hvordan vi kan forsterke forskjellene mellom å streame og å gå på kino, mener han.

– Utgangen fra kinosalene går ofte rett ut på gata. Hvorfor det? De burde jo sluses tilbake inn i kinoen, til et område hvor man kan sette seg og diskutere, spise god mat, eller gå videre og ha en annen opplevelse i kinoen om de føler for det. Det er mange muligheter der.

– Kinoen er en arena, og som alle andre arenaer må de kommunisere med sitt publikum. Gi dem en spesiell opplevelse, i interaksjon med filmen men også utenom filmen. Jeg leste en artikkel i The Guardian om Waterstones transformasjon av bokbutikkene. Fra den sikre død til økt omsetning og forbedret bunnlinje. Hvem ville trodd det med Amazon og nettbrett som konkurrenter. Men de modifiserte arenaen. Det vil vært spennende om vi fikk CEO James Daunt til Norge for å fortelle om deres transformasjon. Nå er viktig at vi har en åpen debatt og rom for nye tanker.

One Response to – Uttrykk som «smal film» bør vi slutte med

  1. Kære Marte …

    Tak for dit indholdsrige interview med Alan Milligan. Det burde også få læsere i Danmark.

    Hvad siger du til, at sende interviewet til EKKO (ekkofilm.dk) her i Danmark? Den skriftlige, filmfaglige debat på kryds og tværs i Norden savnes.

    Som du kan se, har jeg skrevet et indlæg efter din artikel om Filmskolerne, hvor ønsket om, at styrke den filmfaglige debat i Norden udtrykkes.

    Tak for dine artikler – og for Rushprint. Hils dine kolleger. Tak.

    De bedste hilsener, fra Peter

    [email protected]

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY